Prop. 105 L (2012–2013)

Endringer i barnelova (farskap og morskap)

Til innholdsfortegnelse

5 Endring av farskap

5.1 Gjeninnføring av tidsfrister for å reise sak om endring av farskap

5.1.1 Gjeldende rett

Domstolenes adgang til å endre farskap som er etablert ved pater est-regelen eller ved erkjennelse reguleres av barneloven § 6. Barnet, de juridiske foreldrene samt en person som mener han er far til barnet (tredjemann) har adgang til å reise sak om endring av farskapet. Det gjelder ingen tidsfrister for endringen, som kan skje både under barnets oppvekst og når barnet er voksent.

Dersom sak skal reises på vegne av barnet før det er myndig, må saken reises av særskilt oppnevnt verge. Etter fylte 15 år, må barnet samtykke til at vergen skal gå til sak. Arbeids- og velferdsdirektoratet kan reise sak «når særlege grunnar taler for det», jf. barneloven § 6 fjerde punktum. Dette kan for eksempel være i tilfeller hvor det er åpenbart at mannen som erkjenner farskap ikke er biologisk far til barnet. Lovens bestemmelse om hvem som har søksmålskompetanse er uttømmende.

Dersom det ikke forelå DNA-analyse i den opprinnelige dommen, kan farskapssak kreves gjenopptatt uten hensyn til om vilkårene i tvisteloven er oppfylt, jf. barneloven § 28 a første ledd. Fra 1992 er DNA-analyse brukt rutinemessig ved behandling av farskapssaker ved norske domstoler.

For en redegjørelse for utenlandsk rett vises det til NOU 2009: 5 kapittel 8.

5.1.2 Utvalgets forslag

Farskapsutvalget påpeker at hensynet til stabilitet over tid for barnet taler for at adgangen til å få endret etablert farskap eller morskap ikke bør være særlig omfattende, selv om det da er risiko for at noen barn vokser opp med «feil» forelder. På denne bakgrunn foreslår utvalget å gjeninnføre tidsfristene for å reise endringssak om farskap etablert ved pater est-regelen eller erkjennelse, som var lovfestet fram til 2003, samt innføre en treårsfrist for barnets adgang til å reise endringssak etter fylte 18 år. Det er videre foreslått en regel om at barnet skal kunne få kunnskap om biologisk far, uten at dette endrer det juridiske farskapet, se kapittel 6.

En mann som påstår han er far til barnet vil etter utvalgets forslag kunne reise sak om farskapet innen ett år fra han ble kjent med opplysninger om at han kan være far til barnet. Saken må reises innen barnet er tre år, men retten skal kunne gjøre unntak fra treårsfristen når særlige grunner taler for det.

Utvalgets forslag tilsvarer langt på vei rettstilstanden før 2003. Utvalget foreslår imidlertid å innføre tidsfrist for når barn skal kunne reise sak om farskap; barnet skal kunne reise sak innen tre år fra det fikk kjennskap til opplysninger om at en annen mann kan være faren. Som barn regnes både mindreårige og personer over 18 år. Tidsfristen gjelder tidligst fra tidspunktet da barnet ble myndig. Utvalget går inn for at retten skal kunne gjøre unntak fra treårsfristen når særlige grunner taler for det.

Utvalget begrunner bl.a. endringsforslagene slik:

”Utvalget legger til grunn at etableringen av det nye farskapet ikke alltid i realiteten vil medføre at rollen som barnets far fylles på en måte som tilsvarer rollen til den tidligere faren. Har en mann oppdratt et barn i tro om at han er faren, eller påtatt seg farsansvaret for et barn, vil det i de aller fleste tilfeller etableres en følelsesmessig tilknytning mellom ham og barnet preget av kjærlighet, gjensidig nærhet og omsorg. Den personlige relasjonen mellom far og barn er bygget på flere elementer enn ren biologi.
At det reises sak slik at det juridiske farskapet flyttes til en annen mann, medfører ikke at den biologisk «riktige» faren vil kunne erstatte den farsfiguren som barnet har hatt fram til endringsdom blir avsagt. Den følelsesmessige relasjonen og omsorgen kan ikke bare flyttes fra en person til en annen. Jo lenger tid som farskapet har vært etablert, desto sterkere gjensidige bånd vil som regel være knyttet.
Utvalget mener derfor at en gjeninnføring av de fristene for saksanlegg som ble opphevet i 2003, er nødvendig for å ivareta barnets behov for stabilitet og trygge rammer. Hvis ikke faren eller moren har gått til sak innen ett år etter at han eller hun fikk kunnskap om at en annen kunne være faren, er det også rimelig å anse at de har akseptert farskapet.
Tilsvarende gjelder for tredjemann som har fått kunnskap om at han kan være faren. Når barnet er tre år, bør barnet og barnets foreldre være beskyttet mot saksanlegg fra tredjemann som mener han er biologisk far, uavhengig av når tredjemann får kunnskap om farskapet.”

Utvalget skriver følgende om Stortingets begrunnelse for å oppheve tidsfristene for å reise endringssak:

”Behovet for kunnskap om biologisk far var således hovedhensynet bak opphevelse av fristene for saksanlegg. Utvalget er usikker på om dette hensynet er tilstrekkelig til å begrunne dagens liberale adgang til saksanlegg når en ser på de store konsekvensene en slik endring kan få.
I tillegg ble det lagt vekt på medisinske hensyn på barnets side og at FNs barnekonvensjon skulle tilsi slike endringer. Utvalget vil vise til at de to siste begrunnelsene langt fra er basert på vitenskapelig grunnlag hva gjelder medisinske hensyn eller et klart juridisk grunnlag hva gjelder barnekonvensjonens krav. Utvalgets undersøkelser av de nordiske landenes og enkelte andre lands lovgivning viser at de fleste landene har lovfestede frister for saksanlegg i farskapssaker.”

Det foreligger en særmerknad om dette fra et av utvalgsmedlemmene som påpeker at både mødre og fedre kan ønske å fjerne mistanker og tvil omkring farskap, og at man ikke skal se bort fra at omsorgen for det enkelte barn blir bedre der tvil er ryddet av veien.

5.1.3 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen, Fellesorganisasjonen (FO) og Kvinnegruppa Ottar støtter utvalgets forslag.

Justis- og beredskapsdepartementet støtter langt på vei utvalgets ønske om å redusere adgangen til å reise sak om endring av farskap, og skriver:

”Det antas at særlig forslaget om å redusere pretenderende fars adgang til domstolsprøving vil øke stabiliteten omkring farskapet. Vi ber likevel Barne- og likestillingsdepartementet om å vurdere om utvalgets forslag til § 6 første ledd går for langt i å redusere barnets adgang til domstolsprøving. Adgangen til å gå til sak om dette innebærer en vesentlig rettssikkerhetsgaranti. Etter forslaget kan barnet i praksis gå til sak fram til vedkommende er 21 år om det da ikke senere kommer fram nye opplysninger. En 20-åring er myndig, men kan fortsatt i stor grad være avhengig av foreldrehjemmet og av foreldrenes hjelp og støtte til å reise sak om farskapet. Spørsmålet er derfor om den foreslåtte regelen gir barnet en reell mulighet til et selvstendig saksanlegg om søksmålsadgangen skal avskjæres allerede når barnet fyller 21 år.”

Aleneforeldreforeningen støtter utvalgets forslag om at juridiske foreldre må reise sak innen ett år etter at en er blitt gjort kjent med at andre kan være far til barnet. Foreningen støtter også utvalgets forslag om at andre som mener de kan være far til barnet må reise sak innen barnet fyller tre år, men at unntak kan gis i spesielle situasjoner. De begrunner dette med at en stabil, trygg og forutsigbar omsorgsomsorgssituasjon vil være til barnas og barnas omsorgspersoners beste, selv om det i enkelte tilfeller kan gå på tvers av de voksnes interesser.

Aleneforeldreforeningen støtter imidlertid ikke at det innføres en frist på tre år fra fylte 18 år for barn for å reise sak om farskap, fordi det ikke kan forventes at alle 18-åringer som får opplysninger om at de kan ha en annen far er i stand til å starte en rettsprosess i så ung alder. AFFO mener derfor at barn bør ha ubegrenset rett til å reise farskapssak, uten tidsfrister.

Fylkesmannen i Rogaland støtter i utgangspunktet utvalgets ønske om å øke stabiliteten omkring farskapet av hensyn til barnet, men har likevel motforestillinger, både mht. fristens lengde og at det ikke nødvendigvis er noen fordel for et barn å bli stående med en juridisk far som ikke er biologisk far og som ikke heller ønsker å fylle farsrollen.

Rettsmedisinsk institutt anfører at man:

”... ved å gjeninnføre frister og vilkår for å reise sak om endring av farskap risikerer større grad av uklarhet for publikum og helsepersonell om regelverk og rettigheter, samt større grad av uheldige konflikter om hvorvidt vilkår er til stede eller tidsfrister er oversittet. RMI tror at dersom det oppstår tvil om farskapet, vil klarhet om forholdet være til gunst for så vel barnet som for registrerte og eventuelle biologiske foreldre. En bestående tvil om dette vil kunne innvirke på foreldrenes relasjon til barnet, og dermed også kunne påvirke barnets livssituasjon på en uheldig måte. RMI støtter ikke utvalgets forslag om å gjeninnføre vilkår og frister for å reise sak om endring av farskap.”

Nordisk nettverk for ekteskapet er uenige med utvalgets anbefaling, og påpeker at fastsettelse av biologisk farskap etter foreningens mening er en menneskerett som ikke bør begrenses ved innføring av foreldelsesfrister. De kan ikke se at det foreligger noen praktiske erfaringer som tilsier at loven endres på dette området, og mener at en reduksjon av retten til å prøve farskapet ved domstolene er begrunnet i ideologisk press på biologisk foreldreskap som grunnleggende norm.

Støttegruppen for feildømte fedre er mot å innføre frister.

5.1.4 Departementets vurderinger og forslag

Det bør ikke være frister for barnets adgang til å reise sak

Høringsrunden viser at nær sagt alle høringsinstanser som har uttalt seg har motforestillinger til å innføre frister for barnets adgang til å reise sak. Departementet slutter seg til høringsinstansene i dette spørsmålet, og ønsker ikke å gå inn for å innføre frister for barnet. Det skal imidlertid bemerkes at barnet i disse sammenhengene ofte vil være et voksent barn, og at spørsmålet om farskap vil kunne oppstå i forbindelse med arvefall. For departementet framstår det likevel som lite heldig å innføre begrensninger i barnets rett, også i tilfeller hvor barnet er over 18 år.

Barnets rett til kunnskap om biologisk tilknytning etter barnekonvensjonen, som komiteen viste til under stortingsbehandlingen ved opphevelsen av fristene i 2002, vil være ivaretatt ved at fristene for å reise sak bare vil gjelde for foreldrene, samt for menn som pretenderer å være far, og ikke for barnet selv.

Frister for saksanlegg for far, mor og tredjemann gjeninnføres

Barneloven har i dag få begrensninger i adgangen til å reise sak om endring av farskap. Påberopes det tvil om farskapet, kan både barn, far, mor og en tredjemann som mener han er far til barnet reise sak uten begrensninger av tidsfrister eller andre vilkår. Personkretsen er imidlertid begrenset, slik at for eksempel arvinger er utelukket fra å reise sak om gyldigheten av farskap til arvelaters barn.

Departementet mener at det kan være vanskelig å reversere den vekten som i dag legges på biologi i reglene om endring av farskap. Det finnes begrenset kunnskap om hvordan lovendringen har virket, ut over Rettsmedisinsk institutts opptelling av antall rettssaker det første året etter lovendringen. Det viser seg her at det i to tredel av sakene som ble reist, var fastsatt riktig farskap.1Fedrene og barna i disse sakene skal fortsette å ha en familierelasjon også etter rettssaken, med de menneskelige belastningene en slik prosess medfører. Departementet legger til grunn at det for en del av disse barna vil oppleves belastende at deres biologiske far har reist sak for retten for å fri seg fra farskapet. Rettsmedisinsk institutt har uttalt seg om andelen barn født i ekteskap som har en annen biologisk far enn morens ektemann, se NOU side 72.

Det er etter gjeldende rett ikke krav om biologisk tilknytning for at menn skal kunne påta seg farskap. Dette kan oppstå i ulike situasjoner. Et par som treffes når kvinnen er gravid, kan bli enige om at de skal behandle barnet som sitt felles barn. En gift kvinne som får barn etter et sidesprang, kan bli enig med ektefellen om at barnet skal registreres og behandles som deres felles barn. Departementet er kjent med utlendingssaker hvor norske menn påtar seg farskap til barn som beviselig ikke kan være deres biologiske, eller utenlandske menn som påtar seg farskap til barn født av norske kvinner. Mennene samtykker i disse tilfellene til å bli juridiske fedre til barn de ikke har biologisk tilknytning til.

Beslutningen om å påta seg farskapet for et barn mannen vet at han ikke er biologisk beslektet med, kan etter departementets mening et stykke på vei sammenliknes med å samtykke til sæddonasjon eller å søke om adopsjon. I disse tilfellene påtar mennene seg et juridisk foreldreskap, selv om de er kjent med at de ikke er biologisk far. Farskap etablert ved samtykke til assistert befruktning og adopsjon er irreversible og kan ikke endres fordi fedrene ombestemmer seg. I tilfeller hvor en mann har påtatt seg det juridiske farskapet til et barn selv om han er kjent med at biologisk tilknytning mangler, har han imidlertid etter gjeldende rett adgang til å reise sak for å bli fritatt fra farskapet, uavhengig av tidsfrister. Dette gjelder også i tilfeller hvor mannen har unnlatt å reise farskapssak selv om han vet det er tvil om det biologiske slektskapet.

Ønsket om senere å reise sak med påstand om endring av farskap, vil særlig være aktuelt i forbindelse med samlivsbrudd. I tilfeller hvor mannen har hatt kunnskap om den manglende biologiske tilknytningen helt fra farskapet ble etablert, finner departementet det ikke rimelig at han flere år senere skal kunne reise sak om endring av farskapet. Saksanlegg på dette tidspunktet vil sjelden begrunnes med hensynet til barnets beste. Departementet slutter seg til utvalgets vurdering av at det er i barnets interesse at mannen gis en ettårsfrist til å vurdere å reise sak om farskapet. Dersom mannen i løpet av denne perioden ikke tar skritt for å få endret det juridiske farskapet, mener departementet det er rimelig at han ikke senere skal kunne forandre mening.

Da det ble åpnet for å gjenoppta farskapssaker i 2002, ble det mulig å reise endringssak for alle som tidligere hadde blitt urettmessig dømt til å være far eller hadde påtatt seg farskap de senere hadde tvilt eller angret på, samt for menn som hadde blitt fedre i ekteskap men likevel tvilte på farskapet. Departementet antar at en gjeninnføring av frister dermed i første rekke vil ramme farskap som har blitt etablert etter 2002. Dersom fedre først nå får kunnskap om at det hefter tvil om farskap fastsatt lang tid tilbake, vil fristen for saksanlegg begynne å løpe når faren fikk kunnskapen.

Departementet legger til grunn at søksmålsfristene som nå foreslås gjeninnført er i tråd med Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). Det følger av praksis fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD)2 at domstolen aksepterer søksmålsfrister som begrensning for gjenopptakelse av farskap ut fra ønsket om å sikre den juridiske stabiliteten i familierelasjoner og for å beskytte barnets interesser. Tidsfrister er i seg selv i følge EMD ikke i strid med menneskerettighetskonvensjonen.

Departementet understreker at forslagene er begrunnet ut fra samfunnsmessige hensyn, og at den utpekte farens muligheter til senere å få gjenopptatt en farskapssak ved nye opplysninger er ivaretatt.

Utvalgets forslag innebærer en vesentlig begrensning i adgangen til å reise sak om endring av farskap. Det kan diskuteres om lengden på tidsfristen er rimelig, eller om den bør være to eller tre år. Departementet mener det er rimelig at menn som påtar seg farskap eller unnlater å reise sak om endring av farskap, selv om de vet at de ikke er biologisk beslektet eller er usikre på det, blir bundet av denne beslutningen. Hensynet til mannens mulighet til å angre, anses ivaretatt ved at fristen begynner å løpe ett år etter at han fikk kunnskap om at en annen kan være far til barnet.

Departementet mener det styrker barneperspektivet i barneloven at det gjeninnføres tidsfrister for mor, far og påstått far om å reise sak om endring av farskap, men at loven ikke oppstiller noen tidsfrist for barnet.

Forslaget om at barnet skal kunne få kunnskap om biologisk farskap uten at det får konsekvenser for det juridiske farskapet, vil korrespondere godt med barnets rettigheter etter bioteknologiloven og adopsjonsloven, se omtale i kapittel 6.

Adgangen til gjenopptakelse av tidligere dommer videreføres

Etter at barneloven ble endret i 2003 med egne regler om gjenopptakelse og opphevelse av tidsfrister, kunne saker som tidligere var avgjort av domstolen uten DNA-analyse kreves gjenopptatt. Sakene var tidligere avgjort på bakgrunn av morens vitnemål og den tids rettsmedisinske blodtypingssystemer. I saker hvor fastsatte farskap senere har blitt endret, har mennene kunnet søke om tilbakebetaling av barnebidraget. Fram til 1. januar 2007 ble beløpet refundert krone for krone, men etter en lovendring blir nå beløpet som tilbakebetales indeksregulert.

Utvalget har ikke foreslått å endre regelen som gir adgang til gjenopptakelse av farskapsdom som har blitt avsagt av retten uten at det forelå DNA-analyse. Departementet slutter seg til at særreglene som gjelder gjenopptakelse av saker som har vært behandlet av domstolen bør videreføres.

5.2 Endring av farskap ved administrativ behandling

5.2.1 Gjeldende rett

Farskap som følger av pater est-regelen etter barneloven § 3 eller erkjennelse etter § 4, kan under gitte forutsetninger endres etter barneloven § 7. Administrativ endring etter denne bestemmelsen forutsetter at alle berørte parter er enige om at farskapet skal endres, og at Arbeids- og velferdsdirektoratet ”finn det truleg” at mannen som har erkjent farskapet er far til barnet. Det er ikke nødvendig med barnets samtykke til endring av farskapet, heller ikke etter fylte 18 år. Normalt vil det pålegges DNA-analyse i disse sakene, og resultatet av analysen vil få betydning for Arbeids- og velferdsdirektoratets vurdering. Dersom DNA-analyse ikke foreligger, må Arbeids- og velferdsdirektoratet foreta en vurdering av faktum som foreligger i saken. Dersom Arbeids- og velferdsdirektoratet mener spørsmålet om mannen som har erkjent farskapet er biologisk far til barnet byr på tvil, må partene bringe saken inn for domstolen for avgjørelse.

5.2.2 Utvalgets forslag

Utvalget går i hovedsak inn for å videreføre gjeldende rett, og påpeker at i tilfeller hvor alle de involverte voksne er enige, vil barnets interesser også være ivaretatt.

Utvalget skriver imidlertid:

”Når barnet er fylt 18 år, finner utvalget det naturlig at også barnet må samtykke til en endring etter barneloven § 7. Barnet er da myndig og har kompetanse til å ta alle typer beslutninger på egen hånd. Endring av farskap er en beslutning av vesentlig betydning for barnet, og det er urimelig at et myndig «barn» ikke kan være med på en slik beslutning. Utvalget foreslår derfor en tilføyelse i barneloven § 7 som krever barnets samtykke fra fylte 18 år.”

Utvalget foreslår videre at DNA-analyse må bekrefte at mannen som har erkjent farskapet er biologisk far, før Arbeids- og velferdsetaten fatter vedtak om farskap.

5.2.3 Høringsinstansenes syn

Arbeids- og velferdsdirektoratet skriver:

”Utvalget foreslår imidlertid også at endring av farskapet forutsetter samtykke fra barnet dersom barnet er over 18 år. Det fremgår ikke klart på hvilket tidspunkt dette samtykket skal foreligge, men det kan synes som om barnet først skal gi sitt samtykke etter at DNA-analyse foreligger. Arbeids- og velferdsdirektoratet finner det underlig at barnet i strid med de øvrige involverte parter skal kunne avgjøre at farskapet ikke skal endres selv om det er klart at en annen er biologisk far. Det vil være forskjell på et slikt tilfelle og tilfeller hvor barnet etter forslag til ny § 6 a ønsker kunnskap om sin genetiske far.”

Ut over dette er ikke forslaget særlig kommentert av høringsinstansene.

5.2.4 Departementets vurderinger og forslag

Departementet slutter seg til utvalgets forslag. I saker hvor barn fødes i utlandet og det er nødvendig å endre farskap i medhold av barneloven § 7 for å etablere juridisk farskap for den norske mannen, krever Arbeids- og velferdsetaten i dag rutinemessig DNA-analyse for å sikre at det juridiske farskapet plasseres hos den biologiske faren. Departementet finner det rimelig at loven oppstiller krav om bekreftende DNA-analyse for at Arbeids- og velferdsetaten skal fatte vedtak om endring av farskap. Dette vil sikre at i tilfeller hvor Arbeids- og velferdsetaten fatter vedtak om endring av farskap, vil det juridiske og biologiske farskapet bli sammenfallende.

I tilfeller hvor et barn over 18 år ikke samtykker til administrativ endring av farskapet, finner departementet det rimelig at det overlates til partene selv å bringe saken inn for domstolen for rettslig behandling av spørsmålet. Dette er samme instans som behandler saken når barnets far eller mor ikke frivillig vil medvirke til farskapsfastsettelse. Departementet finner det mest formålstjenlig at prøve for DNA-analyse først innhentes etter at de andre vilkårene for å endre farskap etter § 7 er oppfylt. Dersom ikke samtykke fra alle berørte parter foreligger, må partene bringe saken inn for domstolen.

Fotnoter

1.

Lovendring iverksatt 1. april 2003 åpnet for adgang til å reise sak om endring av farskap uavhengig av tidsfrister eller andre vilkår. Rettsmedisinsk institutt gjennomførte en undersøkelse ett år senere over tingrettssaker som ble reist etter de nye reglene. I 36 prosent av sakene utelukket DNA-analysen det etablerte farskapet.

2.

Shofman mot Russland, klagenummer 74826/01, dom 24. november 2005.
Til forsiden