Prop. 127 L (2011–2012)

Lov om Statens innkrevingssentral (SI-loven)

Til innholdsfortegnelse

14 Innkreving av krav på erstatning for personskade voldt ved straffbar handling som er idømt i sivil sak

14.1 Gjeldende rett

Det er adgang til å fremme et erstatningskrav mot en siktet i en straffesak i forbindelse med straffesaken dersom erstatningskravet springer ut av handlingen som straffesaken gjelder, jf. straffeprosessloven § 3 første ledd.

Erstatning og andre pengekrav som er tilkjent en fornærmet eller annen skadelidt i en offentlig straffesak, innkreves av Statens innkrevingssentral dersom den berettigede ønsker det, jf. straffeprosessloven § 455 tredje ledd annet punktum. Dersom kravet på den annen side er tilkjent i en sivil sak, må skadelidte selv inndrive kravet. Hvis skadevolderen ikke betaler frivillig, kan skadelidte begjære kravet tvangsfullbyrdet gjennom de alminnelige namsmyndighetene.

14.2 Høringsnotatets forslag

Departementet foreslo i høringsnotatet en bestemmelse i straffeprosessloven om at adgangen til å få innkrevingsbistand fra Statens innkrevingssentral skal utvides til også å gjelde erstatningskrav som er idømt i visse sivile saker. Det var ifølge forslaget et vilkår at erstatningskravet faller inn under det saklige virkeområdet til voldsoffererstatningsloven.

14.3 Høringsinstansenes merknader

Alle høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet, Politidirektoratet, Statens innkrevingssentral og Riksadvokaten, støtter forslaget i høringsnotatet.

Statens innkrevingssentral uttaler at forslaget vil bidra til å oppheve dagens urimelige forskjellsbehandling av skadelidte i slike saker.

To høringsinstanser har hatt merknader til hvor bestemmelsen om innkrevingsbistand bør plasseres. Justis- og beredskapsdepartementet uttaler at ordningen bør nedfelles i loven om Statens innkrevingssentral, og at voldsoffererstatningsloven uansett er et bedre alternativ enn straffeprosessloven. Riksadvokaten uttaler at en mulig plassering kan være voldsoffererstatningsloven.

14.4 Departementets vurderinger

Etter departementets vurdering bør voldsofre få hjelp til inndriving av idømt erstatning for personskade, uavhengig av om erstatningskravet er fastsatt i straffesak eller i sivil sak. For mange som har vært utsatt for en straffbar handling som har krenket liv eller helse, vil det oppleves som urimelig byrdefullt at de selv må stå for innkreving av erstatningen. Skadelidte som er tilkjent erstatning i sivile saker vil allerede kunne ha forklart seg om den skadevoldende handlingen tre ganger, først til politiet og så til domstol i straffesaken, og deretter til domstol igjen i erstatningssaken. Det er da særlig god grunn til å avlaste den skadelidte i den etterfølgende innkrevingsprosessen.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at det bør være adgang til å be om bistand fra Statens innkrevingssentral til å kreve inn erstatningskrav som omfattes av voldsoffererstatningsloven, også dersom kravet er idømt i en sivil sak.

Det saklige virkeområdet for voldsoffererstatningsordningen framgår av voldsoffererstatningsloven § 1. Det følger av hovedbestemmelsen i § 1 første punktum at den som har lidt personskade som følge av en straffbar handling som krenker livet, helsen eller friheten, og dennes etterlatte, har rett til voldsoffererstatning. Slik erstatning ytes likevel ikke for skader som omfattes av bilansvarsloven.

Forslaget innebærer at erstatning for annet enn personkrenkelser ikke kan kreves innfordret gjennom Statens innkrevingssentral. Det kan tenkes mange ulikeartede krav i den kategorien skader som faller utenfor ordningen, for eksempel erstatning for tingsskade etter en henlagt straffesak. Den utvidede adgangen til å få innkrevingsbistand vil videre ikke gjelde for andre skadelidte enn den som er påført skaden og dennes etterlatte. For tredjepersoner som har erstatningskrav som følge av den straffbare handlingen, for eksempel en arbeidsgiver som har utbetalt lønn under skadelidtes sykefravær, eller et forsikringsselskap som har krav på regress etter skadeutbetaling til forsikret skadelidt, vil det normalt ikke oppleves like belastende å inndrive kravet på ordinær måte gjennom de alminnelige namsmyndighetene.

Som nevnt i avsnitt 3.4.2 går departementet inn for at det i medhold av loven om Statens innkrevingssentral skal gis en egen forskrift om hvilke krav SI har ansvar for å kreve inn. Bestemmelsen om innkreving av erstatning tilkjent i sivil sak bør etter departementets vurdering gis i denne forskriften.

Til forsiden