Prop. 133 S (2009-2010)

Jordbruksoppgjøret 2010 – endringer i statsbudsjettet for 2010 m.m.

Til innholdsfortegnelse

1 Grunnlaget for jordbruksforhandlingene i 2010

1.1 St.meld. nr. 19 (1999-2000)

St.meld. nr. 19 (1999-2000) Om norsk landbruk og matproduksjon ble behandlet i Stortinget 09.05.2000. I Innst. S. nr. 167 slutter flertallet i Næringskomiteen seg til hoved­punktene i meldingen. Det legges til grunn at jordbruksoppgjøret skal base­res på de mål og retningslinjer som er trukket opp for landbrukspolitikken gjen­nom Stortingets behandling av St.meld. nr. 19. Meldingen legger vekt på landbru­kets samlede bidrag til samfunnsnytte på kort og lang sikt. Det er lagt vekt på en helhetlig politikk som omfatter hele verdi­kjeden og betydningen av økt forbruker­orientering av mat- og landbruks­politikken. I komiteens merknader heter det bl.a.:

«Komiteen mener landbruket i tråd med samfunnets behov skal:

  • produsere helsemessig trygg mat av høy kvalitet med bakgrunn i forbrukernes preferan­ser

  • produsere andre varer og tjenester med utgangspunkt i næringens samlede ressurser

  • produsere fellesgoder som livskraftige bygder, et bredt spekter av miljø- og kulturgoder, og sikre en langsiktig matforsyning.

Komiteen vil understreke at sumvirkningen av landbrukets ulike funksjoner representerer nær­ingens totale samfunnsnytte, og legger til grunn at en attraktiv landbruksnæring og aktiv mat­pro­duksjon over hele landet er et viktig grunnlag for å få løst sentrale samfunnsoppgaver på en god måte.

Komiteen mener norsk jordbruk både på kort og lang sikt skal bidra til å sikre forbrukerne en sta­bil og god matforsyning. Jordbruket skal produsere for å dekke etterspørselen etter varer det er naturlig grunnlag for å produsere i Norge, innenfor de til enhver tid gjeldende handelspolitiske rammer. Produksjonsmengden må tilpasses slik at markedet balanseres over tid. Maten skal pro­duseres på en etisk akseptabel og økologisk og samfunnsmessig bærekraftig måte.»

1.2 Regjeringens politiske plattform

I Politisk plattform for flertallsregjeringen 2009-2013 heter det om landbruksområdet:

« En variert landbruks- og matproduksjon over hele landet

Landbruket spiller en viktig rolle for bosetting og sysselsetting i store deler av landet. Norsk landbruks viktigste rolle er å produsere trygg og ren mat for egen befolkning. De siste års matkriser viser betydningen av dette. Landbruks- og matpolitikken legger grunnlaget for næringer og opplevelser innen utmark, reiseliv, næringsmiddelindustri, åpne kulturlandskap og biologisk mangfold. Matjord er en begrenset ressurs som det er et nasjonalt ansvar å ta vare på for våre etterkommere. Målet er å opprettholde et levende og mangfoldig landbruk og et bærekraftig skogbruk over hele landet som gir attraktive arbeidsplasser og sikrer rekruttering. Med sikte på å legge grunnlaget for en framtidsrettet landbruks- og matpolitikk vil regjeringen gjennomgå landbruks- og matpolitikken i en egen stortingsmelding.

Regjeringen vil:

  • videreutvikle inntekts- og velferdspolitikken i landbruket fra forrige periode

  • gjennomgå landbruks- og matpolitikken i en egen stortingsmelding

  • videreføre jordbruksforhandlingene og markedsordningene. Samvirkets rolle som markedsregulator og avtaker av norske råvarer fra hele landet skal sikres

  • sikre et landbruk med en variert bruksstruktur over hele landet gjennom en klar distriktsprofil, og videreføre styrking av det grasbaserte husdyrholdet

  • sikre et sterkt importvern som en viktig forutsetning for opprettholdelse av landbruksproduksjonen og en innovativ og offensiv norsk næringsmiddelindustri i hele landet. Norge skal arbeide internasjonalt for et internasjonalt rammeverk (EØS/WTO) som sikrer dette. Ved en eventuell ny WTO-avtale skal regjeringen ta i bruk alle de virkemidler avtalen gir til å sikre norsk landbruksproduksjon og norsk næringsmiddel­industri. Ved en slik avtale må det gis kompensasjon for tap av inntekt. Eventuell videreutvikling av våre avtaler med EU må utformes på en gjensidig fordelaktig basis innenfor partenes respektive landbrukspolitikk

  • gjøre landbruket til en del av klimaløsningen ved å følge opp St. meld. nr. 39 (2008-2009). Vurdere virkemidler for å utvikle biogassanlegg og industrielle verdikjeder for bioenergi med basis i landbrukets ressurser står her sentralt

  • følge opp høringsnotatet om jordvernpolitikken, deriblant vurdere en hjemmel for varig vern av dyrket jord

  • stå fast på det unntaket som vi fikk i EØS-avtalen om at det er norske myndigheter som avgjør hvilke genmodifiserte produkter som kan utsettes, markedsføres og selges i Norge. Vi skal videreføre en restriktiv holdning

  • øke landbruksbistanden for å styrke global matsikkerhet

  • sikre en livskraftig reindriftsnæring i balanse med beiteressursene, og som medvirker til å opprettholde samisk egenart. Vi vil evaluere reindriftsforvaltningen

  • at det skal være et mål at 15 prosent av matproduksjonen og matforbruket i 2020 skal være økologisk

  • stimulere til økt satsing innenfor vare- og tjenesteproduksjon, matspesialiteter, grønt reiseliv, utmarksnæringer og «inn på tunet»

  • sikre grunnutdanning og videreutdanning i landbruket og øke konkurranse og innovasjonsaktiviteten i hele verdikjeden for mat og andre landbruksbaserte næringer gjennom økt satsing på kunnskap og forskning.»

Erklæringen omfatter spørsmål både innenfor og utenfor jordbruksavtalens ansvarsområde.

1.3 Stortingets behandling av jordbruksoppgjøret i 2009

Ved behandlingen av jordbruksoppgjøret i 2009 (Innst. S. nr. 375 (2008-2009)), uttalte en samlet næringskomité:

«Komiteen er oppteken av at landbruket skal produsera trygg mat av høg kvalitet, med bakgrunn i forbrukarane sine preferansar. Landbruket skal produsera varer og tenester med utgangspunkt i næringa sine samla ressursar, og sikra langsiktig matforsyning. Komiteen syner til at landbruket og ressursane knytt til landbrukseigedomane spelar ei viktig rolle for sysselsetting og busetjing i store deler av landet, og vil leggja til rette for at næringa kan utvikle seg på ei god måte framover. Komiteen viser til at jordbruket, i tillegg til å produsere mat, også medverkar til å produsere fellesgoder som livskraftige og levande bygder, og eit breitt spekter av miljø- og kulturgoder. Eit levande og variert landbruk over heile landet vil òg medverke til å oppretthalde eit ope kulturlandskap.

Komiteen er oppteken av å sikre lønsemda i landbruket og stimulera til eit aktivt landbruk med ein variert bruksstruktur over heile landet.

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Høgre, viser til at jordbruksavtala bidreg til denne utviklinga gjennom ei markert satsing på det grasbaserte husdyrhaldet, og ein klar distriktsprofil i verkemiddelbruken. Mangfaldet i storleik på bruka og produksjon spredt over heile landet er eit fundament for landbruket sin legitimitet. Budsjettoverføringane over jordbruksavtala kan berre forsvarast gjennom at distriktslandbruket blir oppretthaldt, og at landbruket også i åra som kjem skal produsere ein stor del av det norske matforbruket.

Komiteen er særleg oppteken av at rammevilkåra må vera langsiktige og stabile.

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, syner til at klimaendringane gjer matproduksjonen i verda meir ustabil, og at denne situasjonen saman med matvarekrisa og finanskrisa, bygger opp under verdien av det norske landbruket.

Flertallet mener at landbrukspolitikken må moderniseres gradvis med utgangspunkt i dagens opplegg med blant annet markedsordninger, geografisk differensiering i kvote- og tilskuddsordninger og bruk av handlingsrommet for tollvern slik at det blir mulig for bøndene og næringsmiddelindustrien å tilpasse seg utviklingen.»

Om produksjonsvolumet uttalte komiteen:

«Komiteen er også kjend med berekningar som viser at den norske befolkninga vil auke monaleg i åra som kjem. Av den grunn bør vi stimulera og leggja til rette for vekst i matproduksjon, på dei områder der me har naturgitte føresetnader.»

Om inntekt uttalte flertallet bl.a.:

«Eit anna fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har merka seg at jordbruksoppgjeret fører vidare den kursendringa i landbrukspolitikken som Regjeringa byrja gjennom avtale i 2006, m.a. ved å leggje til rette for ei klar nivåheving av inntekta.»

Om miljø uttalte flertallet i komiteen, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet bl.a.:

«Fleirtalet viser til at landbruket er heilt sentralt for å produsere rein og trygg mat på ein bærekraftig måte, ta vare på det biologiske mangfaldet og oppretthalde det verdifulle kulturlandskapet. Samtidig står landbruket overfor ei rekkje miljøutfordringar, noko som medfører at jordbruket må utviklast i ei meir miljøvenleg retning.»

1.4 Den økonomiske politikken og utviklingen i norsk økonomi

Utviklingen i norsk økonomi

Aktiviteten i internasjonal økonomi er på vei opp igjen etter at finanskrisen førte til det sterkeste tilbakeslaget siden andre verdenskrig. Arbeidsledigheten økte til svært høye nivåer i mange land. Finansmarkedene fungerer bedre, og både handel og økonomisk aktivitet har tatt seg opp. Oppgangen har vært sterkest i framvoksende økonomier som Kina og India, men også i USA og euroområdet har veksten økt. Raske og kraftige tiltak fra myndighetene har bidratt til oppgangen. Situasjonen bedret seg markert gjennom fjor­året, mens det de siste månedene har vært tegn til en viss avdemping i veksten, særlig i euroområdet og Japan. Usikkerheten om utviklingen framover er fortsatt stor, bl.a. knyttet til de store utfordringene flere land står overfor med hensyn til offentlige budsjettunderskudd og gjeld.

Norge har klart seg bedre enn de fleste andre land gjennom den internasjonale finans­krisen. Etter nedgang i 2. halvår 2008 og inn i 2009 tok den økonomiske aktiviteten seg opp igjen fra 2. kvartal i fjor. Aktiviteten i petroleumssektoren har holdt seg godt oppe og bidratt til økt aktivitet også i fastlandsøkonomien. I tillegg har myndighetenes tiltak, herunder Regjeringens finanspolitiske tiltak, Norges Banks rentenedsettelser og tiltakene rettet mot finansmarkedene vært viktige for utviklingen i norsk økonomi. Mens våre handels­partnere opplevde en nedgang i BNP på over 3 pst. i 2009, var nedgangen i Norge på 1,5 pst. For 2010 ble det i Nasjonalbudsjettet 2010 anslått en oppgang i fastlands­økonomien på 2,2 pst., om lag på linje med anslaget for gjennomsnittet av våre handels­partnere. Det ble samtidig anslått en gradvis videre oppgang i 2011. Syssel­settingen har falt noe i denne tiden, og arbeidsledigheten har steget noe. Ifølge Statistisk sentralbyrås arbeidskraftundersøkelse er ledigheten nå like i overkant av 3¼ pst., som fortsatt er lavt sammenliknet med andre land og klart under gjennomsnittet for de siste 20 årene.

Noen sektorer er imidlertid blitt hardt rammet også i Norge. Lavere etterspørsel og priser i markedene for viktige norske eksportprodukter har, sammen med et høyt kostnadsnivå i Norge, bidratt til å gjøre situasjonen krevende for mange konkurranseutsatte virksomheter. Lønnskostnadene for ansatte i industrien i Norge var i 2009 hele 36 pst. over nivået hos våre handelspartnere i EU. Dette skyldes i hovedsak høyere lønnsvekst i Norge enn hos handelspartnerne over flere år, men også at kronen har styrket seg.

De store utfordringene for konkurranseutsatt sektor har stått sentralt i årets inntekts­oppgjør. Regjeringen har i sin politiske plattform understreket behovet for å støtte opp om frontfagsmodellen for å understøtte en lønnsvekst i Norge som er bærekraftig for konkurranseutsatt sektor over tid.

Den økonomiske politikken

Regjeringen legger handlingsregelen til grunn for budsjettpolitikken. Handlingsregelen er en strategi for jevn og gradvis økning i bruken av petroleumsinntekter til et nivå som kan opprettholdes over tid. Samtidig skal bruken av petroleumsinntekter det enkelte år til­passes konjunktursituasjonen. Rammeverket legger således til rette for å bruke budsjettet til å stabilisere utviklingen i norsk økonomi, både på kort og lang sikt.

I 2009 var det nødvendig å utnytte den fleksibiliteten handlingsregelen gir. For å dempe virkningen av finanskrisen og tilbakeslaget internasjonalt var det nødvendig å legge finans­politikken om i kraftig ekspansiv retning. Samtidig har den aktive finanspolitikken brakt bruken av oljeinntekter opp på et høyt nivå. Etter hvert som situasjonen i norsk økonomi normaliseres må bruken av oljeinntekter bringes tilbake til 4-prosentbanen for forventet avkastning av Statens pensjonsfond utland. Fortsatt høy bruk av oljepenger framover vil isolert sett bidra til at renten i Norge må settes høyere enn det som ellers ville vært tilfelle. Det kan slå ut i en sterkere krone, som svekker konkurranseutsatt sektor. Også hensynet til generasjonskontrakten og langsiktig bærekraft i budsjettpolitikken tilsier at vi demper bruken av oljeinntekter i årene framover.

Regjeringen fører en politikk som bygger på rettferdighet og fellesskap. Basert på den nordiske modellen vil Regjeringen fornye og utvikle de offentlige velferdsordningene og bidra til et arbeidsliv der alle kan delta. Regjeringen vil legge til rette for økt verdiskaping og for utvikling over hele landet innenfor rammer som sikrer at kommende generasjoners muligheter for å dekke sine behov ikke undergraves. Dette krever en ansvarlig politikk med vekt på natur- og miljøhensyn, en langsiktig forvaltning av nasjonalformuen, et bærekraftig pensjonssystem og en sterk offentlig sektor. Alle disse delene må virke sammen for at vi skal klare å nå disse målene.

Til dokumentets forside