2 Bakgrunnen for lovforslaget
I kongelig resolusjon av 17. desember 2010 ble unntakene fra konkurranseloven som åpner for fortsatt fastprisordning for fag- og lærebøker for høyere utdanning forlenget til 31. desember 2012, og for skjønnlitteratur og generell litteratur forlenget til 31. desember 2014. Forutsetningen var at unntaket fra konkurranseloven § 10 skulle opphøre etter dette, dersom det ikke kunne godtgjøres at unntaket fører til slike positive samfunnsmessige virkninger at det kan forsvare en videreføring av unntaket.
I kongelig resolusjon av 7. desember 2012 er det besluttet å forlenge forskrift om unntak fra konkurranseloven § 10 for samarbeid om omsetning av fagbøker for profesjonsmarkedet og lærebøker for høyere utdanning. Unntaket er forlenget til 31. desember 2014.
Det er departementets vurdering at samarbeid om omsetning av bøker samlet sett har slike positive samfunnsmessige virkninger at det er grunn til å lovfeste særregulering for omsetning av bøker. Forslaget til boklov bygger på en politisk avvening mellom konkurransehensyn og kulturpolitiske hensyn. Dette innebærer at eventuelle konkurransemessige skadevirkninger av den fastprisordningen som foreslås vurderes som akseptable og nødvendige for å oppnå de kulturpolitiske målene som loven skal bidra til å oppnå. Departementet viser de positive virkningene på hvert punkt i proposisjonen, samt mer overordnet i kap. 2.5.
2.1 Høring
Et høringsnotat med forslag til lov om omsetning av bøker ble sendt på høring 1. februar, med høringsfrist 15. mars 2013.
Høringsnotatet ble sendt til følgende høringsinstanser:
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
Kommunal- og regionaldepartementet
Nærings- og handelsdepartementet
Forbrukerrådet
Konkurransetilsynet
Nasjonalbiblioteket
Norsk kulturråd
Norsk lyd- og blindeskriftsbibliotek
Språkrådet
Høyskolene
Universitetene
Utdanningsdirektoratet
Den norske Forfatterforening
Kopinor
Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening
Norsk kritikerlag
Norsk oversetterforening
Norske Barne- og ungdomsbokforfattere
Norske Dramatikeres Forbund
Samisk faglitterær forfatter- og oversetterforening
Samisk forfatterforening
Biblioteksentralen AL
Bokhandlerforeningen
De norske Bokklubbene
Den norske Forleggerforening
Forlagssentralen
Fri Bokhandel BA
Norsk forleggersamband
Sentraldistribusjon
Den norske Advokatforening
Handel og Kontor
Unio
Hovedorganisasjonen Virke
KS (Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon)
Landsorganisasjonen i Norge – LO
Mediebedriftenes Landsforening
Nettverk for private høyskoler
Norsk Bibliotekforening
Norsk studentorganisasjon
Noregs Mållag
Næringslivets Hovedorganisasjon
Samskipnadsrådet i Norge
Studentmållaget I Oslo
Universitets- og høgskolerådet
Velferdstinget i Oslo og Akershus
Akademika
Bazar Forlag AS
Bokkompaniet
Boklageret AS
Det Norske Samlaget
Emviem
Forbrukerombudet
Foreningen!les
Hegnar Media
Juritzen-forlagene
Leser søker bok
NOKUT
Norsk barnebokinstitutt
Norsk Forfattersentrum
Nynorsk kultursentrum
Pantagruel forlag
Tronsmo bokhandel
Følgende høringsinstanser har kommet med realitetsmerknader:
Forbrukerrådet
Konkurransetilsynet
Nasjonalbiblioteket
Norsk kulturråd
Akershus fylkesbibliotek
Hedmark fylkeskommune
Sør-Trøndelag fylkeskommune
Høgskolen i Oslo og Akershus
Høgskolen i Østfold
NTNU
Universitetsbiblioteket i Tromsø
Den norske Forfatterforening
Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening
Norsk oversetterforening
Norske Barne- og ungdomsforfattere
Norske Dramatikeres Forbund
Biblioteksentralen AL
Bokhandlerforeningen
Den norske Forleggerforening
Fri Bokhandel BA
Den norske Advokatforening
Forskerforbundet
Grafill
Grafisk bransjeforening
Handel og Kontor
Hovedorganisasjonen Virke
Landsorganisasjonen i Norge – LO
Noregs Mållag
Norsk fagbibliotekforening
Norsk Bibliotekforening
NSO – Norsk studentorganisasjon
Samskipnadsrådet i Norge
Studentmållaget i Oslo
Synshemmede Akademikere
Universitets- og høgskolerådet
Akademika og Akademisk Kvarter
Bazar Forlag AS
Bastion forlag
Boklageret AS
Bjørn Brænd
Campusbok AS
Den norske Bokormen
Det norske Samlaget
eBokNorden as
Fagbokforlaget
Foreningen!les
Hegnar Media
Juritzen-forlagene
Norsk barnebokinstitutt
Offentlig utvalg for punktskrift
Pantagruel forlag
Rune Omdahl
Studia AS
Følgende høringsinstanser har ikke merknader:
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
Kommunal og regionaldepartementet
Kopinor
Kulturforbundet
2.2 Litteratur- og språkpolitiske målsettinger
Litteraturen står i en særstilling i arbeidet med å trygge og utvikle norsk språk generelt og norsk skriftkultur spesielt – i begge målformer. I tillegg til de godt etablerte forfatterne kommer det stadig nye litterære stemmer til. Mengden av bokutgivelser i ulike sjangre og den store interessen for å lese nyere norske bøker vitner om en levende litterær kultur, jf. resultater i utredningen til Oslo Economics referert under kap. 2.3. Litteraturen er av stor betydning for å styrke og utvikle det norske språket.
Hovedmålene for litteraturpolitikken er kvalitet, bredde og tilgjengelighet. Regjeringens politikk er å legge til rette for at et mangfold forfattere kan skrive god litteratur som dekker et mangfold av temaer i et mangfold av sjangre, og at litteraturen er godt tilgjengelig for lesere i hele landet.
En bærekraftig litteratur krever et bredt og mangfoldig boktilbud. Det er et kulturpolitisk mål at det ikke bare blir utgitt potensielle besteselgere, men at det lesende publikum skal kunne velge blant et mangfold av litteratursjangre og titler fra et mangfold av forfatterstemmer. Det er bra at vi leser ulike bøker – det er berikende for kultur og demokrati at mange forskjellige tanker spres og diskuteres.
For å oppnå disse målsettingene må de litteraturpolitiske virkemidlene gi gode rammebetingelser for hele den litterære verdikjeden, fra forfatter via forlag, bokhandel, inklusiv e-bokhandel og bibliotek til leser. Det er viktig at et bredt utvalg av litteraturen skal være tilgjengelig for folk der de bor, og at prisene skal være rimelige og like over hele landet. Nettbokhandlenes bidrag til litteraturens tilgjengelighet er betydelig, samtidig som landets bokhandlere i gatebildet fremdeles vil være viktige for aktiv formidling av et mangfoldig litteraturtilbud.
Hovedmålene for språkpolitikken er gitt i St.meld. nr. 35 (2007-2008) Mål og meining (språkmeldingen). Det overordnede målet er å sikre det norske språkets status og bruk på alle samfunnsområder, slik at norsk kan bestå som et fullverdig, samfunnsbærende språk. Språkmeldingen vier særlig oppmerksomhet til fagspråkets betydning for at norsk vedvarer og utvikler seg som et samfunnsbærende og fullverdig språk. I meldingen vurderes fastprisordningen som et stabiliserende element i et sårbart marked, ved å bidra til å sikre tilgang til norskspråklig studielitteratur.
2.3 Utredning om litteratur- og språkpolitiske virkemidler i Norge
Høsten 2011 satte Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet, Kunnskapsdepartementet og Kulturdepartementet i gang en ekstern utredning om litteratur- og språkpolitiske virkemidler i Norge. Denne ble gjennomført av Oslo Economics, i samarbeid med Simonsen advokatfirma og Oeconomica (heretter omtalt som Oslo Economics), og ble overlevert 30. desember 2011.
Utredningen om litteratur- og språkpolitiske virkemidler i Norge konkluderer med at:
Ses de litteratur- og språkpolitiske målene samlet tyder tall fra bransjen på at måloppnåelsen stort sett er styrket fra 2005 til i dag, og at vi oppnår litteraturpolitiske mål bedre her til lands enn i Sverige og Danmark. Det er imidlertid vanskelig å fastslå sammenhengen mellom måloppnåelsen og de statlige virkemidlene på litteraturområdet.
Blant annet skriver Oslo Economics om utviklingen i nye titler, der Norge og Sverige sammenliknes:
Samlet sett ble det utgitt 4074 nye titler på det svenske bokmarkedet i 2010. Det tilsvarende tallet i Norge var 5394. Det betyr at det i Norge ble utgitt 1,1 nye titler per 1000 innbyggere, mens det i Sverige ble utgitt 0,5 nye titler per 1000 innbyggere samme år. (…) Samlet sett er nedgangen (i Sverige) i antallet nye titler seks prosent fra 2005 til 2010. Tilsvarende hadde vi i Norge en oppgang på 14 prosent i samme periode. Nedgangen er størst innenfor skjønnlitteratur.
Når det gjelder antall eksemplarer bøker solgt i Norge ble det i henhold til Oslo Economics i 2010 solgt 5 bøker per innbygger. I Sverige ble det solgt 4,2 bøker per innbygger, mens det i Danmark ble solgt 4,7 bøker per innbygger samme år.
Den konkurranseøkonomiske analysen av fastpris i bokbransjen konkluderer blant annet med at:
For det samlede salget av bøker, og den samlede inntekten i bransjen, kan det være bedre at bokhandlerne, i stedet for å konkurrere på pris, konkurrerer på kvalitet i form av å legge forholdene til rette for et godt salg av boken. Dette kan altså oppnås ved at forlaget setter en fastpris på boken. I tillegg til at fastprisordningen styrker bokhandelens insentiver til å skape en attraktiv salgsarena, kan det samtidig understøtte det økonomiske fundamentet til et desentralisert bokhandlernett. (…) Det betyr imidlertid ikke at konkurransen totalt sett svekkes, ettersom forlagene konkurrerer når de setter prisen. Den enkelte utgivelse fra et forlag vil konkurrere mot andre forlags utgivelser, og konkurransen mellom forlagene holder prisen nede. (…) Fastprisen som prinsipp kan ha et rasjonale i bokbransjen, og det er vanskelig å finne økonomiske argumenter for at ikke forlagene bør kunne videreføre dette. Det er her mer problematisk at forskriften legger sterke begrensninger på fastprisens varighet.
På den annen side påpeker Oslo Economics:
Metodisk er det svært vanskelig å fastslå hva som er forklaringen på at de språk- og litteraturpolitiske målene nås så godt som de gjør og hvor viktig hvert virkemiddel er. (…) Samlet sett synes virkemidlene på et prinsipielt plan i hovedsak å være effektive både i forhold til de målene de har og i forhold til administrasjon av dem.
Oslo Economics anbefaler ikke at fastprisen skal være en del av et kollektivt avtaleverk og peker i forbindelse med dette på faren ved horisontale avtaler:
Endelig vil vi på generelt nivå påpeke at horisontale avtaler kan innebære en form for samhandling som øker faren for eksplisitt eller implisitt prissamarbeid. I motsetning til vertikale avtaler og føringer kan horisontale avtaler om prissamarbeid føre til kartelldannelser og potensielt store velferdstap.
Likevel omtaler Oslo Economics faren for kartelldannelser på bakgrunn av fastprisordningen på følgende måte:
Det er heller ikke lett å se hvordan fastprisordningen kan benyttes som en koordinerende mekanisme for prissetting (kartellmekanisme).
Oslo Economics mener imidlertid at andre elementer i bokbransjen bør være kollektive og skriver følgende om dette:
I vurderingen av hvilke avtaleordninger som skal tillates i bokbransjen er det derfor viktig at det ikke legges begrensninger på bransjens muligheter til å avtalefeste kollektive mekanismer som abonnementsordninger og lignende.
Når det gjelder viktigheten av et bokhandlernett for et optimalt salg av bøker skriver de følgende:
Derimot er det viktige effektivitetsargumenter i favør av kollektive ordninger som understøtter et desentralisert og attraktivt bokhandlernett.
2.4 Utredning om litteratur- og språkpolitiske virkemidler i Europa
Kulturdepartementet fikk overlevert en kartlegging av litteraturpolitiske virkemidler i Europa 15. februar 2012. Utredningsarbeidet «Til bokas pris» ble ledet av Tore Slaatta og Helge Rønning, begge professorer fra Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo1. Kartleggingen omfatter 15 europeiske land, hvorav åtte har boklover med fastprisbestemmelser (Tyskland, Spania, Frankrike, Portugal, Hellas, Østerrike, Italia og Nederland). I syv land er det fripris (Sverige, Finland, Danmark, Islands, Storbritannia, Belgia og Sveits). I rapporten fremgår det at tre land i Europa har avtalefestede fastprisordninger (Norge, Slovenia og Ungarn). Det har vist seg i ettertid at det ikke er avtalefestet fastprisordning i Ungarn, men 95 pst. av salget er kommisjonssalg. Det vil si at også i Ungarn er det utgiver som setter prisen til sluttkunde.
Kartlegging av prissystemer i Europa oppsummeres blant annet slik:
Valg av friprissystem fører til økt bestselgersalg og lavere priser på utvalgte bøker, mens fastpris fører til salg av et bredere utvalg bøker. Men systemene kan ikke skilles fra effekter på gjennomsnittlige priser: Målt i gjennomsnitt er det ikke mulig å si at valg av friprissystem fører til lavere priser enn fastprissystemer.
I kartleggingen vises det til noen sammenfallende utviklingstrekk. For det første ser det ikke ut til at valg av prissystem har noen innvirkning på hvor mange bøker som produseres eller selges. Dette øker jevnt i hele Europa. Til sist er det verdt å merke seg at valg av prissystem ikke synes å ha noen innvirkning verken på konsentrasjons- eller integrasjonstendenser i bokbransjen. Den kulturpolitiske begrunnelsen for de europeiske boklovene har flere fellestrekk. Bokbransjen er betraktet som en særegen bransje med behov for markedsregulerende tiltak. Behovet for særregulering av bransjen begrunnes med at boken anerkjennes som en unik, kulturell ytring, at bokhandelen er viktig for formidling av et breddetilbud. I land med boklover er det en oppfatning at kostnadene ved å ha et stort tilbud av bøker i en bokhandel ikke skal bæres av bokhandelen alene, men at også forlagene skal bidra til dette fellesgodet, ved å tilby rabatterte bøker og ved å etablere returordninger for usolgte bøker. Slaatta og Rønning skriver at en viktig motivasjon for at flere land de senere årene har gått over fra avtalebasert fastpris til boklov er at EU har avvist slike bransjeavtaler, men akseptert en kulturpolitisk regulering på nasjonalt nivå.
Det er ikke etablert en enhetlig politikk i EU på området, men de europeiske boklovene har en del overordnete fellestrekk. Alle boklovene regulerer forholdet mellom bokhandel og forlag, først og fremst når det gjelder prisfastsettelse på bøker og tilgjengelighet. Forlagene har en plikt til å fastsette bokens utsalgspris og til å skaffe bøker til veie. Ingen av boklovene inneholder eierskapsbegrensninger. Heller ikke forholdet mellom forfatter og forlag er regulert i boklovene, men gjenstand for individuelle kontrakter. De europeiske boklovene er obligatoriske for alle aktører i bransjen. For at boklovene skal være kompatible med EU-retten gjelder alle boklovene kun bøker på det nasjonale markedet, avgrenset mot salg over landets grenser.
På detaljnivå varierer de nasjonale boklovene fra land til land, både når det gjelder fastprisens varighet, størrelse på lovlige rabatter og når det gjelder hvilke bokgrupper som er omfattet (skolebøker er omfattet i Italia, Frankrike og Tyskland).
For å bidra til å sikre like konkurransebetingelser inneholder både den tyske og franske loven et påbud om at bokhandlenes kvalitet og innsats for formidling av boken skal tilgodeses ved forhandling av rabatter fra utgiver. Det er ikke tillatt å gi rabatter som utelukkende baserer seg på omsetningsvolumet i bokhandelen.
2.5 Generelle merknader til innføring av boklov
De aller fleste høringsinstansene er positive til forslaget om å innføre en lov om omsetning av bøker. Det er imidlertid noen av høringsinstansene som er skeptiske til et eller flere av de konkrete forslagene. Det må nevnes at det ikke var et spesifikt høringsspørsmål hvorvidt det bør innføres en boklov i Norge. Konkurransetilsynet uttaler imidlertid eksplisitt at en boklov ikke bør innføres. Forbrukerrådet skriver i sin høringsuttalelse at de i utgangspunktet er imot en fastprisordning for bøker. Foruten disse to er de aller fleste, både medlemmer og ikke-medlemmer av Forleggerforeningen og Bokhandlerforeningen, positive til forslaget om å innføre en lov om omsetning av bøker.
Konkurransetilsynet er prinsipielt imot en videreføring av fastprisordningen på nye bøker i lovs form, og skriver følgende:
Konkurransetilsynet er av den oppfatning at dagens Bokavtale og forslaget til boklov er konkurransebegrensende og til skade for leserne og bransjens utvikling, både i et kortsiktig og langsiktig perspektiv.
Bokavtalen er med en kulturpolitisk begrunnelse unntatt konkurranseloven gjennom forskrift. I høringsnotatet fremgår det at unntaket fra konkurranselovens § 10 skulle opphøre etter 31. desember 2014 dersom det ikke kunne godtgjøres argumenter som viste at unntaket førte til slike positive samfunnsmessige virkninger at det kunne forsvare en videreføring av unntaket.
Konkurransetilsynet erkjenner at kulturpolitiske målsettinger knyttet til bredde og tilgjengelighet er viktige. Konkurransetilsynet kan imidlertid ikke se at slike argumenter er godtgjort. En videreføring av Bokavtalen i form av en boklov vil etter Konkurransetilsynets oppfatning være et svært lite presist virkemiddel for å nå de kulturpolitiske målsettingene. Konkurransetilsynet har i mange år argumentert for at mer målrettede virkemidler, virkemidler som ikke innehar de samme konkurransemessige skadevirkningene som Bokavtalen, kan benyttes for å nå de kulturpolitiske målsettingene.
Tilsynet mener derfor at dagens fastprisordning bør avvikles og foreliggende lovforslag skrinlegges.
Forbrukerrådet skriver følgende:
Forbrukerrådet er generelt skeptisk til at aktører i en bransje gis anledning til å samarbeide om pris, da dette normalt vil medføre høyere priser for forbrukerne og hindre innovasjon. De utredninger som er gjort gir heller ikke noe entydig svar på sammenhengen mellom måloppnåelse og de statlige virkemidlene.
Departementet har følgende kommentarer til disse innspillene:
Departementet er ikke enig i premisset om at boklov og fastpris på nye bøker fører til høye gjennomsnittspriser på bøker. Dette er omtalt nærmere i kap. 7.5.1. Både empiri2 og teori3 viser at de bestselgende titlene kan oppnå lavere priser ved fri prissetting, mens det ikke er noen undersøkelser som tyder på at gjennomsnittsprisene er høyere som følge av fastpris på nye bøker. Slaatta og Rønning konkluderer slik:
Valg av friprissystem fører til økt bestselgersalg og lavere priser på utvalgte bøker, mens fastpris fører til salg av et bredere utvalg bøker. Men systemene kan ikke skilles fra effekter på gjennomsnittlige priser: Målt i gjennomsnitt er det ikke mulig å si at valg av friprissystem fører til lavere priser enn fastprissystemer.
Departementet mener dessuten at både de litteraturpolitiske målsettingene – og lesernes interesser, favner videre enn billige bestselgere.
Som tidligere nevnt viser Oslo Economics’ utredning at vi i Norge oppnår de litteraturpolitiske målsettingene bedre her til lands enn i Sverige og Danmark. Etter departementets mening skyldes dette en godt balansert litteraturpolitikk i Norge gjennom en årrekke. De litteraturpolitiske virkemidlene omfatter både indirekte og direkte virkemidler, der fastpris og momsfritak for papirbøker er indirekte, mens innkjøpsordninger, produksjonsstøtte og stipend- og garantiinntekter for forfattere er direkte. Oslo Economics har vist at virkemidlene er effektive, både med hensyn til måloppnåelsen og administrasjonen av dem. På bakgrunn av dette, samt det store flertallet som støtter innføringen av en boklov i høringsrunden, mener departementet at det kan legges til grunn at det oppnås slike positive samfunnsmessige virkninger at det kan forsvare særregulering for bokomsetning som går foran konkurranseloven § 10.
Departementet mener at en boklov med fastpris ikke har konkurransemessige skadevirkninger av betydelig omfang, og viser til at Forleggerforeningen opplyser om at bare om lag 13 pst. av titlene i en bokhandel til enhver tid er underlagt fastpris, mens de resterende titlene er under fri prissetting. Selv av disse 13 pst. vil det være et fåtall som når de store salgstallene, slik at de vil kunne kalles bestselgere. Bokhandlerforeningen opplyser om at om lag 70 pst. av titlene som faktisk selges er under fri prissetting.
Om fastprisordningens effektivitetsegenskaper skriver Oslo Economics:
Det er fagøkonomisk relativt ukontroversielt å påpeke at fastprisordningen på forlagsnivå (det vertikale aspektet) innenfor bokbransjen har viktige effektivitetsegenskaper, og at den derfor ikke uten videre bør rammes av forbudsparagrafen. Samtidig har Konkurransetilsynet i flere sammenhenger signalisert at fastprisordninger trolig vil være i konflikt med konkurranseloven § 10. Men utviklingen i internasjonal konkurranserett, og det forhold at det er vanskelig å finne økonomifaglige argumenter i favør av at fastprisavtaler er konkurransebegrensende som sådan, skulle i prinsippet tilsi at den i framtiden vil kunne inngå som del av et avtaleverk. Likevel skaper denne uklarheten i Konkurransetilsynets posisjon en uforutsigbarhet for bransjen som er uheldig.
Konkurransetilsynet mener at fastpris er et lite treffsikkert virkemiddel, og peker på innkjøpsordningene til Norsk kulturråd og momsfritaket som eksempler på mer treffsikre virkemidler. Momsfritaket ble gitt som et virkemiddel for å kompensere for at bokmarkedet i Norge nødvendigvis må være lite. Innkjøpsordningene virker i flere retninger. Innkjøpordningene bidrar til et godt litteraturtilbud i bibliotekene og til forfatternes royalty. Innkjøpsordningene gjør det mulig for forlagene å utgi en større bredde og mer kvalitetslitteratur enn de ellers kunne. Men innkjøpsordningene står for bare omlag 2,5 pst. av den samlede nettoomsetningen til medlemsforlagene i Forleggerforeningen og omlag 20 pst. av de samme forlagenes omsetning av norsk skjønnlitteratur for voksne. Departementet mener imidlertid at de litteraturpolitiske målene ikke kan og ikke bør sikres ved å utvide innkjøpsordningene. Departementet slutter seg til Norsk kulturråds argumentasjon i høringsuttalelsen til Oslo Economics’ utredning:
En oppheving av fastprisen vil kunne føre til bortfall av normalkontrakter for forfattere, dyrere smale bøker og priskonkurranse på masselitteratur, noe som uvegerlig vil få konsekvenser for innkjøpsordningene. Kulturrådet frykter ikke minst en situasjon der innkjøpsordningene står som det eneste stedet der kvalitetslitteraturen får en distribusjon, men hvor den samtidig blir gående i et lukket kretsløp mellom forlag, Kulturrådet og bibliotekene og ikke finnes i åpent salg i bokhandlene. Faste bokpriser er etter rådets mening utvilsomt det virkemiddelet som best ivaretar et litteraturpolitisk helhetssyn.
Konkurransetilsynet viser i sin høringsuttalelse til Sveriges direkte støtteordninger på litteraturfeltet:
Innkjøpsordningen for ny norsk skjønnlitteratur utgjør de største avsetningene på litteraturområdet. Antall innkjøpte titler i innkjøpsordningen for litteratur i 2011 var 595. Samlet støtte til litteraturtiltak i 2011 var på til sammen 154 mill. kroner, hvorav midler til innkjøpsordningen utgjorde 75 prosent (115,5 millioner kroner).
Til sammenligning fordeler det svenske Kulturrådet årlig cirka 90 milloner kroner til litteraturområdet. Størst er etterhåndsstønaden, inklusive distribusjonsstøtten, som innebærer at de litteraturstøttede titlene distribueres til samtlige hovedbibliotek. Støtteordningen er utformet på en noe annen måte enn i Norge, og det fremgår at «För att kunna ansöka om stöd får boken inte vara för dyr i förhållande till antalet sidor. Skälet för detta är att litteraturstödet ska ha en prisdämpande effekt».
Departementet mener at det bør være et mål å gjennomføre politiske målsettinger med minst mulig byråkratiske og administrative kostnader. For det første viser Kulturrådets egen høringsuttalelse ovenfor at det ikke vil være tjenlig å utvide innkjøpsordningene, med siktemål å oppnå samme effekt som man får ved å videreføre fastpris på nye bøker. For det andre er den svenske ordningen en mer byråkratisk ordning, og som Oslo Economics viser, oppnår man ikke de samme resultatene i Sverige.
Kort oppsummert finner departementet altså at fastpris på nye bøker ikke fører til høye gjennomsnittspriser, men fører til oppnåelse av kulturpolitiske målsettinger. Samtidig kan ikke fastprisordningen sies å ha avgjørende konkurransemessige skadevirkninger og man kan heller ikke på samme ressurseffektive måte oppnå de samme resultatene med direkte virkemidler. Samlet sett anser departementet at disse argumentene taler for at vi oppnår positive samfunnsmessige virkninger, uten avgjørende konkurransemessige skadevirkninger. På denne bakgrunn foreslår vi en lov som angir rammevilkår for omsetning av bøker, med utgangspunkt i en fastprisordning.