7 Personkretsen etter voldsoffererstatningsloven § 1
7.1 Pårørendes rett til voldsoffererstatning
7.1.1 Gjeldende rett
Voldsoffererstatningsloven § 7 gir etterlatte rett til erstatning.
Voldsoffererstatningsordningen bygger på alminnelig erstatningsrett, jf. punkt 3.2 ovenfor. Etter alminnelig erstatningsrett har også pårørende til voldsofre som har overlevd i visse tilfeller krav på erstatning. Det følger av forarbeidene til voldsoffererstatningsloven og av voldsoffererstatningspraksis at det samme gjelder når pårørende krever erstatningen dekket gjennom voldsoffererstatningsordningen. Fra Ot.prp. nr. 10 (2007-2008) gjengis, jf. side 19:
«Der den som er strafferettslig fornærmet overlever, åpner imidlertid alminnelig erstatningsrett unntaksvis for at pårørende kan tilkjennes erstatning fra skadevolderen. Det vises i den forbindelse bl.a til Rt-1975-670 (Sykebesøkdommen). Departementet vil foreslå at også denne gruppen kan tilkjennes voldsoffererstatning i samme utstrekning som den gjør etter alminnelig erstatningsrett. På den måten vil ordningen bli knyttet enda tettere opp mot skadevolderens ansvar etter alminnelig erstatningsrett. De ulovfestede alminnelige erstatningsrettslige prinsippene om at det må foreligge en tilstrekkelig nær og påregnelig årsakssammenheng mellom skadefølgen og det økonomiske tapet på den ene siden og den ansvarsbetingende handlingen på den andre siden (kravet til adekvat årsakssammenheng) setter imidlertid begrensninger både når det gjelder hvem som kan tilkjennes erstatning og for hvilke poster. Disse kravene gjelder også i forhold til de primært skadelidte, men i utgangspunktet står pårørende og etterlatte fjernere i årsaksrekken og dette vil ha betydning for vurderingen.»
7.1.2 Forslaget i høringsnotatet
I høringsnotatet drøftet departementet om pårørendes rett til voldsoffererstatning burde kodifiseres. Det ble ikke foreslått noen ny lovhjemmel. Departementet begrunnet dette slik, jf. punkt 7.1 side 15:
«Departementet er […] kommet til at det er lovteknisk vanskelig å utforme en regel som både er tilstrekkelig presis og smidig.
Verken domstolenes eller voldsoffererstatningsmyndighetenes praksis er av et slikt omfang og en slik karakter at det kan trekkes nøyaktige grenser for alle aktuelle tilfeller. Ved forsøk på å lovfeste gjeldende praksis risikerer man at lovens ordlyd legger begrensninger som i praksis vil innsnevre voldsofres rettigheter sammenlignet med det som en utvikling av forvaltnings- og rettspraksis over tid ellers ville føre til. Departementet mener derfor at den beste løsningen er ikke å lovregulere pårørendes rett til voldsoffererstatning, men la det være opp til praksis å avgjøre dette konkret. Som nevnt viser praksis klart at pårørende på visse vilkår har krav på voldsoffererstatning.»
7.1.3 Høringsinstansens syn
Domstoladministrasjonen, Frostating lagmannsrett, Politiets sikkerhetstjeneste, Kontoret for voldsoffererstatning, Advokatfirmaet Salomon-Johansen, Dixi Ressurssenter Oslo, JURK, Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, Norske kvinnelige juristers forening, Pilotsaksgruppen og Politiets fellesforbund er enige i at det ikke er hensiktsmessig å kodifisere pårørendes rett til voldsoffererstatning. Den Norske Advokatforening har ingen innvendinger mot forslaget.
Politidirektoratet, Oslo politidistrikt, Landsforeningen for trafikkskadde i Norge, Landsforeningen for voldsofre og motarbeiding av vold og Nasjonal støttegruppe etter 22. juli hendelsene mener pårørendes rett til erstatning bør kodifiseres.
Politidirektoratet og Oslo politidistrikt skriver:
«Det fremstår […] som noe uheldig at muligheten for å søke om slik erstatning ikke er går klart frem av lovteksten, men krever kjennskap til forvaltningspraksis. Etter vårt syn bør derfor adgangen kodifiseres.»
Fra høringsuttalelsen til Nasjonal støttegruppe etter 22. juli hendelsene siteres:
«Pårørendes stilling i voldsoffererstatningsloven bør styrkes. Slik sett er vi mest stemt for at pårørende eksplisitt nevnes i § 1 i loven, men uten at dette skal virke innsnevrende i forhold til framtidig rettspraksis.»
7.1.4 Departementets vurdering
Departementet fastholder at pårørendes rett til erstatning ikke bør kodifiseres. Kodifisering vil kunne være uheldig fordi det er lovteknisk vanskelig å utforme en tilstrekkelig presis og smidig regel. Departementets synspunkt har fått bred støtte i høringen. Det bemerkes at informasjon om pårørendes adgang til å få voldsoffererstatning kan formidles av bistandsadvokatene og politiet, og dessuten via voldsoffermyndighetenes nettsider og brosjyremateriell.
7.2 Voldsoffererstatning til personer som har bistått ofre
7.2.1 Gjeldende rett
Det følger av voldsoffererstatningsloven § 1 første ledd første punktum at det i utgangspunktet er den som er strafferettslig fornærmet, eventuelt dennes etterlatte, som har rett til voldsoffererstatning. Andre ledd fastsetter at voldsoffererstatning dessuten kan ytes «ved personskade som har oppstått i forbindelse med hjelp til politiet eller andre med politimyndighet under arrestasjon, i forbindelse med avverging eller forsøk på avverging av en straffbar handling eller i forbindelse med lovlig pågripelse eller forsøk på dette». Andre ledd gir, i motsetning til første ledd, ikke noen rett til erstatning. Forvaltningen har en skjønnsmessig adgang til å tilkjenne erstatning til personer som har bistått politiet men ikke selv er strafferettslig fornærmet.
Etter gjeldende rett vil personer som har bistått ofre for straffbare handlinger uten selv å kunne regnes som strafferettslig fornærmet, og som ikke har handlet på instruks fra politiet, normalt ikke kunne få voldsoffererstatning.
7.2.2 Forslaget i høringsnotatet
I høringsnotatet foreslo departementet å utvide personkretsen i voldsoffererstatningsloven § 1 andre ledd. Det ble foreslått at personer som har fått personskade i forbindelse med hjelp til ofre for en straffbar handling kan få voldsoffererstatning selv om de ikke er å anse som strafferettslig fornærmet og selv om de ikke handlet under instruks fra politiet.
Departementet foreslo å endre voldsoffererstatningsloven § 1 andre ledd slik, jf. høringsnotatet punkt 7.2 side 17:
«Voldsoffererstatning kan dessuten ytes
a) ved personskade som har oppstått i forbindelse med hjelp til politiet eller andre med politimyndighet under arrestasjon, i forbindelse med avverging eller forsøk på avverging av en straffbar handling eller i forbindelse med lovlig pågripelse eller forsøk på dette, og
b) ved personskade oppstått i forbindelse med hjelp til ofre for en straffbar handling som krenker liv, helse eller frihet, for å avverge eller begrense skadefølgene av den straffbare handlingen.»
Departementet foreslo å gi bestemmelsen virkning for alle voldsoffererstatningssaker med opprinnelse i straffbart forhold skjedd 1. januar 2011 eller senere.
7.2.3 Høringsinstansenes syn
Domstoladministrasjonen, Kontoret for voldsoffererstatning, Advokatfirmaet Salomon-Johansen, Advokatoriet, Den Norske Advokatforening, Den norske legeforening, Dixi Ressurssenter Oslo, JURK, Kristoffer Inderberg Bastiansens minnefond, Landsforeningen for trafikkskadde i Norge, Landsforeningen for voldsofre og motarbeiding av vold, Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, Norske kvinnelige juristers forening, Pilotsaksgruppen, Politiets fellesforbund og Stine Sofies Stiftelse er positive til forslaget om å utvide personkretsen som kan motta voldsoffererstatning. Oslo statsadvokatembeter har ingen innvendinger til forslaget.
Den norske legeforening uttaler:
«Legeforeningen vil i denne sammenheng peke på at det med økende voldskriminalitet blant annet vil kunne oppstå situasjoner der helsepersonell blir utsatt for vold ved utøvelsen av sitt yrke. Legeforeningen anser det viktig med ordninger som ivaretar helsepersonell som blir utsatt for fare i sitt yrke, og støtter lovendringsforslaget.»
Advokatoriet bemerket at mange av redningsarbeiderne ikke har fått oppnevnt bistandsadvokat og heller ikke har krav på fri rettshjelp, og at de dermed må bære en økonomisk risiko for å engasjere advokat for å bistå med innhenting av dokumentasjon til søknad om voldsoffererstatning.
7.2.4 Departementets vurdering
Etter høringen mener departementet fortsatt at personer som har blitt påført personskade i forbindelse med hjelp til ofre for en straffbar handling som krenker livet, helsen eller friheten bør kunne få voldsoffererstatning. Dette gjelder for eksempel privatpersoner som fraktet personer til land ved Utøya, eller personer som drev livreddende arbeid på Utvika camping eller i Regjeringskvartalet. At bestemmelsen omfatter «personskade oppstått i forbindelse med hjelp til ofre for en straffbar handling» innebærer at det også kan gis erstatning for uhell som har oppstått i forbindelse med hjelpearbeidet og ikke bare for skader knyttet til selve voldshandlingen.
Den nye hjemmelen går noe lenger enn det som følger av alminnelig erstatningsrett. Departementet mener innsatsen fra de som bistår ofre for straffbare handlinger har en så stor verdi for samfunnet at en slik utvidelse har gode grunner for seg.
Bestemmelsen skal omfatte frivillige som ikke er sikret gjennom andre lignende offentlig finansierte erstatningsordninger. Etter rundskriv G2/2009 vil mannskaper som er registrert som medlem i en organisasjon som inngår i den frivillige redningstjenesten som kan bli engasjert av Hovedredningssentralen, Lokal redningssentral eller politiet, få yrkesskadeforsikring. Forsikringspremien dekkes av staten. Personer som omfattes av denne ordningen vil derfor ikke kunne få voldsoffererstatning etter det nye forslaget.
Den norske legeforening skriver at de er positive til ordninger som ivaretar helsepersonell. Politi, brannmenn, helsepersonell og andre profesjonelle får imidlertid yrkesskadeforsikring og vil ikke komme inn under den nye bestemmelsen.
Forslaget etablerer ikke et rettskrav på erstatning til personer som har bistått ofre for straffbare handlinger. Det vil føre for langt å gi skadelidte krav på erstatning i ethvert tilfelle som omfattes av bestemmelsen. Det bør derfor overlates til voldsoffererstatningsmyndighetene å trekke opp de nærmere rammene for anvendelsen av hjemmelen i forvaltningspraksis.
Departementet bemerker at det ikke er nødvendig å bruke advokat for å søke om voldsoffererstatning. Det er i utgangspunktet meningen at voldsofre skal kunne søke om voldsoffererstatning på egenhånd. KFV har veiledningsplikt etter forvaltningsloven og svarer på spørsmål fra personer som søker om voldsoffererstatning. KFV arbeider nå med å opprette et servicetorg og dette vil ha god kapasitet til å gi veiledning til søkerne. Trenger voldsofrene mer hjelp, kan de oppsøke Rådgivningskontorene for kriminalitetsofre. Der bistår erfarne rådgivere blant annet med å fylle ut søknad om voldsoffererstatning og innhente dokumentasjon til denne.