8 Fornærmede og etterlattes rett til deltakelse i rettsmøter
8.1 Gjeldende rett
Ved lov 7. mars 2008 om endringer i straffeprosessloven mv. fikk fornærmede og etterlatte styrket sin stilling og en mer sentral plass i strafferettspleien. Med fornærmede menes her den som er direkte utsatt for den straffbare handlingen. Straffeprosessloven § 93 a andre ledd regulerer hvem som regnes som etterlatte.
Blant de fornærmede og etterlattes prosessuelle rettigheter er retten til å være til stede i rettsmøter og under hele hovedforhandlingen, uavhengig av tidspunktet for egen forklaring, jf. straffeprosessloven § 93 c og § 129 første ledd andre punktum, jf. Ot.prp. nr. 11 (2007-2008) side 73 og 115.
Et fjernmøte er et møte der ikke alle deltakerne er til stede i rettssalen, men deltar ved hjelp av fjernmøteteknikk i form av lyd og bilde, eller bare lyd. Retten og personene som deltar ved fjernmøte kan kommunisere med hverandre. Etter gjeldende rett er det ikke hjemmel for at fornærmede og etterlatte skal kunne følge rettsmøtet utenfor rettslokalet. Straffeprosessloven har imidlertid enkelte bestemmelser som åpner for bruk av fjernmøte for siktede. Det følger av straffeprosessloven § 185 tredje ledd at retten på visse vilkår kan beslutte at rettsmøte om fengslingsforlengelse skal holdes som fjernmøte med bildeoverføring. Rettsmøte for pådømmelse av tilståelsessak kan også besluttes holdt som fjernmøte med bildeoverføring med siktedes samtykke, jf. straffeprosessloven § 248 femte ledd.
8.2 Forslaget i høringsnotatet
I høringsnotatet foreslo departementet å lovfeste en hjemmel som legger til rette for at fornærmede og etterlatte skal kunne gjøre bruk av sin rett til å være til stede i rettsmøter, også i saker hvor antallet aktører er svært høyt. Det ble foreslått at retten kan beslutte at aktørenes deltakelse skal skje ved bruk av videokonferanse eller «streaming». Departementet uttalte følgende, jf. punkt 8.1 side 18:
«Domstoladministrasjonen har i forbindelse med planleggingen av hovedforhandlingen i terrorsaken vurdert to ulike alternativer til fornærmede og etterlattes fysiske tilstedeværelse i selve rettslokalet; bruk av videokonferanse (fjernmøte) og bruk av såkalt streaming. Streaming kan beskrives som overføring av data, bilder eller lyd fra en sender til en eller flere mottakere. […]
Videokonferanseteknikk muliggjør toveiskommunikasjon mellom rettslokalet og stedet hvor de øvrige aktørene eventuelt befinner seg. Teknikken gir full kontroll med hvem som mottar overføringen. En begrensning ved videokonferanseteknikk er at den bare muliggjør visning av ett videobilde om gangen. Det er også begrenset hvor mange som vil kunne delta, og skal teknikken brukes til kommunikasjon med et stort antall destinasjoner blir kostnaden høy. Bruk av videokonferanse krever at mottaker, på samme måte som avsender, har et fullverdig videokonferansesystem. Videokonferansesystemet til avsender har videre kapasitet til et visst antall linjer ut til mottakere. Antall mottakere begrenses således av antallet linjer.
Bruk av streaming er lettere å tilpasse til et større antall mottakere enn videokonferanseteknikk. Streaming er også enkelt å motta. Teknikken er kostnadseffektiv fordi den ikke krever videokonferanseutstyr hos mottaker (kun PC/skjerm med internettilgang). Streaming muliggjør også overføring av flere bilder samtidig. Den største ulempen med bruk av streaming i forbindelse med rettsmøter er at denne teknologien alene ikke muliggjør toveiskommunikasjon.»
Det ble videre foreslått at hjemmelen bør la det være opp til retten å beslutte om slik deltakelse skal skje i form av fjernmøte eller ved mottak av lyd- og bildeoverføring.
I høringsnotatet reiste departementet videre spørsmålet om hjemmelen bør være generell, jf. punkt 8.1 side 18-19:
«Departementet har vurdert om en hjemmel for å beslutte deltakelse ved fjernmøte eller ved mottak av lyd- og bildeoverføring skal gis spesielt for hovedforhandlingen i straffesaken etter terrorhandlingene 22. juli 2011, eller om det bør gis en generell hjemmel. Som et utgangspunkt bør lovbestemmelser være generelle regler gjeldende for et ubestemt antall tilfeller, og ikke særregler for enkelttilfeller eller -saker. I tillegg kommer at det også i andre fremtidige saker, selv av mindre format enn terrorsaken, antas å kunne oppstå behov for å gi pålegg om at fornærmede og etterlattes deltakelse i rettsmøte skal skje fra annet sted enn rettslokalet. Departementet antar derfor at hjemmelen bør være generell, men at det bør oppstilles strenge vilkår for at retten skal kunne beslutte deltakelse i rettsmøte ved fjernmøte eller ved mottak av lyd- og bildeoverføring. Det foreslås at retten skal kunne beslutte slik deltakelse dersom dette anses nødvendig for å få til en hensiktsmessig og ressursmessig forsvarlig gjennomføring av rettsmøtet, og samtidig sikre at retten til å overvære rettssaken kan oppfylles.»
Endelig ba departementet om høringsinstansenes syn på spørsmålet om avgjørelsen bør kunne påankes.
Departementet foreslo følgende nytt annet ledd i straffeprosessloven § 93 c:
«Dersom antallet fornærmede og etterlatte gjør at gjennomføring av rettsmøtet ellers ville medføre uforholdsmessige omkostninger eller vil måtte skje i lokale som ellers ikke er egnet, kan retten beslutte at fornærmede, etterlatte og deres representanters deltakelse i rettsmøte skal skje ved fjernmøte eller ved at de mottar lyd- og bildeoverføring fra rettslokalet på nærmere angitt sted. Før beslutning om at deltakelse skal skje som nevnt i første punktum, skal de fornærmede og etterlatte, eller deres representanter, gis anledning til å uttale seg. Dersom retten beslutter deltakelse som nevnt i annet ledd første punktum, skal regler gitt med hjemmel i straffeprosessloven § 185 tredje ledd gjelde tilsvarende så langt de passer.»
8.3 Høringsinstansenes syn
I høringen har nær alle instansene som har uttalt seg om spørsmålet, støttet departementets forslag. Dette gjelder Domstoladministrasjonen, Frostating lagmannsrett, Oslo tingrett, Riksadvokaten, Det nasjonale statsadvokatembetet, Oslo statsadvokatembeter, Politidirektoratet, Oslo politidistrikt, Politiets sikkerhetstjeneste, Advokatfirmaet Salomon-Johansen, Den Norske Advokatforening, Dixi Ressurssenter Oslo, JURK, Landsforeningen for voldsofre og motarbeiding av vold, Nasjonal støttegruppe etter 22. juli hendelsene, Norske kvinnelige juristers forening og Politiets fellesforbund. Borgarting lagmannsrett har støttet forslaget hva angår deltakelse i form av fjernmøte, og vist til at ved toveiskommunikasjon vil de berørte kunne utøve sine prosessuelle rettigheter.
Oslo tingrett har fremhevet behovet for en hjemmel om overføring for å kunne gjennomføre straffesaken etter terrorhandlingene 22. juli 2011:
«Det vises til at det pr. dags dato er oppnevnt 174 bistandsadvokater for 720 fornærmede og etterlatte i saken, slik at det er tale om et betydelig antall personer som har rett til å følge forhandlingene. Rettssaken planlegges gjennomført ved lyd- og bildeoverføring til flere saler i Oslo tinghus, til andre lokaler i Oslo sentrum og til ca. 15 lokale domstoler rundt om i landet. Vi mener det er ønskelig at fornærmede og etterlatte skal kunne følge rettsforhandlingene i nærheten av sitt hjemsted, med venner og familie rundt seg. For unge fornærmede vil det på den måten også være mulig å følge opp skolegangen selv om de ønsker å overvære deler av hovedforhandlingen. Av den grunn er det lagt opp til at de fornærmede og etterlatte skal gis anledning til å overvære hovedforhandlingen lokalt, sammen med sin oppnevnte bistandsadvokat. Dersom vedkommende skal vitne i saken, vil han eller hun møte i Oslo tinghus den aktuelle dagen sammen med bistandsadvokaten. Overføringen til de andre lokalene der de fornærmede og etterlatte gis muligheten til å overvære forhandlingene vil være en del av rettsmøtet. Det legges opp til at dette tilbudet skal oppleves som likeverdig sammenliknet med de som gis anledning til å følge straffesaken i hovedforhandlingslokalet. Det vil blant annet bli lagt til rette for at de fornærmede og etterlatte vil kunne utøve sine rettigheter og plikter på lik linje med de som er til stede i hovedforhandlingslokalet.»
I likhet med Oslo tingrett mener Domstoladministrasjonen at det er behov for en regel om overføring:
«[D]e foreslåtte endringer i straffeprosessloven, i form av nytt annet ledd i § 93 c, gjenspeiler et opplevd behov og bør uttrykkes som en generell regel for å gi domstolene handlingsrom for praktisk avvikling av de omfattende straffesakene med et stort antall fornærmede og etterlatte. De formulerte begrensinger for rettens adgang til beslutning; hensynet til (uforholdsmessige) kostnader og egnet lokale, klargjør hvilke situasjoner som kan begrunne anvendelsen av den nye bestemmelsen. Forslaget er, etter vårt syn helt korrekt, formulert teknisk nøytralt i forhold til overføringsmåte, slik at man kan velge enveis- eller toveiskommunikasjon. Den teknologiske utvikling vil drives videre, og det er dessuten uklart hvilken utstyrsmessig plattform domstolene vil etablere i fremtiden.»
Nasjonal støttegruppe etter 22. juli hendelsene er positiv til overføring av rettsmøtet. Instansen bemerker imidlertid at fjernmøte ikke bør være en regel uten unntak:
«Ved bevisførsel som gjelder død eller skadet person, må den nærmeste familien og dens representanter ha førsteprioritet når det gjelder deltakelse i rettsmøtet i Oslo, dersom de ønsker dette. Dette er et ufravikelig krav fra Støttegruppens side.»
Bare Kristoffer Inderberg Bastiansens minnefond og Stine Sofies Stiftelse har hatt innvendinger til departementets forslag. Instansene har uttalt at det ikke bør gjøres begrensninger i fornærmede og etterlattes rett til å møte i hovedforhandlingen. Datatilsynet har pekt på at endringene som foreslås kan ha betydning for personvernet og mener at det bør foretas en nærmere vurdering av hva som vil anses som et egnet sted for overføring.
Ingen høringsinstanser mener at en regel om overføring skal gjelde særskilt for straffesaken etter 22. juli 2011.
Enkelte høringsinstanser har kommentert spørsmålet om rettens beslutning bør kunne påankes. Domstoladministrasjonen og Riksadvokaten mener at avgjørelsen bør være uangripelig. Begge instanser har vist til beslutningens karakter. Domstoladministrasjonen uttaler:
«Beslutninger av denne type bør tas under saksforberedelsen, slik at tid og ressurser dedikert til selve hovedforhandlingen ikke går med til å forhandle om dette. Dette er en type avgjørelse som saksforberedende dommer gjør etter sitt beste skjønn for å sikre en best mulig gjennomføring av saken.»
I uttalelsen fra Riksadvokaten heter det:
«Dersom domstolene er lojale mot de føringer som gis, vil fjernmøte/"streaming" besluttes i ytterst få tilfeller, og det er vanskelig å se at en ankeinstans vil kunne komme til et "riktigere" resultat enn den domstol som skal avvikle saken. Beslutningen medfører ikke noe vesent1ig inngrep overfor de fornærmede og etterlatte som ikke får følge saken i hovedrettslokalet og de fratas ingen øvrige rettigheter.»
Oslo tingrett har ikke sterke innvendinger mot at beslutningen skal kunne påankes. Instansen mener imidlertid at beslutningen om hvilke steder rettsmøtet skal overføres til bør være uangripelig. Dixi Ressurssenter Oslo og Stine Sofies Stiftelse har på sin side tatt til orde for at avgjørelsen bør kunne angripes ved anke. Stine Sofies Stiftelse er prinsipielt imot å snevre inn fornærmede og etterlattes rettigheter. Stiftelsen ser likevel argumenter for motsatt løsning og skriver:
«Adgangen til å nekte denne gruppa tilgang i sjølve rettssalen skal likevel i utgangspunktet vere svært snever og ein ser at det vil medføre mykje arbeid dersom eit stort tal fornærma eller etterlatne skal anke avgjerda. Ein må leggje til grunn at avgjersla er sakleg grunngjeve då føresegna berre skal nyttast i omfattande saker og at omsynet til fornærma og etterlatne må vere tilstrekkjeleg ivaretatt gjennom deira rett til å uttale seg om spørsmålet.»
8.4 Departementets vurdering
Etter høringen er departementet styrket i sitt syn på spørsmålet om fornærmede og etterlattes rett til å følge rettsmøter i straffesaker kan skje ved fjernmøte eller ved at de mottar lyd- og bildeoverføring fra rettslokalet på nærmere angitt sted. Departementet viser til begrunnelsen i høringsnotatet og den brede støtten forslaget har fått blant høringsinstansene.
Regelen skal sikre at de fornærmede og etterlatte kan gjøre bruk av sin rett til å overvære saken. Departementet foreslår at det skal kunne treffes slik avgjørelse dersom dette anses nødvendig for å sikre en hensiktsmessig og ressursmessig forsvarlig gjennomføring av rettsmøtet. Det understrekes at overføring kun skal være aktuelt i større saker med mange aktører. I slike saker vil det også kunne være aktuelt å beslutte at pårørende, presse eller publikum skal overvære saken fra egne lokaler.
Det er opp til retten å beslutte om og til hvilke lokaler overføringen skal skje. Rettens avgjørelse kan imidlertid ikke gå lengre enn det som er nødvendig for å sikre at rettsmøtet kan gjennomføres i egnet lokale uten at kostnadene blir uforholdsmessige. Dersom rettslokalet kan romme enkelte av de fornærmede eller etterlatte, bør retten legge opp til en hensiktsmessig fordeling av hvem som gis anledning til å være til stede til hvilke tidspunkt. Departementet antar for eksempel at fornærmede eller etterlatte som ønsker det, kan gis mulighet til å være til stede i rettslokalet i domstolen med bistandsadvokaten ved bevisførsel knyttet til særlig aktuelle tiltalepunkter. Det kan imidlertid være ønskelig at vedkommende følger resten av hovedforhandlingen via overføring til et lokale i nærheten av sitt hjemsted. Departementet understreker at slike spørsmål skal avklares i dialog med de fornærmede, etterlatte og deres representanter. Forsvareren skal også gis anledning til å uttale seg.
Det understrekes at overføring til andre lokaler hvor de fornærmede og etterlatte følger rettsmøtet er en del av rettsmøtet på lik linje med selve rettslokalet i domstolen. Tilsvarende gjelder dersom rettsmøtet overføres til egne lokaler for presse eller publikum. Reglene som gjelder for gjennomføringen av rettsmøtet kommer således til anvendelse for alle de tilstøtende lokalene. Dette gjelder for eksempel regler om dommerstyring, offentlighet og referatforbud.
Departementet legger til at hovedregelen fortsatt skal være at et vitne skal forklare seg direkte for den dømmende rett, jf. straffeprosessloven § 296. Det understrekes også at forslaget ikke er ment å rokke ved reglene om avhør og fjernavhør av vitner, jf. straffeprosessloven §§ 108 til 109 a og forskrift om fjernmøter og fjernavhør 12. august 2011 nr. 835. Departementet legger til grunn at retten gir aktørene anledning til å uttale seg før beslutning om fjernavhør tas.
Departementet går inn for at retten kan beslutte om deltakelsen skal skje ved bruk av videokonferanseteknikk eller «streaming». Avgjørelsen fattes konkret, ut fra hva som er mest egnet og praktisk i den enkelte saken. Retten skal også ta hensyn til hvilken teknologi som til enhver tid er mest driftssikker og gir best beskyttelse av informasjonen som overføres.
For å unngå forsinkelse av hovedforhandlingen foreslår departementet at retten avgjør spørsmål om overføring ved beslutning under saksforberedelsen. Departementet har kommet til at beslutningen ikke skal kunne angripes ved anke, jf. straffeprosessloven § 377 første ledd. Det vises særlig til at avviklingen av rettsmøtet skal avklares med aktørene. I likhet med Domstoladministrasjonen mener departementet dessuten at avgjørelsen forutsettes truffet ut fra hensynet til best mulig gjennomføring av saken. For øvrig er departementet enig i Riksadvokatens og Domstoladministrasjonens merknader til spørsmålet, jf. punkt 8.3 ovenfor.
Bruk av videokonferanseteknikk vil kunne være teknisk umulig der antallet mottakere blir meget høyt. Muligheten for toveis kommunikasjon må sikres på annen måte dersom deltakelse skjer ved enveis mottak av lyd- og bildeoverføring fra rettslokalet. Departementet understreker at beslutningen om overføring uansett ikke kan innebære at fornærmede, etterlatte og deres representanter fratas rettigheter som ellers følger av loven, så som retten til å stille spørsmål til tiltalte eller vitner.