Prop. 86 L (2011–2012)

Endringer i lov 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk m.v., lov 19. juni 2009 nr. 100 om forvaltning av naturens mangfold og lov 17. juni 2005 nr. 85 om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark fylke

Til innholdsfortegnelse

6 Merknader til de enkelte bestemmelser

6.1 Endringer i lov 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk m.v.

Til § 2

Bestemmelsen deles slik at saklig virkeområde fremgår av første ledd, og stedlig virkeområde av annet ledd.

Gjeldende § 2 første ledd endres, slik at det tydeliggjøres at lovens saklige virkeområde i tillegg til å omfatte anadrome laksefisk og innlandsfisk, også omfatter andre ferskvannsorganismer. Samtidig oppheves § 3 (adgang til å utvide lovens saklige virkeområde), og forskrift 18. desember 1992 nr. 1177 om utvidelse av lovens saklige virkeområde. Denne forskriften utvider i dag lovens saklige virkeområde til å gjelde alle ferskvannsorganismer når det gjelder § 7 (regulering av utbygging og annen virksomhet), § 8 (importforbud), § 10 (kultiveringstiltak) og § 34 (regler for fangst av innlandsfisk). Paragraf 8 vil bli opphevet når naturmangfoldloven kapittel 4 om fremmede organismer trer i kraft.

Den foreslåtte endringen er i realiteten hovedsakelig en teknisk endring for å klarere synliggjøre at loven også gjelder for andre ferskvannsorganismer i tillegg til anadrome laksefisk og innlandsfisk. Forslaget innebærer også en mindre realitetsendring fordi samtlige bestemmelser nå i utgangspunktet vil gjelde for alle ferskvannsorganismer. Det er imidlertid bare to bestemmelser i loven, i tillegg til §§ 7, 10 og 34, hvor dette kan få en viss betydning, nemlig §§ 12 og 13. Når det gjelder § 12, innebærer endringen at det kan settes i verk tiltak for å ivareta andre ferskvannsorganismer i tillegg til anadrome laksefisk og innlandsfisk, og når det gjelder § 13 innebærer endringen at det kan gis dispensasjon fra lovens bestemmelser til vitenskapelige undersøkelser og praktiske forsøk som gjelder andre ferskvannorganismer enn fisk.

I første ledd inntas nytt annet og tredje punktum som i innhold svarer til gjeldende lov § 5 bokstav a annet ledd, men slik at de ikke bare gjelder anadrome laksefisk, men også alle ferskvannsorganismer. Bestemmelsen tas inn i § 2 fordi den i realiteten er en bestemmelse om lovens virkeområde, og den hører derfor mer naturlig hjemme i denne bestemmelsen enn i definisjonsbestemmelsen. Utgangspunktet er at loven gjelder for alle anadrome laksefisk og ferskvannsorganismer som lever fritt i sjø eller vassdrag, men dette begrenses av det som følger av akvakulturloven §§ 13 og 17 om gjenfangstplikt og -rett. Loven gjelder ikke for organismer som befinner seg i anlegg med tillatelse etter akvakulturloven.

Til § 3

Bestemmelsen synliggjør at det skal legges tilbørlig vekt på naturgrunnlaget for samisk kultur dersom det vurderes å treffe vedtak i medhold av denne lov. Hensynet til det samiske naturgrunnlaget må ligge klart innenfor rammen av den enkelte vedtaksbestemmelse i eller i medhold av loven. Dette omfatter både hvor loven selv gir hjemmel, og hvor hjemmelsgrunnlaget er forskrift med hjemmel i loven. Ved skjønnsutøvelsen må det ses hen til hvilken del av loven saken gjelder og hvilke andre interesser som blir berørt. Det må samtidig vurderes hvilken betydning vedtaket vil få for vernet av samisk materielt kulturgrunnlag. Vedtak forutsettes å være i samsvar med Norges folkerettslige forpliktelser.

Til § 5

I første ledd bokstav a endres definisjonen av ”anadrome laksefisk” for å tydeliggjøre at oppdrettet laksefisk er omfattet av definisjonen. Som følge av forslaget til ny definisjon av begrepet anadrome laksefisk, avgrenses virkeområdet i § 2 mot akvakulturloven. Det vises for øvrig til omtalen av § 2.

Det foreslås at definisjonen av ”vassdrag” i bokstav c skal omfatte kunstige dammer. Dagens definisjon omfatter ikke kunstig anlagte dammer, og det er behov for å regulere utsetting av ferskvannsorganismer i slike dammer, for å hindre spredning til andre vassdrag og etablering i områder hvor artene eller bestandene ikke finnes fra før.

Begrepet ”nasjonale laksevassdrag og nasjonale laksefjorder” foreslås definert i ny bokstav e, som vassdrag, fjorder og kyststrekninger opprettet som dette av Stortinget ved plenarvedtak. Hensikten med ordningen er å gi et utvalg av de viktigste laksebestandene særskilt beskyttelse i nærmere bestemte vassdrag og fjorder eller kyststrekninger. Ordningen lovfestes i ny § 7 a.

Til § 7

Endringen i første ledd er inntatt for tydeligere å vise kommunenes og fylkeskommunenes plikter i planprosessen, men innebærer ingen realitetsendring. Endringen fremhever kommunens og fylkeskommunens plikt til å verne om fiskens og andre ferskvannsorganismers økologiske funksjonsområder. Begrepet ”økologiske funksjonsområder” er å forstå som etter naturmangfoldloven. Bestemmelsen er ikke til hinder for vektlegging av andre formål etter plan- og bygningsloven, blant annet å sikre naturgrunnlaget for samisk kultur, næringsutøvelse og samfunnsliv, jf. plan- og bygningsloven § 3-1 første ledd bokstav c.

Til ny § 7 a

Gjennom lovfesting av ordningen etableres begrepet ”nasjonalt laksevassdrag og nasjonal laksefjord” i lakse- og innlandsfiskloven. Det fastslås at nasjonale laksevassdrag og nasjonale laksefjorder opprettes av Stortinget. Videre lovfestes Stortingets vedtak om at laksen gis en særskilt beskyttelse, i tråd med de beskyttelsesreglene som Stortinget har vedtatt. Plenarvedtaket forutsetter at den særskilte beskyttelsen skal legges til grunn for skjønnsutøvelse i tilknytning til alle former for tiltak/virksomhet som kan påvirke laksen i disse områdene. Det skal ikke treffes vedtak eller gjennomføres tiltak i strid med Stortingets vedtak om nasjonale laksefjorder og nasjonale laksevassdrag. Når det gjelder tiltak etter vannressursloven og regulering av akvakultur med hjemmel i akvakulturloven eller matloven, skal beskyttelsen ivaretas med hjemmel i disse lovene.

Annet ledd åpner videre for at Kongen kan gi nærmere bestemmelser om blant annet tiltak, skjøtsel og forvaltning i nasjonale laksevassdrag og -laksefjorder. Bestemmelsen gjelder ikke for tiltak i vannressursloven eller regulering av akvakultur med hjemmel i akvakulturloven eller matloven, jf. siste punktum.

Lakse- og innlandsfiskloven § 7 a gjelder side om side med naturmangfoldloven kapittel V om områdevern. Hjemlene i det kapitlet kan derfor anvendes på vanlig måte, og det kan blant annet være aktuelt å bruke naturmangfoldloven § 38 om biotopvern for nærmere bestemte deler av et vassdrag eller en fjord for å gi en strengere beskyttelse.

Til § 12

Endringen i første ledd innebærer at bestemmelsens virkeområde utvides til å gjelde også ved fare for miljøforstyrrelser som ikke er akutte, men som har utviklet seg over tid. Begrepet ”anadrome laksefisk og innlandsfisk” erstattes med ”artsmangfoldet”, som følge av justeringer i § 2 første ledd om saklig virkeområde. Om avgrensningen av annet ledd vises det til § 2 om virkeområdet. Fjerde ledd er ikke begrenset til listeførte sykdommer, jf. forskrift 17. juni 2008 nr. 819 om omsetning av akvakulturdyr og produkter av akvakultur, forebygging og bekjempelse av smittsomme sykdommer hos akvatiske dyr, men gjelder også andre sykdommer, både hos fisk og andre ferskvannsorganismer.

Til § 15

I bestemmelsens annet ledd åpnes det for at myndighetene kan ta i bruk privat grunn til grensemerking av fiskerenner, fisketrapper og lignende uten rettighetshavers samtykke. Det samme gjelder ved grensemerkning etter § 31 (Tvist om grenser m.m.) og § 40 (Regulering av alt fiske). Grensemerking er i all hovedsak et ubetydelig inngrep overfor den aktuelle grunneier, men grunneier kan eventuelt kreve erstatning for økonomisk tap i samsvar med alminnelige rettsgrunnsetninger, jf. Grunnloven § 105, dersom vilkårene for dette er tilstede. Henvisningen til de alminnelige rettsgrunnsetninger er ment å vise til de konstitusjonelle reglene om krav på erstatning ved inngrep i eiendomsretten. Normalt vil det imidlertid ikke utløses rett til erstatning.

Til § 18

Bestemmelsens annet ledd er omredigert av språklige hensyn. Dette innebærer ingen realitetsendring.

Barns adgang til vederlagsfritt fiske gjelder ikke i kunstige dammer. Dette fremgår i dag av forskrift 30. desember 1992 nr. 1229 om regulering av barns fiske. Bestemmelsen, som er den eneste materiellrettslige bestemmelsen i den nevnte forskrift, inntas i tredje ledd. Forskriften vil bli opphevet ved vedtakelse av lovendringen.

Tredje ledd viser til at bestemmelsene i første og annet ledd er underordnet regler gitt i medhold av § 34 eller naturmangfoldloven. Henvisningen til naturmangfoldloven er føyd til, da denne loven også har bestemmelser som kan ha betydning for regulering av fisket. For at det skal være lov å fiske, må det være åpnet for det gjennom regler i § 34. Er det ikke gitt regler med hjemmel i § 34, så er fisket forbudt etter naturmangfoldloven § 15 første ledd. Det kan også være gitt regler om fiske i naturmangfoldlovens vernebestemmelser eller ved vedtak om prioriterte arter etter samme lov.

Bestemmelsens fjerde ledd endres slik at det klart fremgår at barns vederlagsfrie fiske ”skal” reguleres dersom virkningen for grunneier går ut over det som kan karakteriseres som mindre vesentlig.

Til § 23

Overskriften endres slik at det presiseres at både kommunal og fylkeskommunal grunn er omfattet. Det samme er gjennomført i hele bestemmelsen. I første ledd er det videre foretatt en endring i andre punktum, for å synliggjøre at også andre inntekter enn inntekter fra fiskekortsalg er omfattet. Inntektene skal gå til fiskekulturtiltak og til administrasjon av fisket.

Nytt annet ledd klargjør at kommunen eller fylkeskommunen har de samme plikter i forhold til felles organisering og driftsplanlegging som andre rettighetshavere i vassdrag. Plikten går imidlertid ikke lenger enn til å bidra på samme måte som andre rettighetshavere til organisering, tilrettelegging og tiltak.

Nytt tredje ledd tydeliggjør at bestemmelsen omfatter all kommunal og fylkeskommunal eiendom, herunder også eiendom som eies fullt ut av kommunale eller fylkeskommunale selskaper.

Til § 24

Endringen i § 24 er en justering i tråd med forslaget om å oppheve Tanaloven og innta rettighetene i Tana i finnmarksloven kapittel 4.

Til § 25

Overskriften endres til å lyde ”Organisering av fiskeforvaltningen i vassdrag”, fordi bestemmelsene om driftsplanlegging skilles ut i en egen bestemmelse i § 25 a.

I nytt annet ledd innføres obligatorisk organisering av rettighetshaverne i vassdrag med selvreproduserende bestander av anadrome laksefisk. De fleste vassdrag med fiskebestander av en viss størrelse har allerede en form for felles forvaltning. I de fleste tilfeller er rettighetshaverne organisert frivillig i elveeierlag. Bestemmelsen innføres fordi dagens regelverk har vist seg ikke å være tilstrekkelig til å få i stand gode organiseringsprosesser. Dette til tross for at også gjeldende regelverk har bestemmelser som innebærer at et flertall av rettighetshaverne med bindende virkning kan fatte vedtak som gjelder for alle rettighetshaverne. Bestemmelsene om flertallsvedtak har imidlertid hittil bare blitt benyttet i et fåtall vassdrag. For å nå målet satt av Stortinget i 1996 om at fiskeforvaltningen i den grad det er formålstjenlig skal skje lokalt, er det svært viktig at den offentlige forvaltningen kan forholde seg til et organ som representerer samtlige rettighetshavere i den delen av vassdraget det går anadrome fisk. Annet punktum angir hva fellesforvaltningen skal omfatte. Rettighetshaverne kan fastsette strengere krav til smitteforebyggende tiltak enn det som fremgår av matloven, såfremt dette ikke strider mot Norges internasjonale forpliktelser, blant annet EØS-avtalens veterinærbestemmelser. Mattilsynet vil kunne veilede i disse spørsmålene.

Nytt tredje ledd gir departementet hjemmel til å unnta vassdrag med små bestander fra kravet om felles organisering, da et slikt krav kan være uhensiktsmessig og for omfattende i vassdrag hvor inntektene fra fisket kan være svært begrenset.

Bestemmelsen i nytt fjerde ledd er en videreføring av hovedregelen i gjeldende bestemmelse. Den vil nå bare gjelde for vassdrag som ikke omfattes av ordningen med obligatorisk organisering som følger av annet ledd.

Det nye femte ledd er en videreføring av gjeldende rett, hvor det slås fast at fiskerettshaverne selv organiserer arbeidet og at fiskerettshavernes andel i fisket er utgangspunktet for utgiftsfordelingen ved fellesforvaltning.

Bestemmelsen i sjette ledd gir forvaltningen en forskriftshjemmel til nærmere å regulere hvordan andeler i fisket skal beregnes og vektlegges. En forskrift på området skal sikre at de ulike delene av vassdragene er tilstrekkelig representert i de styrende organer for fellesforvaltningen. Det kan også gis nærmere regler om selve gjennomføringen av fellesorganiseringen.

Nytt syvende ledd fastslår at utgifter i forbindelse med fellesforvaltningen skal være tvangsgrunnlag for utlegg, jf. også forslag til ny § 25 a om drift av vassdrag. Det er viktig at loven har tilstrekkelige virkemidler til å følge opp vedtak som et flertall av rettighetshaverne har gått inn for.

Endringen i åttende ledd er en tilpasning til at driftsplanlegging flyttes til § 25 a. Bestemmelsene for bruksordning etter jordskifteloven § 2 bokstav c gjelder nå bare ved felles organisering. Jordskifteretten avgjør imidlertid i samråd med rettighetshaverne hva bruksordningen skal omfatte. Departementet kan fortsatt kreve bruksordning når ingen av partene vil kreve det eller når resultatet av en eventuell minnelig ordning ikke er hensiktsmessig.

Til ny § 25 a

Bestemmelsens er skilt ut fra gjeldende § 25 (Organisering og drift av vassdrag, driftsplaner), og overskriften lyder nå ”Driftsplanlegging”.

Paragrafens innhold er i hovedtrekk overensstemmende med reglene om driftsplaner i gjeldende § 25. Det er imidlertid innført krav om driftsplanlegging i alle vassdrag med obligatorisk organisering. I andre vassdrag kan et flertall av rettighetshaverne eller departementet bestemme at det skal utarbeides driftsplan. Det er videre innført en hjemmel til å kreve felles planlegging der også kyst- og fjordområder inkluderes, jf. annet ledd.

Til § 26

Bestemmelsen omhandler det offentliges muligheter til å stille visse krav om allmennhetens adgang til fiske når det offentlige selv har bidradd med vesentlige midler til forbedring av forholdene for fisken og fisket.

Gjeldende § 26 bruker begrepet ”kultiveringsarbeid”. Dette er ikke helt dekkende for det som i praksis omfattes, for eksempel kalking og bekjempelse av Gyrodactylus salaris, noe som normalt ikke betegnes som kultiveringsarbeid. Begrepet ”kultiveringsarbeid” erstattes derfor av ”tiltak som omfattes av lovens formål”. Dette presiserer at det kan settes vilkår for tilskudd til alle typer tiltak som det bevilges vesentlige offentlige midler til så lenge tiltakene skal bidra til å nå lovens formål.

Begrepet ”bevilge midler” brukes istedenfor dagens ”støtte til tiltak”, siden det i all hovedsak er det offentlige selv som står for den typen tiltak det er tale om her.

Bestemmelsen gjelder kun når det er tale om ”vesentlige” offentlige bevilgninger, og det er først og fremst tenkt på bevilgninger som for eksempel til kalking eller bekjempelse av Gyrodactylus salaris, og andre større tiltak som det offentlige gjennomfører for å forbedre forholdene for arter og deres leveområder. Dette er en innstramming i forhold til dagens ordlyd, som omfatter ”offentlig støtte” uansett størrelse. Gjeldende bestemmelse har imidlertid vært praktisert slik at kun betydelig støtte har vært omfattet.

Gjeldende § 26 siste punktum om at ”departementet kan utarbeide retningslinjer om vilkår for tilskudd til fiskekulturtiltak” foreslås opphevet. Det er ikke nødvendig med lovhjemmel for at slike retningslinjer kan utarbeides. Ved utarbeidelse av retningslinjer om tilskudd til tiltak, bør hensyn til samisk kultur inngå der det berøres.

Nytt siste punktum i bestemmelsen fastslår at departementet kan unnlate å åpne for fiske hvis kravene etter første punktum ikke følges opp. Det antas at virkemidlet kun unntaksvis trenger å bli tatt i bruk.

Til § 28

Endringen i annet ledd åpner for å pålegge rettighetshaverne å utføre nødvendige tiltak til vern og utvikling av fiskebestandene også når det ikke er utarbeidet driftsplan. Dette kan for eksempel være aktuelt i mindre vassdrag hvor enkle tiltak kan bedre forholdene for fisken. Pålegg skal bare benyttes når hensynet til fisken ikke blir forsvarlig ivaretatt og det ikke er mulig å komme til enighet med rettighetshaverne om nødvendige tiltak. Uttrykket ”fiskestammer” erstattes med det videre begrepet ”fisken”.

Til § 30

Det er to endringer i bestemmelsens første ledd. Stortinget vedtok i 2001 å fjerne avgiften for fiske etter innlandsfisk, og avgiften falt bort fra og med 2002. Dette innebærer at det i dag kun skal betales avgift for fiske etter anadrome laksefisk. Lovteksten er brakt i overensstemmelse med dette ved å fjerne ordene ”eller innlandsfisk”. Videre heves aldersgrensen for avgiftsplikt for fiske etter anadrome laksefisk fra 16 til 18 år for å bringe ordningen mer i tråd med andre spesialordninger for barn og unge.

I første ledd nytt annet punktum åpnes det for at det kan innføres avgift på det enkelte, faststående redskap, som alternativ til fiskeravgiften. Dette vil kunne øke bidraget til fiskefondet fra fiskere som benytter faststående redskap, og vil være en mer rettferdig ordning fordi størrelsen på avgiften vil være avhengig av antall redskaper som benyttes av den enkelte fisker.

Til § 34

Myndighetsnivået endres fra ”Kongen” til ”Departementet”.

Paragrafens første ledd nytt annet punktum gir hjemmel til å begrense uttak av ferskvannsorganismer og er tatt inn for å rette opp et hull i lovgivningen som var oppstått som en følge av naturmangfoldloven. Naturmangfoldloven innførte forvaltningsprinsippet for arter, som blant annet innebærer at høsting og annet uttak av naturlig viltlevende ferskvannsdyr skal følge av lov eller vedtak med hjemmel i lov, jf. naturmangfoldloven § 15 første ledd. Samtidig med vedtakelsen av naturmangfoldloven ble § 34 i lakse- og innlandsfiskloven endret slik at det går klart fram at det må treffes eget vedtak om åpning for fiske etter innlandsfisk og kreps og at slikt vedtak treffes etter lakse- og innlandsfiskloven § 34 første ledd første punktum. Slikt vedtak er truffet ved innlandsfiskeforskriften av 26. juni 2009 nr. 851. Regler om uttak av andre viltlevende organismer er i dag regulert i naturmangfoldloven §§ 15 annet ledd, 20 og 21. Naturmangfoldloven har imidlertid manglet en klar hjemmel for å regulere uttak av andre vannlevende organismer, og den tidligere hjemmelen i lakse- og innlandsfiskloven § 34 falt ved en inkurie ut av loven da naturmangfoldloven ble vedtatt. Den nå foreslåtte endringen i § 34 gjeninnfører hjemmel til å gi forskrift eller treffe enkeltvedtak om høsting og annet uttak av andre ferskvannsorganismer enn fisk og kreps.

Det fremgår nå av forslaget til nyttannet ledd hvilke fiskeregler som i utgangspunktet skal gjelde i vassdrag eller deler av vassdrag som fører anadrome laksefisk. Bestemmelsen erstatter siste punktum i gjeldende § 34.

Til § 37

Bestemmelsens overskrift endres til ”Hensynet til dyrevelferd, forbudte tiltak og fiske- og avlivingsmetoder”, fordi bestemmelsen får et nytt første ledd som omfatter dyrevelferd.

Det inntas et nyttførste ledd, for å fastslå viktigheten av dyrevelferdshensyn ved utøvelse av fiske og fangst. Arter som omfattes av lakse- og innlandsfisklovens virkeområde skal ikke utsettes for unødige lidelser. Viltloven 29. mai 1981 nr. 38 § 19 har en tilsvarende regel. Bestemmelser om dyrevelferd innenfor lovens virkeområde kan innarbeides i forskrifter hjemlet i lov 19. juni 2009 nr. 97 om dyrevelferd. Forskriftsmyndighet etter dyrevelferdsloven § 20 om jakt, fangst og fiske og § 21 om innfanging og håndtering av viltlevende dyr ligger til Kongen. For å tydeliggjøre forholdet til dyrevelferdsloven, inntas en henvisning til denne loven.

Endringen i tredje ledd nr. 3 (tidligere annet ledd) er begrunnet i at bestemmelsen mangler en definisjon av ”skytevåpen”. Begrepet knyttes derfor nå opp mot definisjonen i lov 9. juni 1961 nr. 1 om skytevåpen og ammunisjon.

Nytt tredje ledd nr. 8 forbyr bruk av fisk som agn i vassdrag, for å hindre spredning av fremmede arter. Det gjøres unntak for bruk av død fisk fra samme vassdrag, som agnet benyttes i. All bruk av levende fisk som agn er forbudt etter dyrevelferdsloven § 14.

Fjerde ledd endres ved at ”Kongen” erstatter ”departementet” som forskriftsmyndighet, slik at bedre samsvar oppnås med forskriftsmyndigheten etter dyrevelferdsloven §§ 20 og 21.

Nytt femte ledd innfører forbud mot transport av levende fisk i og ved vassdrag, unntatt kommersiell transport langs veier av for eksempel fisk i tank til salg eller oppdrett. Dette er ikke et totalforbud mot flytting av fisk innen vassdrag, men en bestemmelse som gjør slik flytting lettere å kontrollere for miljøvernmyndighetene med hensyn til spredning av arter.

Bestemmelsen i nytt sjette ledd krever omgående avliving av fisk som ikke umiddelbart settes ut igjen. Bestemmelsen om avliving må ses i sammenheng med femte ledd, hvor transport av levende fisk er forbudt. Bestemmelsene vil samlet gi bedre muligheter for kontroll med at det ikke blir spredd fisk til andre vannforekomster. Unntatt er oppbevaring i såkalt ”keep-net”, for oppbevaring av fisk under fisket. Bestemmelsen gjelder heller ikke for kreps eller ved fiske til kultiveringsformål.

Til § 41

Overskriften endres, slik at det fremgår at bestemmelsen i tillegg til nedsenking også omfatter et ledd om regulering med hjemmel i havressurslova av visse redskapstyper i fredningstiden.

Nytt annet ledd første punktum presiserer at det etter havressurslova kan fastsettes bestemmelser om bruk av kilenot, krokgarn og sitjenot, også kalt lakseverp, til saltvannsfiske, i den tiden det ikke er tillatt å fiske etter anadrome laksefisk. Hjemmelen til å gi slike regler følger allerede av havressurslova, men presiseringen i lakse- og innlandsfiskloven retter oppmerksomheten på at det kan være et ekstra behov for å lage slike regler. De nevnte redskapene har typisk vært regnet som redskaper beregnet for fangst av anadrome laksefisk. Det er derfor grunn til å være ekstra varsom når slike redskaper brukes til saltvannsfiske, med fare for bifangst av villaks, og regulere slikt fiske nærmere på en hensiktsmessig måte.

Havressurlovas regler og hjemler for regler om bruk av andre typer fiskeredskap gjelder på vanlig måte. Også her kan hensynet til bifangst av villaks begrunne nærmere regler.

Til § 42

Bestemmelsens overskrift utvides til også å omfatte overvåking.

Nytt femte ledd etablerer en hjemmel for å gi bestemmelser om overvåking av bestandene av anadrome laksefisk og andre arter omfattet av lakse- og innlandsfiskloven. Bestemmelsene skal samlet sikre en samordnet og tilstrekkelig overvåking av bestandssituasjon og påvirkningsfaktorer, som grunnlag for nødvendige tiltak. Forskriftsmyndigheten etter § 42 er lagt til Kongen.

Til § 44

Bestemmelsen fastslår i tredje ledd at registrering av fangstredskap som hovedregel skal nektes når fangstoppgave ikke er innsendt. Dette er strengere enn etter dagens bestemmelse, der det står ”kan nektes”. Registrering av redskap er en forutsetning for lovlig fiske etter anadrome laksefisk med faststående redskap (jf. § 43), og viktig for å kunne føre kontroll med fisket. Videre innføres det en regel som innebærer at det, som hovedregel, ikke skal åpnes for fiske i vassdrag når det ikke er innlevert fangstoppgave. Dette kan gjelde både hele vassdrag eller deler av vassdrag. Begrepet ”som hovedregel” skal hindre urimelige følger av at fangstoppgave ikke er innsendt.

Nytt sjette ledd fastslår at fangstopplysninger er undergitt taushetsplikt. Dette innebærer at ingen kan kreve innsyn i opplysninger gitt i medhold av bestemmelsen. Bestemmelsen er imidlertid ikke til hinder for utveksling av slike opplysninger mellom organer som er en del av den offentlige fiskeforvaltningen, jf § 6, eller mellom lokale fiskeforvaltningsorganer, jf. § 25, og offentlige fiskeforvaltningsorganer. Også styret for fellesforvaltningen etter § 25 skal ha adgang til fangstinformasjon.

Til § 47

Overskriften i bestemmelsen endres til å lyde ”Utkasting og administrativ inndragning”, for å synliggjøre skillet mot inndragning etter reglene i straffeprosessloven.

Endringen i første ledd er inntatt for å understreke betydningen av dyrevernmessige hensyn ved utsetting av ulovlig fanget fisk.

Nytt annet ledd er begrunnet i behovet for en enklere saksbehandling ved inndragning og destruering av fangstredskaper som er benyttet til ulovlig fangst. Det beslaglegges årlig et stort antall redskap som er satt ut i strid med lov eller forskrift med hjemmel i lov. Det er i hovedsak umerket redskap av ubetydelig verdi som beslaglegges av Statens naturoppsyn. Selv om det nå er vedtatt nye regler i straffeprosessloven § 214 b som gir påtalemyndigheten kompetanse til å beslutte inndragning når verken eier, lovbryter eller besitter er kjent, vil det forenkle saksbehandlingen betydelig dersom departementets eget oppsyn kan fatte beslutning om inndragning. Det vises i den forbindelse spesielt til Sanksjonsutvalgets drøftelse av spørsmålet om administrativ inndragning i NOU 2003:15 kapittel 23:

”Et grunnvilkår for inndragning etter straffelovens regler er at det foreligger en straffbar handling. Dersom utvalgets anbefaling om avkriminalisering av visse lovbruddstyper følges opp, vil det kunne være behov for en hjemmel for å inndra redskaper mv. administrativt. Dette vil være nødvendig dersom man vil inndra redskaper mv. i forbindelse med en ulovlig, men ikke straffbar fangst. Også uten avkriminalisering vil det trolig være hensiktsmessig med hjemmel for administrativ inndragning, ikke minst i tilfeller der naturoppsynsmenn kommer over ulovlig fangstredskap og eieren er ukjent.”

Inndragningsadgangen begrenses til eierløst redskap av begrenset verdi. Inndragning av redskap med kjent eier eller av betydelig verdi vil følge reglene i staffeprosessloven.

Til § 49

Forslaget til lovendring klargjør hva som må regnes som uaktsom overtredelse av regler om fisketid og fiskeredskap. Uaktsomhet foreligger når man burde ha skjønt at det var en nærliggende mulighet for fangst av anadrome laksefisk. Den som vil ta til å fiske, må på forhånd vurdere muligheten for om det vil komme anadrome laksefisk i fangsten utenom de tillatte tider eller med tillatt redskap. En slik forhåndsvurdering må skje på grunnlag av forhold som vedkommende kan gjøre seg kjent med før fisket tar til. Slike forhold er om fiskestedet har vært brukt til laksefiske, redskapstypen og om denne er egnet til å fange anadrome laksefisk, om det kan være anadrome laksefisk på stedet på den aktuelle tiden av året samt mengdeforholdet mellom anadrome laksefisk og saltvannsfisk eller innlandsfisk på fiskeplassen. Hvis det under fisket likevel viser seg å bli fanget anadrome laksefisk vil det være uaktsomt å fortsette fisket med mindre innslaget av anadrome laksefisk er helt ubetydelig.

Vurderingene etter annet ledd første og andre punktum er selvstendige vurderinger. Uaktsomhet kan fastslås med bakgrunn i første punktum alene, andre punktum alene, eller en kombinasjon av første og andre punktum.

6.2 Endringer i lov 17. juni 2005 nr. 85 om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark fylke

Til § 28

Bestemmelsens første ledd gjelder for de tradisjonelt fiskeberettigete i Tanavassdraget. Det vil si gruppen garnfiskeberettigete med laksebrev, som avler minst 2000 kg høy i året eller en tilsvarende mengde grovfôr av annet slag på grunn som vedkommende eier eller leier på åremål. Grunnen må ligge mindre enn to kilometer fra bredden av Tana eller sideelvene og vedkommende må bo på eller nær grunnen. Fiskeretten omfatter alle fiskeslag og de til enhver tid tillatte fiskeredskaper. I dette ligger også en anerkjennelse av at det er de fiskeberettigete som har den prioriterte retten i vassdraget. Dette er en lovfesting av den praksis som har vært i vassdraget. Bosettingskravet innebærer at vedkommende person må være registrert i folkeregisteret som bosatt i det aktuelle området, og at man faktisk bor der. Bare ett medlem i hver husstand er fiskeberettiget.

I annet ledd lovfestes det at den delen av elvedalens befolkning som ikke er fiskeberettiget (med garnfiskerett) etter første ledd, har rett til å fiske med stang og håndsnøre i vassdraget. Lovfesting av retten til stangfiske er en innarbeiding av lokal sedvanerett. Det har vært langvarig praksis for at retten til stangfiske har omfattet hele befolkningen innen dagens kommunegrenser for Tana og Karasjok kommuner og de som bor langs sideelvene til Tana i Kautokeino kommune. Dette er samme personkrets som etter tidligere praksis har hatt adgang til billig stangfiske, noe de fortsatt har krav på. Det vises til forskrift 4. februar 2010 nr. 119 om lokal forvaltning av fisk og fisket i Tanavassdraget.

Til § 28a

Neidenvassdraget er skilt ut i en egen bestemmelse i påvente av fastsettingen av regler i henhold til lokalbefolkningens særskilte rettigheter til fiske på grunnlag av alders tids bruk og lokal sedvane, som i Tanavassdraget.

Paragraf 28 tredje og fjerde ledd gjelder tilsvarende.

6.3 Endringer i lov 19. juni 2009 nr. 100 om forvaltning av naturens mangfold

Til § 15

Det tas inn et nytt fjerde ledd i bestemmelsen, for å presisere at bestemmelsene i naturmangfoldloven §§ 16 og 18 også omfatter ferskvannskreps. Lakse- og innlandsfiskloven bruker begrepet ”kreps”, men ”ferskvannskreps” inntas i § 15 for å avgrense mot sjøkreps.

Til § 20

Bestemmelsen viser til lov om laksefisk og innlandsfisk mv. av 15. mai 1992 nr. 47. Denne lovs § 34 vil etter lovendringen hjemle forskrift eller enkeltvedtak om uttak av virvelløse ferskvannsdyr.

Til § 30 første ledd bokstav c

”Dammer” defineres som en naturtype i naturmangfoldloven (jf. § 3 bokstav j), men utsettingsbestemmelsen er knyttet til utsetting i ”sjø eller vassdrag” (§ 30). Forarbeidene til naturmangfoldloven sier ikke at dammer omfattes av utsettingsbestemmelsen i § 30. Det foreslås derfor en presisering i første ledd bokstav c for å samordne naturmangfoldloven og lakse- og innlandsfiskloven jf. at vassdragsdefinisjonen i lakse- og innlandsfiskloven vil omfatte ”kunstige dammer”.

I siste setning inntas dessuten en bestemmelse som presiserer at utsetting av ferskvannsorganismer av stedegen stamme til kultiveringsformål reguleres etter lakse- og innlandsfiskloven § 10. Dette er sagt i forarbeidene til naturmangfoldloven, men ikke presisert i lovteksten tidligere.

Til dokumentets forside