10 Forbud mot bruk av opplysninger i senere straffesak, sivil sak eller tilsynssak

10.1 Forslaget i høringsnotatet

Etter høringsforslaget § 6 skal opplysninger som kommisjonen har mottatt i medhold av forslag til lov § 3, ikke kunne brukes som bevis i en eventuell senere straffesak eller sivil sak. I høringsnotatet ble det gitt følgende redegjørelse for forslaget:

«Straffeprosessloven § 118 og tvisteloven § 22-3 inneholder bevisforbud om opplysninger undergitt lovbestemt taushetsplikt. Uten samtykke fra departementet kan retten ikke ta imot forklaring fra et vitne, eller på annen måte få fremlagt bevis som inneholder slike opplysninger. Det fremgår av § 118 første ledd tredje punktum at departementet bare kan nekte samtykke når «åpenbaringen vil kunne utsette staten eller allmenne interesser for skade eller virke urimelig overfor den som har krav på hemmelighold». En tilnærmet likelydende bestemmelse følger av tvisteloven § 22-3 andre ledd andre punktum. Dersom samtykke gis vil en tjenestemann i utgangspunktet ha plikt til å avgi forklaring på vanlig måte.

Etter departementets syn er det nødvendig for kommisjonens arbeid at det sikres best mulig tilgang til opplysninger, og at forklaringene som gis til kommisjonen, er mest mulig fullstendige. Uten et forbud mot bruk i senere rettssaker kan det tenkes at personer med relevant informasjon ikke vil gi opplysninger i frykt for at opplysningene senere kan bli brukt i rettssaker mot vedkommende eller noen som står vedkommende nær.

Departementet viser til at en tilsvarende bestemmelse er vedtatt for blant annet NAV-granskningsutvalget, Partnerdrapsutvalget og Koronakommisjonen.

Lovbestemmelsen er en spesialregel som på sitt felt går foran straffeprosessloven og tvisteloven. Bestemmelsen er rettet mot utvekslingen av informasjon mellom kommisjonen og personer som gir opplysninger til kommisjonen. Den medfører ikke noe generelt bevisforbud for visse opplysninger og er heller ikke til hinder for at en person som gir informasjon til kommisjonen, ellers må forklare seg om samme forholdene etter de alminnelige reglene om bevistilgang.»

10.2 Høringsinstansens syn

Domstoladministrasjonen støtter forslaget og uttaler at forslaget er prinsipielt riktig og vil lette kommisjonens arbeid. Datatilsynet trekker fram forbudet mot bruk av opplysninger som bevis i senere straffesak eller sivil sak som ett av flere tiltak i lovforslaget som bidrar til å verne den registrertes grunnleggende rettigheter og interesser.

Kripos er den eneste høringsinstansen som ikke støtter forslaget. Kripos mener opplysninger som tilkommer kommisjonen, bør kunne benyttes som bevis i straffesaker, særlig i de mer alvorlige sakene. Kripos uttaler blant annet:

«Det foreslåtte bevisforbudet har en klar side til kriminalitetsbekjempelse. Kripos’ prinsipielle utgangspunkt er at opplysninger som tilkommer utvalget også bør kunne benyttes som bevis i straffesaker. Manglende oppklaring og iretteføring av alvorlig kriminalitet som følge av begrensninger i bruken av opplysninger, er egnet til å svekke tilliten til politiet, domstolene og myndighetsapparatet for øvrig. Prinsippet om fri bevisføring og hensynet til sakens opplysning tilsier at påtalemyndigheten bør kunne føre de bevis man har. Dette vil bidra til en riktig avgjørelse og straffereaksjon.»

Politidirektoratet (POD) støtter på sin side høringsforslaget. Direktoratet viser til bevisforbudet ikke er til hinder for at opplysninger kan brukes som bevis dersom en person for eksempel forklarer seg om de samme forholdene til politiet. Direktoratet viser til at dette forutsetter at politiet har egne hjemler til å innhente opplysningene etter de alminnelige reglene for bevis. POD viser til at en del av begrunnelsen for at kommisjonen kan gjøre inngrep i privatlivet, er bevisforbudet, og at det er en begrenset krets som kan få tilgang til opplysningene. Direktoratet uttaler at et unntak fra bevisforbudet derfor vil kunne utfordre forholdsmessighetsvurderingen som inngrepet i privatlivet er begrunnet i. POD viser videre til at den alminnelige plikten til å avverge et straffbart forhold, som følger av straffeloven § 196, vil gjelde for kommisjonen.

Legeforeningen uttaler at det for helsetjenesten ofte vil være vel så aktuelt om opplysningene kan brukes i undersøkelser av brudd på helselovgivningen – tilsynssaker. Foreningen skriver at den legger til grunn at opplysninger kommisjonen har mottatt og vurderingene helsepersonell har gjort av utlevering til kommisjonen ikke kan brukes som grunnlag for tilsynssak og administrative reaksjoner, og at det med fordel kan presiseres.

10.3 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget om at opplysninger Ekstremismekommisjonen mottar i medhold av § 3, ikke skal kunne brukes som bevis i en senere straffesak eller sivil sak. Departementet viser til begrunnelsen i høringsnotatet gjengitt i punkt 10.1 ovenfor. Departementet legger videre vekt på at bevisforbudet er et av flere tiltak som bidrar til at inngrep i privatlivet ikke blir mer omfattende enn nødvendig og som bidrar til å verne den registrertes grunnleggende rettigheter og interesser når det gjelder behandling av personopplysninger.

Departementet viser til høringsuttalelsen fra Legeforeningen, og mener at de opplysningene kommisjonen mottar ikke bør kunne brukes i tilsynssaker som kan gi grunnlag for reaksjoner mot enkeltpersoner. Departementet foreslår derfor at dette framgår av lovforslaget § 6.

Når det gjelder vurderingene helsepersonell og andre har gjort av om hvorvidt de skal utlevere opplysninger til kommisjonene, så vil dette imidlertid ikke reguleres av lovforslaget § 6. Lovforslaget er slik ikke til hinder for et eventuelt brudd på taushetsplikten, kan føre til en tilsynssak.