2 Frihandelsforhandlingene mellom EFTA og Filippinene
2.1 Bakgrunn
Forhandlingene med Filippinene inngår som en del av EFTA-statenes arbeid for å fremforhandle frihandelsavtaler med viktige markeder i Asia. Handelen mellom EFTA-statene og Filippinene er relativt begrenset, men Filippinene er en folkerik stat og et marked i vekst. Filippinene har ønsket å inngå frihandelsavtaler med både EU og EFTA og valgte å forhandle med EFTA først. Forhandlinger mellom Filippinene og EU ble innledet like etter at avtalen mellom Filippinene og EFTA var undertegnet.
2.2 Forhandlingsprosessen
Forhandlingene mellom EFTA og Filippinene tok til i mars 2015 og ble avsluttet i februar 2016. Det ble avholdt fem forhandlingsrunder, i tillegg til en rekke møter og telefonkonferanser mellom eksperter. Sveits opptrådte som talsperson for EFTA.
Nærings- og fiskeridepartementet har ledet den norske forhandlingsdelegasjonen og Norge har vært talsperson for forhandlingene om kapitlet om landbruksprodukter, kapitlet om tjenester, kapitlet om veterinære og plantesanitære bestemmelser, kapitlet om offentlige anskaffelser og kapitlet om handel og bærekraftig utvikling. Forhandlingsdelegasjonen har hatt medlemmer fra andre departementer og direktorater som har bidratt i arbeidet. Delegasjonsmedlemmer fra andre departementer og etater har bidratt særskilt i gjennomføringen av forhandlingene på følgende områder:
Bestemmelsene om toll- og opprinnelsesspørsmål, administrativt samarbeid og handelsfasilitering: Finansdepartementet ved Tolldirektoratet
Kapitlet om handel med landbruksvarer: Landbruks- og matdepartementet og Landbruksdirektoratet
Kapitlet om sanitære og plantesanitære tiltak: Landbruks- og matdepartementet
Rettslige og horisontale bestemmelser: Utenriksdepartementet
Kapitlet om immaterielle rettigheter: Justis- og beredskapsdepartementet og Patentstyret
Forhandlingene har blitt ført på grunnlag av omforente norske posisjoner. Forhandlingsdelegasjonen har trukket på innspill fra berørte departementer. Resultatet er i overensstemmelse med føringer gitt av mandat fra regjeringen og instruksene som er gitt til de enkelte forhandlingsrundene.
EFTAs faste råd i Genève og EFTA-ministrene har vært holdt løpende orientert om utviklingen i forhandlingene. På norsk side har hovedspørsmålene under forhandlingene vært avklart løpende mellom departementene og under forberedelsesmøter til hver enkelt forhandlingsrunde. Det har også vært redegjort for forhandlingene i møter med organisasjoner fra sivilt samfunn og arbeidslivets parter, samt i EFTAs konsultative komité.
2.3 Handelen mellom Norge og Filippinene
Handelen med varer mellom Filippinene og Norge beløp seg i 2015 til 1 038 millioner kroner. Av dette utgjorde norsk eksport til Filippinene 535 millioner kroner. Vareeksporten til Filippinene, som i 2005 hadde en verdi på 134 millioner, har vokst over tid, men med til dels store årlige variasjoner. Variasjonene skyldes at større enkeltkontrakter og -leveranser gir betydelig utslag på statistikken når den totale handelen er forholdsvis lav. I 2015 utgjorde eksport av kunstgjødsel, sjømat og ulike vitenskapelige og tekniske instrumenter over 80 % av norsk vareeksport til Filippinene. Samme år bestod importen av varer fra Filippinene hovedsakelig av skip, ulike elektriske maskiner og klær.
Handel med tjenester mellom Norge og Filippinene hadde i 2014 en verdi på 1 239 millioner kroner. Av dette utgjorde tjenesteeksporten fra Norge 354 millioner kroner. Samme år var det ni norskkontrollerte foretak i Filippinene, og norske direkteinvesteringer i landet beløp seg til 600 millioner kroner.
2.4 Handelen mellom EFTA-statene og Filippinene
EFTA-statene har en samlet befolkning på ca. 14 millioner. Som aktør i handelen med varer er EFTA-statene verdens niende største. EFTA-statene er dessuten en tung aktør i handelen med tjenester, og står for betydelige direkte investeringer utenlands.
I 2015 hadde den samlede varehandelen mellom EFTA-statene og Filippinene en verdi på 863 millioner dollar. Av dette utgjorde 407 millioner dollar eksport fra EFTA-statene, og 456 millioner dollar import inn til EFTA-statene. Vareeksporten fra EFTA-statene til Filippinene bestod hovedsakelig av farmasøytiske produkter, klokker, og maskiner, mens de viktigste importproduktene fra Filippinene til EFTA-statene var sjeldne metaller, elektriske apparater og medisinsk utstyr.
2.5 Maritime relasjoner mellom Norge og Filippinene
Mer enn 11 500 filippinske sjøfolk (kanskje opp mot 20 000 pga. usikkert tallmateriale) arbeider på norskkontrollerte skip. På Filippinene ble det i 1990 etablert et eget norsk maritimt treningssenter (NTC) og kadettprogram. I tillegg samarbeides det med flere skoler for å bygge opp kvaliteten på utdanningen. NTC og kadettprogrammet driftes av Norges Rederiforbund gjennom stiftelsen NMFPI (The Norwegian Maritime Foundation of The Philippines). Målet er å tilby utdanning og etterutdanning av sjøfolk og derav kvalitetssikre arbeidskraft til den norske flåten. Bemanning av skip er den klart viktigste komponenten i den maritime relasjonen mellom Norge og Filippinene.
Tallet på anløp av norskkontrollerte skip i filippinske havner er relativt lite, men økende. I 2015 var det totalt 143 anløp av norskkontrollerte skip i landet. I 2015 fordelte anløpene seg på offshorefartøy (44), bulkskip (44), tankskip (30) Stykkgods/andre tørrlast (24) og passasjerfartøy (1).
Filippinene er også verdens femte største skipsbyggingsnasjon med ambisjoner om å vokse videre. Dette er et potensielt vekstmarked for norske utstyrsleverandører, som har begrenset eksport til landet i dag.
2.6 Filippinsk økonomi og Filippinenes rolle i ASEAN
Filippinene har de siste årene vært en av de raskest voksende økonomiene i Asia. Filippinenes BNP økte med 6,9 prosent i første halvdel av 2016, mot 5,9 prosent i 2015 (hele året) og 6,2 prosent i 2014 (tall fra IMF). Samtidig er inflasjonen under kontroll og statsfinansene relativt god, med betydelige pengereserver. Filippinene har også hatt en positiv utvikling på ulike internasjonale rangeringer og konkurransekraftindekser.
Ikke minst har tjenesteutsetting av støttefunksjoner (Business Process Outsourcing – BPO), som «callsentere», software-utvikling etc., vært en vekstindustri på Filippinene de siste årene. Dette er nå i ferd med å utvikle seg til en av pilarene i den filippinske økonomien, med sterk vekst i både omsetning og sysselsetting. Det er anslått at rundt 1,2 mill. filippinere er ansatt i BPO-relaterte bedrifter, og ifølge The Economist står sektoren for rundt 8% av Filippinenes totale BNP.
De økonomiske utfordringene er imidlertid fortsatt betydelige. Den økonomiske veksten de siste årene har i liten grad bidratt til å redusere fattigdom, eller skapt nok arbeidsplasser til å absorbere den voksende befolkningen i landet. Selv om den registrerte arbeidsledigheten synker (6,3 % i 2015 ifølge IMF), er det fortsatt betydelig undersysselsetting og ufrivillig deltidssysselsetting. Filippinene er fortsatt et av de fattigste landene i Association of Southeast Asian Nations (ASEAN). Gjennomsnittslønningene er lave, og ifølge tall fra Filippinenes nasjonale statistikkbyrå lever mer enn 25 % av befolkningen under den nasjonale fattigdomsgrensen og rundt 12 % av befolkningen har ikke midler til å møte de mest grunnleggende ernæringsbehov.
Filippinene har i en årrekke hatt underskudd i handelsbalansen, og observatører anbefaler større mangfold i eksporten, med mer vekt på andre markeder i regionen og andre fremvoksende land, for å kunne sikre videre eksportøkning. Inngående utenlandsinvesteringer har økt noe de siste årene, men er fortsatt betydelig lavere enn for sammenlignbare land i regionen. Produktiviteten må økes og infrastruktur styrkes dersom Filippinene, i større grad, skal tiltrekke seg økte utenlandsinvesteringer.
Utbredt korrupsjon er en av hovedgrunnene til manglende utvikling på Filippinene. De uformelle kapitalstrømmene fungerer i dag både parallelt og som et supplement til den formelle økonomien, og korrupsjon på alle nivåer i forvaltningen gir grobunn for organisert kriminalitet. Filippinene ligger på 95. plass på Transparency Internationals korrupsjonsindeks for 2015, ti plasser svakere enn i 2014.
Filippinenes rundt ti millioner utenlandsarbeidere fortsetter å sende valuta til landet. Bidraget utgjør angivelig rundt 8% av landets BNP. Utenlandsarbeiderne, sammen med innenlandsetterspørselen i byområdene, utgjør drivkraften i den konsumdrevne filippinske økonomien.
Regionalt samarbeid har tradisjonelt vært viktig for Filippinene. Sør-Kinahavet, handelsintegrering, migrasjon/menneskehandel og miljø/biodiversitet har de senere årene vært hovedprioriteringer for Filippinene i ASEAN-sammenheng. Med Filippinenes formannskap i ASEAN i 2017 kan det forventes et fortsatt sterkt fokus på regionale spørsmål også fremover.
2.7 Politiske og sosiale forhold på Filippinene, herunder situasjonen for arbeidstakerrettigheter og Norges rolle som fredsmekler
Det politiske landskapet på Filippinene er uoversiktlig. De politiske partiene består nesten utelukkende av representanter for landets økonomiske elite. En betydelig andel av landets folkevalgte tilhører et politisk dynasti med minst to familiemedlemmer i kongressen, senatet eller regjeringen. Politiske verv har også en tendens til å gå i arv, både på nasjonalt- og lokalt plan. I dette landskapet spiller landets høyesterett en sentral rolle. Alle saker kan prøves for Høyesterett, inkludert de ulike lovforslag som vedtas av kongressen. Dette gjør domstolen til en politisk omkamparena.
Rodrigo Duterte ble i mai 2016 valgt til ny president på Filippinene, med over 38% av stemmene. Den nye regjeringen tiltrådte 30. juni samme år. Duterte representerte et tydelig alternativ til den tradisjonelle politiske eliten, og trakk stemmer fra filippinere som er lei av kriminalitet, korrupsjon, manglende rettssikkerhet, tungrodd byråkrati og trafikkaos. Duterte har gjort kampen mot kriminalitet, narkotika og korrupsjon til en hovedprioritet for den nye administrasjonen, og har fått betydelig internasjonal kritikk for de brutale metodene. Fred er en annen sentral prioritering, samt ulike tiltak som kan knyttes til fred og stabilitet, som kampen mot Abu Sayyafs terror- og kidnappingsaktivitet, desentralisering, landreform, og økonomisk utvikling i marginaliserte områder.
Filippinsk utenrikspolitikk har de siste årene i all hovedsak handlet om det bilaterale forholdet til USA og Kina, og ikke minst spenningen mellom de to stormaktene. Filippinene har tradisjonelt ligget tett opp til USA, både politisk, strategisk og økonomisk. Det militære samarbeidet er styrket de siste årene, delvis som følge av territorialkonfliktene med Kina i havområdene utenfor Filippinene. President Duterte har imidlertid tydelig signalisert at han ønsker en mer balansert utenrikspolitikk, og han har innledningsvis i sin periode lagt vekt på å styrke båndene til Kina.
Norges rolle i fredsprosessene på Filippinene
Norge har siden 2001 vært tilrettelegger for fredsprosessen mellom filippinske myndigheter og kommunistbevegelsen National Democratic Front of the Philippines (NDFP). Den væpnede konflikten har pågått siden 1960-tallet, og har utgangspunkt i de store sosiale og økonomiske forskjellene på Filippinene. NDFP har ingen territorielle krav, men vil forhandle om økonomiske, sosiale, politiske og konstitusjonelle reformer.
Det er gjennomført flere forhandlingsrunder, sist i Oslo i august og oktober 2016, samt i Roma i januar 2017. Norge som tilrettelegger bistår partene med logistikk, assistanse, råd og ekspertise – når det blir etterspurt. I tillegg arbeider Norge kontinuerlig for å styrke tilliten mellom partene. I perioder hvor det ikke er direkte kontakt mellom partene, driver Norge skytteldiplomati for å formidle budskap.
Norge har også bidratt aktivt i fredsprosessen mellom filippinske myndigheter og Moro Islamic Liberation Front (MILF), blant annet med observatører i overvåkningsstyrken International Monitoring Team (IMT) og som en sentral bidragsyter til avvæpningsarbeidet gjennom Independent Decommissioning Body (IDB).
Menneskerettigheter
MR-situasjonen på Filippinene har vært krevende over tid. Etter at Duterte kom til makten har det blitt økt internasjonal oppmerksomhet om situasjonen som følge av hans politikk. Utenomrettslige drap og forsvinninger, begått av myndighetsrepresentanter eller opprørsgrupper, er en betydelig utfordring. Vilkårlige arrestasjoner forekommer. Samtidig har store deler av befolkningen mangelfull adgang til effektive rettsmidler og en upartisk domstol. Flere dommere misbruker sine posisjoner, og det finnes en rekke eksempler på at lokale myndigheter ikke retter seg etter påbud gitt av domstolene.
Vold mot kvinner er et betydelig problem, og bare en brøkdel av overgrep i hjemmet antas å bli anmeldt til politiet. Barnearbeid er også fortsatt utbredt og flere utsettes daglig for et farlig arbeidsmiljø. Barn i konfliktområder er spesielt utsatt for menneskehandel.
Journalister har vanskelige kår i Filippinene. Reporters Without Borders plasserer landet på 138. plass på en oversikt over pressefrihet (2016). Vold og trusler mot journalister er et utbredt problem. Drap forekommer, samtidig som eierskapsstrukturen i mediebransjen er til hinder for objektiv nyhetsformidling.
Det er pågående prosesser på Filippinene for å gjeninnføre dødsstraff og for å senke den kriminelle lavalder.
Arbeidstakerrettigheter
Filippinene har ratifisert alle sentrale internasjonale avtaler og konvensjoner om arbeidstakeres rettigheter. Landet har ratifisert kjernekonvensjonene til den internasjonale arbeidsorganisasjonen, ILO: Forbud mot barnearbeid, forbud mot tvangsarbeid, forbud mot diskriminering og organisasjonsfrihet og rett til kollektive forhandlinger. I tillegg har Filippinene også ratifisert to av de fire ILO-konvensjoner som er fremhevet som spesielt viktige og prioriterte; Konvensjon om sysselsettingspolitikk og Konvensjon om trepartsrådslagning med sikte på å gjennomføre internasjonale standarder for arbeidslivet.
Det eksisterer imidlertid utfordringer for Filippinene knyttet til gjennomføringen og håndhevelsen av de forpliktelser som landet har påtatt seg. I et svært tøft arbeidsmarked, og i et samfunn hvor en betydelig andel av befolkningen lever på et eksistensminimum, er det imidlertid i praksis en rekke begrensninger på arbeidstakernes rettigheter. Utstrakt bruk av midlertidig arbeidskraft, høy sysselsetting i private hjem og uformell sektor, uavklarte arbeidsforhold og fraværet av arbeidskontrakter, vanskeliggjør situasjonen ytterligere.
Filippinske arbeidstakere har i utgangspunktet rett til å etablere eller bli medlemmer av fagforeninger. Det finnes imidlertid en rekke unntak, både i lovverk og praksis, og resultatet er at andelen fagorganiserte på Filippinene i dag er svært lav. Kun en marginal andel av arbeidsstyrken er omfattet av avtaler om kollektive forhandlinger. Det filippinske lovverket begrenser, i strid med ILO-konvensjon nr. 87, organisasjonsretten for enkelte grupperinger i offentlig sektor (f.eks. innen brannvesen, fengselsvesen, politi og militæret), for enkelte stillingskategorier (ledernivå), og for utenlandske statsborgere. I lovverket er det også innført begrensninger for andel organiserte innen hver enkelt virksomhet som tillates for at man skal kunne etablere en uavhengig fagforening ved arbeidsplassen.
Det rapporteres tidvis om overvåkning, trusler og vold mot fagforeningsledere og andre organiserte på Filippinene. Arbeidstakerorganisasjonene har få muligheter til å opponere, og ifølge organisasjonene blir disse sakene heller ikke fulgt opp i tilstrekkelig grad av påtalemyndighetene.
Arbeidstakeres rettigheter er for øvrig et forhold som vil bli tatt opp i fredsprosessen mellom filippinske myndigheter og kommunistbevegelsen NDFP i forbindelse med diskusjon om sosiale og økonomiske reformer.