9 Kompetansekrav til avhørsleder og avhører

9.1 Gjeldende rett

Etter straffeprosessloven § 239 skal dommeren lede avhøret. Dommeren skal som hovedregel tilkalle en særlig skikket person til å bistå ved avhøret eller foreta avhøret under dommerens kontroll. Etter dommeravhørforskriften § 5 bør dommeren som hovedregel overlate selve avhøret av vitnet til den særlig skikkede personen. Dommeren skal likevel påse at avhøret skjer på en forsvarlig måte, jf. straffeprosessloven § 136. Dommeravhørforskriften § 6 legger til grunn at avhører som hovedregel skal være en tjenestemann innen politiet med særlig erfaring i etterforsking av saker som gjelder barn.

I praksis tas alle dommeravhør av politietterforskere. De fleste har tatt «Videreutdanning i avhør av barn og ungdom» ved Politihøgskolen.

Dommeren følger avhøret via videooverføring i et annet rom og tar avgjørelsen dersom det blir diskusjon rundt hvilke spørsmål avhører skal stille vitnet, hvilken informasjon vitnet skal få eller lignende.

9.2 Arbeidsgruppens forslag

Som det fremgår i punkt 6, foreslås det i Sæverud-rapporten at ansvaret for avhørene overføres fra domstolene til politiet. Arbeidsgruppen foreslår at avhøret skal ledes av en politijurist som skal ha utvidet påtalekompetanse og bør ha gjennomført utdannelse i ledelse av avhør ved Politihøgskolen. I punkt 5.2.4.5 skriver de:

«De avhørene det her er snakk om krever ledelse. Som nevnt er det flere rettslige spørsmål det må tas stilling til, samt at det er et krav om notoritet. For arbeidsgruppen er det klart at avhørene må ledes av en politijurist, da det i hovedsak er de rettslige spørsmålene som fordrer notoritet.

Det vil være politijuristen som i siste instans må ta stilling til om mistenkte skal varsles om avhøret og om spørsmål skal tillates stilt til barnet eller ikke. Avhørenes spesielle karakter, og konsekvensene av feil, gjør det nødvendig med en faglig standard på de som leder avhørene. Dette bør være jurister med en viss erfaring fra påtalemyndigheten. En praktisk anvendelig måte å stille krav til erfaring hos påtalejurister, er å stille krav om at vedkommende skal ha utvidet påtalekompetanse etter straffeprosessloven § 67.

I tillegg mener arbeidsgruppen at Politihøgskolen bør gis i oppdrag å utarbeide egne kurs for påtalejurister som skal lede slike avhør. Utdannelsen må inkludere både kunnskap om avhørsmetoden, utviklingspsykologi, skadevirkninger og reaksjoner av vold, samt de juridiske krav til avhørene og rammene rundt. Dette vil bidra til å sikre en forsvarlig faglig standard. Arbeidsgruppen har vurdert om det bør stilles et formelt krav om at avhørslederen har gjennomført en slik særskilt utdanning, men kommet til at det ikke er riktig. Utdannelsen er enda ikke etablert, og det vil følgelig ta noe tid å få den på plass. Videre er utskiftningen av jurister i politiet relativt stor, og et formelt krav vil kunne by på store praktiske utfordringer. I tillegg kommer at det vil være svært varierende hvor utfordrende avhørene er juridisk sett, og følgelig hvilke krav som bør stilles til den som leder avhørene.»

Spørsmålet om hvilke kompetansekrav som bør stilles til avhører ble berørt av Barnehusevalueringen. De gjennomførte spørreundersøkelser og intervjuer. På spørsmålet om avhørene bør kunne gjennomføres av andre faggrupper enn politiet, svarte 10 av 18 politidistrikt nei. To av politidistriktene svarte at avhørene bør kunne tas av andre yrkesgrupper. De resterende politidistriktene hadde ingen klare synspunkter. Fra Barnehusevalueringen delrapport 1 på side 124 refereres:

«Ikke overraskende begrunner de fleste dette med at et avhør er et bevisopptak i en straffesak og at dette tilsier at det bør gjennomføres av noen med politifaglig kompetanse, helst også med spesialkompetanse på slike avhør. Det kreves også særlig kjennskap til regelverket for å sikre at et avhør holder tilstrekkelig kvalitet. En av politilederne formulerer dette slik:

«Det må man huske at barnehusene har ingen kompetanse på avhør av barn. De har nok personer som har kompetanse på det å kommunisere med barn. Men en ting er å kommunisere med barn, en ganske annen ting er å gjennomføre et avhør av et barn med tanke på bevisopptak (…) Kravene til objektivitet i etterforskingen gjelder også der barn er involvert, og det prinsippet må vi knesette. Og da er det nødvendigvis slik at yrkesgrupper som er mer vant til å drive terapi, enn å drive etterforsking, kanskje får problemer med å se den objektiviteten fordi at de er vant til i sitt yrke å tro på barnet. Og fra vårt ståsted så er ikke vår oppgave å tro eller ikke tro, vår oppgave er å forsøke å få mest mulig fakta, og det må vi ikke glemme. Vi må som sagt ikke glemme kravene til rettssikkerhet. Og det er ingenting som er verre for denne typen saker enn viss man plutselig en dag kommer i den situasjonen at det stilles spørsmål omkring objektiviteten i etterforskingen fordi at det er andre aktører som på en måte glir inn i etterforskingen uten at de har noen naturlig rolle i det. Og det er kanskje noe som i for liten grad har vært diskutert i disse sakene.»»

Dommerne som ble intervjuet var samstemte om at avhører burde være en politietterforsker, og blant advokatene var det bare en som stilte seg positiv til om andre yrkesgrupper kunne gjennomføre avhørene. Blant barnehusansatte var meningene mer delte. Barnehusevalueringen konkluderte med at det også i fremtiden bør være politietterforskere som gjennomfører avhør av barn og særlig sårbare voksne, jf. delrapport 1 side 188.

I Sæverud-rapporten foreslås det at avhøret skal gjennomføres av en avhører med «Videreutdanning i avhør av barn og ungdom» ved Politihøgskolen. I punkt 7.1 står det:

«For å kunne gjennomføre et avhør i en straffesak er det en rekke ulike typer kunnskap en god avhører bør besitte. Vedkommende må kunne en del strafferett for å vite hvilke faktiske forhold som er viktig å få belyst. I tillegg kommer gode kunnskaper om straffeprosessuelle regler om avhør, forklaringsplikt og rettigheter for den som avhøres. Man bør også ha både teoretisk kunnskap og praktisk kompetanse om avhørsmetodikken politiet benytter og de kommunikasjonsprinsipper metoden bygger på. Politiets avhørsmetoder baseres på vitnepsykologisk forskning det kan være en fordel å ha en viss oversikt over. Avhør av barn og psykisk utviklingshemmede stiller ytterligere krav til avhørerens kompetanse. I tillegg til det som er nevnt ovenfor må disse avhørerne ha den nødvendige teoretiske og praktiske ballasten som kreves for å kommunisere med barn på en så presis måte som mulig. Dette forvanskes ytterligere av at de sakene det tas avhør i ofte er alvorlige, og at den som avhøres gjerne er traumatisert, har utviklingsforstyrrelser eller av andre grunner har reduserte kognitive evner og forutsetninger. Det er heller ikke uvanlig at barn som møter til avhør har relasjonsskader som kan prege dem i møtet med politiet. Selve avhørssituasjonen kan for mange også oppleves som vanskelig og skremmende, noe som igjen stiller høye krav.»

I punkt 7.6 skriver de følgende om spesialisering i avhør av de yngste barna og psykisk utviklingshemmede:

«Det er forskjellige utfordringer knyttet til avhør av små og store barn, og til barn med ulike former for utviklings- eller tilknytningsforstyrrelser. I tillegg kommer avhør av psykisk utviklingshemmede der forskjellene i kognitive evner kan være svært forskjellige. Disse ulikhetene medfører at det må stilles spørsmål ved om avhørskompetansen bør spesialiseres ytterligere.»

9.3 Høringsinstansenes syn

Det er svært stor oppslutning blant høringsinstansene om arbeidsgruppens forslag om at avhøret bør ledes av en påtalejurist med utvidet påtalekompetanse. Det er imidlertid delte meninger om hvorvidt det bør stilles et absolutt krav om at avhørsleder har videreutdanning i å lede avhør.

Det nasjonale statsadvokatembetet skriver:

«Når det gjelder hvem som skal lede avhøret har Det nasjonale statsadvokatembetet ingen innvendinger til at dette er en påtalejurist, men det er viktig å understreke at det påhviler vedkommende et stort ansvar og det stilles derfor betydelige krav til vedkommendes kvalifikasjoner. Det er vanskelig å nærmere definere hva som skal kreves av påtalejuristen som skal opptre som avhøresleder, men et minstekrav må være at vedkommende har utvidet påtalekompetanse og har deltatt på kurs. Lengre fartstid i påtalemyndigheten synes også nødvendig.»

Politidirektoratet skriver:

«Politidirektoratet er positiv til forslaget om at ansvaret for å lede avhørene legges til påtalejuristen, som har det formelle ansvaret for etterforskingen og som er utdannet og trenet i de juridiske avveiningene, jf. utkastets § 5 første ledd første punkt.

Politidirektoratet er enig i at det stilles krav til kompetanse både til avhøreren og den som skal lede avhøret. Vi viser til at en god ledelse av slike avhør forutsetter god kunnskap om fagfeltet, og at dette igjen har betydning for avhørets kvalitet og bevisverdi. Vi viser videre til at påtalejuristene ifølge forslaget tillegges et større ansvar som leder for avhøret, herunder oppfølging av forberedelsene, tilrettelegging av avhøret og protokollføring. Også Politihøgskolen, Kripos, og Salten, Østfold, Hedmark og Vestfold politidistrikt støtter uttrykkelig forslaget.

Politidirektoratet er, i likhet med ovennevnte, samtidig enig i at det ikke bør stilles et formelt krav om at avhørslederen har gjennomført en særskilt utdanning, jf. formuleringen i utkast til ny forskrift § 5 (rapportens punkt 9.2) om at politijuristen «bør» ha gjennomført slik utdanning. På sikt bør dette muligens gjøres til et absolutt vilkår, men før et slikt formalkrav eventuelt innføres må utdanningen dimensjoneres slik at politidistriktene får utdannet det nødvendige antall avhørsledere. Også Hedmark, Østfold og Vestfold politidistrikt tar til orde for en fremtidig obligatorisk opplærling.

Vi har for øvrig merket oss at det foreslås at Politihøgskolen bør gis i oppdrag å utarbeide egne kurs for påtalejurister som skal ledes slike avhør.

Som påpekt av Politihøgskolen kan de spesielle temaene på dette fagområdet tilsi at det bør vurderes en egen utdanning til denne gruppen ansatte. Samtidig må den foreslåtte utdanningen.

«… sees i sammenheng med den eksisterende juristutdanningen ved Politihøgskolen, hvilke muligheter man har til å justere disse og hvilke utdanninger som skal prioriteres i årene som kommer.

Påtalejurister gjennomfører i dag et obligatorisk utdanningsløp det første arbeidsåret, og i tillegg tilbys en videreutdanning for politiets påtalejurister etter tre års arbeidserfaring. Den obligatoriske utdanningen vil være gjennomført for å få tildelt utvidet påtalekompetanse.»»

Barneombudet skriver:

«AG foreslår at avhøyra skal leiast av ein politijurist, og at Politihøgskolen skal få i oppdrag å utarbeide eigne kurs for påtalejuristar som skal leie slike avhøyr. Dette høyrest fornuftig ut. Gruppa konkluderer likevel med at det ikkje bør stillast som eit formelt krav at avhøyrsleiaren har gjennomgått eit slikt kurs. Barneombodet vil understreke at det har stor verdi at den som skal leie avhøyra har tilstrekkeleg kompetanse. Manglande kunnskap vil kunne gjere at avhøyra vert avbrotne på feil tidspunkt, eller at det vert tillete spørsmål som ikkje burde vore stilt, noko som vil kunne få store konsekvensar for både etterforskinga, verdien avhøyret har som bevis og barnet si oppleving av avhøyret. Krav til utdanning bør vere den klare hovudregelen, og så kan det bli gitt ein snever unnataksregel for dei tilfella der det er praktisk umogeleg å gjennomføre. Dette bør kome klart fram av ny forskrift § 5.»

Norsk Krisesenterforbund skriver:

«Vi registrerer at arbeidsgruppen velger å ikke knytte kompetansekrav til avhørsleder, men at man kommer med en generell tilrådning om spesialkompetanse. Norsk Krisesenterforbund mener det er svært viktig at avhørsleder som er ansvarlig for planlegging, gjennomføring og oppfølging av denne typen avhør, innehar tilstrekkelig og oppdatert kunnskap om målgruppen. Vi mener derfor at krav til kompetanse og oppdatering også bør omfatte avhørsleder.»

Det er bred enighet blant høringsinstansene om at avhørene fortsatt bør tas av politietterforskere. Bare Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging – region Midt er imot at avhører skal være politietterforsker. De skriver:

«Et helt annet spørsmål er om avhørene i det hele tatt bør utføres av politifolk med ekstrautdanning i barnepsykologi og lignende, eller om man heller bør gi erfarne barnevernspedagoger eller andre med spesiell utdanning vedrørende barn, de kurs de trenger i avhørsteknikk m.m.

Dette begrunnes med at hovedformålet tross alt er å få et mest mulig riktig bilde av barnet har sett/hørt og/eller opplevd på annen måte, og det er all grunn til å tro at den profesjonelle barnearbeider har vel så store forutsetninger for å oppnå dette som polititjenestemannen eller kvinnen.»

Flere av høringsinstansene kommenterer spørsmålet om spesialkrav til de som avhører førskolebarn og særlig sårbare voksne. Barnehusene i Tromsø, Bergen, Trondheim, Hamar, Stavanger, Kristiansand og Ålesund skriver i sin felles høringsuttalelse:

«Arbeidsgruppen mener avhør av barn og psykisk utviklingshemmede alltid bør foretas av utdannede avhørere. Barnehusene ønsker å gå lengre og ber om at det formaliseres regler om når spesialutdannede avhørere skal benyttes. Avhør av de minste barna og utviklingshemmede er eksempler på grupper som bare de beste avhørerne med spesialisering bør gi seg i kast med.»

Likestillings- og diskrimineringsombudet skriver:

«LDO mener på bakgrunn av dette at det ser ut til at det vil kunne gå lang tid før nødvendig kunnskap om avhør av utviklingshemmede er på plass i de relevante utdanningene. Forholdet er bekymringsfullt sett i forhold til de forpliktelsene myndighetene nå tar på seg ved ratifiseringen av FN-konvensjonen for personer med nedsatt funksjonsevne. Vi viser i den forbindelse særskilt til artikkel 13 del 2 som gjelder opplæring for den som arbeider innenfor rettspleien, herunder politi og fengselsansatte.»

9.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med arbeidsgruppen og de fleste av høringsinstansene i at tilrettelagte avhør bør ledes av en påtalejurist med utvidet påtalekompetanse. Departementet er imidlertid uenig med de høringsinstansene som mener at det bør stilles et absolutt krav om at avhørsleder i tillegg har tatt videreutdanning i å lede tilrettelagte avhør. Ettersom avhør nå ledes av dommere, tilbys det ikke slik videreutdanning i dag. Det vil naturlig nok ta noe tid fra de foreslåtte endringene i denne proposisjonen vedtas til et tilstrekkelig antall påtalejurister har tatt videreutdanning i å lede tilrettelagte avhør. Departementet ser det som en klar fordel om avhørsleder har tatt slik videreutdanning, men er enig med arbeidsgruppen i at det ikke kan være et absolutt krav. Departementet foreslår derfor at loven oppstiller som krav at avhørene ledes av påtalejurister med utvidet påtalekompetanse og at nærmere kompetansekrav kan gis i forskrift. I forskriften vil departementet vurdere å angi at avhørsleder fortrinnsvis bør ha tatt videreutdanning i ledelse av tilrettelagte avhør. Departementet vil vurdere om forskriften på sikt bør endres slik at videreutdanning blir et krav.

Departementet foreslår videre, i likhet med Barnehusevalueringen, arbeidsgruppen og de aller fleste høringsinstansene, at tilrettelagte avhør fortsatt skal tas av politietterforskere. Dette skal angis i loven, mens nærmere kompetansekrav reguleres i forskrift. Forskriften bør angi at avhørerne, som den klare hovedregel, bør ha gjennomført og bestått det som i dag kalles «Videreutdanning i avhør av barn og ungdom» ved Politihøgskolen. Forskning viser at det er svært utfordrende å sikre at barn forteller dersom de har blitt utsatt for vold og seksuelle overgrep. Bruker man ikke riktig avhørsteknikk, kan man også lett plante feilinformasjon hos vitner.1 Det er således svært viktig at barna avhøres på riktig måte. Vi har i dag en rekke høyt kompetente avhørere. Disse er politietterforskere som normalt har gjennomført «Videreutdanning i avhør av barn og ungdom». Det er tydelig at erfaringene med politietterforsking og avhørsmetodikk kombinert med kunnskap om barn og særlig sårbare voksne er svært nyttige for å få avhør med høy bevisverdi. Det må imidlertid være adgang til å gjøre unntak fra tilleggskravet om videreutdanning dersom det er nødvendig for å ta avhøret raskt nok.

Som det fremgår av punkt 7.4, er sekvensielle avhør nå blitt en godt utprøvd metode for avhør av førskolebarn og særlig sårbare voksne. Siden høsten 2014 har Politihøgskolen tilbudt kurset «Videreutdanning i avhør av sårbare». Kurset skal kvalifisere til avhør av førskolebarn og personer med psykisk utviklingshemming. Departementet vil i forskriften gå inn for at avhør av førskolebarn og av særlig sårbare voksne så vidt mulig tas av etterforskere som har gjennomført og bestått Politihøgskolens spesialutdanning i avhør av førskolebarn og særlig sårbare voksne, det vil si kurset som i dag heter «Videreutdanning i avhør av sårbare». Departementet viser her til at partene etter CRPD artikkel 13 nr 2 for å bidra til å sikre mennesker med nedsatt funksjonsevne effektiv tilgang til rettssystemet skal fremme passende opplæring for politi og andre som arbeider innenfor rettspleien. Avhør av personer med psykisk utviklingshemming eller annen nedsatt funksjonsevne og avhør av førskolebarn er særlig utfordrende, og det er viktig at politidistriktene prioriterer å sende sine ansatte på denne videreutdanningen. Ettersom utdanningen startet høsten 2014, er det imidlertid ikke mulig å stille noe absolutt krav om videreutdanning.

Departementet legger til grunn at de foreslåtte kompetansekravene er i tråd med Lanzarote-konvensjonen artikkel 35 nr 1 (c) der det står at statene skal se til at barnet avhøres av fagfolk som er opplært til å ta slike avhør. Statene er gitt fleksibilitet med tanke på implementeringen av reglene, blant annet med henhold til adgangen til utdannet personell og barnets alder, jf. Explanatory report punkt 239. Lanzarote-konvensjonen gjelder beskyttelse av barn utsatt for seksuelle overgrep. Ettersom det forutsettes at politiet prioriterer å bruke de beste avhørerne i de vanskeligste sakene, deriblant avhør av barn som er utsatt for seksuelle overgrep, antar departementet at disse avhørerne vil ha videreutdanning i avhør av barn og ungdom, med mindre det av helt spesielle grunner vurderes å være til barnets beste å avhøre barnet før det er mulig å stille slik avhører til disposisjon.