4 Utviklingen i reindriften

Dette kapitlet belyser utviklingen i reindriften i forhold til de mål og retningslinjer Stortinget har fastsatt. For reindriftsutøverne som selvstendige næringsdrivende er det mange forhold, også utenom reindriftsavtalen, som påvirker inntektene og den løpende tilpasningen det enkelte år. Årlig kalvetilgang, totale tap og slaktevekter varierer markant mellom reinbeiteområdene i Norge. Dette er forskjeller som har vært gjeldende over tid, og skyldes blant annet bestanden av rovvilt, ulike driftsbetingelser mellom områder, og ulik driftstilpasning til disse regionale betingelsene. Utvikling i årlig kalvetilgang, tap og slaktevekter er viktige indikatorer for å vurdere økologisk og økonomisk bærekraft i reindriftsnæringen. Tilsvarende vil antall personer i næringen virke inn på hvor mange som kan ha reindrift som hovedvirksomhet, og på målet om kulturell bærekraft.

4.1 Sysselsetting

Tall fra Økonomisk utvalg for reindriften viser at fra 1960 til 1990 var det en betydelig økning i antall enheter med utkomme fra reindriften. I perioden fra 1990 til 1997 var det en til dels sterk reduksjon i antall enheter, mens antall personer knyttet til næringen holdt seg på et stabilt høyt nivå. Reduksjonen i antall enheter frem til 1997 kom særlig i Finnmark som følge av Omstillingsprogrammet. Etter 1997 økte antallet siidaandeler, i hovedsak som følge av at enheter som hadde vært på omstilling kom tilbake til næringen. Selv om antall enheter nå er under nivået fra 1979, da reindriftsloven av 1978 trådte i kraft, ligger antall personer i næringen over nivået fra den tiden. Variasjonen har i hovedsak vært i Finnmark, mens utviklingen i områdene sør for Finnmark har vært mer stabil.

Over reindriftsavtalen har avtalepartene gjennom år prioritert driftstilskudd til ungdom og etableringstilskudd ved overdragelse av siidaandel til personer under 35 år. Disse tilskuddene skal støtte opp om reindriftsungdom som er under etablering og oppbygging av egen drift, samt stimulere til strukturendringer ved at siidaandelen blir overdratt til personer under 35 år. De siste fem årene har antall etableringstilskudd over reindriftsavtalen økt fra 24 til 64. Dette utgjør en økning på 167 prosent. I samme periode har antall siidaandeler økt med 7 andeler. Når det gjelder antall driftstilskudd til ungdom, har økningen vært fra 44 til 55, en økning på 25 prosent.

Samlet sett har ikke reindriften et rekrutteringsproblem. Mange distrikter opplever et press fra personer som ønsker å starte opp med reindrift. Økningen av antall siidaandeler setter reindriftsnæringen i en spesiell situasjon, også sammenlignet med andre primærnæringer. Selv under perioden med reintallsreduksjon har antall siidaandeler i reindriftsnæringen økt.

4.2 Reintallsutvikling

Reindriftsloven av 2007 skal gi grunnlag for en hensiktsmessig indre organisering og forvaltning av reindriften. Videre skal reindriftsnæringen etter loven, gjennom internt selvstyre, selv spille en aktiv rolle og ha ansvaret for at reindriften er bærekraftig. Et sentralt verktøy i den forbindelse er bruksreglene. Det har vært en omfattende prosess knyttet til arbeidet med å få godkjent bruksregler og å få reintallet på fastsatt nivå. Først ved utgangen av 2011 hadde samtlige av sommer- og helårsdistriktene fått godkjent sine bruksregler. I 2018 har også samtlige «fellesbeitedistrikter» i Finnmark godkjente bruksregler.

Kilde: Landbruksdirektoratet

Dersom faktisk reintall overstiger reintallet som er fastsatt i bruksreglene, skal det overskytende antall rein reduseres. Fremgangsmåten følger av reindriftsloven § 60 tredje ledd. Primært skal siidaen selv utarbeide en reduksjonsplan som fordeler reduksjonen internt i siidaen/distriktet. Dersom siidaen ikke utarbeider en slik plan, skal hver siidaandel redusere det overskytende reintallet forholdsmessig innen en frist fastsatt av Reindriftsstyret.

Innrapporterte tall per 1. april 2018 viser at det totale reintallet i Øst- og Vest-Finnmark er under det fastsatte.

I 2013 fikk 231 siidaandeler i Finnmark pålegg om å redusere sitt reintall ned til et bærekraftig nivå. Elleve av disse fikk dagbøter fordi de ikke rettet seg etter pålegget innen fristen. Ti av disse valgte å etterleve pålegget i løpet av driftsåret 2015/2016. Kun en har ennå ikke fulgt opp pålegget.

For å forhindre en ny uheldig reintallsutvikling vil siidaer som øker sitt reintall utover det fastsatte bli fulgt opp gjennom reindriftslovens bestemmelser. Videre er ressurser til gjennomføring av kontrolltiltak, herunder tellinger av rein, prioritert. Ved større avvik mellom telling og rapporteringene fra reineierne, settes det inn tiltak. Det er en målsetting at man fremover i større grad også får telt reinbeitedistrikt sør for Finnmark. I fjor og i år er det derfor prioritert å telle rein i distrikter sør for Finnmark.

4.3 Slakting

I henhold til innrapporterte tall er det slaktet om lag 62 700 rein i kalenderåret 2018. Dette er en økning på 3 600 rein i forhold til 2017 (59 100).

Innrapporterte slaktedata for 2018 tilsier en gjennomsnittlig slaktevekt på henholdsvis 19,1 kg (18,9 kg 2017) for kalv og 21,8 kg (22,3 kg 2016) for alle slaktedyr, og en kalveandel på 81 prosent (77 prosent i 2017).

Det er stor variasjon i gjennomsnittsvektene mellom reinbeitedistriktene. Enkelte distrikter har gjennomsnittsvekter på under 15 kilo per kalv, og enkelte av disse er helt nede på 13,8 kilo per kalv. På den andre enden av skalaen er det flere distrikt som har gjennomsnittsvekter oppunder 26 kilo per kalv.

Selv om slakteuttaket har økt noe siden 2017, viser figur 4.2 at uttaket i 2018 ligger langt under uttaket i 2016 som var på 85 100 dyr. Bakgrunnen for den betydelige reduksjonen i slakteuttaket de to siste årene er beitekrisen som oppsto vinteren og våren 2017. Årsaken til krisen var sen vår med mye snø og is. Store deler av reindriften ble rammet av krisen, men Øst-Finnmark reinbeiteområde ble særskilt rammet.

Det er svært vanskelig å forutsi slakteuttaket for 2019. Uttaket i 2019 vil være avhengig av årets produksjon og tap. Videre kan man få forskyvninger i slaktetidspunktet høsten 2019 grunnet klimatiske forhold, slik at hoveduttaket ikke finner sted før vinteren 2020. I tillegg vil også markedssituasjonen ha innvirkning på slakteuttaket. Et mer krevende marked vil påvirke prisen til reineier. Redusert pris kan igjen gi lavere slakting.

Vinteren 2019 ble det slaktet om lag 12.750 rein. Dette er en betydelig økning sammenlignet med de to siste årene.

4.4 Produktivitet

Produktivitet uttrykkes i ulike sammenhenger som slaktekvantum per rein i vårflokk (slakteproduktivitet), eller som totalproduksjon per rein i vårflokk (totalproduktivitet). Med totalproduksjon menes slakteuttak i kilo korrigert for endring i reintall omregnet til kg. Dersom reintallet et år ikke endrer seg, vil de to produktivitetsberegningene gi samme resultat.

Totalproduktivitet og slakteproduktivitet relatert til reintall kan fortelle mye om hvordan tilpasningen mellom rein og beite er i et område. Eksempelvis vil en høy totalproduksjon per livrein ofte innebære god kalvetilgang, lave tap og gode slaktevekter, mens en lav totalproduksjon per livrein gir signaler om lav kalvetilgang, høye tap og/eller lave slaktevekter.

Selv om det er en sammenheng mellom de to produktivitetsmålene, kan man noe forenklet si at totalproduktivitet, per livrein er et mål for hvor effektiv en reinflokk er til å produsere reinkjøtt. Når en snakker om produktivitet er maksimalt varig avkastning et sentralt begrep. Med maksimalt varig avkastning menes den tilpasning mellom reintall, beitegrunnlag og driftsform som gir den høyeste stabile avkastningen over tid uten å forringe beitegrunnlaget.

Tabell 4.2 viser produktivitet per livrein for de siste fem årene, beregnet både på grunnlag av slakteproduksjon og totalproduksjon. Beregningen for det siste året (2017/18) bygger på reintall som bare delvis er korrigert, og må derfor betraktes som et foreløpig anslag.

Tabellen viser at det er betydelige forskjeller i produktivitet mellom områder og mellom år, samt innenfor de enkelte områdene. Foruten en økning i Nord-Trøndelag både når det gjelder slakteproduksjon og totalproduksjon, samt en økning i totalproduksjonen i Sør-Trøndelag, er det gjennomgående en betydelig nedgang i de øvrige områdene, inkludert tamreinlagene. En sentral årsak til denne nedgangen skyldes den omfattende beitekrisen vinteren og våren 2017, som fikk konsekvenser i samtlige av reinbeiteområdene, men særlig i Øst-Finnmark.

4.5 Prisutvikling

Basert på foreløpig innrapporterte priser, tas det utgangspunkt i en gjennomsnittspris på 76,68 kroner per kg i 2018 (2017: 75,46 kroner per kg).

Et totalt slaktekvantum på 1 373 tonn (62 700 rein) ga en samlet produksjonsverdi på 105,3 mill. kroner. Til sammenligning var tilsvarende tall for henholdsvis 2017 1 330 tonn og 100,4 mill. kroner og i 2016 1 878 tonn og 131,8 mill. kroner.

Fram til og med Reindriftsavtalen 2001/2002 var det definert en målpris for reinkjøtt. Målprisen var ikke en maksimalpris, men en pris som avtalepartene mente var mulig å oppnå i markedet. Importvernet for reinkjøtt var koblet til reindriftsavtalens målprissystem. Målprisen var styrende for en eventuell administrativ tollnedsettelse, og størrelsen på tollsatsene ved slik nedsettelse. Etter ønske fra næringen, ble avtalepartene under forhandlingene om Reindriftsavtalen 2002/2003 enige om å oppheve målprisen på reinkjøtt. Etter dette har det vært fri prisdannelse på reinkjøtt innenfor den beskyttelse importvernet har gitt. Siden 2003 er det heller ikke gitt anledning til import av reinkjøtt til redusert toll.

Siden 2013 har prisen på reinsdyrkjøtt økt betydelig. Følgende forhold kan fremheves som årsak til prisøkningen:

• Økt konkurranse og profesjonalisering av reinkjøttbransjen.

• Økt bevissthet fra reineier knyttet til kvalitet.

• Aktivt og strategisk arbeid fra Markedsutvalget for å gjenskape tilliten til norsk reinsdyrkjøtt i markedet.

• Ingen import av reinsdyrkjøtt med redusert toll.

Figur 4.3 viser at prisøkningen mellom 2017 og 2018 ikke er like stor som de siste årene.

4.6 Markeds- og lagersituasjonen

Reinkjøtt utgjør om lag 1–2 pst. av den totale produksjonen av rødt kjøtt i Norge. Produksjonen av norsk reinsdyrkjøtt innebærer at det i snitt er tilgjengelig i underkant av 300 gram reinkjøtt til hver enkelt nordmann i løpet av ett år. Dette gjør reinkjøttet til et særlig eksklusivt produkt.

Markedet for reinsdyrkjøtt har gjennom flere år vært i en positiv utvikling. Imidlertid viser lagertallene en økning av lagrene av de dyre stykningsdelene. Dette stemmer også med tilbakemeldingene fra bedriftene til Markedsutvalget for reinsdyrkjøtt.

Etter Markedsutvalgets vurderinger har prisen ut fra butikk hatt en mer moderat prisutvikling de senere årene. Den betydelige økningen i produsentprisen samtidig som prisøkningen i butikk har vært mer moderat, har medført at bedriftenes marginer har blitt presset. Markedsutvalget har uttrykt at dette er bekymringsfullt fordi dette kan medføre at bedriftene ikke har ressurser til å drive med produktutvikling og innovasjon, og påpeker at det er uheldig om innovasjonstakten og produktutviklingen stopper opp.

4.7 Økonomisk utvikling

Økonomisk utvalg for reindriften er oppnevnt av Landbruks- og matdepartementet, og har til oppgave hvert år å legge fram et totalregnskap for næringen. Regnskapet utgjør det økonomiske grunnlagsmaterialet for reindriftsforhandlingene. Regnskapet gir en oversikt over verdiene som er skapt i næringen samlet sett ved utnyttelse av produksjonsfaktorene arbeid og kapital, og viser samlede inntekter, kostnader og resultat for hele reindriftsnæringen i Norge.

4.7.1 Totalregnskapet 2017 med budsjett 2018

Totalregnskapet viser en økning i resultatmålene fra 2016 til 2017. Vederlag til arbeid og egenkapital øker fra 87,2 mill. kroner i 2016 til 111,9 mill. kroner i 2017 (+24,7 mill. kroner). Målt per årsverk øker vederlag til arbeid og egenkapital fra 95 221 kroner i 2016 til 119 172 kroner i 2017, og målt per siidaandel øker vederlag til arbeid og egenkapital fra 151 442 kroner i 2016 til 192 273 kroner i 2017.

Sum produksjonsbaserte inntekter reduseres fra 173,1 mill. kroner i 2016 til 156,7 mill. kroner i 2017 (-16,4 mill. kroner). Det er en reduksjon i kjøttinntektene på 32,4 mill. kroner, mens den totale livdyrverdien reduseres med 6,6 mill. kroner.

Postene andre produksjonsbaserte inntekter reduseres med 1,2 mill. kroner fra 2016, mens posten binæringsinntekter øker med 3,0 mill. kroner.

Sum statstilskudd økes fra 103,9 mill. kroner i 2016 til 107,2 mill. kroner i 2017 (+3,3 mill. kroner). Økningen kan i stor grad knyttes til posten Ordinære tilskudd (+4,7 mill. kroner).

Posten Andre tilskudd reduseres med 2,7 mill. kroner og posten Konfliktdempende tiltak rovvilt økes med 1,8 mill. kroner i forhold til 2016. De øvrige tilskuddene har kun små endringer.

Erstatningene for tap av rein økes fra 61,8 mill. kroner i 2016 til 68,5 mill. kroner i 2017 (+6,7 mill. kroner), og erstatningene for arealinngrep økes fra 6,4 mill. kroner i 2016 til 6,6 mill. kroner i 2017 (+0,2 mill. kroner).

Totalt sett gir dette en reduksjon i de samlede inntektene fra 345,2 mill. kroner i 2016 til 339,0 mill. kroner i 2017 (-6,2 mill. kroner).

Siidaandelenes kostnader reduseres fra 203,8 mill. kroner i 2016 til 172,0 mill. kroner i 2017 (-31,8 mill. kroner) og felleskostnadene økes fra 32,1 mill. kroner i 2016 til 35,4 mill. kroner i 2017 (+3,3 mill. kroner). Tamreinlagenes kostnader reduseres fra 10,7 mill. kroner i 2016 til 8,1 mill. kroner i 2017 (-2,6 mill. kroner).

I sum gir dette en reduksjon i de totale kostnadene fra 246,7 mill. kroner i 2016 til 215,5 mill. kroner i 2017 (-31,2 mill. kroner).

Renter på lånt kapital øker fra 11,3 mill. kroner i 2016 til 11,6 mill. kroner i 2017 (+0,3 mill. kroner).

4.7.2 Totalregnskapet for 2017 etter reinbeiteområde

Tabell 4.4 viser totalregnskapet for 2017 fordelt etter reinbeiteområder. Det går frem av tabellen at det er klare nivåforskjeller i resultatene mellom reinbeiteområdene. Vederlag for arbeid og egenkapital for Sør-Trøndelag reinbeiteområde som ligger høyest, utgjør 387 618 kroner per årsverk. For Nordland reinbeiteområde, som ligger lavest, utgjør det 60 151 kroner per årsverk. Det er i regnskapet foretatt en oppsplitting av Finnmark i soner, se tabell 4.5. Her viser tilsvarende beregning at Karasjok øst ligger lavest med 13 395 kroner per årsverk, mens Polmak/Varanger ligger høyest med 289 834 kroner per årsverk.

Endringer i den samlede livdyrverdien fremkommer i hovedsak som følge av endringer i reintall og flokksammensetning. Tabell 4.4 viser at disse endringene har stor betydning for resultatmålene i de fleste reinbeiteområdene. I tillegg til at endringer i livdyrverdien har stor betydning for resultatmålene i de fleste reinbeiteområdene innenfor samme år, har de også avgjørende betydning for endringer i resultatmålene innenfor et område mellom år.

Endringene fra 2016 til 2017 i totalregnskapets hovedposter er som følger:

Øst-Finnmark: Vederlag til arbeid og egenkapital økes med om lag 8 mill. kroner. De produksjonsbaserte inntektene reduseres med 14,6 mill. kroner. Statstilskuddene øker med 2,2 mill. kroner. De totale erstatningene reduseres med 5,3 mill. kroner. Totalt reduseres inntektene med 7,2 mill. kroner, og kostnadene reduseres med 15,1 mill. kroner. Antall siidaandeler er uendret på 166.

Vest-Finnmark: Vederlag til arbeid og egenkapital øker med 9,6 mill. kroner. De produksjonsbaserte inntektene økes fra 41,3 mill. kroner i 2016 til 43,0 mill. kroner i 2017. Statstilskudd øker med 0,7 mill. kroner, og erstatninger reduseres med 0,6 mill. kroner. Samlet gjør dette at de totale inntektene øker med 1,8 mill. kroner. Samtidig reduseres kostnadene med om lag 7,8 mill. kroner sammenlignet med 2016. Antall siidaandeler øker med 4.

Troms: Vederlag til arbeid og egenkapital øker med 2,3 mill. kroner. Dette kommer blant annet som en følge av en økning i statstilskudd og erstatninger på til sammen 2,4 mill. kroner. Kostnadene reduseres med 1,3 mill. kroner. Antall siidaandeler er uendret på 50.

Nordland: Vederlag til arbeid og egenkapital reduseres med 1,2 mill. kroner. Både de produksjonsbaserte inntektene, statstilskudd og erstatningene reduseres med henholdsvis 4,3 mill. kroner, 0,2 mill. kroner og 0,2 mill. kroner. Samtidig har Nordland redusert både de totale kostnadene og renteutgiftene. Antall siidaandeler er uendret på 42.

Nord-Trøndelag: Vederlaget til arbeid og egenkapital økes med 3,2 mill. kroner. Dette kommer blant annet som følge av en økning i de produksjonsbaserte inntektene på 2,1 mill. kroner. Statstilskuddene og erstatningene øker også noe. Området har redusert sine totale kostnader med 0,7 mill. kroner. Antall siidaandeler er uendret på 39.

Sør-Trøndelag/Hedmark: Vederlag til arbeid og egenkapital øker med 0,4 mill. kroner. De produksjonsbaserte inntektene og erstatningene øker med til sammen 1 mill. kroner, mens statstilskuddene reduseres med 0,9 mill. kroner fra 2016. Totale kostnader og renter på lånt kapital reduseres med til sammen 0,4 mill. kroner. Antall siidaandeler er uendret på 30.

Tamreinlag: Vederlaget til arbeid og egenkapital øker med 2,3 mill. kroner sammenlignet med 2016. De produksjonsbaserte inntektene reduseres med 0,4 mill. kroner. Statstilskudd og erstatninger øker med til sammen 0,3 mill. kroner. Den samlede livdyrverdien øker med 0,8 mill. kroner, kostnadene reduseres med 2,6 mill. kroner. Antall årsverk økes fra 39 til 41.

4.7.3 Siidaandelenes økonomi

Gjennomsnittlige nøkkeltall per siidaandel og per rein i de ulike reinbeiteområdene er presentert i tabell 4.6. Tabellen viser at det er store variasjoner mellom områdene. Eksempelvis varierer kjøttinntektene per siidaandel mellom 452 247 i Sør-Trøndelag/Hedmark reinbeiteområde til 96 711 i Troms reinbeiteområde. Gjennomsnittlige kjøttinntekter per rein varierer mellom 368 kroner per rein i Karasjok og 986 kroner per rein i Sør-Trøndelag/Hedmark. Det er også betydelige variasjoner i gjennomsnittlig statstilskudd mellom reinbeiteområdene. Reinbeiteområdene der flest siidaandeler og distrikter oppfyller kravene i reindriftsavtalens ordninger, får uttelling i form av høyere utbetaling. Dersom inntektsoverføringene relateres til reintall, er overføringene i 2017 størst i Sør-Trøndelag/Hedmark med 656 kroner per rein, og lavest i Karasjok med 391 kroner per rein. For 2017 er inntektsoverføringene per siidaandel høyest i Polmak/Varanger med 350 581 kroner og lavest i Troms med 132 405 kroner.

De totale kostnadene per siidaandel varierer også betydelig mellom områdene. Tilsvarende varierer de totale kostnader per rein. Nordland og Troms har det høyeste kostnadsnivået sett i forhold til reintallet med henholdsvis 2 251 og 1 758 kroner per rein, mens Vest-Finnmark har de laveste kostnadene per rein med 814 kroner per rein. Variasjonen i kostnadene per rein har sammenheng med driftsstrukturen og størrelsen på driftsgruppene i de ulike områder.

Tabell 4.6 viser til dels store forskjeller i lønnsomhet mellom områdene. Den store variasjonen skyldes forskjeller både når det gjelder reintall per siidaandel og inntjening per rein, hvorav sistnevnte ser ut til å ha størst betydning for resultatet. Dette innebærer at en forbedring av siidaandelenes økonomi først og fremst betinger økt inntjening per rein.

Mange reindriftsfamilier henter betydelige deler av sin inntekt utenfor reindriftsnæringen. Det er i all hovedsak kvinner som står for denne inntekten. Gjennomsnittlig inntekt utenfor reindriften per siidaandel varierte i 2017 fra 367 000 kroner i Troms til 312 000 kroner i Sør-Trøndelag/Hedmark.

Tabell 4.6 viser at vederlag for arbeid og egenkapital totalt i 2017 øker sammenlignet med 2016.

Tabell 4.7 viser at vederlag for arbeid og egenkapital totalt i 2016 reduseres sammenlignet med 2015. Det er likevel en betydelig økning sammenlignet med 2014, da vederlagsmålet var på sitt laveste gjennom mange år.