1 Innhold
1.1 Tro og livssyn i dag
1.1.1 Religion og tro – fremdeles viktig
Religion og tro gir mennesker mening i tilværelsen og et fundament og en ramme rundt livet og setter preg på samfunnet. Mennesker er meningssøkende vesener. Moderniteten har ikke marginalisert religion, til tross for at mange har trodd at religiøse forestillinger ville fortrenges til fordel for sekulære virkelighetsforståelser og ideologier. Vitenskapen har ikke gjort troen overflødig. Rett og slett fordi religion og tro gir mennesker mening i tilværelsen.
Norge har i de siste tiårene beveget seg fra å være et relativt ensartet samfunn til å bli langt mer mangfoldig og mer sekulært. Det religiøse livet preges i dag av en sterk kristen kulturarv på den ene siden, og et større tros- og livssynsmessig mangfold og sekularisering på den andre siden. I lys av denne utviklingen har det vært tatt til orde for å privatisere og begrense religiøs praksis og religiøse uttrykk i det offentlige rom. Men et samfunn hvor religion og livssyn begrenses, vil bli mindre inkluderende og mangfoldig. Det er derfor viktig å sikre en helhetlig og aktivt støttende tros- og livssynspolitikk som anerkjenner menneskers tro og livssyn i et livssynsåpent samfunn.
Beregninger viser at de fire største verdensreligionene, kristendom, islam, buddhisme og hinduisme, samler stadig flere tilhengere, både i antall og andel av verdens befolkning. Selv om Europa skiller seg litt ut fra verden for øvrig når det gjelder sekulariseringsprosesser, ser vi at religion og tro fortsetter å spille en viktig rolle i menneskers liv og i samfunnet også her.
Hvert år er det om lag 5,4 mill. deltakere på en gudstjeneste i Den norske kirke. I tillegg er det hundretusener som går på gudstjenester og møter i andre kirker og trossamfunn. Hver uke trekker tusenvis av muslimer til moskeene, buddhister og hinduer til templene og jøder til synagogen. Til sammenligning er det vel 200 000 som går på en Vålerenga-kamp i løpet av sesongen, nærmere 150 000 som ser en forestilling på Oslo Nye Teater og 170 000 som besøker Munchmuseet per år.
1.1.2 Tros- og livssynssamfunnene er en samfunnsskapende kraft
Mange har i dag en forestilling om at religion og tro først og fremst spiller en destruktiv rolle i samfunnet. Det er dessverre ikke vanskelig å finne eksempler som kan underbygge denne tanken. Men dette er bare en del av bildet. Religion og tro har utvilsomt også en stor, samfunnsskapende kraft. Først og fremst fordi de skaper fellesskap, og virker som et «samfunnslim».
For det første bygger tros- og livssynssamfunnene fellesskap som kultur- og verdibærere. Stålsett-utvalget var opptatt av at tros- og livssynssamfunn gir «identitet og tilhørighet og representerer en arena for å drøfte spørsmål om tro, tvil og etikk. Tros- og livssynssamfunnene forvalter dessuten ritualer i viktige faser av livet.» Utvalget mente videre at «dette er sentrale verdier for å skape fellesskap og tilhørighet, og som begrunner en aktiv og støttende tros- og livssynspolitikk. Dette har positiv betydning for samfunnet utover den enkelte borgers aktive deltakelse i disse fellesskapene.»1
Samfunnsfellesskapet er avhengig av noen verdier og tradisjoner som binder samfunnet sammen og skaper tilhørighet. Tros- og livssynssamfunn er «vedlikeholdere» av slike fellesverdier. Selv om ulike religioner og livssyn kan ha ulike syn på de store spørsmålene i livet, finnes det også felles verdier. Dette er det som filosofen John Rawls kaller «overlappende konsensus». Representanter for ulike livssyn kan bli enige om felles samhandlingsprinsipper. Et eksempel på dette er menneskerettighetene. Menneskerettighetene kan begrunnes ut i fra ulike tros- eller livssynsmessige tradisjoner, men likevel fungere som fundamentale samhandlingsprinsipper globalt og lokalt.
Et fritt samfunn med menneskerettigheter, demokrati og rettssikkerhet oppstår og opprettholdes ikke av seg selv. I vår del av verden har den kristne og humanistiske arven og tradisjonen gitt avgjørende bidrag til å forme og opprettholde et slikt samfunn. Den tyske filosofen Jürgen Habermas er blant dem som har argumentert for at arven fra de jødisk-kristne tradisjonene er en helt sentral del av grunnlaget for viktige verdier i det moderne samfunn, som for eksempel demokrati og menneskerettigheter, også i et mer sekulært og flerreligiøst samfunn:
«Christianity has functioned for the normative self-understanding of modernity as more than a mere precursor or a catalyst. Egalitarian universalism, from which sprang the ideas of freedom and social solidarity, of an autonomous conduct of life and emancipation, of the individual morality of conscience, human rights, and democracy, is the direct heir to the Judaic ethic of justice and the Christian ethic of love. This legacy, substantially unchanged, has been the object of continual critical appropriation and reinterpretation. To this day, there is no alternative to it. And in the light of the current challenges of a postnational constellation, we continue to draw on the substance of this heritage. Everything else is just idle postmodern talk.»2
For det andre bygger tros- og livssynssamfunnene naturlige fellesskap og velferdssamfunn nedenfra. Det norske velferdssamfunnet hadde sett helt annerledes ut uten tros- og livssynssamfunnenes samfunnsbyggende arbeid. Trossamfunn og religiøse organisasjoner var de første og helt sentrale drivkreftene bak utviklingen av skolesystemet, helsevesenet og omsorgstjenestene for sårbare barn, fattige, rusavhengige, utstøtte, psykisk syke og eldre. Fortsatt gjør ulike tros- og livssynssamfunn en uvurderlig sosial innsats for å bøte på ensomhet, utenforskap, omsorgssvikt og sosial nød. Det diakonale arbeidet som drives av religiøse organisasjoner over hele landet, gir tusenvis av mennesker håp og verdighet. I en tid med økende fokus på ensomhet som samfunnsproblem, er tros- og livssynssamfunnene viktige samarbeidspartnere. Norge vil bli et fattigere samfunn uten tros- og livssynssamfunnene som samarbeidspartnere i arbeidet med å skape et godt samfunn for alle.
Tros- og livssynssamfunn betraktes ofte som en brems for integrering, men forskning viser at tros- og livssynssamfunnene i mange sammenhenger spiller en svært viktig rolle for å oppnå integrering.3 De kan fungere integrerende som en overgang og brobygger mellom hjemland og vertsland. Tros- og livssynssamfunnene er ofte viktige møteplasser for minoritetsgrupper som ankommer nye land, både med tanke på sosial kontakt, språklig og kulturell oversettelse og informasjon. Et eksempel på dette er Den katolske kirke, som har et utstrakt arbeid for å hjelpe innvandrere i møte med det norske samfunnet.
For det tredje kan tros- og livssynssamfunnene bygge fellesskap ved å motvirke polarisering og konflikt. Dagens samfunn preges av økende polarisering. Ofte pekes det på religion og tro som kilder til konflikt og polarisering. Men religion og tro kan også inngå som en del av løsningen. Internasjonalt er det i økende grad anerkjent at kunnskap om religion og samarbeid med religiøse ledere er viktige nøkler i fred- og konfliktløsningsarbeid. Det har tros- og livssynsdialogen også vist at er tilfelle her i Norge.
I Norge har det vært drevet et omfattende arbeid med tros- og livssynsdialog over flere tiår. Det har gitt konkrete resultater. Ved å samle mennesker på tvers av tro, forstår man bedre hva andre tenker, og spenninger dempes. Mange har pekt på at det har ført til mindre konflikt mellom storsamfunnet og de muslimske minoritetene enn i andre land, f.eks. Danmark. Dersom man lykkes i å engasjere tros- og livssynssamfunnene og religiøse ledere i dette arbeidet, kan tros- og livssynssamfunnene bli svært viktige aktører for å bygge fellesskap og dempe polarisering.
1.1.3 Et livssynsåpent samfunn er et bedre samfunn
Stålsett-utvalget tok til orde for et livssynsåpent samfunn. I dette ligger det to sentrale intensjoner. For det første at samfunnet skal gi rom for tros- og livssynsutfoldelse. Myndighetene skal aktivt anerkjenne at tro og livssyn er viktig i menneskers liv og verdsette tros- og livssynssamfunnenes samfunnsskapende kraft. Religion og tro skal ikke usynliggjøres, men heller gis muligheter og vilkår til å bidra som kulturbærere, sosiale entreprenører og samfunnsbyggere. For det andre betyr livssynsåpent at man anerkjenner at Norge er et flerreligiøst samfunn og at enhver borger har tros- og livssynsfrihet. Myndighetene skal føre en tros- og livssynspolitikk som fører til at individer og grupper behandles som likeverdige.
Et livssynsåpent samfunn er kort og godt et bedre samfunn enn alternativet. Et livssynsåpent samfunn anerkjenner at mennesker har et behov for å søke mening i tilværelsen, og at dette er noe mennesker skal ha full frihet til å gjøre. (Et samfunn som usynliggjør det som gir mennesker mening i tilværelsen, tar ikke høyde for at folk er hele mennesker.) Et livssynsåpent samfunn legger til rette for at tros- og livssynssamfunnenes samfunnsskapende kraft kan utløses.
Et livssynsåpent samfunn må:
Sikre religionsfrihet og likebehandle borgerne.
Anerkjenne troens betydning i menneskers liv og sikre retten til religionsutfoldelse, også i det offentlige rom.
Aktivt understøtte tros- og livssynssamfunnene.
Anerkjenne den religiøse kulturarvens betydning som fundament for demokrati og menneskerettigheter i vårt samfunn.
Invitere tros- og livssynssamfunnene til å være med å bygge samfunn, gjennom å løse sosiale utfordringer, fremme integrering og dempe konflikter.
1.2 Om lovproposisjonen
Barne- og familiedepartementet foreslår i denne proposisjonen en ny lov om tros- og livssynssamfunn. Proposisjonen inneholder en samlet og gjennomgående revisjon av lovgivningen om tros- og livssynssamfunn, herunder Den norske kirke.
Lovforslaget innebærer at gjeldende kirkelov, trossamfunnslov og livssynssamfunnslov oppheves, og at nye bestemmelser inntas i en felles lov for alle tros- og livssynssamfunn. Det er lagt til grunn at Stortinget fortsatt skal gi særskilt lovgivning om Den norske kirke, jf. Grunnloven § 16 tredje punktum, og forslag til rammelovbestemmelser om Den norske kirke er tatt inn i et eget kapittel i forslaget til ny, felles lov.
Det sentrale siktemålet med lovreformen har vært å forenkle og fornye lovgivningen på et samfunnsområde som de senere årene har vært i rask endring. Særlig har det vært behov for å vurdere endringer når det gjelder de lovregulerte tilskuddsordningene for henholdsvis Den norske kirke og de andre tros- og livssynssamfunnene.
Lovproposisjonen inneholder en omfattende meldingsdel, som sikter mot å legge grunnlag for en bredere debatt om tros- og livssynspolitikken. Meldingskapitlene er inntatt som del I i proposisjonen. Meldingsdelen fungerer i noen grad også som et grunnlag for proposisjonsdelens konkrete lovforslag.
1.3 En helhetlig tros- og livssynspolitikk
Formålet med meldingsdelen er å gi en fremstilling av statens tros- og livssynspolitikk, både gjennom overordnete prinsipper for politikkfeltet og gjennom drøftinger av aktuelle tema og problemstillinger på tros- og livssynsfeltet.
Meldingsdelens første kapittel, kapittel 2, gjør rede for sentrale utviklingstrekk i forholdet mellom stat og religion siden 1000-tallet og frem til i dag. Fremstillingen har vekt på utviklingen av religionsfrihet, lovgivning og økonomisk understøttelse av tros- og livssynssamfunn. Kapitlet gjør også rede for sentrale utredninger med relevans for tros- og livssynspolitikken og gir en oversikt over gjeldende lovgivning om tros- og livssynssamfunn.
Kapittel 3 presenterer det norske tros- og livssynslandskapet. Fremstillingen tar for seg medlemsstatistikk og utviklingstrekk, men gir også mer generelle beskrivelser av tros- og livssynssamfunnenes virksomhet og økonomi.
Kapittel 4 gir en fremstilling av tros- og livssynspolitikk og lovverk i de nordiske land.
Kapittel 5 er en gjennomgang av det rettslige rammeverket for tros- og livssynspolitikken. Det gjøres særlig rede for tros- og livssynsfriheten som en grunnleggende menneskerett, men også forholdet til andre rettigheter. Kapitlet beskriver også Grunnloven § 16 som et rammeverk for statens tros- og livssynspolitikk og for lovgivning vedrørende Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn.
Kapittel 6 gjør rede for grunnleggende prinsipper i statens tros- og livssynspolitikk og politikkens formål. Videre gis det en fremstilling av tros- og livssynspolitikken som et tverrsektorielt politikkområde og forholdet til andre politikkfelt. Til slutt gjøres det rede for virkemidler i politikken.
Kapittel 7 omhandler tro og livssyn i det offentlige rom, herunder forholdet mellom ytringsfrihet og religionsfrihet, ytringsfrihet og religionskritikk, ytringsfrihetens begrensninger, og den norske tros- og livssynsdialogen. Deretter omtales utvalgte problemstillinger som gjør seg gjeldende i debatt og samtale om tro og livssyn, som for eksempel bruk av religiøse plagg og symboler, likestillingsutfordringer, barns rettigheter m.m. Det gjøres også rede for ordninger på gravferdsfeltet.
Kapitlene 8–10 går nærmere inn på ulike samfunnsarenaer der ulike tros- og livssynspolitiske problemstillinger gjør seg gjeldende: skole, arbeidsliv og offentlige institusjoner og helse- og omsorgstjenestene.
Kapittel 8 gjør rede for utfordringer og problemstillinger vedrørende tro og livssyn i skolen, herunder ulike former for tilrettelegging, undervisning om tro og livssyn, tro og livssyn i lærerutdanningen og gjeldende ordninger for friskoler og private skoler.
Kapittel 9 handler om tro og livssyn i arbeidslivet, muligheter for tilpasninger og ulike problemstillinger knyttet til tros- og livssynsfriheten og utøvelsen av den i arbeidslivet.
Kapittel 10 tar for seg tros- og livssynsfrihet i offentlige institusjoner og i helse- og omsorgstjenestene. Kapitlet redegjør for utviklingstrekk og rammene for tros- og livssynsutøvelse i slike institusjoner eller tjenester.
1.4 Oversikt over lovforslaget (oppsummering av proposisjonsdelen)
Kapittel 11 orienterer om høringen som departementet gjennomførte høsten 2017. Hovedsynspunkter fra høringen er referert, men ellers er høringsinstansenes synspunkter på de enkelte lovforslagene omtalt i de aktuelle, påfølgende kapitlene.
Kapittel 12 gjør rede for forslaget om lovgivningens formål og virkeområde. Det foreslås en felles lov for alle tros- og livssynssamfunn. Særskilte rammelovsbestemmelser om Den norske kirke, jf. Grunnloven § 16, foreslås tatt inn i et eget lovkapittel. I lovens § 1 foreslås en formålsbestemmelse som sier at «[f]ormålet med loven er å understøtte tros- og livssynssamfunn». I lovforslagets kapittel om rammelov om Den norske kirke er det inntatt forslag til formålsbestemmelse for dette.
Kapittel 13 gjør rede for forslaget om bestemmelser vedrørende medlemskap i tros- og livssynssamfunn. Det vil fortsatt bli stilt vilkår for medlemskap som skal inngå i grunnlaget for registrering og kunne utløse rett til tilskudd. Samtidig vil samfunnene etter lovforslaget kunne fastsette egne krav til medlemskap og framgangsmåten ved innmelding. Forslag vedrørende barns selvbestemmelse og medbestemmelse i tros- og livssynsspørsmål behandles særskilt.
Kapittel 14 omhandler forslag om at det etableres en felles tilskuddsordning for tros- og livssynssamfunn. Det foreslås at registrering skal være et vilkår for å kunne gis vigselsmyndighet og ha rett til tilskudd etter loven. Det foreslås et antallskrav på 50 medlemmer for å kunne bli registrert.
I kapittel 15 foreslås det i all hovedsak å videreføre dagens tilskuddsordning for Den norske kirke. Det innebærer en fortsatt budsjettstyrt ordning, som tilskuddet til de andre tros- og livssynssamfunnene kan reguleres i forhold til. Det foreslås også å videreføre det delte finansieringsansvaret mellom stat og kommune når det gjelder Den norske kirke. Departementet mener verken Grunnloven eller internasjonale menneskerettighetskonvensjoner er til hinder for at den offentlige finansieringsordningen for Den norske kirke har en annen utforming enn den som foreslås for andre tros- og livssynssamfunn.
I kapittel 16 redegjøres det nærmere for forslaget om en lovbestemt tilskuddsordning for andre tros- og livssynssamfunn enn Den norske kirke. Det legges til grunn at statens understøttelse «på lik linje» videreføres. Tilskuddsordningen innebærer fortsatt at det enkelte tros- eller livssynssamfunnet skal ha rett til et tilskudd som om lag svarer til det offentliges tilskudd til Den norske kirke. Det foreslås at staten overtar kommunenes finansieringsansvar for tilskudd til tros- og livssynssamfunn. Det gjøres i kapitlet rede for hvordan tilskuddssatsen per medlem skal fastsettes og senere årlig justeres.
I kapittel 17 gjøres det rede for grunnlag for å nekte tros- og livssynssamfunn tilskudd. Lovforslaget tar sikte på å beskrive hvilke særlige, konkrete forhold som skal kunne lede til at tilskudd nektes. Adgangen til å nekte tilskudd bør være forbeholdt tilfeller hvor lovbrudd eller andre krenkelser et tros- eller livssynssamfunn er ansvarlig for, etter en konkret vurdering tilsier at tildeling av tilskudd vil framstå urimelig.
Kapittel 18 gjør rede for rapporteringskrav og forvaltningsordning. Registrerte tros- og livssynssamfunn pålegges å sende inn rapport om virksomheten hvert år. Det vil også bli vurdert å stille særskilte krav til rapportering på enkelte områder, for eksempel når det gjelder kvinners eller barns situasjon i trossamfunn, blant annet i lys av statens plikter etter Kvinnediskrimineringskonvensjonen og Barnekonvensjonen.
Kapittel 19 omhandler vigselsmyndighet. Det foreslås i hovedsak å videreføre dagens ordning. Det innebærer at representanter for registrerte tros- og livssynssamfunn på nærmere angitte vilkår kan gis vigselsmyndighet. Det framsettes enkelte forslag om mindre justeringer i ekteskapsloven og noen bestemmelser i trossamfunnsloven som regulerer dette.
Kapittel 20 omhandler forslag til særskilte lovbestemmelser om Den norske kirke. Det vises til Grunnloven § 16 som forutsetter at det gis slike lovbestemmelser om «Kirkens ordning». I tråd med dette er forslagene til lovbestemmelser av overordnet karakter. Nærmere bestemmelser om kirkens organisering og virksomhet vil måtte gis av Kirkemøtet.
I kapittel 21 behandles enkelte andre lovspørsmål, blant annet om adgang til å innhente politiattest og om taushetsplikt.
I kapittel 22 foreslås det enkelte endringer i gravplasslovgivningen. Ordningen med kirkelig forvaltningsansvar for gravplassene videreføres. Det foreslås imidlertid at dette ansvaret skal kunne overføres til kommunene uten at kirkelig fellesråd må gi sin tilslutning, slik ordningen er i dag. Oppgaven som regional gravplassmyndighet foreslås overført fra bispedømmerådet i Den norske kirke til fylkesmannen.
Kapittel 23 redegjør for de økonomiske og administrative konsekvensene av forslagene.
Kapittel 24 inneholder merknader til de enkelte bestemmelsene i lovforslaget.