4 Verdigrensen for behandling etter reglene om småkravprosess

4.1 Gjeldende rett og bakgrunnen for den nåværende verdigrensen

4.1.1 Gjeldende rett

I tvisteloven kapittel 10 er det gitt bestemmelser om domstolsbehandling i form av småkravprosess. Småkravprosessen er den ordinære behandlingsmåten for små krav i saker for tingretten. Bestemmelsene i kapittel 10 legger opp til en raskere og mer summarisk saksbehandling enn allmennprosessen, og det gjelder begrensninger for hvilke sakskostnader som kan kreves erstattet. På denne måten bidrar småkravprosessen til å lette tilgangen til domstolene, slik at man ivaretar den enkeltes behov for å få håndhevet sine rettigheter, jf. tvisteloven § 1-1 første ledd. Prosessformen er samtidig et utslag av proporsjonalitetsprinsippet: Saksbehandlingen og kostnadene skal stå i et rimelig forhold til sakens betydning, jf. § 1-1 annet ledd fjerde strekpunkt og § 10-1 første ledd.

Tvisteloven § 10-1 annet ledd bokstav a fastsetter at småkravprosess som hovedregel er behandlingsmåten i saker der tvistesummen er under 125 000 kroner. Etter § 10-1 annet ledd bokstav b er det på nærmere vilkår anledning til å behandle også saker med tvistesum på 125 000 kroner eller mer etter reglene om småkravprosess. Det samme gjelder etter bokstav c for saker som ikke dreier seg om formuesverdier. Samtidig er det i § 10-1 tredje ledd bokstavene a til c gjort unntak fra behandling i småkravprosess for visse tilfeller hvor prosessformen anses som mindre egnet. I tillegg har tredje ledd bokstav d et mer generelt unntak for tilfeller der saken for en part har vesentlig betydning ut over den konkrete tvisten, eller der hensynet til forsvarlig behandling nødvendiggjør behandling ved allmennprosess. Unntaket i bokstav d har i juridisk teori vært betegnet som «en sikkerhetsventil», jf. Schei m.fl., Tvisteloven Kommentarutgave Bind I (2. utgave, Oslo 2013) side 358, og det er uttalt i forarbeidene at det generelt skal mye til for å benytte unntaket, se NOU 2001: 32 B punkt 10.2 side 763.

Reglene i tvisteloven § 10-1 om anvendelsesområdet for småkravprosessen må ses i sammenheng med tvisteloven kapittel 17 om verdifastsetting. Bestemmelsene i § 17-1 annet og tredje ledd legger opp til et grunnleggende skille mellom formuesverdier og ideelle interesser, som kan få betydning for adgangen til å behandle en sak ved småkravprosess. Videre inneholder §§ 17-2 til 17-4 beregningsregler som kommer inn hvis saken først anses for å gjelde formuesverdier. Beregningsreglene vil kunne være avgjørende for om tvistesummen er høyere eller lavere enn verdigrensen i § 10-1 på 125 000 kroner. En nærmere redegjørelse for skillet mellom saker om formuesverdier og ideelle interesser er gitt nedenfor i punkt 5.1.1.

4.1.2 Bakgrunnen for den nåværende verdigrensen

Tvistemålsutvalget fremholdt at anvendelsesområdet for småkravprosessen først og fremst må fastlegges ut fra kriterier som begrunner den særlige behandlingsformen, og at kostnadsaspektet er det sentrale. Med henvisning til at kostnadene ved allmennprosessen blir for store i forhold til verdien av tvisten, ble det lagt til grunn at tvistegjenstandens verdi er det viktigste avgrensningskriteriet, se NOU 2001: 32 A punkt 11.8.2 side 339. Utvalget gjorde en vurdering av hvilket nivå tvistesummen må være på for å unngå at det ved behandling etter allmennprosess blir slik at de samlede prosessutgiftene vanligvis overstiger tvistebeløpet. På denne bakgrunn foreslo utvalget at saker med en tvistesum som er lavere enn to ganger folketrygdens grunnbeløp (G) (per 1. mai 2001 totalt 102 720 kroner), skulle underlegges en enklere og billigere behandling etter reglene for småkravprosess. En beløpsgrense mellom 1 og 2 G ble vurdert, og utvalget landet altså på det høyeste alternativet. Utvalget viste i den forbindelse til at småkravreglene er fleksible og legger til rette for en klart grundigere behandling av de «store» småkravene enn av de helt små kravene.

Departementet sluttet seg til utvalgets begrunnelse for småkravprosessens virkeområde og foreslo en beløpsgrense nært opptil utvalgets forslag, på 125 000 kroner. Departementet kommenterte også hvorfor beløpsgrensen ikke ble satt lavere, det vil si ned mot et nivå tilsvarende 1 G. Det ble blant annet vist til at selv med en allmennprosess som blir mindre ressurskrevende for partene enn etter datidens tvistemålslov, er prisnivået på rettshjelptjenester så høyt at det også for saker med tvistesum mellom 60 000 kroner og 125 000 kroner er behov for en forenklet prosess. Uten en slik forenklet prosess ville partene i disse sakene kunne utsette seg for en uforholdsmessig høy prosessrisiko dersom begge sidene engasjerer advokat, noe som ville kunne føre til at mange av sakene ikke blir avgjort i domstolene, se Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) punkt 15.5.3 side 198–199.

4.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet side 38 vises det til at reglene om småkravprosess bygger på en avveining av hensynet til rettssikkerhet og hensynet til en enkel og kostnadsbesparende saksbehandling. Det fremheves imidlertid at reglene er utformet med sikte på å oppnå en forsvarlig saksbehandling som skal lede til et materielt riktig resultat. Departementet uttaler følgende om det generelle behovet for å øke verdigrensen for behandling ved småkravprosess:

«I lys av dette er departementets syn at det som utgangspunkt er rom for å vurdere å øke beløpsgrensen selv om det vil innebære at også tvister av større økonomisk betydning vil bli underlagt en enklere saksbehandling enn ved allmennprosess.

Dersom man legger til grunn utviklingen av kroneverdien fra 2005 til mai 2018, med utgangspunkt i konsumprisindeksen, viser beregninger at 125 000 kroner i 2005 tilsvarte 163 730 kroner i mai 2018 (prisstigning 31 prosent). Departementet ser det slik at beløpsgrensen som et minimum bør heves til dette nivået.»

Videre reiser departementet spørsmål om å forhøye verdigrensen utover det endringene i pengeverdien tilsier, se høringsnotatet side 38–39:

«Som nevnt i evalueringsrapporten, kan det også være grunn til å vurdere om virkeområdet for småkravprosess bør utvides utover hva økningen i konsumprisindeksen tilsier. En heving av beløpsgrensen vil kunne bidra til at flere saker kan bli behandlet på en forenklet måte og med en saksbehandling som står i forhold til sakens betydning.

På samme måte som ved vurderingene departementet gjorde i Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) side 198–199, antas det at utviklingen i prisnivået på rettshjelptjenester begrunner et behov for en enklere og raskere prosess også for saker med tvistesum over 125 000 kroner. Saker som i dag i beskjeden utstrekning overskrider dette beløpet, blir i all hovedsak behandlet etter allmennprosessens regler. Det antas at behovet for en forenklet og proporsjonal saksbehandling kan gjøre seg gjeldende også for saker med tvistesum i størrelsesorden 200 000 kroner.

En utvidelse av virkeområdet for småkravprosess vil kunne øke antallet selvprosederende parter i saker for domstolene. Den totale saksinngangen vil også kunne øke i tråd med at krav som ellers ikke ville ha blitt reist for domstolen, som følge av endringene vil bli brakt inn for domstolene.»

Etter dette skisserer departementet følgende forslag i høringsnotatet på side 39:

«Departementet antar at det er hensiktsmessig å heve beløpsgrensen også utover det nivået økningen i pengeverdien tilsier. Et forslag kan være at alle tvistesaker med tvistesum under kr 250 000 skal behandles etter reglene om småkravprosess. Som en følge av en eventuell endring av beløpsgrensen foreslår departementet å endre den øvre grensen for erstatning av sakskostnader, som etter tvisteloven § 10-5 andre ledd er fastsatt til 25 000 kroner. Beløpet uttrykker det høyeste beløp som kan kreves erstattet for rettshjelp og fagkyndige meddommere etter § 10-5 første ledd bokstav d, og er relatert til en maksimal tvistesum på 125 000 kroner og en prosentsats på 20. Med utgangspunkt i et tilsvarende forholdstall vil beløpsgrensen måtte settes til 50 000 kroner dersom tvistesummen foreslås endret til 250 000 kroner. Tilsvarende kan det være grunn til å heve minstebeløpet (2 500 kroner) som angis i § 10-5 annet ledd. Et forslag kan være å heve minstebeløpet til 5000 kroner.»

4.3 Høringsinstansenes syn

Det var bred støtte under høringen til forslaget om å heve verdigrensen for behandling i småkravprosess. De fleste instansene som støtter en heving av verdigrensen, uttaler samtidig at grensen bør ligge på 250 000 kroner, slik departementet foreslo. Disse er Advokatforeningen, Agder lagmannsrett, Bergen tingrett, Den norske Dommerforening, Domstoladministrasjonen, Finans Norge, Forbrukertilsynet, Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS), Jordskifterettane i Sogn og Fjordane, Landsorganisasjonen i Norge (LO) og Oslo tingrett.

En annen gruppe høringsinstanser støtter en heving av verdigrensen uten at de uttaler seg om det konkrete nivået: Asker og Bærum tingrett, Gjøvik tingrett, Kongsberg og Eiker tingrett, Norges Høyesterett og Sør-Trøndelag tingrett.

Videre er det noen høringsinstanser som støtter en heving av verdigrensen, men til et lavere beløp. Disse er Drammen tingrett, Kristiansand tingrett og Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO).

Virke Inkasso og Utlendingsdirektoratet har innvendinger mot forslaget om å heve verdigrensen. Forbrukerrådet, Forskergruppen for tvisteløsning ved Det juridiske fakultet – Universitetet i Oslo og Norges Rederiforbund uttaler seg om også om forslaget, se nærmere nedenfor. Det er imidlertid ingen høringsinstanser som uttrykker klar motstand mot å heve verdigrensen for småkravprosessen.

For øvrig har flere høringsinstanser nærmere uttalelser som knytter seg til forslaget om å heve verdigrensen, blant annet om rettsmekling, planmøter, tidsbruk og sakskostnader. Dette har i stor grad sammenheng med at forslaget ble presentert som en del av et høringsnotat som omhandlet flere sider ved reglene om småkravprosess enn bare hevingen av verdigrensen.

Som en av høringsinstansene som ønsker en verdigrense på 250 000 kr, uttaler Domstoladministrasjonen:

«Formålet med reglene om småkravsprosess er å bidra til bedre proporsjonalitet mellom omfanget av saksbehandlingen og sakens betydning. Ved siden av en raskere og mer effektiv behandling av de minste sakene, er en viktig side med småkravsprosessen at sakskostnadene begrenses. Kostnadsgrensen fører til redusert prosessrisiko for partene, noe som har betydning for partenes reelle tilgang til de alminnelige domstolene, også når det tvistes om relativt sett små verdier. Domstoladministrasjonen mener at reglene om småkravsprosess egner seg for saker som gjelder verdier ut over den verdigrensen som gjelder i dag, og at det ut fra et brukerperspektiv er ønskelig med en sakskostnadsbegrensning på 20 % av tvistesummen i en større andel av sakene. Vi støtter forslaget om å heve verdigrensen for småkravsprosessen, og mener kr 250 000 er et fornuftig nivå.»

Tilsvarende uttaler Oslo tingrett:

«I høringsnotatet punkt 5.3.4 er det foreslått å øke verdigrensen for småkravssaker fra kr 125 000 til kr 250 000. En slik endring vil bidra til mer nøktern og rasjonell ressursbruk i et større antall av de beløpsmessig mindre sakene, noe som er positivt og målfremmende. Vår erfaring er at sakskostnadsnivået ofte øker betraktelig så snart tvistesummen overskrider terskelen for småkrav. Det er derfor grunn til å tro at mange velger å avstå fra å bringe slike saker inn for domstolene av frykt for å pådra seg et betydelig sakskostnadsansvar. Ved å utvide småkravsprosessens nedslagsfelt vil domstolene bli mer tilgjengelig for parter med krav som på forsvarlig vis bør kunne avgjøres innenfor rammen av småkravsreglene. Dette fordi partene i stor grad vil kunne forutberegne sakskostnadsrisikoen de blir eksponert for.

Riktignok vil forslaget medføre at flere saker av stor økonomisk betydning for partene vil bli avgjort på en enklere måte enn i dag. Vi mener likevel at dette ikke er et avgjørende argument mot å øke verdigrensen. Småkravsreglene er svært fleksible, noe som gjør det mulig å tilpasse behandlingen av den enkelte sak til dens betydning for partene.»

Sør-Trøndelag tingrett uttrykker i utgangspunktet støtte til en heving av verdigrensen, og utdyper ellers sitt standpunkt slik:

«Punkt 5 om småkravsprosess legger opp til en økning av beløpsgrensen som vi i utgangspunktet støtter. Beløpet kan med fordel knyttes opp mot rettsgebyret eller grunnbeløpet for å unngå stadige lovendringer. Beløpet må naturlig nok samkjøres med reglene som gjelder for forliksrådet og samtykkekravet for behandling i lagmannsretten. Vi skal gjøre oppmerksom på at endringen vil medføre en god del flere småkravssaker. Disse sakene er krevende for domstolene, bl. a. fordi arbeidet med å veilede og klargjøre har en tendens til å være mer omfattende enn i saker etter allmennprosessen, og fordi lovgiver har lagt opp til at disse sakene skal prioriteres for hurtig behandling. Dersom domstolene fortsatt skal prioritere disse – i prinsippet de minst viktige sakene – må lovgiver være bevisst på at den foreslåtte endringen kan få konsekvenser for andre deler av domstolenes portefølje som domstolen i så fall må gi lavere prioritet. Porteføljen som da må nedprioriteres er – etter vårt syn – saker som jevnt over fortjener større oppmerksomhet enn saker som følger småkravsprosessen.»

Drammen tingrett ønsker bare en heving av verdigrensen i form av en indeksregulering, og peker på følgende:

«Drammen tingrett er kritisk til å bringe enda flere saker inn under reglene for småkrav. Det vil lede til enda flere selvprosederende parter. Slike saker er utfordrende idet det er en vanskelig balansegang mellom å skulle veilede selvprosederende, samtidig som dommeren skal være objektiv. Det er også en utfordring at preklusjonsregelen ikke gjelder i småkravsaker. I tillegg mener vi det er uheldig å utvide hvilke saker som skal anses som småkravsaker sett i lys av at det er begrenset ankeadgang. Dersom verdigrensen økes, uten at det gis åpning for å omklassifisere saken til allmennprosess, bør ankeretten utvides for saker som gjelder vanskelige juridiske spørsmål eller har stor velferdsmessig betydning for en part.

Drammen tingrett mener hensynet til en kostnadseffektiv behandling bedre kan oppnås gjennom bedre og mer fleksible regler for dommerens kostnadsstyring, jf. Pkt. 6.3, fremfor å la grensen for småkrav ligge på 250 000,-. Drammen tingrett er imidlertid positive til å indeksjustere beløpet opp.»

Kristiansand tingrett uttaler seg i samme retning:

«Kristiansand tingrett er enig i at verdigrensen bør økes. En økning fra kr 125.000,- til kr 250.000,- vil imidlertid være opp mot kr 100.000,- over hva som tilsvarer en økning som skal kompensere for reduksjonen i pengeverdi siden verdigrensen ble fastsatt. For de fleste private parter vil dette være pengesummer som er betydelige sett opp mot privatøkonomien, og der mange vil forvente en mer grundig behandling enn hva som gis gjennom småkravprosessen. Vår oppfatning er videre at det i området kr 150-250.000,- i tvistesum også er flere saker av en viss kompleksitet. Slik vi ser det, tilsier hensynene bak småkravprosessen at økningen i verdigrense ikke settes helt opp til kr 250.000,-, men f. eks. kr 175.000,- eller 200.000,-. En annen sak er at verdigrensen bør settes slik at den øker automatisk med redusert pengeverdi, f. eks. slik at den settes til 2 G.»

Forbrukerrådet synes ikke å uttrykke noe helt klart standpunkt til spørsmålet om å heve verdigrensen, men peker på fordeler og ulemper ved forslaget og skisserer en alternativ løsning:

«Forbrukerrådet ser både fordeler og ulemper med det fremsatte forslaget for endringer av beløpsgrensen i tvl. § 10-1, 2.ledd.

Dersom man øker beløpsgrensen for småkravsprosessen, vil dette kunne føre til at flere får prøvet sitt krav ettersom prosessrisikoen er lavere. I tillegg vil dette være kostnadsbesparende og mer effektiv prøving av saker av mindre verdi, noe som også er til fordel for partene.

Rettssikkerhetshensynene som klart gjør seg gjeldende ved forliksrådsbehandling av sakene- er ikke fremtredende i småkravsprosessen. Reglene for gjennomføring av småkravsprosessen vil etter Forbrukerrådets syn i stor grad ivareta rettssikkerheten og forsvarlig saksbehandling også for krav opp mot beløp i størrelsesorden 250 000.

Som det fremgår i vår kommentar under pkt. 8.1 er Forbrukerrådet av den klare oppfatning at forliksrådene ikke bør få økt domskompetanse, verken ved indeksregulering eller inntil 250 000’.

Dersom man beholder beløpsgrensen for forliksrådsbehandling, men øker beløpsgrensen for småkravsprosess og for anke til lagmannsretten etter tvl. § 29-13, 1.ledd, vil dette i praksis føre til ett-trinnsbehandling av sakene i størrelsesorden mellom 125 000 – 250 000. Dette vil klart være en uheldig virkning.

En løsning kan da være å øke beløpsgrensen for småkravsprosessen, men ikke øke beløpsgrensen for anke til lagmannsretten. Vi antar dette vil ha en klar effektiviseringskonsekvens i tingrettene.

Selv om en slik løsning bryter med systematikken hvor man har sammenfallende grenser for forliksrådsbehandling, småkravsprosess og ankesum til lagmannsretten, er Forbrukerrådet av den oppfatning at klare rettssikkerhetshensyn taler sterkt mot å øke beløpsbegrensningen for forliksrådet.»

Forskergruppen for tvisteløsning ved Det juridiske fakultet – Universitetet i Oslo trekker frem enkelte mer prinsipielle momenter:

«Departementet foreslår videre å heve verdigrensen for behandling etter reglene om småkravsaker til 250 000,-. Vi oppfordrer departementet til å gjøre en vurdering av hvor stor andel av de sivile sakene som da blir underlagt småkravbehandling. Dersom man ved å heve verdigrensen nærmer seg et vippepunkt der flertallet av sivile saker går etter småkravreglene, vil det i realiteten innebære at denne behandlingen blir hovedregelen, og ikke unntaket. I reglene om småkravsaker har man firet på rettssikkerhetskravene til fordel for en hurtig og konsentrert behandling av saken. Om småkravbehandlingen blir hovedregelen, kan økningen av verdigrensen i realiteten endre det overordnede synet på vår prosessordning.»

Norges Rederiforbund uttrykker heller ikke noe klart standpunkt til forslaget. Rederiforbundet peker imidlertid på enkelte sakstyper der småkravprosessen kan være mindre egnet:

«En økning av verdigrensen for småkravprosess antas å gjøre prosessformen attraktiv for et større antall tvistesaker. Imidlertid bemerkes det at småkravprosess ikke er en like hensiktsmessig prosessform for alle sakstyper. Dette gjelder eksempelvis stillingsvernsaker som ofte kan være betydning for andre enn partene i den aktuelle tvisten.

Det bør vurderes om kravene for anvendelse av unntaksregelen i tvisteloven § 10-1 tredje ledd, bokstav d), om behandling i allmennprosess med grunnlag i hensynet til forsvarlig behandling, bør lempes i saker hvor en avgjørelse kan virke tvistefremmende for andre saker.»

Virke Inkasso synes å være mer negativt innstilt til å heve verdigrensen for småkravprosessen, i alle fall til at den heves til 250 000 kroner:

«Virke Inkasso stiller spørsmål ved om det er riktig å øke beløpsgrensen for hvilke saker som omfattes av småkravsprosess til kr. 250.000, samtidig som det opprettholdes et lavt nivå for erstatning av sakskostnader. Det bemerkes at oppgavene som påligger prosessfullmektigene langt på vei er de samme om saken behandles under småkravsprosess eller allmennprosess.

Rettssikkerhetshensyn og hensynet til forsvarlig saksbehandling tilsier at beløpsgrensen ikke bør heves i særlig utstrekning. Eventuelt bør det ikke fastsettes så snevre grenser for å kreve sakskostnader.»

Utlendingsdirektoratet peker på mulige uheldige konsekvenser for direktoratets ressursbruk:

«Vi ønsker imidlertid å påpeke at en heving av beløpsgrensen for småkravsprosess og en utvidet mulighet for bruk av forliksrådsbehandling som førsteinstans, kan få negative konsekvenser for vår ressursbruk. Heving av beløpsgrensen i småkravsprosess kan medføre at flere krav blir gjenstand for en rettsliggjøring.»

Kristiansand tingrett viser til forholdet mellom forslaget om å heve verdigrensen for småkravprosess og forslaget om den mer generelle sakskostnadsbegrensningen som ble foreslått i høringsnotatet på side 41 følgende, og mener at hensynet bak å foreta en vesentlig reell økning av verdigrensen for småkravsaker ikke slår tilsvarende til dersom forslaget om en kostnadsbegrensning for enkelte saker i allmennprosessen følges opp.

Når det gjelder andre spørsmål som har sammenheng med forslaget om å heve verdigrensen for småkravsaker, har flere instanser uttalt seg om forholdet mellom en heving av verdigrensen og adgangen til å rettsmekle i småkravprosessen. Advokatforeningen påpeker at når beløpsgrensen øker, vil også muligheten for å åpne for rettsmekling kunne bli viktigere.

Tilsvarende uttrykker Asker og Bærum tingrett at det vil kunne være formålstjenlig å rettsmekle i flere av småkravsakene, og at man generelt er svært restriktiv med å gjøre dette i disse sakene i dag. Bergen tingrett uttaler seg slik om rettsmekling:

«Bergen tingrett foreslår at det vurderes å innføre en unntaksregel om at det kan rettsmekles i småkravsaker. Det er mange prosesser med tvistesum under kr. 250 000 som er velegnet for mekling, og hvor den muntlige sluttbehandlingen ikke vil gi tilstrekkelig rom for forhandlinger. For å holde kostnadsnivået nede, bør det være en snever unntaksregel, men det bør være anledning i særlige tilfeller. Dette kan tenkes løst ved en regel om at ‘i særlige tilfeller kan rettsmekling foretas’.»

Også Den norske Dommerforening og Oslo tingrett ønsker en større adgang til rettsmekling i småkravprosess. I Oslo tingretts høringssvar vises det i en fotnote til at det etter gjeldende regelsett er «forutsatt at det ikke skal avholdes rettsmekling i småkravssaker, jf. Schei m.fl., Tvisteloven (2. utgave) side 361».

Videre uttaler Asker og Bærum tingrett at man, hvis beløpsgrensen heves, bør vurdere å åpne for å kunne holde planmøter i en del av småkravsakene. På samme måte uttrykker Oslo tingrett at det vil kunne være fornuftig å avholde planmøter i småkravsaker av et visst omfang og en viss kompleksitet. Begge disse høringsinstansene betoner dessuten forskjellige sider av tidsrammene i småkravprosessen. Om det siste uttaler Asker og Bærum tingrett at det kan få svært uheldige konsekvenser for domstolens samlede saksavvikling dersom man beholder regelen om at småkravsakene skal avsluttes raskere enn andre saker.

Oslo tingrett antyder på sin side at det med en heving av beløpsgrensen i større grad enn i dag vil kunne foreligge særlig sterke grunner for at rettsmøtet skal vare mer enn én dag. Den norske Dommerforening ber departementet om å vurdere å utvide dommerens muligheter til å beslutte at rettsmøtet skal vare lenger enn én dag.

Flere høringsinstanser peker på sammenhengen med reglene om ankesum. Borgarting lagmannsrett mener at de to verdigrensene bør korrespondere:

«Lagmannsretten mener det er en naturlig sammenheng mellom hvilke saker som er gjenstand for behandling etter reglene om småkravsprosess, og saker som krever samtykke fra lagmannsretten for å fremmes til ankebehandling etter § 29-13 første ledd. En økning av verdigrensen for behandling av saker etter reglene om småkravsprosess bør derfor korrespondere med verdigrensen for ankesum.»

Den norske Dommerforening uttrykker på sin side at verdigrensene ikke nødvendigvis må sammenfalle:

«Med et økt krav til ankesum følger at flere saker blir endelig avgjort i tingretten. I dag er det slik at kravet til ankesum sammenfaller med beløpsgrensen mellom småkravs- og allmennprosess i tingretten. Det er Dommerforeningens syn at det ikke nødvendigvis må være et slikt sammenfall. Dersom det skulle være saker som behandles etter allmennprosess i tingretten, men som likevel ikke når opp til kravet til ankesum for lagmannsretten, vil sakene i dette «mellomsjiktet» være undergitt en grundigere behandling i tingretten, og betenkelighetene med å slippe færre saker inn til ankebehandling vil være redusert. Ut over dette anser Dommerforeningen det som god og riktig ressursutnyttelse at flere saker får sin endelige avgjørelse i tingretten, og at de sakene som ut i fra proporsjonalitetshensyn ikke bør behandles i ankeinstansen, får et tilstrekkelig godt og forsvarlig tilbud om tvisteløsning i domstolene.»

Kristiansand tingrett peker på lignende hensyn:

«Videre er det slik at det kan være grunn til å sette grensen for småkravsaker lavere enn grensen for ankesum – dersom behandlingen i tingretten har vært grundig, er det lettere å forsvare en redusert ankeadgang.»

Også Forbrukerrådet viser til sammenhengen med grensen for anke til lagmannsretten. Forbrukerrådet trekker i tillegg inn betydningen av beløpsgrensen for forliksrådsbehandling, og uttaler følgende om dette:

«Dersom man beholder beløpsgrensen for forliksrådsbehandling, men øker beløpsgrensen for småkravsprosess og for anke til lagmannsretten etter tvl. § 29-13, 1.ledd, vil dette i praksis føre til ett-trinnsbehandling av sakene i størrelsesorden mellom 125 000 – 250 000. Dette vil klart være en uheldig virkning.

En løsning kan da være å øke beløpsgrensen for småkravsprosessen, men ikke øke beløpsgrensen for anke til lagmannsretten. Vi antar dette vil ha en klar effektiviseringskonsekvens i tingrettene.

Selv om en slik løsning bryter med systematikken hvor man har sammenfallende grenser for forliksrådsbehandling, småkravsprosess og ankesum til lagmannsretten, er Forbrukerrådet av den oppfatning at klare rettssikkerhetshensyn taler sterkt mot å øke beløpsbegrensningen for forliksrådet.»

Forslaget i høringsnotatet om å endre sakskostnadsbestemmelsen i tvisteloven § 10-5 annet ledd slik at minstebeløpet økes til 5 000 kroner og maksimumsbeløpet til 50 000 kroner, støttes av Advokatforeningen, Forbrukertilsynet og Kongsberg og Eiker tingrett. Bergen tingrett uttrykker støtte til forslaget om at sakskostnadene i småkravprosessen fortsatt skal begrenses til 20 prosent av tvistesummen.

For øvrig har noen høringsinstanser synspunkter på forskjellige sider ved sakskostnadsreglene. Norsk Sykepleierforbund uttaler seg om adgangen til å idømme en part fulle sakskostnader:

«Regelen om at motparten kan idømmes å betale fulle saksomkostninger er snever. Det skal mye til før en part bedømmes for å ha handlet ‘uten grunn’. En part kan derfor ikke innrette seg som om han vil ha utsikt til at retten skal ilegge motparten fulle sakskostnader. Disse forholdene kunne med fordel ha vært drøftet i tilknytning til spørsmålet om å øke antall saker som vil falle inn under småkravsprosessen.»

Jordskifterettane i Sogn og Fjordane og Landbruks- og matdepartementet peker på at beløpsgrensen i jordskifteloven § 7-9 fortsatt bør samsvare med beløpsgrensen for småkravprosessen i tvisteloven. Landbruks- og matdepartementet ber om at det innarbeides et forslag til slik endring av jordskifteloven § 7-9 i forbindelse med det videre arbeidet med endringene i tvisteloven.

4.4 Departementets vurdering

Departementet registrerer at de fleste høringsinstansene støtter en heving av verdigrensen for behandling i småkravprosess, og at ingen går uttrykkelig imot forslaget. Blant de som ønsker en heving av verdigrensen, ønsker dessuten et klart flertall at grensen settes til 250 000 kroner i tråd med forslaget i høringsnotatet – altså en heving ut over det endringene i pengeverdien tilsier.

Som påpekt av flere høringsinstanser, særlig Domstoladministrasjonen og Oslo tingrett, skal småkravprosessen bidra til proporsjonalitet i saksbehandlingen og sikre en reell tilgang til domstolene for partene. Høringsinnspillene og andre uttalelser fra brukerne av regelverket tyder på at småkravprosessen har fungert i tråd med formålet; i artikkelen «Tvisteloven ti på topp og ti på bunn» trekkes småkravprosessen frem som en av de sidene ved tvisteloven som aktørene har positive erfaringer med, se Nordby/Andenæs/Berg, Lov og Rett 2012 side 3–22 på side 12. Gjennom å virke for proporsjonalitet i saksbehandlingen bidrar småkravprosessen til effektivisering og innsparing for domstolene. Dette åpner for at ressursene kan brukes der de trengs mest, særlig ved at domstolene kan prioritere de viktigste sakene. En effektiv og rimelig prosess, med tilhørende begrensninger i partenes mulige sakskostnadsansvar, fører også til redusert prosessrisiko for partene, noe som igjen har betydning for partenes reelle tilgang til de alminnelige domstolene. Tilgang til domstolene – «access to court» – er anerkjent som et sentralt rettsstatlig prinsipp, blant annet med grunnlag i EMK artikkel 6. Når ordningen med småkravprosess synes å være et egnet middel til å ivareta disse viktige hensynene, anser departementet det ikke som tvilsomt at verdigrensen bør heves slik at småkravsreglene i alle fall får det samme nedslagsfeltet som de hadde opprinnelig, da tvisteloven ble vedtatt.

Tall fra SSB viser at 125 000 kroner i juni 2005 (måneden for tvistelovens vedtakelse) tilsvarer om lag 168 000 kroner i april 2019. Tar man høyde for videre prisstigning frem til lovendringen eventuelt blir vedtatt, tilsier allerede endringene i pengeverdien at verdigrensen for småkravprosessen bør ligge rundt 175 000 kroner. Grensen på 125 000 kroner ble videre forutsatt å være tilnærmet lik 2 G ved ikrafttredelsen, se Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) punkt 23.4.4.2 side 297, jf. punkt 15.5.3 side 199. Med grunnbeløpet fra 1. mai 2019, som er 99 858 kroner, tilsvarer 2 G nærmere 200 000 kroner.

I likhet med en stor andel av høringsinstansene mener departementet imidlertid at grensen bør forhøyes noe ut over dette. Som antydet ligger det en betydelig potensiell effektiviseringsgevinst i et utvidet anvendelsesområde for småkravprosessen. Det er også et poeng at sakskostnadene i saker med en tvistesum rundt 200 000 kroner raskt vil kunne komme til å overstige tvistegjenstandens verdi hvis saken behandles etter allmennprosessens regler. Dette kan i praksis virke som et hinder for tilgangen til domstolene for saker i denne størrelsesordenen. Det dreier seg om ikke ubetydelige krav, som det kan ha stor velferdsmessig betydning for en part å få behandlet i domstolene.

At en heving av verdigrensen til 250 000 kroner innebærer at saker med merkbar økonomisk betydning som hovedregel skal behandles ved småkravprosess, kan samtidig hevdes å tale imot en slik heving. For eksempel uttaler Kristiansand tingrett at beløp som nærmer seg 250 000 kroner, for de fleste private parter vil være «pengesummer som er betydelige sett opp mot privatøkonomien», og at «mange vil forvente en mer grundig behandling enn hva som gis gjennom småkravprosessen». Departementet vil imidlertid fremheve at kravene til saksbehandlingen i småkravprosessen er forutsatt å være fleksible. I spesialmerknadene til tvisteloven § 10-1 uttales det følgende om dette, se Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) på side 400:

«I første ledd er det også understreket at småkravprosessen er fleksibel på det viset at det i denne prosessen skal legges særlig vekt på den betydning tvisten har for partene. Saksbehandlingen trenger ikke være like enkel for alle sakene.»

Uttalelser fra flere høringsinstanser underbygger at saksbehandlingen i småkravprosessen vil kunne være tilstrekkelig grundig for krav opp til 250 000 kroner. Oslo tingrett betoner reglenes fleksibilitet og gir uttrykk for at de aktuelle sakene bør kunne avgjøres på forsvarlig vis innenfor rammen av småkravsreglene. Også Forbrukerrådet antar at rettssikkerheten i stor grad vil være ivaretatt. Enkelte høringsinstanser, slik som Virke Inkasso, synes derimot å være av motsatt oppfatning.

Hvilken vekt hensynet til rettsikkerheten skal tillegges, må også ses i sammenheng med muligheten til å få lagmannsrettens vurdering av saker som er behandlet etter reglene for småkravprosess i tingretten. Drammen tingrett synes blant annet å mene at det er uheldig å utvide området for småkravprosessen i lys av at det er en begrenset ankeadgang for disse kravene. Til dette vil departementet bemerke at det er forutsatt i forarbeidene at samtykkeregelen praktiseres slik at det relativt oftere gis samtykke til behandling i lagmannsretten når tvistesummen ligger i den øvre delen av virkeområdet for regelen. Videre er det presisert i forarbeidene at det for krav behandlet etter småkravprosessen er særlig viktig at det gjennom samtykke til anke åpnes for en kvalitetskontroll av saksbehandlingen i tingretten, se NOU 2001: 32 B side 776 og Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) punkt 23.4.4.2 side 296. Det vises for øvrig til departementets uttalelser om vurderingen av samtykke til å fremme en anke for lagmannsretten etter tvisteloven § 29-13 første ledd i punkt 5.4 nedenfor.

En beslektet innvending, som fremkommer av Forbrukerrådets høringsuttalelse, er at man risikerer å få bare en éninstansbehandling ved småkravprosess for krav mellom 125 000 kroner og 250 000 kroner gitt at verdigrensen for forliksrådet ikke heves tilsvarende. Departementet foreslår å heve verdigrensen for obligatorisk forliksrådsbehandling til 200 000 kroner. Se punkt 3.4 ovenfor om departementets vurderinger av forholdet til verdigrensen for småkravprosess.

Innvendingen om at småkravprosessen ikke alltid vil være en grundig nok behandlingsform, må videre ses i sammenheng med unntaket i tvisteloven § 10-1 tredje ledd bokstav d. Her er det fastsatt at småkravprosessformen likevel ikke skal benyttes for saker med en tvistesum under 125 000 kroner dersom saken for en part har vesentlig betydning utover den konkrete tvist, eller dersom hensynet til forsvarlig behandling nødvendiggjør behandling ved allmennprosess. I NOU 2001: 32 B på side 763 er det som nevnt uttalt at det generelt skal mye til for å gjøre unntak etter denne bestemmelsen. Begrunnelsen for unntaket er særlig at det også i mer kompliserte saker vil kunne være slik at valget står mellom en forenklet prosess og ingen prosess overhodet, fordi en full behandling ved allmennprosess ikke kan forsvares i lys av sakens verdi. Men hvis virkeområdet for småkravprosessen utvides, bør det etter departementets syn være rom for at det i noe større grad gis adgang til behandling etter allmennprosess, jf. § 10-1 tredje ledd bokstav d, når det gjelder saker med tvistesum i det øvre sjiktet av verdigrensen. Dette vil ytterligere kunne ivareta hensynet til en tilstrekkelig grundig behandling av saker der det er særlig behov for dette.

Under høringen ble det også pekt på noen mer prinsipielle sider ved forslaget om å heve verdigrensen for behandling i småkravprosess. Forskergruppen for tvisteløsning ved Det juridiske fakultet – Universitetet i Oslo oppfordrer departementet til å vurdere hvor stor andel av de sivile sakene som blir underlagt småkravbehandling dersom verdigrensen heves, siden det overordnede synet på vår prosessordning vil kunne endre seg hvis småkravprosessformen i praksis blir hovedregelen. Departementet har innhentet statistikk fra Domstoladministrasjonen som tilsier at forslaget ikke vil få en slik virkning. Statistikken viser at det i 2018 var totalt 1 443 saker som ble avgjort ved småkravprosess. Videre var det 825 saker som hadde en tvistesum mellom 125 000 og 250 000 kroner. Hvis man for enkelhets skyld forutsetter at alle de sistnevnte sakene ville ha blitt avgjort ved småkravprosess dersom verdigrensen ble hevet, ville antallet småkravsaker ha økt fra 1 443 til 2 268 i 2018. Det er en økning på omtrent 57 prosent, og det innebærer at rundt 40 prosent av alle saker med tvistesum ville ha blitt behandlet etter småkravprosessreglene. Endringen ville imidlertid bare ha ført til at omtrent 17 prosent av det totale antallet tvistesaker (13 173 saker) ville blitt avgjort etter småkravprosess – en økning på 6 prosentpoeng. Det må også tas i betraktning at unntakene i tvisteloven § 10-1 tredje ledd trolig innebærer at økningen ville ha blitt noe mindre enn det som er anslått over. Ut fra disse beregningene er det ingen grunn til å tro at en heving av verdigrensen til 250 000 kroner vil føre til at behandling i småkravprosess blir den praktiske hovedregelen.

At departementet foreslår å heve verdigrensen utover det endringene i pengeverdien mv. tilsier, må for øvrig ses i lys av at departementet ikke går inn for en automatisk reguleringsmekanisme i form av en henvisning til grunnbeløpet. Det har i seg selv en verdi å legge inn et «slingringsmonn» når beløpet ikke forhøyes automatisk. Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt verdigrensen bør fastsettes ved et bestemt beløp eller ved henvisning til folketrygdens grunnbeløp, vises det til punkt 6 i proposisjonen.

Flere instanser uttalte seg under høringen om forholdet mellom en heving av verdigrensen og adgangen til å rettsmekle i småkravprosessen. Til dette vil departementet vise til at det i utgangspunktet er adgang til å rettsmekle også i småkravsakene etter gjeldende rett, siden tvistelovens annen del om mekling og avklaring gjelder for saker om små krav, se Schei m.fl., Tvisteloven Kommentarutgave Bind I (2. utgave, Oslo 2013) side 353. Videre, selv om proporsjonalitetsprinsippet i dag kan tas til inntekt for en viss tilbakeholdenhet med å rettsmekle i småkravsaker, vil det etter en eventuell heving av verdigrensen kunne bli flere småkravsaker der rettsmekling må anses som forsvarlig og ønskelig.

Under høringen kom det også innspill om andre sider ved småkravprosessen, slik som adgangen til å holde planmøte, varigheten av rettsmøtet, tidsrammen for avslutning av saken og utformingen av sakskostnadsreglene. Departementet deler høringsinstansenes syn om at det i lys av en heving av verdigrensen kan være grunn til å foreslå andre endringer i reglene om småkravprosess. Spørsmålene vil bli nærmere vurdert i forbindelse med oppfølgingen av de øvrige forslagene i høringsnotat 12. juli 2018. Som ledd i høringen kom det også innspill om at jordskiftelova § 7-9 første ledd andre punktum burde endres slik at beløpet der tilsvarer beløpsgrensen i småkravprosessen. Dette spørsmålet vil bli fulgt opp i departementets videre arbeid med endringer i tvisteloven.

I høringsnotatet ble det foreslått en endring i sakskostnadsbestemmelsen i tvisteloven § 10-5 annet ledd slik at minstebeløpet på 2 500 kroner og maksimumsbeløpet på 25 000 kroner heves i samsvar med hevingen av verdigrensen. Under høringen var det tre høringsinstanser som uttrykkelig støttet dette forslaget, samtidig som ingen høringsinstanser uttrykkelig tok avstand fra forslaget. Departementet viser til at maksimumsbeløpet henger nært sammen med 20-prosentbegrensningen og verdigrensen for småkravprosessen: Det gjeldende maksimumsbeløpet på 25 000 kroner innebærer at man i småkravprosessen som hovedregel ikke får dekket sakskostnader for mer enn 20 prosent av verdigrensen på 125 000 kroner, selv om tvistesummen skulle være høyere enn grensen. Departementet anser det derfor som naturlig at maksimumsbeløpet oppjusteres til 50 000 kroner i tråd med hevingen av verdigrensen, slik at forholdet til verdigrensen blir det samme som i dag. Det gjeldende minstebeløpet på 2 500 kroner henger derimot ikke sammen med verdigrensen på en slik måte, og departementet ser ikke behov for å oppjustere minstebeløpet i denne omgangen. Endringene i pengeverdien vil i alle fall et stykke på vei tas høyde for ved at det trolig vil bli færre tvistesummer som er så lave at minstebeløpet får praktisk betydning ved siden av 20-prosentgrensen. Departementet følger altså bare opp forslaget i høringsnotatet om å endre maksimumsbeløpet til 50 000 kroner.