Prop. 141 L (2018–2019)

Endringer i statsborgerloven mv. (tilbakekall av statsborgerskap på grunn av uriktige opplysninger mv.)

Til innholdsfortegnelse

8 Materielle endringer i adgangen til å tilbakekalle statsborgerskap

8.1 Forslag til endringer i adgangen til å tilbakekalle barns statsborgerskap

8.1.1 Høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet at barns statsborgerskap som hovedregel ikke skal kunne tilbakekalles som følge av feil begått av barnets foreldre eller besteforeldre.

Departementet viste til at norske myndigheter er avhengig av at de som vil ha tillatelse etter utlendingsloven eller norsk statsborgerskap etter statsborgerloven, forklarer seg riktig overfor norske myndigheter. Systemet bygger i stor grad på tillit, og manglende adgang til å tilbakekalle statsborgerskap vil kunne svekke incitamentet til å gi riktige opplysninger til myndighetene. Dersom barns statsborgerskap aldri kan tilbakekalles, vil det bli vanskelig å forfølge foreldrenes sak, og hjemmelen for å tilbakekalle vil da miste mye av sin effekt. Departementet viste også til Kommunal- og forvaltningskomiteen (Innst. 269 S (2016–2017)) som mener at praksisen som innebærer at barn og barnebarn kan miste sine statsborgerskap som følge av foreldres og besteforeldres feilinformasjon eller løgn ved ankomst, er urimelig. Komiteen peker på at en slik praksis kan bidra til å skape frykt blant andre- og tredjegenerasjons innvandrere og bli et hinder for integrering.

Departementet foreslo på denne bakgrunn at det kan gjøres unntak fra hovedregelen i tilfeller der barn har en begrenset tilknytning til Norge. Unntaket omfatter tilfeller hvor barn har fått statsborgerskap automatisk ved fødsel eller adopsjon eller som biperson til foreldrenes søknad om statsborgerskap, og har mindre enn tre års botid i Norge. Departementet foreslo at barnets beste skal tillegges særlig vekt ved forholdsmessighetsvurderingen, jf. punkt 8.2. Barn som har fått statsborgerskap på selvstendig grunnlag etter statsborgerloven §§ 7 eller 11, som stiller krav til henholdsvis syv og fem års botid, omfattes av hovedregelen.

Departementet foreslo at barns statsborgerskap under enhver omstendighet ikke skal kunne tilbakekalles dersom barnet etter tilbakekallet blir statsløst.

Barns automatiske tap av statsborgerskap

Departementet foreslo i høringsnotatet at barn som har ervervet statsborgerskap automatisk ved fødsel eller adopsjon etter §§ 4 og 5 ikke skal kunne tape norsk statsborgerskap automatisk etter § 6 som følge av at foreldrenes statsborgerskap tilbakekalles etter § 26 annet ledd.

Departementet foreslo at det inntas et nytt tredje ledd i § 6 som fastsetter at barn i slike tilfeller ikke er omfattet av § 6, men i enkelte tilfeller kan få tilbakekalt statsborgerskapet etter § 26 tredje ledd.

8.1.2 Høringsinstansenes syn

Majoriteten av høringsinstansene som har uttalt seg støtter forslagene i høringsnotatet om innstramninger i adgangen til å tilbakekalle barns statsborgerskap, herunder Advokatforeningen, Amnesty, Antirasistisk senter, Den norske Dommerforening, Den norske Helsingforskomité, Innvandrernes landsorganisasjon, Jussbuss, Larvik kommune, MiRA, Norsk organisasjon for asylsøkere, Politidirektoratet, Politihøgskolen, Redd barna, Utdanningsforbundet, Utlendingsdirektoratet og Øst politidistrikt.

Utlendingsdirektoratet (UDI) bemerker at kravet til botid for å omfattes av unntaket fra hovedregelen er kortere enn lengden på oppholdstid som normalt kvalifiserer til oppholdstillatelse for barn på grunn av sterke menneskelige hensyn og tilknytning til Norge etter utlendingsloven § 38. UDI bemerker at høringsnotatet ikke presiserer hva som inngår i begrepet «tre års botid» eller nevner hvilken betydning utenlandsopphold skal ha for vurderingen. UDI mener det vil være hensiktsmessig å knytte botiden i Norge til en tidsperiode som ligger tett opp til tidspunktet for vurderingen av tilbakekall, og foreslår derfor at adgangen til tilbakekall skal gjelde barn under 18 år som ikke har bodd i Norge i for eksempel mer enn to av de siste fem årene før vurderingstidspunktet. UDI viser i denne sammenheng til at det forekommer tilfeller der barn har bodd i Norge i mer enn tre år, men har flyttet fra Norge for lang tid siden, for eksempel i forbindelse med skolestart i foreldrenes opprinnelsesland. Barnet kan i slike tilfeller ha liten tilknytning til Norge selv om de tidligere har vært bosatt her i mer enn tre år.

Sør-Vest politidistrikt mener at kravet til barns botid bør økes. Sør-Vest politidistrikt mener at en forholdsmessighetsvurdering samt en «barnets beste»-vurdering, vil være tilstrekkelig for å komme til en korrekt beslutning i sakene.

Politiets utlendingsenhet (PU) mener forslaget bør utredes ytterligere og peker på at forslaget ikke besvarer hvordan barns økte rettigheter vil påvirke foreldrenes rettsstilling i Norge.

UNICEF Norge stiller spørsmål ved hvorfor kravet til botid i Norge etter unntaket i foreslåtte § 26 tredje ledd er satt til tre år, og påpeker at barnets tilknytning til Norge kan være sterk selv om barnet har kortere botid enn tre år.

Politidirektoratet (POD) mener det er en risiko for at utlendinger får mindre incentiv til å oppgi riktige opplysninger til norske myndigheter når de ankommer Norge, dersom norske myndigheter kun i noen få tilfeller kan tilbakekalle barns statsborgerskap. Etter PODs vurdering er departementets forslag adekvat balansert mellom hensynet til barnets beste og hensynet til samfunnets behov for sikre identitetsopplysninger.

Utlendingsnemnda (UNE) og UDI har merknader til forslaget om at barns statsborgerskap ikke skal kunne tilbakekalles dersom barnet etter tilbakekallet blir statsløst. UNE viser til at forslaget ikke gjør unntak for barn som på en enkel måte kan bli statsborger av et annet land, slik at statsløsheten bare behøver å være kortsiktig. UNE viser til sammenlikning til § 16 om erverv av statsborgerskap for statsløse der det fremgår at personer «som på en enkel måte kan bli statsborger av et annet land» ikke omfattes av bestemmelsen.

UDI bemerker at høringsnotatet ikke presiserer hvorvidt den foreslåtte hovedregelen om at barn ikke skal tape statsborgerskap som følge av at foreldrenes statsborgerskap tilbakekalles, kun skal gjelde barn som er under 18 år på vurderingstidspunktet for tilbakekall, eller om også overårige barn er omfattet. UDI gjør videre oppmerksom på at det også innvilges statsborgerskap til barn som biperson etter § 15 annet ledd.

UNE påpeker at for tilfeller hvor barn har fått statsborgerskap som biperson etter § 17, presiserer departementet at adgangen til å tilbakekalle barns statsborgerskap også skal gjelde der foreldre har gitt feil opplysninger på vegne av barnet. Barna identifiseres med sine foreldre i slike tilfeller. UNE mener det bør fremgå uttrykkelig av bestemmelsen om tilbakekall i § 26 annet ledd at den også kan komme til anvendelse i tilfeller hvor foreldre har gitt feil opplysninger på vegne av barn.

UNE bemerker videre at departementet foreslår at det ikke skal være adgang til tilbakekall der barnet har mindre enn tre års botid i Norge. Barn i en søskenflokk hvor noen har statsborgerskap og noen har permanent oppholdstillatelse vil dermed kunne bli vurdert forskjellig ved at barn med permanent oppholdstillatelse vil kunne få tilbakekalt denne etter utlendingsloven § 63 og eventuelt få en ny midlertidig oppholdstillatelse.

Justis- og beredskapsdepartementet uttaler at § 26 ikke bør inneholde en egen setning om barnets beste og bemerker at dette allerede følger tydelig av Grunnloven § 104 annet ledd og barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1.

Jussbuss savner en nærmere redegjørelse for om det skal innføres særlige regler som sikrer at berørte barn blir hørt.

8.1.3 Departementets vurdering

Det har ikke kommet inn nye momenter av vesentlig betydning i høringsrunden og departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om at barns statsborgerskap som hovedregel ikke skal kunne tilbakekalles på grunn av feil begått av foreldre eller besteforeldre. Dette skal også gjelde personer som har blitt myndige, men som var under 18 år da de søkte om eller ervervet norsk statsborgerskap.

Departementet går bort fra forslaget i høringsnotatet om at skjæringstidspunktet for adgangen til tilbakekall skal være tre års botid. Det bør i stedet gjelde et begrenset unntak fra hovedregelen, som åpner for tilbakekall der den det gjelder etter en konkret vurdering ikke anses å ha sterk tilknytning til riket.

Hvorvidt en person anses å ha sterk tilknytning til riket eller ikke, avgjøres etter en konkret helhetsvurdering hvor flere momenter er relevante, som botid, språk, skolegang, alder, arbeid, deltakelse i fritidsaktiviteter, langvarig opphold utenfor riket, tilknytning til opprinnelseslandet m.m.

Søsken bør som utgangspunkt behandles likt. Dersom barnet har søsken som beholder sitt norske statsborgerskap, taler dette mot tilbakekall.

Ved vurderingen av tilknytning kan det ses hen til etablert forvaltningspraksis i saker etter utlendingsforskriften § 8-5, jf. utlendingsloven § 38 (om vurderingen av sterke menneskelige hensyn og vekten av barns tilknytning til riket). Etter utlendingsforskriften § 8-5 foretas det konkrete, individuelle vurderinger i alle saker. Lengden av barnets opphold i Norge, sammenholdt med barnets alder, skal være et grunnleggende hensyn. I praksis er utgangspunktet i dag at hvis et barn har tilknytning i form av mer enn fire og et halvt års botid og ett års skolegang (og det kun foreligger mindre tungtveiende innvandringsregulerende hensyn), så gis det oppholdstillatelse.

Departementet opprettholder forslaget om at barns statsborgerskap ikke skal kunne tilbakekalles dersom barnet etter tilbakekallet blir statsløst, men foreslår at det skal være adgang til å tilbakekalle norsk statsborgerskap dersom barnet enkelt kan bli statsborger av et annet land. Departementet vurderer at registrering av statsborgerskap som er ervervet automatisk ved fødsel og melding om statsborgerskap er å betrakte som en enkel prosedyre, så fremt det ikke stilles vilkår i tilknytning til dette som er vanskelig å oppfylle, som for eksempel at barnet må være bosatt i opprinnelseslandet på meldingstidspunktet. Dette må vurderes konkret i den enkelte sak.

Departementet opprettholder forslaget om å lovfeste at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn, slik det også fremgår av statsborgerloven § 26 a tredje ledd ved tap av statsborgerskap ved straffbare forhold. Det vises til lovforslaget § 26 fjerde ledd.

Barnets rett til å bli hørt ivaretas av Barnekonvensjonen artikkel 12. Departementet ser ikke behov for å regulere dette særskilt i statsborgerloven.

UNE bemerker at barn i en søskenflokk hvor noen har statsborgerskap og noen har permanent oppholdstillatelse vil kunne bli vurdert forskjellig ved tilbakekall. Departementet påpeker at norsk statsborgerskap gir et sterkere vern enn en permanent oppholdstillatelse. Adgangen til å tilbake statsborgerskap er også snevrere enn adgangen til å tilbakekalle permanent oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 63. Departementet vurderer at ulikt vern mot tilbakekall av henholdsvis statsborgerskap og oppholdstillatelser etter utlendingsloven, ikke kan få avgjørende betydning for forslagene til endring i statsborgerregelverket.

Departementets forslag til bestemmelse fremgår av lovutkastet til § 26 tredje ledd.

Barns automatiske tap av statsborgerskap

Departementet vurderer at barn av foreldre som får statsborgerskapet tilbakekalt etter statsborgerloven § 26 på grunn av ugyldighet ikke lenger skal være omfattet av § 6 første ledd. Disse kan i stedet vurderes å få statsborgerskapet tilbakekalt etter § 26 nytt tredje ledd.

Departementets forslag til bestemmelse fremgår av lovutkastet til § 6 tredje ledd.

8.2 Lovfesting av en forholdsmessighetsvurdering

8.2.1 Høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet å presisere i statsborgerloven at det skal foretas en forholdsmessighetsvurdering ved tilbakekall av statsborgerskap etter statsborgerloven § 26 annet ledd.

Departementet foreslo at statsborgerskap ikke kan tilbakekalles dersom det i betraktning av forholdets alvor og statsborgerens tilknytning til riket, vil være et uforholdsmessig inngrep overfor vedkommende selv eller de nærmeste familiemedlemmene.

Departementet foreslo at det i forholdsmessighetsvurderingen blant annet skulle legges vekt på hvor lenge personen har vært norsk statsborger, om personen har annet statsborgerskap enn det norske, personens tilknytning til Norge, herunder botid, vurdert opp mot tilknytningen til annet statsborgerland, og graden av integrering gjennom blant annet utdannelse og arbeid.

Departementet foreslo videre at det skal fremgå uttrykkelig av lovteksten at hensynet til barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i forholdsmessighetsvurderingen.

8.2.2 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen, Agder lagmannsrett, Amnesty, Antirasistisk senter, Den norske Helsingforskomité, Jussbuss, Larvik kommune, MiRA, Norsk organisasjon for asylsøkere, Politidirektoratet, Redd barna, Rettspolitisk forening, Sør vest politidistrikt, Utlendingsdirektoratet støtter forslaget om å lovfeste en forholdsmessighetsvurdering.

Utlendingsdirektoratet (UDI) påpeker at vurderingskriteriene som nevnes i høringsnotatet stort sett er momenter som i dag vektlegges i vurderingen av om en person skal bli utvist eller eventuelt skal få ny oppholdstillatelse i Norge. UDI uttaler videre:

«Oppholdstid opparbeidet på uriktig grunnlag for voksne tillegges liten vekt i forholdsmessighetsvurderingen i saker om tilbakekall av oppholdstillatelse og saker om utvisning etter utlendingsloven. Det samme gjelder saker om tilbakekall av statsborgerskap. Dette er opprettholdt av domstolene. Å legge vekt på dette momentet vil innebære et avvik fra hva som har vært vår praksis fram til nå.»

Politidirektoratet (POD) mener at det ikke bør være en høy terskel for når det anses som et alvorlig forhold å gi uriktige opplysninger om identitet til norske myndigheter. POD mener hovedregelen bør være at statsborgerskap tilbakekalles når personen mot bedre vitende har gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger av vesentlig betydning for vedtaket til myndighetene.

Politiets utlendingsenhet (PU) uttaler at momenter som skal tillegges vekt i en forholdsmessighetsvurdering bør lovfestes. PU mener at momenter som hvor mye ressurser politi og utlendingsforvaltningen har brukt på å avklare korrekt ID, hvor stort omfanget er av bruk av uriktig identitet, om det er en del av et modus for søkere fra bestemte land, graden av samarbeid versus manglende samarbeid og ikke minst hvorvidt vedkommende har begått alvorlig kriminalitet som norsk statsborger, bør tillegges stor vekt ved vurderingen av forholdets alvor.

Jussbuss mener all reell tilknytning må tillegges vekt i forholdsmessighetsvurderingen, mens Den norske Helsingforskomité uttaler at lovteksten bør uttrykke klart at momentene i forholdsmessighetsvurderingen ikke er uttømmende.

Amnesty, Antirasistisk senter, Den norske Helsingforskomité, Innvandrernes Landsorganisasjon, Jussbuss, MiRA, Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) og Rettspolitiskforening etterlyser en foreldelsesfrist for adgang til å tilbakekalle statsborgerskap. MiRA uttaler at dagens praksis er et bevis på at en forholdsmessighetsvurdering ikke vil kunne besørge de hensyn som en foreldelsesfrist skal ivareta. Den norske Helsingforskomité mener at kravet om forholdsmessighet ved tilbakekall indikerer at det bør innføres en foreldelsesfrist, fordi tilbakekall i alle tilfeller etter en viss tid vil være uforholdsmessig. Amnesty uttaler at tilknytning til riket blir sterkere med tidens løp, samtidig som individualpreventive og allmennpreventive hensyn vil avta med tiden. NOAS uttaler at det sett i sammenheng med at det i strafferetten gjelder foreldelsesfrister for svært alvorlige forbrytelser fremstår som klart urimelig å ikke ha en foreldelsesfrist i saker om tilbakekall av statsborgerskap. Høringsinstansene som har uttalt seg om fristens lengde ønsker en foreldelsesfrist på fem år.

8.2.3 Departementets vurdering

Departementet opprettholder forslaget om å lovfeste en forholdsmessighetsvurdering i saker om tilbakekall av statsborgerskap. Departementet vurderer at temaet for forholdsmessighetsvurderingen skal være om konsekvensene av tilbakekall er forholdsmessige sett hen til statsborgerens tilknytning til Norge på den ene siden og forholdets alvor på den andre siden. Det må være et rimelig forhold mellom inngrepet og den byrde som personen eller vedkommendes nærmeste familie påføres ved å tape statsborgerskapet. I denne vurderingen vil det være relevant å se hen til konsekvensene av tilbakekall, herunder om vedkommende etter tilbakekall av statsborgerskapet kan få ny oppholdstillatelse i Norge.

På bakgrunn av innspill som er kommet inn i høringen, ser departementet behov for å utdype og presisere momentene som inngår i forholdsmessighetsvurderingen. Ved vurderingen skal det blant annet legges vekt på følgende:

  • hvor vesentlige de uriktige opplysningene har vært for innvilgelsen av søknaden om statsborgerskap

  • botid, men slik at lang botid ikke alene er tilstrekkelig til å forhindre tilbakekall

  • hvor lang tid som har gått siden statsborgerskapet ble innvilget

  • graden av integrering

  • om vedkommende aktivt har benyttet ulike identiteter

  • om vedkommende har begått alvorlig kriminalitet

  • langvarig statsløshet som følge av at det norske statsborgerskapet tilbakekalles

Departementet presiserer at listen med momenter ovenfor ikke er uttømmende. Det må foretas en avveining av alle relevante hensyn med utgangspunkt i forholdets alvor og personens tilknytning til riket. Forholdsmessighetsvurderingen må skje innenfor rammene av Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8, og barnets beste vil være et grunnleggende hensyn. Vurderingen er et rettsanvendelsesskjønn som kan overprøves av domstolene.

Vesentligheten av de uriktige opplysningene vil påvirke vurderingen av om et tilbakekall er forholdsmessig. Dersom det er gitt grovt uriktige opplysninger, for eksempel om nasjonalitet, skal det mer til for å vurdere at et tilbakekall er uforholdsmessig, enn om det er gitt mindre alvorlige uriktige opplysninger. Departementet understreker at dersom de uriktige eller ufullstendige opplysningene ikke var av avgjørende betydning for vurderingen av om vilkårene for første gangs oppholdstillatelse var oppfylt, så skal opplysningene ikke anses å ha hatt vesentlig betydning for vedtaket. I slike tilfeller skal tilbakekallsadgangen ikke benyttes, jf. merknaden til ny § 26 annet ledd.

På bakgrunn av innspill fra Politiets utlendingenhet presiserer departementet at aktiv bruk av mer enn én identitet er et moment som taler for tilbakekall av norsk statsborgerskap. Det skal i utgangspunktet svært mye til før et vedtak om tilbakekall av statsborgerskap kan anses uforholdsmessig i saker hvor en person bevisst og aktivt benytter seg av mer enn én identitet. Det samme vil gjelde saker der vedkommende har begått alvorlig kriminalitet i Norge. Departementet bemerker at i tilfeller hvor vedkommende har utvist fremferd sterkt til skade for Norges vitale interesser, vil vedkommende kunne tape norsk statsborgerskap etter statsborgerloven § 26 a.

Betydningen av botid i Norge og tiden som har gått siden innvilgelsen av statsborgerskapet, må vurderes konkret i den enkelte sak. I vurderingen vil også andre forhold ha betydning, som for eksempel graden av integrering og forholdets alvor. Det kan tenkes tilfeller der en person har vært bosatt i lang tid i Norge, men likevel ikke har sterk tilknytning til Norge. Deltakelse i arbeidslivet, norskkunnskaper og utdanning kan være indikatorer på at en person har sterk tilknytning til Norge og er godt integrert.

Norsk organisasjon for asylsøkere og Rettspolitisk forening etterlyser regler som etterstreber at ingen må bli statsløs ved tilbakekall av statsborgerskap. Departementet viser til at det ikke strider mot Norges folkerettslige forpliktelser å tilbakekalle et statsborgerskap som er ervervet på uriktig grunnlag, selv om personen dermed blir statsløs. Departementet vurderer at statsløshet som en konsekvens av tilbakekall skal inngå som et moment i forholdsmessighetsvurderingen. Dersom en person vil bli statsløs i lang tid etter tilbakekall av det norske statsborgerskapet, vil det kunne være uforholdsmessig å tilbakekalle statsborgerskapet.

Departementet har merket seg UDIs ønske om å ha momenter som spesielt retter seg mot barn i forholdsmessighetsvurderingen. Departementet er av den oppfatning at dette dekkes av henvisningen om at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i loven, samt Barnekonvensjonen. Alle sider ved barnets situasjon som kan ha betydning for saken må vurderes, og vurderingene skal fremgå av vedtaket. At barnet gis anledning til å uttale seg, er videre en forutsetning for at statsborgermyndighetene skal kunne vurdere hvilken løsning som vil være til beste for det enkelte barn.

Amnesty, Antirasistisk senter, Den norske Helsingforskomité, Innvandrernes Landsorganisasjon, Jussbuss, MiRA, Norsk organisasjon for asylsøkere og Rettspolitiskforening etterlyser en foreldelsesfrist for adgang til å tilbakekalle statsborgerskap. Departementet vurderer at en foreldelsesfrist for tilbakekall av statsborgerskap vil kunne ha uheldige konsekvenser. Hensyn som taler mot en foreldelsesfrist knytter seg særlig til tilfeller der søkeren har gitt uriktige opplysninger om sin identitet til norske myndigheter. Dette kan være tilfeller der en person aktivt benytter ulike identiteter eller har begått grov kriminalitet. I slike tilfeller er det viktig å ha adgang til å tilbakekalle det norske statsborgerskapet.

Departementets forslag til bestemmelse fremgår av lovutkastet til § 26 fjerde ledd.

8.3 Departementets forslag om et tydeligere skille mellom ulike grunnlag for tilbakekall

8.3.1 Høringsnotatet

I høringsnotatet bemerket departementet at det er et viktig skille mellom tilbakekall av statsborgerskap på grunn av uriktige opplysninger og tilbakekall på grunn av feil ved saksbehandlingen eller feil lovanvendelse. Tilbakekall på grunn av uriktige opplysninger kan bare skje dersom søkeren bevisst har gitt gale opplysninger eller unnlatt å opplyse om forhold som var viktig for vedtaket om statsborgerskap.

Departementet vurderte at slik statsborgerloven § 26 annet ledd er utformet i dag, kan formuleringen bidra til at dette skillet ikke kommer klart nok frem. Departementet foreslo derfor å endre bestemmelsen slik at skillet mellom de to tilbakekallsadgangene kommer tydeligere frem. Endringen er ikke ment å endre gjeldende rett.

8.3.2 Høringsinstansenes syn

Justis- og beredskapsdepartementet (JD) viser til at det fremgår av høringsnotatet at tilbakekall av statsborgerskap på grunn av uriktig faktum bare kan skje dersom søkeren bevisst har gitt gale opplysninger eller unnlatt å opplyse om forhold som var viktig for vedtaket. JD viser i den sammenheng til HR-2016-2017-A som gjelder tilbakekall etter utlendingsloven, og uttaler at det må fremkomme tydeligere hva som skiller bestemmelsene og at tilbakekallsadgangen etter statsborgerloven er snevrere enn etter utlendingsloven.

8.3.3 Departementets vurdering

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om et tydeligere skille mellom adgangen til å tilbakekalle på grunn av uriktige opplysninger og adgangen til å tilbakekalle på grunn av feil ved saksbehandlingen eller feil rettsanvendelse.

Tilbakekallsadgangen etter § 26 annet ledd av vedtak som bygger på uriktige opplysninger, som ellers ville fulgt av de alminnelige regler om omgjøring på grunn av ugyldighet, er begrenset ved at det stilles krav om at de uriktige eller ufullstendige opplysningene er gitt eller tilbakeholdt av søkeren mot bedre vitende. Adgangen til tilbakekall etter utlendingsloven § 63 er videre. I HR-2016-2017-A vises det blant annet til at ordlyden i § 63 og andre forarbeidsuttalelser trekker klart i retning av at omgjøringsadgangen etter forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav c gjelder uavkortet. Utlendingsloven § 63 hjemler tilbakekall av vedtak som er ugyldige på grunn av et objektivt sett uriktig faktisk grunnlag, uavhengig av om utlendingen har opptrådt svikaktig. Departementet er av den oppfatning at bestemmelsen bør endres slik at dette skillet kommer tydeligere frem.

Til forsiden