3 Nærmere om de enkelte artiklene i avtalen

Fortalen viser til partenes ønske om å forebygge, hindre og eliminere et eventuelt, fremtidig ulovlig, urapportert og uregulert fiske, og at samarbeid om forvaltning og forskning kan være med å sikre langsiktig og bærekraftig forvaltning av viltlevende marine ressurser i Polhavet. Det vises også til det særlige ansvar og de særlige interesser de fem kyststatene har i bevaring og bærekraftig bruk av fiskebestander i området, og til Oslo-erklæringen av 2015 mot uregulert fiske i internasjonal del av Polhavet. Fortalen henviser til gjeldende rett for områder utenfor nasjonal jurisdiksjon i Polhavet, deriblant Havrettskonvensjonen av 1982, FN-avtalen om fiske på det åpne hav av 1995 og Verdens matvareorganisasjons kodeks for ansvarlig fiskeri av 1995, samt til betydningen av partenes samarbeid med NEAFC. Fortalen peker dernest på at partene anser kommersielt fiske i Polhavet som lite sannsynlig i nær fremtid og at opprettelse av nye forvaltningsorganisasjoner for området ville være prematurt.

Artikkel 1 definerer sentrale begrep i avtalen. Avtalens virkeområde spesifiseres til den internasjonale delen av Polhavet utenfor nasjonal jurisdiksjon som er omgitt av havområdene til Canada, Danmark på vegne av Grønland, Norge, Russland og USA.

Artikkel 2 slår fast at avtalens formål er å hindre uregulert fiskerivirksomhet på det åpne hav i Polhavet, gjennom anvendelse av bevarings- og forvaltningstiltak i tråd med føre-var-prinsippet, som ledd i en langsiktig strategi for bevaring og bærekraftig bruk av fiskebestander.

Artikkel 3 fastsetter midlertidige regler for fiske. En part skal kun tillate skip som seiler under dens flagg å drive kommersielt fiske i avtalens virkeområde, dersom dette skjer i tråd med forvaltningstiltak bestemt av en regional eller sub-regional fiskeriforvaltningsmekanisme, eller i tråd med midlertidige tiltak som er i tråd med denne avtalen. For Norge vil f.eks. forvaltningsvedtak i NEAFC og/eller Den blandede norsk-russiske fiskerikommisjon kunne være aktuelle som grunnlag for fiske. Det oppfordres til forskningsvirksomhet, men slik virksomhet må ikke undergrave formålet med avtalen. Forsøksfiske tillates kun på visse vilkår. Med henvisning til artikkel 7 i FN-avtalen om fiske på det åpne hav av 1995, skal kyststatene og fjernfiskepartene, når det gjelder fiskebestander som forekommer både på åpent hav og i nasjonale soner i Polhavet, samarbeide for å sikre at forvaltningstiltak fastsatt for det åpne hav og de som kyststatene har vedtatt for sine områder er forenlige, f.eks. slik at tiltak i internasjonale områder ikke undergraver tiltak en kyststat har vedtatt for egne områder.

Artikkel 4 fastslår at partene skal samarbeide om forskning relatert til avtalens formål. Det skal etableres et felles forsknings- og overvåkningsprogram innen to år etter at avtalen har trådt i kraft. Hensikten med programmet skal være å øke forståelse av marine økosystemer i avtalens virkeområde og å fastslå om det finnes fiskebestander som kan høstes på bærekraftig vis. Partene skal ta i betraktning all relevant vitenskapelig og lokal kunnskap. Viktig her vil være eksisterende samarbeid mellom partene og arbeidet til ICES, som allerede bidrar med kunnskap til NEAFC, Den norsk-russiske blandende fiskerikommisjon og til kyststater.

Artikkel 5 gir regler for tilsyn med gjennomføring av avtalen. Det skal gjennomføres partsmøter hvert annet år eller oftere. Partsmøtene skal bl.a. vurdere vitenskapelig data fra det felles forskningsprogrammet og andre kilder, hvorvidt bærekraftig kommersielt fiske er mulig, hvorvidt forhandlinger om nye fiskeriforvaltningsmekanismer bør starte og om det skal åpnes for forsøks- eller kommersielt fiske. Forsøksfiske skal ikke undergrave avtalens formål, må være begrenset i tid og omfang og være basert på forskningsresultater. Forsøksfiske er kun tillatt etter at en part har varslet øvrige parter og etter at disse har fått anledning til å kommentere planene.

Artikkel 6 sier at beslutninger i prosedyrespørsmål skal treffes ved vanlig flertall, mens beslutninger i materielle spørsmål skal treffes ved konsensus.

Artikkel 7 fastslår at regelverket om tvisteløsning i del VIII i FN-avtalen om fiske på det åpne hav får anvendelse om det oppstår uenigheter mellom partene i forbindelse med tolkning eller anvendelse av denne avtalen. Dette gjelder selv for parter som ikke er part i FN-avtalen.

Artikkel 8 sier at partene skal arbeide for at også stater som ikke er parter i avtalen skal respektere den. Partene skal også søke å hindre at skip som seiler under ikke-parters flagg undergraver avtalen.

Artikkel 9 gir regler for undertegning av avtalen, og bestemmer at signatarene deretter kan ratifisere, godta eller godkjenne avtalen når de måtte ønske.

Artikkel 10 fastslår at de ti aktørene som fremforhandlet avtalen når som helst kan tiltre den. Partene kan invitere nye stater til å tiltre avtalen dersom de har en reell interesse. Hvem som eventuelt har reell interesse må avgjøres med utgangspunkt i relevante bestemmelser i FN-avtalen om fiske og relevant praksis i den forbindelse.

Artikkel 11 fastslår at avtalen trer i kraft 30 dager etter at avtalens depositar har mottatt relevante erklæringer fra alle parter som fremforhandlet avtalen. Eventuell tiltredelse fra andre stater vil også tre i kraft 30 dager etter at depositaren har mottatt relevant erklæring.

Artikkel 12 slår fast at en eventuell oppsigelse av avtalen kan finne sted når som helst ved en skriftlig underretning gjennom diplomatiske kanaler til depositaren, hvor det fastslås hvilken dato utmeldelsen skal gjelde fra. Utmeldelsesdatoen må være minst seks måneder etter at underretning er gitt. Om noen sier opp avtalen, påvirker ikke dette de andre partenes plikter etter avtalen.

Artikkel 13 fastslår at avtalen i utgangspunktet gjelder i 16 år fra den trer i kraft. Deretter vil den automatisk gjelde i nye perioder på fem år, med mindre noen av partene på det siste partsmøtet som finner sted før utløpet av en femårsperiode fremlegger en formell innsigelse mot forlengelse. Tidsbegrensningen korresponderer med at avtalen danner utgangspunkt for eventuell inngåelse av nye avtaler om nye forvaltningsmekanismer dersom dette skulle vurderes som nødvendig.

Artikkel 14 sier at partene fortsatt vil være bundet av sine forpliktelser etter relevante bestemmelser i folkeretten, inkludert Havrettskonvensjonen og FN-avtalen om fiske på det åpne hav, dersom denne avtalen skulle opphøre uten at det er etablert nye fiskeriforvaltningsorganisasjoner for området. Videre slås det fast at ingenting i denne avtalen skal berøre partenes stilling i spørsmål knyttet til havretten, inkludert utøvelsen av rettigheter og jurisdiksjon i Polhavet. Det fastslås at avtalen ikke skal undergrave eller være i strid med rolle og mandat for eksisterende internasjonale mekanismer for fiskeriforvaltning. Dette vil f.eks. være relevant i forhold til NEAFC, Den blandede norsk-russiske fiskerikommisjon og ICES.

Artikkel 15 fastslår at Canada skal være depositar for avtalen.