5 Vurdering

Den nye avtalen mot uregulert fiske i internasjonal del av Polhavet er viktig som virkemiddel for å beskytte fiskebestander i dette området dersom det i fremtiden skulle bli muligheter for kommersielt fiske. Norge har arbeidet for at avtalen skal bygge på eksisterende havrett og være komplementær til eksisterende mekanismer for fiskeriforvaltning, slik som NEAFC, Den norsk-russiske blandete fiskerikommisjon og ICES. For Norge vil vedtak fattet av NEAFC og Den norsk-russiske blandete fiskerikommisjon fortsatt være det sentrale, da kvoter satt av disse to kommisjoner tilfredsstiller kravene i denne avtalen for eventuelt fremtidig fiske i virkeområdet for avtalen. Det er sentralt at den nye avtalen både anerkjenner og pålegger partene å ikke underminere eksisterende mekanismer for fiskeriforvaltning.

Avtalen gjennomfører grunnleggende internasjonale prinsipper for fiske på det åpne hav når det gjelder internasjonalt samarbeid gjennom regionale mekanismer og forskning og forskningsfrihet som grunnpilarer for bærekraftig havforvaltning. Det er i norsk interesse å befeste havrettens rollefordeling mellom kyststater og fjernfiskere, og at føre-var-prinsippet legges til grunn for eventuelt fremtidig fiske i internasjonal del av Polhavet. Avtalen er en naturlig videreføring av kyststatenes erklæringer fra Ilulissat i 2008 og Oslo i 2015, og er et konkret uttrykk for at kyststatene i Polhavet har og tar ansvar for forvaltningen av de arktiske havområdene og ressursene der.

Gjennomføring av avtalen vil ikke nødvendiggjøre lov- eller forskriftsendringer. Norge har allerede regler som forbyr norske fartøy å fiske i internasjonale havområder som ikke er dekket av en fiskeriforvaltningsorganisasjon som Norge er medlem av.

Nærings- og fiskeridepartementet tilrår at avtalen ratifiseres. Utenriksdepartementet slutter seg til dette.