Prop. 35 L (2021–2022)

Endringer i arbeidsmiljøloven (midlertidig ansettelse)

Til innholdsfortegnelse

7 Økonomiske og administrative konsekvenser

Departementet viser til at forskning tyder på at bruken av midlertidige ansettelser ikke fører til økt sysselsetting samlet sett. Forslaget om å fjerne den generelle adgangen til midlertidig ansettelse forventes derfor ikke å påvirke yrkesdeltakelsen samlet sett.

Kartleggingene som er blitt gjort av den generelle adgangen til midlertidig ansettelse tyder på at den er blitt lite benyttet og at utsatte grupper på arbeidsmarkedet har lavere sannsynlighet enn andre for å gå fra en midlertidig til en fast jobb. Det kan imidlertid ikke utelukkes at en strammere adgang til midlertidige jobber kan trekke i retning av at det kan bli vanskeligere å få jobb for noen utsatte grupper. På den annen side er det rimelig å anta at både virksomhetene og den enkelte investerer mer i kompetanse når arbeidstaker er fast ansatt.

For virksomhetene vil endringen innebære en begrensning i forhold til dagens regulering ved at muligheten til å benytte den generelle adgangen faller bort. Det kan få konsekvenser for enkelte virksomheters muligheter til midlertidige ansettelser i situasjoner hvor det for eksempel kan være usikkerhet om deres økonomiske grunnlag ved oppstart av nye prosjekter og lignende. Med tanke på de erfaringene som er høstet med bruken av denne bestemmelsen siden den ble innført, er det imidlertid rimelig å anta at konsekvensene samlet sett blir små. Kartlegginger tyder på at de øvrige grunnlagene for midlertidig ansettelse vil være tilstrekkelige for mange virksomheters behov. I hovedsak benyttes faste ansettelser. Her er regelverket uendret og virksomhetene har samme muligheter som tidligere til ansettelser og oppsigelser innenfor rammen av lov og avtaleverk.

Forslaget bidrar til å videreføre et arbeidsliv som bygger på faste ansettelser. Det skaper trygghet for arbeidstakere og gir forutsigbare rammer for virksomhetene. Faste ansettelser er et sentralt grunnlag for den norske modellen, preget av samarbeid i virksomhetene og mellom partene i arbeidslivet og myndighetene. Reguleringer som legger til rette for å bruke faste ansettelser i størst mulig grad kan bidra til å forhindre økende ulikheter i samfunnet og gi stabile rammebetingelser for utvikling av produktivitet, verdiskaping, kompetanseutvikling og omstillingsevne i samfunnet.