Prop. 37 L (2015–2016)

Endringer i konkurranseloven (Konkurranseklagenemnda, kartellforlik mm.)

Til innholdsfortegnelse

9 Merknader til de enkelte paragrafer i lovforslaget

9.1 Merknader til lovforslaget del I om endringer i konkurranseloven

Til konkurranseloven § 8

I bestemmelsens førsteledd er Konkurranseklagenemnda føyd til som del av konkurransemyndighetenes organisasjon. For å oppnå politisk uavhengighet, og for å styrke Konkurransetilsynet som uavhengig myndighetsorgan, opprettes en nytt organ – Konkurranseklagenemnda – som skal behandle klager på Konkurransetilsynets vedtak. Når Konkurranseklagenemnda medregnes som konkurransemyndighet etter § 8, vil også konkurranseloven § 24 om opplysningsplikt og gransking gjelde for Konkurranseklagenemnda.

Annet ledd slår fast at Konkurransetilsynet og Konkurranseklagenemnda er uavhengige forvaltningsorganer, administrativt underlagt Kongen og departementet. Se nærmere om nemndas uavhengighet i punkt 6.3.

Det følger av tredje ledd at verken Kongen eller departementet kan instruere tilsynet eller nemnda om behandlingen av enkeltsaker. Kongen eller departementet kan heller ikke gi nemnda generelle instrukser om hvordan myndighet etter loven skal utøves. Det kan således ikke gis generelle instrukser til nemnda om håndhevingen, og det kan ikke gis pålegg om myndighetsutøvelsen i enkelttilfeller. Administrativt skal klagenemnda være underlagt departementet. Bestemmelsen medfører at nemnda ikke kan instrueres av Kongen i statsråd eller departementet om bevisbedømmelse, rettsanvendelse eller saksbehandling. For å sikre en uavhengig klagebehandling, er det gjort andre endringer som for eksempel at særbestemmelsene om adgangen til politisk overprøving i gjeldende konkurranselov §§ 13 og 21 er opphevet. Det er derimot ikke gjort endringer i adgangen til å gi generelle pålegg overfor Konkurransetilsynet, og tilsynet kan derfor fremdeles pålegges å prioritere for eksempel et spesielt marked. Kongen kan også fortsatt pålegge Konkurransetilsynet å ta en sak opp til behandling jf. § 8 tredje ledd siste punktum.

Ifølge § 8 fjerde ledd første punktum kan ikke Kongen eller departementet av eget tiltak omgjøre tilsynets eller nemndas vedtak. Dette er et unntak fra bestemmelsen i forvaltningsloven § 35 om at overordnet organ eller klageinstans kan omgjøre underordnet organs vedtak. Bakgrunnen for denne innskrenkningen av omgjøringsadgangen i forhold til forvaltningsloven § 35 er hensynet til tilsynets og nemndas uavhengighet av departement og regjering. Etter at reglene om omgjøring for Kongen i statsråd etter konkurranseloven §§ 13 og 21 oppheves vil det således ikke være anledning for overordnet forvaltningsorgan å omgjøre vedtak på konkurranseområdet. Dette gjelder også dersom det aktuelle vedtaket er å anse som ugyldig. Konkurranseklagenemnda skal heller ikke kunne omgjøre Konkurransetilsynets vedtak av eget tiltak, dette følger av fjerde ledd annet punktum. Bakgrunnen for denne bestemmelsen er at nemnda ikke er et overordnet forvaltningsorgan i vanlig forstand, men et rent klageorgan. Det er derfor ikke naturlig at nemnda skal ha adgang til å omgjøre tilsynets vedtak dersom det ikke foreligger en klage. Ifølge fjerde ledd tredje punktum skal nemnda kunne omgjøre egne vedtak dersom de er ugyldige. Av dette følger også at nemnda ikke skal ha anledning til å omgjøre egne vedtak utenom i ugyldighetstilfellene. Utenfor ugyldighetstilfellene må det således reises søksmål for å få endret nemndas vedtak. Det gjøres ingen endringer i Konkurransetilsynets adgang til å omgjøre egne vedtak. Tilsynet har derfor adgang til å omgjøre egne vedtak etter de alminnelige regler om omgjøring jf. forvaltningsloven § 35 første ledd og omgjøringsadgangen er således ikke begrenset til ugyldighetstilfellene. Tilsynet vil for eksempel fortsatt ha adgang til å omgjøre vedtak til gunst for partene.

Til konkurranseloven § 12

Departementet er erstattet med Konkurranseklagenemnda i § 12 tredje ledd sjette punktum. Bestemmelsen innebærer at Konkurranseklagenemndas kompetanse begrenses tilsvarende som departementets etter gjeldende rett, i saker om påbud om opphør hvor partene har tilbudt avhjelpende tiltak som Konkurransetilsynet har gjort bindende for foretaket i vedtak. Klagenemnda kan således kun oppheve eller stadfeste tilsynets vedtak.

Denne løsningen er en følge av systemet i ordningen med avhjelpende tiltak. Det påklagede vedtaket bygger på et tilbud om avhjelpende tiltak fra foretaket, i dialog med Konkurransetilsynet. Dersom et slikt vedtak er ugyldig, men uten at ugyldigheten utelukker et nytt vedtak, må foretaket selv kunne bestemme om det vil komme med tilbud om nye tiltak. Konkurransetilsynet må tilsvarende kunne avgjøre om det vil prioritere fortsatt utredning av saken og eventuelt gå inn i ny dialog med foretaket. Selv i tilfeller hvor ugyldighetsgrunnene i utgangspunktet kan repareres i klageomgangen er det mer hensiktsmessig at sakens videre skjebne avgjøres av Konkurransetilsynet. Se nærmere om begrunnelsen for bestemmelsen i Prop. 75 L (2012 – 2013) punkt 3.3.

Til konkurranseloven § 13

Paragraf 13 oppheves. Endringen medfører at bestemmelsen i § 13 om adgang for Kongen i statsråd til å omgjøre Konkurransetilsynets vedtak i adferdssaker av prinsipiell eller stor samfunnsmessig betydning fjernes for å oppnå formålet om en politisk uavhengig klagesaksbehandling. Se også om opphevelse av tilsvarende bestemmelse for saker om foretakssammenslutninger i § 21.

Til konkurranseloven § 16

Etter bestemmelsens første ledd skal Konkurransetilsynet forby foretakssammenslutninger som i betydelig grad vil hindre effektiv konkurranse, særlig som et resultat av at en dominerende stilling skapes eller styrkes. Fusjonskontrollbestemmelsen harmoniseres innholdsmessig med tilsvarende bestemmelse i EUs fusjonsforordning, som også er inntatt i EØS-avtalen, og som er lagt til grunn ved utforming av de fleste nasjonale fusjonskontrollregimer i EU. Begrunnelsen er hensynet til å ha like regler for fusjonskontroll i Norge, som i nærliggende jurisdiksjoner. Dette gir en viss forenkling for både foretak og konkurransemyndighetene. Dette formålet oppnås særlig dersom rettsanvendelsen etter den nye bestemmelsen følger eksisterende og fremtidig retts- og forvaltningspraksis fra EU-domstolen, Europakommisjonen og EFTAs overvåkningsorgan. Bestemmelsens ordlyd gir uttrykk for den materielle rettsregelen som er etablert i EU gjennom de siste årene, og en annen språklig utforming av bestemmelsen i konkurranseloven ville bidratt til å skape uklarhet om hvorvidt § 16 første ledd skal tolkes og anvendes likt som den samme formuleringen i artikkel 2 nr. 3 i rådsforordning nr. 139/2004 av 20. januar 2004 om tilsyn med foretakssammenslutninger. For en detaljert redegjørelse for denne bestemmelsens innhold vises til NOU 2012: 7 Mer effektiv konkurranselov s. 99-116.

Det å endre § 16 første ledd fra en SLC-test til en SIEC-test, er ikke ment å få vesentlig betydning for ambisjonsnivået i konkurranselovens fusjonskontrollregler. Loven antas ikke å få særlig praktisk betydning verken for antall inngrep, eller for hvilke inngrepsvedtak som fattes.

Fusjonskontrollreglene i EU og i de enkelte medlemsstater i EU bygger på SIEC-testen med en konsumentvelferdsstandard. Gjeldende § 16 første ledd skiller seg dermed på dette punktet fra både de øvrige reglene i den norske konkurranseloven, og fra fusjonskontrollreglene i andre jurisdiksjoner. Lovendringen antas generelt å få liten praktisk betydning for utfallet i fremtidige fusjonssaker, både med hensyn til hvilke og hvor mange saker det gripes inn mot.

Rent lovteknisk fremgår effektivitetsforsvaret og totalvelferdsstandarden i dagens lovtekst ved at § 16 første ledd understreker at foretakssammenslutningen i tillegg til å fylle konkurransebegrensningsvilkåret, også må være i strid med lovens formål. Lovens formål er blant annet å 'fremme konkurranse for derigjennom å bidra til effektiv bruk av samfunnets ressurser'. I § 16 første ledd er det ingen språklig referanse til effektivitetsforsvaret, eller at effektivitetsforsvaret er basert på en konsumentvelferdsstandard. Det er imidlertid sikker rett at denne regelen skal innfortolkes i artikkel 2 nr. 3 i fusjonskontrollforordningen, se for eksempel omtalen i Kommisjonens retningslinjer for horisontale foretakssammenslutninger punkt 79 flg. Forutsetningen er at den nye bestemmelsen i konkurranseloven skal tolkes og anvendes likt med den tilsvarende bestemmelsen i fusjonskontrollforordningen, og det anses både unødvendig og uheldig å utforme ordlyden i den norske bestemmelsen annerledes enn artikkel 2 nr. 3 i fusjonskontrollforordningen.

Til konkurranseloven § 18 syvende ledd

I praksis har enkelte opplevd det som uklart om kravet til merking og begrunnelse for taushetsbelagte opplysninger i konkurranseloven § 18 b også gjelder ved inngivelse av forenklet melding. Endringen er ment å tydeliggjøre at kravene etter konkurranseloven § 18 b også gjelder for slike meldinger.

Videre benyttes begrepet «fullstendig» om melding i konkurranseloven § 18 syvende ledd, mens det i konkurranseloven § 20 flere steder vises til når en melding er «mottatt». En harmonisering av begrepsbruken tilsier at § 18 syvende ledd også viser til at en melding «anses som mottatt» når de angitte kravene er oppfylt. En språklig forståelse av ordlyden «mottatt» kan oppfattes som at meldingen er mottatt idet den er innkommet til Konkurransetilsynet. Ordlyden «mottatt» innebærer imidlertid at meldingen må oppfylle innholdskravene og kravene til å merke og begrunne taushetsbelagte opplysninger i konkurranseloven og meldepliktforskriften. Dette er tilsvarende for ordlyden «mottatt» i konkurranseloven § 20.

Til konkurranseloven § 18 a første ledd

Markedsandelstersklene i konkurranseloven § 18 a første ledd bokstav e er justert, slik at disse er harmonisert med gjeldende markedsandelsterskler i EU/EØS, se form CO, i vedlegg 1 til Kommisjonens forordning 802/2004. Videre er innholdskravet til meldinger om foretakssammenslutninger, som tidligere fremgikk av forskrift om melding av foretakssammenslutninger mv. § 2, tatt inn i § 18 a første ledd bokstav f sammen med de andre innholdskravene, slik at alle innholdskravene er samlet på ett sted. For å klargjøre innholdet i meldingen er begrepsbruken i § 18 a bokstav d til f samordnet. Begrepsbruken «horisontalt forbundne markeder» er endret, fordi dette antyder at det er en forbindelse mellom to eller flere markeder. Meningen er imidlertid at det skal være situasjoner der partene i en transaksjon er tilstede på ett og samme marked. En beskrivelse av vertikalt og horisontalt berørte markeder gis i sammenheng med at begrepet benyttes første gang i forslag til bokstav e i § 18 a første ledd. Bestemmelsen er også justert slik at det blir tydeligere hva som generelt beskriver overlapp (horisontalt og vertikalt), og det som er en betegnelse for de markeder som skal beskrives særskilt i bokstav e. Dette er gjennomført ved at begrepene «horisontalt overlapp» og «vertikalt overlapp» beskriver de generelle tilfellene med tilstedeværelse i samme marked eller vertikalt tilstøtende markeder (uavhengig av markedsandel) i forslag til bokstav d og f, mens «horisontalt berørte markeder» og «vertikalt berørte markeder» beskriver de markedene der partene har overlapp, og der markedsandelstersklene i bokstav e er oppfylt. Dette vil også være i tråd med betegnelsene som benyttes i EUs form CO.

Bestemmelsens første ledd bokstav d gjør det klart at meldingen må inneholde navn på de fem viktigste konkurrenter, kunder og leverandører i markeder i Norge, eller som Norge er en del av, hvor de involverte foretakene og foretak i samme konsern har horisontaltoverlappende virksomhet. Beskrivelsen etter denne bokstav gjelder de generelle tilfellene med tilstedeværelse i samme marked, uavhengig av markedsandel. Der markedsandelstersklene overstiger en angitt prosent for slike markeder, kreves ytterligere opplysninger i meldingen, jf.§ 18 første ledd bokstav e.

Etter bestemmelsens første ledd bokstav e stilles det krav om at meldingen inneholder en redegjørelse for horisontalt og vertikalt berørte markeder. Hva som ligger i disse begrepene er nærmere definert i bestemmelsen. Et marked er horisontalt berørt dersom minst to av partene er aktive på det samme produktmarkedet og partenes samlede markedsandel overstiger 20 prosent. Vertikalt berørte markeder er de markeder der en part opererer i et forutgående eller etterfølgende ledd til et marked hvor en annen part opererer, og deres samlede markedsandel overstiger 30 prosent på hvert av de respektive markedene. Redegjørelsen etter bokstav e skal inkludere en beskrivelse av markedsstrukturen i de berørte markedene, beskrivelse av de involverte foretakenes viktigste konkurrenter, kunder og leverandører i de berørte markedene, og en beskrivelse av eventuelle etableringshindringer i de berørte markedene.

Første ledd bokstav f regulerer hva en melding skal inneholde ved vertikalt overlappende markeder. Hva som ligger i dette begrepet er nærmere presisert i bestemmelsen. Det følger at der foretakssammenslutninger er mellom en part som opererer i et forutgående eller etterfølgende ledd til et produktmarked hvor en annen part opererer, og partenes individuelle eller samlede markedsandel overstiger 30 prosent på minst ett av disse markedene, skal også disse vertikalt overlappende markedene beskrives kortfattet i meldingen. Beskrivelsen av disse markedene skal minst omfatte partenes tre viktigste konkurrenter, kunder og leverandører.

Til konkurranseloven § 20 fjerde, femte og sjette ledd

§ 20 fjerde ledd er presisert i tråd med implementeringsforordningen i EU/EØS om fristberegninger ved avhjelpende tiltak. Dersom partene inngir et forslag til avhjelpende tiltak før 55-dagersfristen, og så etter 55-dagersfristen kommer med et nytt eller revidert forslag til avhjelpende tiltak, skal dette anses som et nytt forslag som gir forlengelse av saksbehandlingsfristene. En slik fristforlengelse vil gi Konkurransetilsynet en reell mulighet til å vurdere forslaget, uten å risikere å miste kompetanse til å gripe inn mot foretakssammenslutningen på grunn av fristutløp.

Når et nytt eller revidert forslag om avhjelpende tiltak fremsettes av melder senere enn 55 virkedager fra da Konkurransetilsynet mottok meldingen, forlenges Konkurransetilsynets frist etter første punktum i konkurranseloven § 20 fjerde ledd tilsvarende, likevel slik at fristen ikke kan overskride 85 virkedager fra da meldingen ble mottatt. Endringen gjør det klart at fristene i perioden mellom 55 og 70 virkedager fra meldingen er mottatt maksimalt kan forlenges med 15 virkedager, dersom det fremsettes nytt eller revidert forslag til avhjelpende tiltak. Fristen kan altså forlenges flere ganger mellom 55 og 70 virkedager, men aldri mer enn til sammen 15 virkedager.

Fjerde ledd åpner videre for at tidsfristene ved fremleggelse av nytt eller revidert forslag til avhjelpende tiltak etter at tilsynet har lagt fram sitt begrunnede forslag til forbudsvedtak kan forlenges med 15 virkedager.

Fjerde ledd siste punktum gir adgang til en ytterligere fristforlengelse med inntil 15 virkedager etter anmodning eller samtykke fra melder, slik ordningen også er etter EUs fusjonsforordning. Melder kan ta initiativ til, eller akseptere en forlengelse av fristen, eksempelvis når det gjøres endringer i forslag til avhjelpende tiltak i en sen fase. Konkurransetilsynet har anledning til å vurdere hvorvidt fristen skal forlenges og eventuelt med hvor mange dager. En slik regel vil være særlig praktisk i saker hvor det viser seg at de fremsatte avhjelpende tiltak må revideres tett opp mot tilsynets vedtaksfrist.

Det er presisert i femte og sjette ledd at dersom frister skal begynne å løpe, og avhjelpende tiltak skal anses som mottatt av Konkurransetilsynet, er det er tilstrekkelig med et forslag til offentlig versjon som tilfredsstiller kravene i § 18 b.

Til konkurranseloven § 20 a

Endringene innebærer at Konkurranseklagenemndas kompetanse begrenses på samme måte som for departementet etter gjeldende rett i saker om foretakssammenslutninger hvor Konkurransetilsynet har lagt avhjelpende tiltak foreslått av partene, til grunn for et vedtak om å tillate foretakssammenslutningen på disse vilkår. Klagenemndas kompetanse begrenses i disse sakene til å oppheve eller stadfeste tilsynets vedtak. Begrunnelsen er den samme som for tilsvarende endring i konkurranseloven § 12 tredje ledd og det vises til merknadene til denne bestemmelsen.

Til konkurranseloven § 21

Paragraf 21 oppheves. Endringen medfører at bestemmelsen i § 21 om adgangen for Kongen i statsråd til å omgjøre Konkurransetilsynets vedtak i adferdssaker av prinsipiell eller stor samfunnsmessig betydning fjernes for å oppnå formålet om en politisk uavhengig klagesaksbehandling. Det samme gjelder adgangen til å gripe inn mot foretakssammenslutninger som tilsynet ikke har grepet inn mot.

Se også ovenfor om opphevelse av tilsvarende bestemmelse for saker om overtredelse av forbudsbestemmelsene i konkurranseloven §§ 10 og 11.

Til konkurranseloven § 22

Endringen medfører at Konkurranseklagenemnda, i likhet med Konkurransetilsynet og departementet, skal offentliggjøre sine vedtak.

Til konkurranseloven § 26

I § 26 første ledd fremkommer det at dokumenter som Konkurransetilsynet har mottatt i forbindelse med en lempningssøknad også er unntatt etter at saken er avsluttet. Denne bestemmelsen skal også gjelde for dokumenter som Konkurransetilsynet har mottatt i forbindelse med forliksforhandlinger etter konkurranseloven § 29 a. De samme hensyn til konfidensialitet gjør seg gjeldende for dokumenter i en overtredelsessak der det søkes om lempning og der foretakene inngår forhandlinger om et kartellforlik. For veiledning til forståelsen av uttrykket dokumenter som Konkurransetilsynet har mottatt i en sak om forliksforhandlinger, vises til forarbeidene til § 26 første ledd i Prop. L (2012-2013), om dokumenter som Konkurransetilsynet har mottatt i en sak om lempning.

I annet ledd fastslås det at Konkurransetilsynets avgjørelser om partsinnsyn i overtredelsessaker kan påklages til Konkurranseklagenemnda. Dette utgjør en endring fra tidligere regulering der den forvaltningsrettslige klageadgangen var avskåret, og slike spørsmål kunne kreves avgjort av retten ved kjennelse. Endringen er i samsvar med tilsvarende endring av konkurranseloven § 29 tredje ledd, se nedenfor, om at Konkurransetilsynets avgjørelser om overtredelsesgebyr kan påklages til Konkurranseklagenemnda. Endringene medfører at alle klager over Konkurransetilsynets vedtak skal behandles i nemnda, med unntak av vedtak etter pristiltaksloven.

Til konkurranseloven § 27 annet ledd

Av bestemmelsen følger det at enhver som utfører tjeneste eller arbeid for konkurransemyndighetene, har taushetsplikt om opplysninger som har sin opprinnelse i erklæringer fra et foretak om dets viten om en overtredelse av § 10 og foretakets egen delaktighet i overtredelsen, og som er utarbeidet spesielt med det formål å oppnå lempning, eller som ledd i forliksforhandlinger etter konkurranseloven § 29 a. I en sak om kartellforlik omfatter «erklæringen» forliksinnlegget, slik dette er definert i § 29 a tredje ledd. Taushetsplikten omfatter således opplysninger om at erklæringen finnes, alle elementene erklæringen inneholder, samt det forhold at det foregår, eller har foregått en forliksdrøftelse. Taushetsplikten oppheves på vanlig måte når en opplysning er offentliggjort, enten gjennom det endelige vedtaket, eller gjennom kommunikasjon fra foretaket selv. Bestemmelsene om kartellforlik er nærmere regulert i konkurranseloven § 29 a.

Til konkurranseloven § 27 a

Av første ledd fremkommer det at part eller partsrepresentant som blir gjort kjent med opplysninger som nevnt i § 27 annet ledd, har taushetsplikt om opplysningene og kan bare bruke dem så langt det er nødvendig for å ivareta partens interesse i saken. I en sak om kartellforlik omfatter «erklæringen» forliksinnlegget, slik dette er definert i § 29 a annet ledd. Taushetsplikten omfatter således opplysninger om at erklæringen finnes, alle elementene erklæringen inneholder, samt det forhold at det foregår, eller har foregått en forliksdrøftelse.

Konkurranseloven § 27 a første ledd innebærer at partene eller deres partsrepresentanter i overtredelsessaken har taushetsplikt om opplysninger de blir kjent med i erklæringer omhandlet i konkurranseloven § 27 annet ledd, og begrenser bruken av disse opplysningene. Dette er også uttrykkelig presisert i bestemmelsen om kartellforlik i konkurranseloven § 29 a tredje ledd siste punktum. Dersom partene bruker opplysningene i strid med bestemmelsen, kan dette ha både sivilrettslige og strafferettslige konsekvenser.

For nærmere omtale av konkurranseloven § 27 a første ledd vises til omtalen i Prop. 75 L (2012–2013) kapittel 8 og merknaden til bestemmelsen på side 154.

Av annet ledd fremkommer det at Konkurranseklagenemnda, ikke departementet, er klageorgan for avslag på krav om innsyn etter bestemmelsen.

Til konkurranseloven § 29

Endringen i konkurranseloven § 29 tredje ledd medfører at Konkurranseklagenemnda får kompetanse til å fatte klagevedtak i saker som gjelder overtredelsesgebyr. Dette er en endring fra gjeldende rett, der den forvaltningsrettslige klageadgangen er avskåret, og søksmål om vedtaket må reises for tingretten. Konkurranseklagenemndas vedtak i overtredelsesgebyrsaker kan overprøves av domstolene på vanlig måte. Retten kan prøve alle sider av saken.

Dette er i samsvar med tilsvarende endring av konkurranseloven § 26 annet ledd, se ovenfor, om at Konkurransetilsynets avgjørelser om partsinnsyn i overtredelsessaker kan påklages til Konkurranseklagenemnda. Endringene medfører at alle klager over Konkurransetilsynets vedtak skal behandles i nemnda, med unntak av vedtak etter pristiltaksloven.

Ifølge § 29 tredje ledd siste punktum suspenderes tvangskraften dersom foretaket klager til Konkurranseklagenemnda eller går til søksmål mot staten for å prøve vedtaket. Bestemmelsen må ses i sammenheng med bestemmelsen i § 39 annet ledd om at klage til nemnda er en forutsetning for å reise søksmål over Konkurransetilsynets vedtak. Det er gjort unntak i § 39 annet ledd annet punktum dersom nemnda ikke treffer vedtak eller avgjørelse innen seks måneder fra klagen er fremsatt, og dette ikke skyldes forhold som klager har ansvaret for.

Til konkurranseloven § 29 a

Det innføres en ordning med ileggelse av overtredelsesgebyr ved forlik i saker som gjelder overtredelser av konkurranseloven § 10. Bestemmelsen er utformet etter mønster fra tilsvarende ordning i EU/EØS. En slik ordning vil gi Konkurransetilsynet et fleksibelt håndhevingsverktøy i bekjempelsen av karteller. Ressursene som eventuelt spares ved bruk av kartellforlik, muliggjør behandling av flere saker på kortere tid.

Bestemmelsens første ledd angir bestemmelsens saklige virkeområde. § 29 a gjelder for saker etter loven § 29 om ileggelse av overtredelsesgebyr ved overtredelse av konkurranseloven § 10. Slike saker omtales som kartellforlik. Reduksjonen i bøtesatsen ved kartellforlik er fast på 10 prosent. Dette tilsvarer Kommisjonens retningslinjer for kartellforlik (avsnitt 32). Ordlyden viser at selv om et kartellforlik forutsetter en betydelig grad av samarbeid mellom Konkurransetilsynet og parten, er det like fullt snakk om et vedtak om ileggelse av overtredelsesgebyr, og ikke en privatrettslig disposisjon.

Av bestemmelsens annet ledd følger det at dersom Konkurransetilsynet vurderer saken som egnet for kartellforlik, kan tilsynet invitere ett eller flere foretak til forliksforhandlinger. Konkurransetilsynet presenterer da saken, bevisene i tilsynets besittelse og tilsynets foreløpige vurdering av den mulige overtredelsen, slik at foretaket effektivt skal kunne utforme et forliksinnlegg. Tilsvarende forpliktelse hviler på Kommisjonen etter artikkel 10 a (2) første ledd bokstav a i gjennomføringsforordningen. Tilsynet skal også informere om hvilket overtredelsesgebyr som vurderes ilagt. I mange saker vil det være behov for en fortløpende dialog i en periode før forliksinnlegg, og det vil ikke alltid være tilstrekkelig med kun ett forliksmøte. Omfanget av dialogen mellom Konkurransetilsynet og foretakene vil kunne variere fra sak til sak. Likebehandlingsprinsippet tilsier at en invitasjon til forliksdrøftinger som utgangspunkt bør rettes til alle foretak som er involvert i en kartellovertredelse. Kun dersom særlige grunner tilsier det, bør enkelte foretak utelates fra forliksforhandlinger. Det kan for eksempel være tilfellet dersom enkelte foretak mistenkes for å ha deltatt i en mer omfattende overtredelse, og der Konkurransetilsynet ikke er kommet tilstrekkelig langt i etterforskningen til at denne delen av saken er klar for gjennomgang. Det må således være opp til Konkurransetilsynet å foreta den nærmere vurderingen av dette i den enkelte sak.

Foretakene som er involvert i en sak om kartellforlik kan få tilgang til sakens sentrale dokumenter, i tråd med vilkårene i konkurranseloven § 26 andre ledd i forliksforhandlingene, fordi tilsynet ved invitasjon har kommet så langt i etterforskningen at hensynet til etterforskningen ikke lenger tilsier at sakens dokumenter unntas fra innsyn for de som etterforskes. Reglene om innsyn i konkurranseloven § 26 gjelder for saker om kartellforlik som behandles etter forslag til § 29 a, fordi dette er en overtredelsessak i henhold til konkurranseloven § 10.

Av bestemmelsens tredje ledd følger det at dersom saken er egnet til kartellforlik gir Konkurransetilsynet foretaket en frist på minst 15 virkedager til å utforme et forliksinnlegg. Forliksinnlegget skal inneholde en uforbeholden innrømmelse av overtredelsen, maksimalt nivå på overtredelsesgebyret foretaket kan akseptere, en bekreftelse på at foretaket har fått tilgang til tilsynets bevismateriale, og en bekreftelse på at foretaket ønsker å inngå kartellforlik med de begrensningene dette har for kravene til Konkurransetilsynets utrednings- og begrunnelsesplikt. Fristbestemmelsen for partene til å utforme et forliksinnlegg i tredje ledd i § 29 a er en minimumsregel, på samme måte som i EU/EØS-retten, slik at det kan settes lengre frister dersom sakens kompleksitet eller andre forhold tilsier at det er behov for det. En forutsetning for at en slik frist skal løpe er at foretaket har mottatt tilstrekkelig redegjørelse for saken etter forslaget til § 29 a annet ledd i forbindelse med forliksforhandlingene, og er gitt nødvendig innsyn i sakens dokumenter etter konkurranseloven § 26 annet ledd.

Kartellforlik har likhetstrekk med avtaler og forliksordninger på andre rettsområder. Et vedtak om redusert overtredelsesgebyr etter konkurranseloven § 29, i samsvar med konkurranseloven § 29 a, vil komme i stand som følge av at partene frivillig har valgt å inngå et kartellforlik. Ordningen skal først og fremst effektivisere håndhevingen av konkurranseloven § 10 og ivareta fremtidig konkurranse. Både foretakene og Konkurransetilsynet vil spare ressurser gjennom en forenklet behandling og nedkorting av saksbehandlingen. Vedtakene til Konkurransetilsynet om kartellforlik er likevel å anse som utøvelse av forvaltningsmyndighet. Dette gir føringer for saksbehandlingen og myndighetens vedtakskompetanse. Kravene til saksutredning og begrunnelse i disse sakene må imidlertid ses i lys av at partene selv medvirker til vedtaket. Konkurransetilsynet må foreta en selvstendig vurdering av om vilkårene for å ilegge overtredelsesgebyr er oppfylt.

Det pålegges taushetsplikt for foretak som mottar informasjon fra Konkurransetilsynet under forliksdrøftinger, se tredje ledd siste punktum. I EUs regler gjelder et krav om konfidensialitet for foretak som deltar i forliksdrøftinger i gjennomføringsforordningen artikkel 10 a (2). En part eller en partsrepresentant som blir gjort kjent med forliksinnlegget, har taushetsplikt om opplysningene og kan bare benytte dem så langt det er nødvendig for å ivareta partenes interesse i saken. Opplysninger i et forliksinnlegg er underlagt reglene om taushetsplikt i konkurranseloven §§ 27 og 27 a.

I bestemmelsen fjerde ledd fremkommer det at når et forliksinnlegg er mottatt av Konkurransetilsynet, gis foretaket et forhåndsvarsel med en svarfrist, hvoretter vedtak om overtredelsesgebyr etter § 29, kan fattes med redusert gebyr.

I femte ledd er det presisert at dersom foretaket, etter å ha mottatt forhåndsvarselet, ikke ønsker å inngå kartellforlik vil saken følge det ordinære saksbehandlingssporet i overtredelsessaker. Som i EU/EØS vil saken da fortsette på vanlig måte, men uten at forliksinnlegget kan benyttes som bevis i saken. Sistnevnte er uttrykkelig presisert i siste punktum i femte ledd. Et vedtak om redusert overtredelsesgebyr i saker om kartellforlik etter konkurranseloven § 29 a kan påklages til Konkurranseklagenemnda etter reglene i konkurranseloven § 29 tredje ledd. For nærmere om klageordningen under den foreslåtte Konkurranseklagenemnda vises til proposisjonen kapittel 2 til 6.

Av bestemmelsens sjette ledd fremkommer det at redusert overtredelsesgebyr etter bestemmelsen kommer i tillegg til en eventuell reduksjon av overtredelsesgebyret etter §§ 30 og 31. I praksis vil nok ordningen med kartellforlik sannsynligvis i det alt vesentlige benyttes av foretak som allerede har søkt om lempning, og fungere som en ytterligere lempningsrabatt.

Av bestemmelsens syvende ledd fremkommer det at departementet kan gi forskrift om ileggelse av overtredelsesgebyr ved forlik for saker om overtredelser av konkurranseloven § 10. Dette kan eksempelvis være saksbehandlingsregler for behandling av saker om kartellforlik utover det som følger av konkurranseloven § 29 a.

Til konkurranseloven § 31

I bestemmelsens første ledd tydeliggjøres at markørordningen og samarbeidsplikten i konkurranseloven § 30 også gjelder for delvis lempning etter § 31. Det følger av bestemmelsen at foretak som ikke oppfyller vilkårene for hel lempning i § 30, skal gis delvis lempning av overtredelsesgebyret dersom foretaket fremlegger bevis som vesentlig styrker Konkurransetilsynets muligheter til å bevise en overtredelse av konkurranseloven § 10 og oppfyller vilkårene i § 30 første ledd bokstav b og c. Reglene om bevisfremleggelse i § 30 annet ledd gjelder tilsvarende.

Til konkurranseloven § 34

Av bestemmelsens første ledd følger det at for krav som springer ut av brudd på konkurranseloven og EØS-avtalen artikkel 53 og 54, gjelder bestemmelsene om foreldelse i foreldelsesloven, herunder § 9 og § 11. I bestemmelsens annet ledd fremkommer at selv om foreldelsestiden er ute, kan krav som nevnt i første ledd dessuten settes frem ved særskilt søksmål. Et slikt søksmål må reises innen ett år etter at det foreligger endelig vedtak eller rettskraftig dom i saken. De samme hensynene som ligger bak den særskilte foreldelsesregelen for krav som springer ut fra brudd på konkurranseloven gjør seg gjeldende for brudd på EØS-avtalen artikkel 53 og 54. Det er viktig å tilrettelegge for privat håndhevelse av konkurransereglene, også EØS-konkurransereglene.

For nærmere om forståelsen av bestemmelsen vises det til forarbeidene til konkurranseloven § 34 i Prop. 75 L (2012–2013), særlig punktene 4.2.8 og 4.4.6, samt merknadene til § 34 på side 156.

Til konkurranseloven § 35

Bestemmelsens første ledd fastslår at Konkurranseklagenemnda får vedtakskompetanse i alle saker som i dag kan klages inn for departementet, med unntak av sakene etter pristiltaksloven. Bakgrunnen for unntaket er at avgjørelsene etter pristiltaksloven kan være basert på politiske hensyn og derfor ikke egner seg for behandling i en uavhengig klagenemnd. Sammenholdt med endringer i konkurranseloven § 26 annet ledd og § 29 tredje ledd, innebærer bestemmelsen at krav om partsinnsyn i overtredelsessaker og vedtak om overtredelsesgebyr kan påklages til Konkurranseklagenemnda. Dette er en endring fra gjeldende rett der den forvaltningsrettslige klageadgangen er avskåret og sakene går til tingretten.

Konkurranseklagenemnda skal også avgjøre klager på Konkurransetilsynets prosessledende avgjørelser dersom det foreligger klagerett. Dette omfatter avgjørelser etter konkurranseloven § 24, jf. forvaltningsloven § 14, samt saker om innsyn.

Konkurransetilsynet håndhever også forbudsbestemmelsene i EØS-avtalen artikkel 53 og artikkel 54. Disse sakene følger konkurranselovens regler om saksbehandling, sanksjonering og overprøving, jf. EØS-konkurranseloven § 6 første ledd. Klagenemnda må, på samme måte som departementet i dagens klagesaksbehandling, følge reglene i EØS-konkurranseloven, jf. særlig §§ 6 og 7. Dette er regulert ved at Konkurranseklagenemnda inkluderes i oppregningen av konkurransemyndigheter i konkurranseloven § 8.

Etter annet ledd er departementet klageinstans for vedtak eller avgjørelser Konkurranseklagenemnda treffer som første instans og som kan påklages. Dette vil typisk være avgjørelser som nemnda treffer underveis i saksbehandlingen, slik som pålegg om opplysningsplikt eller nektelse av innsyn. Disse sakene kan være svært viktige for den de gjelder, og det er viktig å sikre en klageadgang i disse sakene. Alternativet til å la departementet behandle sakene ville være å la domstolene behandle dem. Dette ville imidlertid ikke være noen god løsning, både med hensyn til domstolenes arbeidsbyrde og at en overprøving i departementet antagelig vil være raskere og mer ressurseffektivt. Departementet har erfaring med å behandle disse sakstypene, da departementet i dag behandler tilsvarende klager over Konkurransetilsynets avgjørelser. Da dette i hovedsak gjelder prosessledende avgjørelser og ikke avgjørelser om realiteten i saken, tilsier heller ikke hensynet til uavhengighet at klageadgangen bør legges til et annet organ enn departementet. Det samme gjelder ved saker om saksomkostninger etter forvaltningsloven § 36.

Til konkurranseloven § 36

Loven § 36 regulerer Konkurranseklagenemndas organisering, herunder kompetansekrav, antall medlemmer, oppnevningsperiode, vedtaksførhet og avstemningsregler.

Det følger av første ledd at nemnda skal ha en leder og for øvrig så mange medlemmer som er nødvendig for utføringen av nemndas oppgaver. Konkurranseklagenemndas leder vil være administrativt ansvarlig for nemnda og være dens «ansikt utad». Det totale antallet medlemmer Konkurranseklagenemnda skal ha, er ikke regulert i loven, men normalt vil den kunne bestå av 5-7 medlemmer i tillegg til leder. Dette er basert på at nemnda må ha et tilstrekkelig antall medlemmer for å oppnå fleksibilitet ved sammensetningen av nemnda i den enkelte sak, tilstrekkelig sikkerhet for at det er mulig å sette nemnd i den enkelte sak og at det skal være mulig å håndtere flere større saker samtidig.

Det følger av annet ledd at kompetansekravene for Konkurranseklagenemndas leder skal tilsvare kravene etter domstolloven § 54 første ledd. Av denne bestemmelsen følger at «høyesterettsdommere, førstelagmenn og lagmenn må ha fylt 30 år og ha juridisk embetseksamen eller mastergrad i rettsvitenskap.» Bakgrunnen for dette er at behandling av saker etter konkurranseloven i stor grad består av ren rettsanvendelse. Likheten med domstolenes virksomhet er stor. Nemnda skal vurdere bevis og anvende rettsregler på sakens faktum. Dette er oppgaver som etter sin art krever juridisk kompetanse. At nemnda skal behandle klager over Konkurransetilsynets vedtak om overtredelsesgebyr øker betydningen av dette.

For å få en effektiv og faglig kompetent klagenemnd med høy grad av tillit hos brukerne og i samfunnet generelt, er det avgjørende at nemnda består av personer med riktig faglig bakgrunn og erfaring. En konkurranseklagenemnd vil behandle saker som krever omfattende kjennskap til både konkurranserett og økonomiske analyse. I tillegg vil nemnda måtte ta stilling til spørsmål av mer prosessuell karakter. Nemnda vil også behandle saker om ileggelse av overtredelsesgebyr som utgjør straff etter EMK artikkel 6. Dette stiller krav om høy juridisk kompetanse i nemnda, og at dommererfaring vil være særlig relevant for å sikre god kvalitet på saksbehandlingen. Derfor er det viktig for nemndas tillit og legitimitet at det blir ansatt personer med dommererfaring, ikke bare dommerkompetanse, i nemnda. Det er et begrenset antall personer som har den nødvendige kompetanse og samtidig uavhengighet til å kunne være medlemmer i en konkurranseklagenemnd.

Konkurranseklagenemndas leder skal tilsettes av Kongen i statsråd som åremålstilsatt embetsmann for en periode på seks år, med adgang til gjenoppnevning for én periode. Klagenemndas øvrige medlemmer oppnevnes for en periode på fire år, med adgang til gjenoppnevning. Det er viktig at det avholdes en åpen søkeprosess før nemndas medlemmer formelt oppnevnes. For å sikre uavhengigheten forutsettes det at ansatte i Konkurransetilsynet eller Nærings- og fiskeridepartementet ikke skal kunne oppnevnes som medlemmer i Konkurranseklagenemnda, uten at dette fremgår av lovteksten. Det er ikke innført bestemmelser om karenstid for nemndas medlemmer fordi dette ville innebære en strengere regulering enn det som er praksis på sammenlignbare områder, og redusere antallet aktuelle kandidater til nemnda.

Oppnevnte nemndsmedlemmer kan ikke fratas vervet, unntatt i tilfeller hvor de ikke er i stand til eller er villige til å utføre vervet på en forsvarlig måte. Dette er av hensyn til nemndas uavhengighet, ved at det ikke skal kunne oppstå tilfeller hvor hensynet til å beholde vervet skal påvirke utfallet av saker med stor grad av offentlig eller politisk interesse. Regelen er viktig for tilliten til at nemndas medlemmer ikke kan utsettes for politisk press.

Av tredje ledd fremkommer hvor mange nemndsmedlemmer som skal delta i behandlingen av den enkelte sak. Som hovedregel skal nemnda settes med tre medlemmer. I særlige tilfeller kan nemndsleder beslutte at nemnda skal settes med fem medlemmer. En slik forsterket nemnd vil være aktuell i saker av prinsipiell karakter, ved særlig vanskelige bevisspørsmål, samt ved særlig kompliserte juridiske eller økonomiske vurderinger. Nemndsleder er ansvarlig for nemndas sammensetning i den enkelte sak.

Ifølge fjerde ledd skal nemnda treffe vedtak og avgjørelser ved alminnelig flertall. Departementet foreslår at nemnda må opplyse om dissenser og at det ved dissens må opplyses både hvem som er uenig og hva uenigheten gjelder. Dette anses som viktig for å skape legitimitet for nemndas vedtak og avgjørelser, og vil også være viktig for partene ved vurderingen av om saken skal bringes inn for domstolene. Bestemmelsen tilsvarer tvisteloven § 19-6 tredje ledd.

Ifølge bestemmelsens femte ledd skal sekretariatet utføre de oppgaver som nemndas leder pålegger, som er fastsatt i instruks eller som følger av forskrift etter loven. Sekretariatsfunksjoner i klagesaksbehandlingen kan omfatte en rekke forskjellige oppgaver. Det er behov for at noen utfører de administrative oppgavene, som journalføring av saksdokumenter, administrering av innsynsbegjæringer, organisering av møter, bestilling av tjenester og ekspedering av korrespondanse. Normalt må sekretariatet også håndtere økonomisk-administrative forhold, som føring av regnskap, utarbeidelse av budsjett og betaling av regninger. Sekretariatet kan også ha faglige og prosessledende oppgaver, som å vurdere innkommende dokumenters relevans og betydning for saken, føre referater fra møter, forberede og skrive utkast til vedtak og å gjøre juridiske, faktiske eller økonomiske utredninger med mer. Det er opp til nemndas leder å bestemme hvilke oppgaver sekretariatet skal utføre innenfor det som er faglig forsvarlig. Det er viktig at nemndas medlemmer involveres i alle trinn i saksbehandlingen, slik at de har hovedansvaret for utredningen/forberedelsen av klagesakene. Sekretariatets rolle bør således være å bistå nemnda i saksforberedelsen, samt håndtere generell administrasjon. Etter at nemnda har vært i drift en tid vil den nærmere arbeidsfordelingen mellom nemndsleder, øvrige nemndsmedlemmer og sekretariat bli tydeligere, og det vil da kunne bli aktuelt å regulere denne nærmere i en instruks eller eventuelt i forskrift.

Etter bestemmelsens sjette ledd skal Kongen i forskrift kunne gi nærmere regler om organiseringen av og saksbehandlingen i Konkurranseklagenemnda. Bestemmelsen gir mulighet til å gi utfyllende regler om nemndas organisering og saksbehandling etter hvert som de oppstår. Etter at nemnda har vært i virksomhet en periode, vil det kunne oppstå behov for særlige regler som utfyller de alminnelige reglene i forvaltningsloven. Slike regler kan for eksempel være nærmere regulering av muntlighet i overtredelsessaker eller lignende.

Til konkurranseloven § 37

Konkurranseloven § 37 gjelder valget mellom skriftlig eller muntlig saksbehandling. Første ledd fastslår at Konkurranseklagenemnda av eget tiltak må vurdere om det skal holdes møter eller muntlige forhandlinger med partene eller konkurransetilsynet på alle trinn av saksbehandlingen. Utgangspunktet i forvaltningsprosessen er skriftlig saksbehandling og partene har i utgangspunktet ikke krav på at det avholdes møter utover det som følger av forvaltningsloven § 11d. Avgjørelse av om det skal avholdes møte eller muntlige forhandlinger, er en prosessledende avgjørelse som ikke utløser klagerett. Dersom en part anser at det er uforsvarlig ikke å holde møter eller muntlige forhandlinger, vil dette kunne påberopes i en etterfølgende domstolsbehandling. Det legges likevel til grunn at nemnda vil legge vekt på partenes ønsker og vurdering av behovet for muntlighet ved avgjørelsen. Dette er også viktig for nemndas legitimitet.

Saker om foretakssammenslutninger og overtredelsessaker vil omfatte komplekse vurderinger knyttet til avgjørelsen av sakens faktum. Det kan være behov for omfattende bevisførsel, der muntlige forhandlinger kan bidra til raskere og grundigere opplysning av saken. På den annen side har konkurranserettslige saker ofte mange detaljerte økonomiske analyser og til dels tekniske opplysninger, som best fremstilles skriftlig. Det kan da være en fordel at opplysninger som fremlegges muntlig supplerer den skriftlige klagebehandlingen. I slike saker vil det kunne være en stor overvekt av dokumentbevis, hvor det er liten grunn til at disse skal leses opp for nemnda.

Nemnda skal blant annet behandle saker om overtredelsesgebyr, som etter EMK regnes som straff. Dette kan tilsi at det i behandlingen av slike saker åpnes for større innslag av muntlighet enn i fusjonssakene jf. ovenfor under punkt 3.4 og 6.8. I store, materielle konkurransesaker vil en forsvarlig saksbehandling uansett kreve noen grad av muntlighet både av hensyn til sakens opplysning og til nemndas legitimitet.

Reglene i EMK er gjennomført i norsk rett gjennom menneskerettsloven, og bestemmelsene i EMK gjelder derfor som norsk lov. Det er derfor ikke nødvendig å gjenta de relevante bestemmelsene i EMK eller vise til bestemmelsene i artikkel 6 for at disse skal gjelde for nemnda. Det er opp til nemnda å vurdere hvilke krav EMK stiller for behandlingen av den enkelte sak og hvordan disse kravene best kan oppfylles. Dette gjelder også i forhold til om det kreves og i så fall hvilken grad av muntlighet, som kreves i den enkelte sak.

Det er anledning til å avholde møter med parter, vitner eller Konkurransetilsynet enkeltvis. Samtidig gir det å møte alle samtidig bedre muligheter for kontradiksjon. Dette vil også kunne øke tilliten til nemndas saksbehandling. I mange saker vil det imidlertid være nødvendig å komme inn på forhold som anses som forretningshemmeligheter, eller forhold som en part ikke vil forklare seg fritt om dersom andre er tilstede. For at saken da skal bli fullt opplyst åpner derfor bestemmelsen for at det skal være mulig for nemnda å avholde møter med én part alene, slik praksis for departementet er i dag. I slike tilfeller skal øvrige parter og Konkurransetilsynet opplyses om at møtet skal holdes. Det bør være full åpenhet om hvem det avholdes møte med og hva som er temaet for møtet. Nye opplysninger eller anførsler av betydning for avgjørelsen skal protokolleres, jf. forvaltningsloven § 11 d om muntlige konferanser og nedtegning av opplysninger.

Bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi gjør det også mulig å gjennomføre muntlighet, uten at aktørene nødvendigvis må være fysisk til stede på samme sted. Dette gjør at noen av ulempene ved muntlighet, som utsettelser fordi det er vanskelig å få parter og vitner til å møte, vil bli redusert. Valget behøver derfor ikke stå mellom skriftlighet og muntlighet i tradisjonell forstand. Dette underbygger behovet for tilpasset saksbehandlingsverktøy og annen teknisk infrastruktur i nemnda.

Det følger av bestemmelsens annet ledd at nemnda av eget tiltak skal oversende samtlige dokumenter den mottar i saken til partene og tilsynet uten ugrunnet opphold. Regelen skal styrke partenes rett til kontradiksjon, og Konkurransetilsynets mulighet til å kommentere saken. Det samme følger langt på vei av reglene i forvaltningsloven § 17, jf. §§ 18-19. Bakgrunnen for regelen er imidlertid at den skal sikre at nemnda gir innsyn raskt og uten at partene skal måtte be om innsyn i det enkelte dokument. Bestemmelsen gjør ikke unntak fra reglene om begrensninger i retten til partsinnsyn. Nemnda vil derfor på samme måte som Konkurransetilsynet vurdere om det foreligger taushetsbelagt informasjon, jf. forvaltningsloven § 13 flg., og må vurdere om partene likevel bør ha innsyn i slik informasjon eller ikke. Nemnda må også vurdere hensynet til reglene om innsyn i overtredelsessaker og taushetsplikt om kilders identitet og skylderklæringer i lempningssøknader i konkurranseloven §§ 26 til 27a.

Til konkurranseloven § 38

Paragrafen innebærer at forvaltningsloven kapittel II om inhabilitet gjelder, med den presisering at et medlem av nemnda eller sekretariatet som tidligere har deltatt i behandlingen av saken er inhabil ved behandling av saken for Konkurranseklagenemnda. Dette gjelder uansett om den tidligere befatningen med saken har vært i et forvaltningsorgan, på vegne av en part eller på annen måte. Hva som kan regnes som samme sak i bestemmelsens forstand må vurderes konkret. Det samme gjelder medlem av nemnd eller sekretariat som har hatt oppdrag å utrede saken eller deler av den. Dette er en presisering i forhold til forvaltningsloven § 6 annet ledd om «andre særegne forhold» som «er egnet til å svekke tilliten». Det vil kunne svekke tilliten til klagenemndas uavhengighet om tidligere ansatte i Konkurransetilsynet eller departementet behandler saken i klagenemnda, som de har hatt befatning med tidligere. Det samme gjelder dersom et nemndmedlem tidligere har behandlet saken i en annen klagenemnd, som for eksempel Medieklagenemnda.

Bakgrunnen for habilitetsregelen, som er strengere enn det som følger av forvaltningslovens alminnelige regler, er at habilitetsspørsmålet er praktisk viktig fordi Konkurranseklagenemnda vil bestå av personer som har nemndsarbeidet som bierverv. De krav til spesialkompetanse og erfaring innen konkurranseområdet som må stilles til nemndmedlemmene for at de skal kunne utføre vervet, vil medføre at det i realiteten er en relativt liten krets av personer som er aktuelle for verv i nemnda. Dette kan medføre uheldige rollekombinasjoner som kan være egnet til å svekke tilliten til upartiskhet. Det er også lagt vekt på at nemnda skal treffe avgjørelser som kan gjelde omfattende økonomiske verdier for de involverte parter og for samfunnet, og det er derfor et særlig behov for at den er upartisk.

Etter forvaltningsloven § 8 avgjør «tjenestemannen» selv om han er inhabil. Spørsmålet kan forelegges for nærmeste overordnede dersom en part krever det, eller dersom «tjenestemannen» selv krever det. Dette er ikke regulert nærmere i bestemmelsen, siden nemndleder uansett står fritt med hensyn til å sette sammen en nemnd i hver sak. Lederen vil derfor kunne velge andre nemndmedlemmer dersom det er tvil om et medlems habilitet.

Dersom lederen selv er inhabil, vil en settenemndleder oppnevnes. Vedkommende beslutter hvilke medlemmer som skal behandle den aktuelle saken. Nærings- og fiskeridepartementet kan oppnevne setteleder når leder er inhabil. Bakgrunnen for dette er at en inhabil nemndsleder heller ikke skal bidra til å oppnevne sin stedfortreder i saken.

Bestemmelsene i forvaltningsloven kapittel II om habilitet utfyller bestemmelsen.

Til konkurranseloven § 39

Det følger av bestemmelsens første ledd at fristen for å klage på et vedtak om overtredelsesgebyr etter konkurranseloven § 29 første ledd er seks måneder. Dette er en utvidet klagefrist i forhold til den alminnelige klagefristen på tre uker i forvaltningsloven § 29 første ledd. Fristen er nødvendig for å kunne forberede en klage i så alvorlige, ofte omfattende og kompliserte saker. Klagefristen tilsvarer søksmålsfristen etter gjeldende rett, jf. konkurranseloven § 29 tredje ledd. Fristen regnes fra vedtaket er mottatt.

Fristen for å klage på et vedtak om å bringe ulovlig atferd til opphør etter konkurranseloven § 12 første ledd er satt til to måneder. Begrunnelsen for den utvidede klagefristen jf. forvaltningsloven § 29 som gir en klagefrist på tre uker, er at dette som hovedregel vil være omfattende og kompliserte saker. På den annen side omfatter de ikke en alvorlig sanksjon slik som overtredelsesgebyrsakene og krever vanligvis ikke like omfattende forberedelser. Klagefristen er derfor satt til to måneder fra vedtaket er mottatt. Øvrige saker nemnda behandler følger klagefristreglene i forvaltningsloven.

Dette medfører at i overtredelsessaker vil et vedtak om overtredelsesgebyr ha en klagefrist på seks måneder, mens et vedtak med pålegg om å bringe ulovlig atferd til opphør har en klagefrist på to måneder. Det er imidlertid ikke hensiktsmessig at klagebehandlingen deles opp for vedtak som både ilegger overtredelsesgebyr og pålegg om opphør. I disse sakene legges derfor den lengste klagefristen til grunn for vedtaket i sin helhet.

Konkurransetilsynet skal informere Konkurranseklagenemnda når det mottar en klage, jf. første ledd siste punktum. Dette gjør det mulig for Konkurranseklagenemnda og særlig lederen, å forberede seg til klagesaken ved å undersøke hvilke nemndmedlemmer som er tilgjengelige, eventuelt sørge for at noen blir tilgjengelige ved å endre eksisterende avtaler og å avklare eventuelle habilitetsspørsmål eller andre forhold av betydning for en effektiv gjennomføring av klagesaksbehandlingen, før saken kommer inn til nemnda. Særlig i fusjonssaker som har stramme tidsfrister vil dette være viktig for nemndas mulighet til å overholde fristene.

Fristen i fusjonssaker på 15 virkedager for Konkurransetilsynets oversendelse av en klagesak til departementet, jf. konkurranseloven § 20 a første ledd, videreføres i forhold til nemnda. Fristen for andre saker vil følge reguleringen i forvaltningsloven i § 33 fjerde ledd om at saken skal oversendes klageinstansen så snart saken er tilrettelagt.

Annet ledd slår fast at forvaltningsloven § 35 ikke skal gjelde for saker etter konkurranseloven. Konkurransetilsynet, Konkurranseklagenemnda og departementet kan likevel omgjøre egne vedtak uten at de er påklaget dersom vedtakene må anses som ugyldige. Kongen er ikke tatt med i oppramsingen her på grunn av at Kongen ikke vil treffe egne vedtak etter Konkurranseloven. Bakgrunnen er hensynet til uavhengigheten både for Konkurransetilsynet og Konkurranseklagenemnda. Det er imidlertid en fordel av effektivitetshensyn om vedtaksorganet kan omgjøre egne vedtak dersom de er ugyldige. Videre er hensynet til at nemnda og tilsynet ikke skal bruke mye tid på å behandle omgjøringsbegjæringer viktig. Dersom en part er misfornøyd med nemndas vedtak eller avgjørelser, kan saken tas inn for domstolene.

Bestemmelsen medfører at det kun er i ugyldighetstilfellene at omgjøring kan foretas i konkurransesaker og kun omgjøring av egne vedtak. Kongen, departementet eller nemnda kan således ikke omgjøre tilsynets vedtak av eget tiltak verken ved ugyldighet eller av andre hensyn. Kongen og departementet kan tilsvarende ikke omgjøre nemndas vedtak i medhold av forvaltningsloven § 35.

Dette er en innskrenkning i forhold til den alminnelige omgjøringsadgangen til overordnet forvaltningsorgan, se forvaltningsloven § 35 annet ledd. Den vanlige adgangen til å omgjøre underordnede organers avgjørelser i forvaltningen er blant annet begrunnet i styrings- og kontrollhensyn for overordnede organer i forvaltningshierarkiet.

Av bestemmelsens tredje ledd følger at klage til Konkurranseklagenemnda er en prosessforutsetning for søksmål om lovligheten av Konkurransetilsynets vedtak og avgjørelser. Bakgrunnen er at nemnda har særlig fagkompetanse og gode forutsetninger for å treffe materielt riktige vedtak, og at nemnda skal få et best mulig sakstilfang. Det siste er viktig for den faglige utviklingen og nemndas behov for å tiltrekke seg den rette fagkompetansen. Det er grunn til å tro at nemndsbehandling vil være rimeligere og raskere enn domstolsbehandling. Søksmål kan likevel reises når det er gått seks måneder fra klage første gang ble framsatt, og det ikke skyldes forsømmelse fra klagerens side at klageinstansens vedtak eller avgjørelse ikke foreligger. Dette er en sikkerhetsventil i tilfelle saken ikke blir behandlet i nemnda innen rimelig tid. Bestemmelsen tilsvarer forvaltningsloven § 27b siste punktum som gjelder for de tilfeller hvor forvaltningsorganet selv har avgjort at søksmål ikke kan reises før adgangen til å klage til overordnet forvaltningsorgan er benyttet.

Etter bestemmelsens tredje ledd følger at søksmål over Konkurranseklagenemndas vedtak må reises innen tre måneder etter at vedtaket eller avgjørelsen er mottatt. Det kan gis oppfriskning for oversittelse av fristen etter reglene i tvisteloven §§ 16-12 til 16-14. Retten kan prøve alle sider av saken. Tvisteloven gjelder ellers så langt den passer. Tredje ledd annet til fjerde punktum tilsvarer tidligere konkurranselov § 29 tredje ledd sjette til åttende punktum. Det vises til merknadene i tidligere forarbeider.

Etter bestemmelsens fjerde ledd skal søksmål over Konkurranseklagenemndas vedtak og avgjørelser rettes mot staten ved Konkurransetilsynet og anlegges for Gulating lagmannsrett. Bestemmelsen innebærer at søksmål over Konkurranseklagenemnda sine vedtak starter i lagmannsretten og ikke i tingretten som er den normale ordningen. Begrunnelsen er at mange av de konkurranserettslige tvistene er av stor økonomisk betydning og at private parter i mange tilfeller har behov for rask avklaring. Ved å bringe sakene direkte inn for lagmannsretten oppnås en reduksjon i antall rettsinstanser, slik at sakene raskere kan få en endelig avklaring og rettskraftig dom enn om de skulle gå veien om tingretten.

Bakgrunnen for valget av Gulating lagmannsrett er at konkurransesakene, som ofte er svært komplekse både rettslig og faktisk, krever høy faglig kompetanse for å behandles på en tilfredsstillende måte. Ved å la konkurranserettslige tvister ha særskilt verneting ved én lagmannsrett, gis mulighet til faglig spesialisering ved at dommere der får flere konkurransesaker til behandling enn de ellers ville gjort. Det er naturlig å velge Gulating lagmannsrett som særskilt verneting fordi denne domstolen er av en viss størrelse og fordi nemnda og Konkurransetilsynet har tilholdssted i Bergen. Domstolens størrelse er viktig fordi konkurransesakene kan være meget omfattende, og uten tilstrekkelig dommerkapasitet å sette av til slike saker vil saksbehandlingstiden kunne bli lang. Videre er det et poeng å velge en domstol som er stor nok til at den egner seg for uformell spesialisering.

Det særlige behovet for fagkompetanse innen konkurranserett og konkurranseøkonomi kan også oppnås ved å benytte fagkyndige meddommere med relevant kompetanse, jf. tvisteloven § 19-12. Denne bestemmelsen kan ivareta hensynet til å tilføre domstolen tilstrekkelig fagkyndighet i konkurranseøkonomi. Adgangen til å tilføre domstolen faglig kompetanse i form av meddommere med fagkyndighet i konkurranserett er imidlertid betinget av at begge parter foreslår oppnevnt den aktuelle kandidaten, jf. tvisteloven § 9-12 tredje ledd tredje punktum. Selv om meddommere med særlig kunnskap om konkurranserett og konkurranseøkonomi kan tilføre saken faglig kompetanse på et nivå som ikke kan forventes hos en dommer uten erfaring med konkurranserettslige saker, er det likevel en fordel at også fagdommeren kan oppnå den spesialisering saksmengden tillater, slik en ordning med tvungent verneting muliggjør.

Til konkurranseloven § 40

Bestemmelsen om retting tilsvarer tvisteloven § 19-8 første ledd. Retting vil være aktuelt i tilfeller hvor nemndas vedtak eller avgjørelse ved en feil er gitt en utforming som ikke er i overensstemmelse med nemndas intensjoner. Det er bare i tilfeller hvor det er åpenbart at det er begått en feil og hva den skal rettes til som regelen får anvendelse. For den nærmere avgrensningen av regelen vil praksis og teori knyttet til bestemmelsen i tvisteloven § 19-8 gi veiledning.

9.2 Merknad til lovforslaget del II om ikrafttredelse

Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan sette i kraft de enkelte bestemmelsene til forskjellig tid. Departementet legger til grunn at bestemmelsene som gjelder for Konkurranseklagenemnda skal tre i kraft i løpet av siste del av 2016, når den praktiske gjennomføringen av klageorganet er på plass. Øvrige endringer vil kunne tre i kraft fra et tidligere tidspunkt. Det foreslås videre en hjemmel for departementet til å gi overgangsregler jf. nr. 2.

Til dokumentets forside