3 Nærmere om Norges bilaterale avtale med IMF

Norge har en god økonomisk og finansiell stilling. IMF er hovedsporet for norsk støtte til kriserammede land som ikke er bistandsmottakere, og det er en norsk grunnholdning å støtte multilaterale institusjoners arbeid. Våre sterke offentlige finanser, store finansformue og betydelige valutareserver gjør det lettere for oss enn for mange andre å stille midler til disposisjon. Internasjonalt vil derfor mange vente at Norge bidrar mer enn landets størrelse og kvote i IMF isolert sett skulle tilsi.

En ulempe med bilaterale lån som finansieringsform er at det kan være vanskelig å lage et rammeverk som sikrer jevn fordeling av finansieringsbyrdene mellom land. I tillegg risikerer man å svekke sammenhengen mellom lands finansielle bidrag og deres innflytelse og representasjon i IMF. Spørsmålet om sammenheng mellom frivillige finansielle bidrag og innflytelse og representasjon er nå med i diskusjonene om den kommende kvote- og stemmerettsrevisjonen i IMF. Det er et skritt i positiv retning, selv om utfallet fortsatt er usikkert. Etter departementets vurdering er det også i denne runden i Norges interesse å bidra i den internasjonale dugnaden med å sikre IMF tilstrekkelig kapasitet.

Norges Bank har bedt Finansdepartementet om å godkjenne at Banken inngår en avtale med IMF som gir IMF anledning til å trekke opp til 6 mrd. SDR. Banken skriver at de ser det som naturlig at Norge deltar når IMFs styre etter grundig diskusjon har konkludert med at IMF fortsatt bør ha tilgang til bilaterale lån. Videre skriver banken at en videreføring av Norges bilaterale låneavtale på nivå med den som utløp i november, er forsvarlig ut fra hensynet til valutareservene.

De konkrete avtalene som vil bli benyttet ved fornyelse, bygger på 2012-avtalene med enkelte justeringer som gir långiverne økt innflytelse. Avtalene vil i all hovedsak være likelydende, med felles sluttdato ved utgangen av 2019 og mulighet til ett års forlengelse etter godkjenning av långiver. Långiverne får mer innflytelse over aktivering av låneavtalene enn i 2012-avtalene. Skal avtalene aktiveres for utbetaling, må långivere som står for minst 85 prosent av det samlede beløpet i avtalene stemme for, og summen av tilgjengelige kvoteressurser og NAB-midler må være under 100 mrd. SDR. Departementet vurderer disse endringene som positive.

Avtalen vil innebære at IMF får låneadgang i Norges Bank i form av en trekkrettighet på inntil 6 mrd. SDR. Basert på valutakursen 2. desember tilsvarer dette i underkant av 69 mrd. kroner. Långivere som selv får problemer med betalingsbalansen, vil på kort varsel kunne få tilbake trukne beløp. Trukne beløp vil dermed fortsatt regnes som del av Norges Banks valutareserver.

Det er lagt opp til at den bilaterale avtalen inngås med Norges Bank og IMF som formelle parter. Sentralbanklovens § 26 åpner for at «banken kan inngå avtaler om innskudds-, kreditt-, og garantiordninger med utenlandske sentralbanker og andre kredittinstitusjoner og med internasjonale organisasjoner og institusjoner», gitt at det foreligger «betryggende sikkerhet for dens tilgodehavende». Avtaler etter sentralbanklovens § 26 må forelegges Finansdepartementet for godkjenning. Lån til IMF anses å gi betryggende sikkerhet.

I likhet med de ordinære kvoteressursene og lån under NAB, kan midlene som stilles til disposisjon gjennom den bilaterale avtalen kun brukes til utlån under IMFs generelle ordninger.