4 Nærmere om de enkelte bestemmelsene i frihandelsavtalen

Den oppdaterte frihandelsavtalen mellom EFTA-statene og Ukraina består av 14 kapitler og 14 vedlegg (I–XIV). Vedleggene utgjør en integrert del av frihandelsavtalen.

4.1 Innledende bestemmelser

Avtalens fortale redegjør for hvem som er partene i avtalen og de forhold partene legger vekt på i gjennomføringen av frihandelsavtalen. EFTA og Ukraina har vektlagt tette og varige bånd og økonomisk integrasjon. Partene stadfester sine forpliktelser gjennom diverse internasjonale fora. Fortalen vektlegger blant annet betydningen av demokrati, menneskerettigheter, grunnleggende politiske og økonomiske rettigheter i tråd med partenes internasjonale forpliktelser, arbeidstakerrettigheter, bærekraftig utvikling, miljø, arbeid mot korrupsjon, og bedrifters samfunnsansvar. Videre stadfester partene sin hensikt om å fremme og ytterligere styrke det multilaterale handelssystemet ved å bygge på sine rettigheter og forpliktelser under avtaleverket i Verdens handelsorganisasjon (WTO).

Artikkel 1.1 fastslår formålet med frihandelsavtalen. Partene oppretter et frihandelsområde basert på handelsforbindelser mellom markedsøkonomier og respekt for demokratiske prinsipper og menneskerettigheter, med siktemål om å bidra til velstand og en bærekraftig utvikling. Målsettingene er å oppnå liberalisering av handel med varer og tjenester, å øke investeringsmulighetene betraktelig, å forbedre rammebetingelsene for digital handel, å forhindre, fjerne og redusere unødvendige tekniske handelshindringer, å oppnå gjensidig ytterligere liberalisering av markedene for offentlige anskaffelser, å fremme konkurranse, å sikre tilstrekkelig og effektiv beskyttelse av immaterielle rettigheter i tråd med internasjonale standarder, å utvikle internasjonal handel for å bidra til målet om bærekraftig utvikling, og å bidra til en harmonisk utvikling og utvidelse av verdenshandelen.

Artikkel 1.2 fastslår at avtalen gjelder handel mellom de enkelte EFTA-statene og Ukraina, men ikke handelsrelasjonene mellom de enkelte EFTA-statene. Artikkelen fastslår videre at Sveits skal representere Liechtenstein i saker som er dekket av traktaten av 29. mars 1923, som etablerer en tollunion mellom disse to statene.

Artikkel 1.3 bekrefter partenes rettigheter og forpliktelser under WTO-avtalen, og øvrige avtaler forhandlet under WTO og andre internasjonale avtaler som de er part i. Artikkelen fastslår at avtalen ikke skal være til hinder for opprettholdelsen eller etablering av tollunioner, frihandelsområder, grensehandelsordninger eller andre preferensielle avtaler, så lenge de ikke endrer handelsordninger som følger av denne avtalen. Artikkelen fastslår videre at en part som går inn i en tollunion med en tredjepart skal starte konsultasjoner på forespørsel fra en av de andre partene i avtalen.

Artikkel 1.4 fastslår avtalens territorielle virkeområde. Anvendelsen av denne avtalen er midlertidig suspendert i de områdene av Ukraina hvor Ukrainas regjering ikke utøver effektiv kontroll. Avtalen omfatter ikke Svalbard, med unntak for handel med varer.

Artikkel 1.5 fastslår at hver part i avtalen skal sikre at sine respektive sentrale, regionale og lokale myndigheter, samt ikke-statlige organer i utøvelsen av myndighet delegert fra sentrale, regionale og lokale myndigheter, overholder avtalens forpliktelser.

Artikkel 1.6 fastslår at hver part skal kunngjøre eller på annen måte gjøre offentlig tilgjengelig nasjonale lover, forskrifter, rettsavgjørelser, forvaltningsvedtak med generell anvendelse og partenes internasjonale avtaler som kan påvirke anvendelsen av denne avtalen. Partene skal omgående svare på konkrete spørsmål, og på forespørsel utlevere informasjon til hverandre som gjelder forannevnte. De er ikke forpliktet til å avsløre konfidensiell informasjon.

4.2 Handel med varer

Artikkel 2.1 viser til at kapitlet omfatter handel med varer mellom partene.

Artikkel 2.2 viser til at partenes tollavgiftskonsesjoner overfor hverandre er beskrevet i vedlegg I til IV. Med mindre annet er beskrevet i avtalen, skal ingen av partene introdusere nye, eller øke, tollavgiftssatser overfor hverandre. Importtollavgift defineres, og omfatter ikke avgifter innført i henhold til artikkel III (internbeskatning) eller VIII (gebyrer og formaliteter) av GATT 1994, eller artiklene om handelstiltak (artiklene 2.16, 2.17. 2.18 eller 2.19) eller artikkel 5 i WTO-avtalen om jordbruk.

Artikkel 2.3 fastslår partenes plikt til å eliminere alle eksportavgifter og ikke introdusere nye eksportavgifter overfor hverandre. Eksportavgifter på produkter eksportert til EFTA-statene fra Ukraina, skal gradvis reduseres i henhold til Ukrainas forpliktelser i WTO. Artikkelen pålegger Ukraina å gi EFTA-statene minst like gode betingelser som de gir til EU.

Artikkel 2.4 bekrefter partenes rettigheter og forpliktelser under WTO-avtalen om jordbruk, med mindre annet er fastsatt i kapitlet.

Artikkel 2.5 viser til at avtalens bestemmelser om opprinnelsesregler og administrativt samarbeid om tollavgiftsspørsmål reguleres i protokollen om opprinnelsesregler.

Artikkel 2.6 slår fast at varer skal klassifiseres i henhold til det harmoniserte varebeskrivelses- og kodesystemet («HS») utarbeidet i regi av Verdens tollorganisasjon (WCO). Videre inneholder artikkelen bestemmelser om fremtidige tekniske endringer av partenes tolltariffer. Slike endringer skal gjennomføres uten å svekke eksisterende tollavgiftsforpliktelser.

Artikkel 2.7 fastslår at artikkel VII i GATT 1994 (beregning av tollverdi) og første del av avtalen om gjennomføring av artikkel VII i GATT 1994 innlemmes i og gjøres til en del av avtalen, med de nødvendige tilpasninger.

Artikkel 2.8 fastslår at WTOs avtale om tekniske handelshindringer (TBT-avtalen) innlemmes i og gjøres til en del av avtalen, med de nødvendige tilpasninger. Partene skal holde konsultasjoner når en part anser at en annen part har innført eller vurderer å innføre et tiltak som ikke er i tråd med TBT-avtalen. På anmodning fra en part skal partene forhandle frem en ordning som sikrer at fordelaktig behandling knyttet til tekniske forskrifter, standarder og samsvarsvurderinger som alle parter har avtalt med EU, også skal gjelde mellom partene. Videre skal partene utveksle kontaktpunkter for å forenkle kommunikasjon og informasjonsutveksling om tekniske handelshindre.

Artikkel 2.9 fastslår at WTOs avtale om veterinære og plantesanitære tiltak (SPS-avtalen) innlemmes i og gjøres til en del av avtalen, med de nødvendige tilpasninger. Partene skal styrke sitt samarbeid innenfor området for SPS, med formål om å øke forståelsen for hverandres systemer og tilrettelegge for tilgang til hverandres markeder. Bestemmelsen fastslår at partene skal konsultere om SPS-tiltak innført av en part som en annen part mener strider mot WTOs SPS-avtale eller denne artikkelen og som innvirker på handelen mellom partene. Konsultasjonene skal gjennomføres innen 30 dager. På forespørsel skal partene gi hverandre lik behandling som den behandling hver avtalepart gir til EU på det veterinære og plantesanitære området. Til slutt fastslås det at partene skal utveksle kontaktpunkter for å legge til rette for kommunikasjon om SPS-relaterte spørsmål.

Artikkel 2.10 fastslår at WTOs avtale om importlisensieringsprosedyrer kommer til anvendelse og innlemmes i frihandelsavtalen, med de nødvendige tilpasninger. Artikkelen pålegger partene å notifisere hverandre ved innføring eller endring av importlisensieringsprosedyrer som kan forventes å påvirke den bilaterale handelen, inkludert om formålet med tiltaket og vilkårene for å få lisens.

Importlisensieringsprosedyrer skal praktiseres på en rettferdig, ikke-diskriminerende, transparent og forutsigbar måte, og være så lite handelshindrende som mulig. Ved avslag på søknad om importlisens plikter parten å straks gi søkeren skriftlig begrunnelse for avslaget, og gi søkeren adgang til å påklage vedtaket til minst ett uavhengig administrativt nivå og til minst én rettslig instans.

Artikkel 2.11 fastslår at partene kan benytte et system med eksportlisenser bare dersom mindre handelshindrende tiltak ikke er tilgjengelig, og kun så fremt eksportlisensprosedyrene understøtter tiltak som er i tråd med WTO-regelverket. Partene skal når avtalen trer i kraft notifisere hverandre om eksisterende eksportlisensprosedyrer, i henhold til nærmere regler om hva notifikasjonen skal omfatte. Deretter skal partene notifisere øvrige parter i forkant av innføring av nye eksportlisensprosedyrer, samt respondere straks på spørsmål fra en part om det samme. Partene skal ved avslag på søknad om eksportlisens gi en skriftlig begrunnelse, og også gi søkeren adgang til å påklage avslaget. Artikkelen får ikke virkning for regler om eksportkontroll og sanksjonsregimer, samt forpliktelser som parten har under ulike multilaterale og andre nærmere bestemte avtaler relatert til våpen, atomkraft mv.

Artikkel 2.12 fastslår at artikkel XI i GATT 1994 (kvantitative restriksjoner) innlemmes i og gjøres til en del av avtalen, med de nødvendige tilpasninger. En part som innfører et tiltak i samsvar med avsnitt 2 i artikkel XI i GATT 1994, skal omgående notifisere de øvrige partene. Tiltak som treffes skal være midlertidige, ikke-diskriminerende, åpne og ikke gå lenger enn det som er nødvendig for å håndtere forholdene som dekkes av unntaksbestemmelsene i avsnitt 2 under GATT artikkel XI. Tiltakene skal heller ikke skape unødvendige handelshindringer mellom partene.

Artikkel 2.13 fastslår at artikkel VIII i GATT 1994 (gebyrer og formaliteter) innlemmes i og gjøres til en del av avtalen, med de nødvendige tilpasninger i henhold til artikkel 7 (gebyrer og formaliteter) i vedlegg V (handelsfasilitering).

Artikkel 2.14 fastslår at artikkel III i GATT 1994 innlemmes i og gjøres til en del av avtalen, med de nødvendige tilpasninger.

Artikkel 2.15 viser til at bestemmelser om handelsfasilitering reguleres i vedlegg V (handelsfasilitering).

Artikkel 2.16 fastslår at partenes rettigheter og forpliktelser relatert til subsidier og utjevningstiltak reguleres av artikkel VI og XVI i GATT 1994 og av WTO-avtalen om subsidier og utjevningstiltak. Før en part iverksetter undersøkelser for å fastslå eksistensen, graden og effekten av påståtte subsidier i en annen part, skal den skriftlig underrette den parten som kan bli gjenstand for undersøkelse, og i en periode på minst 60 dager gi den parten anledning til konsultasjoner med sikte på å finne en omforent løsning.

Artikkel 2.17 fastslår at ingen parter skal benytte antidumpingsstiltak hjemlet i artikkel VI i GATT 1994 og WTO-avtalen om antidumping, mot varer med opprinnelse i en annen part. Partene skal gjennomgå håndhevelsen av bestemmelsen fem år etter avtalen har trådt i kraft, og deretter, hvis ønskelig, annethvert år.

Artikkel 2.18 stadfester at avtalen ikke gir partene andre rettigheter og plikter enn hva som reguleres av artikkel XIX i GATT 1994 og WTO-avtalen om beskyttelsestiltak, med unntak for at import fra en eller flere av partene skal unntas globale beskyttelsestiltak, dersom denne importen ikke forårsaker eller truer med å forårsake alvorlig skade.

Artikkel 2.19 fastslår at en part kan iverksette bilaterale beskyttelsestiltak hvis partens industri blir eller står i fare for å bli alvorlig skadelidende på grunn av økt import av en vare, enten i absolutte termer eller relativt i forhold til partens industri, som følge av de reduserte eller eliminerte tollavgiftssatser i denne avtalen. Slike beskyttelsestiltak kan kun iverksettes på bakgrunn av en undersøkelse gjennomført i tråd med artikkel 3 og 4 i WTO-avtalen om beskyttelsestiltak.

Beskyttelsestiltak kan bestå i å suspendere tollavgiftsreduksjonsforpliktelser under avtalen eller øke tollavgiftssatsen for det gjeldende produktet. En part som ønsker å iverksette bilaterale beskyttelsestiltak under denne artikkelen, må øyeblikkelig underrette de andre partene og fremlegge relevant informasjon, inkludert bevis på alvorlig skade eller trussel derav. En part som rammes av beskyttelsestiltaket, skal tilbys kompensasjon i form av ekvivalent tollavgiftsreduksjon for andre varer. Parten som har til formål å innføre beskyttelsestiltak, må gi adekvat mulighet for konsultasjoner med mål om å komme til enighet om kompensasjon. Dersom partene ikke kommer til enighet om kompensasjon, kan parten som er mål for beskyttelsestiltakene treffe kompensatoriske tiltak. I utgangspunktet kan ikke bilaterale beskyttelsestiltak opprettholdes lenger enn ett år, men i unntakstilfeller kan tiltaket forlenges med to år. Midlertidige beskyttelsestiltak kan iverksettes i kritiske situasjoner. Ethvert midlertidig beskyttelsestiltak skal avsluttes innen 200 dager. Partene skal fem år etter avtalens ikrafttredelse vurdere om det er behov for å opprettholde muligheten til å treffe beskyttelsestiltak. Dersom partene bestemmer seg for å opprettholde adgangen, skal bestemmelsene vurderes med toårige intervaller av Den blandede komité.

Artikkel 2.20 stadfester at artikkel XVII i GATT 1994 (statlige handelsforetak) og avtalen om fortolkning av artikkel XVII i GATT 1994, kommer til anvendelse og innlemmes i avtalen, med de nødvendige tilpasninger.

Artikkel 2.21 fastslår at artikkel XX i GATT 1994 (generelle unntak) kommer til anvendelse og innlemmes i frihandelsavtalen, med de nødvendige tilpasninger.

Artikkel 2.22 fastslår at artikkel XXI i GATT 1994 (nasjonal sikkerhet) kommer til anvendelse og innlemmes i frihandelsavtalen, med de nødvendige tilpasninger.

Artikkel 2.23 fastslår at en part som har alvorlige vanskeligheter med betalingsbalansen, eller dersom det er umiddelbar fare for at slike vanskeligheter vil oppstå, kan innføre handelsrestriktive tiltak i tråd med vilkårene i GATT 1994 og WTO-overenskomsten om betalingsbalansebestemmelsen i GATT 1994. Slike tiltak skal være tidsbegrensede og ikke-diskriminerende, og ikke være mer omfattende enn nødvendig. En part som iverksetter slike tiltak, skal notifisere de øvrige partene umiddelbart.

Artikkel 2.24 fastslår at partene, for å overvåke avtalens implementering og beregne utnyttelsen av tollavgiftspreferansene gitt under avtalen, årlig skal utveksle importstatistikk og preferansetollavgiftssatser samt anvendte mestbegunstigelses-tollavgiftssatser (MFN) for de tre foregående år.

Artikkel 2.25 fastslår at det opprettes en underkomité for handel med varer. Mandat for komiteen er nedfelt i vedlegg VI.

4.3 Handel med tjenester

Artikkel 3.1 fastslår at kapitlet gjelder tiltak innført eller opprettholdt av partene som påvirker handel med tjenester, og at det gjelder alle tjenestesektorer. Artikkelen fastslår at kapitlet ikke gjelder tiltak som påvirker luftfartsrettigheter og tjenester direkte relatert til luftfartsrettigheter. Unntak for dette er beskrevet i avsnitt 3 i GATS-vedlegget om lufttransporttjenester. I artikkelen spesifiseres det at artiklene 3.4, 3.5 og 3.6 ikke skal gjelde for regelverk som angår offentlige anskaffelser.

Artikkel 3.2 spesifiserer hvordan visse begreper i GATS skal forstås i avtalen hvor GATS-bestemmelser inkorporeres og gjøres gjeldende.

Artikkel 3.3 definerer en rekke begreper som er sentrale for forståelsen av kapitlet.

Artikkel 3.4 forplikter partene, med unntak gitt i listen over MFN-unntak i vedlegg VIII, til å gi hverandres tjenester og tjenestetilbydere minst like gode vilkår med hensyn til alle tiltak som påvirker tilbudet av tjenester som gis tilsvarende tjenester og tjenestetilbydere fra stater som ikke er part i avtalen. Dette gjelder ikke vilkår gitt av en part på grunnlag av andre avtaler som er rapportert under GATS artikkel V eller artikkel V bis.

Artikkel 3.5 inkorporerer og gjør GATS artikkel XVI til en del av kapitlet. Artikkelen fastslår at partene gir hverandres tjenester og tjenestetilbydere den markedsadgang som er beskrevet i bindingslistene, og fastsetter de markedsrestriksjoner det ikke er tillatt å beholde eller innføre for sektorer der partene påtar seg forpliktelser for markedsadgang, med mindre forbehold er tatt i bindingslistene.

Artikkel 3.6 inkorporerer og gjør GATS artikkel XVII til en del av kapitlet. Artikkelen forplikter partene til å gi hverandres tjenester og tjenestetilbydere nasjonal behandling i de sektorer som omfattes av partenes bindingslister, med de eventuelle unntak som er beskrevet i de samme bindingslistene.

Artikkel 3.7 inkorporerer og gjør GATS artikkel XVIII til en del av kapitlet. Artikkelen åpner for at partene kan forhandle om forpliktelser som påvirker handelen med tjenester på andre måter enn de tiltak som må skrives inn i bindingslisten etter artikkel 3.5 og 3.6. Slike tilleggsforpliktelser skal i tilfelle skrives inn i bindingslisten.

Artikkel 3.8 fastslår at myndighetstiltak (som ikke omfattes av artikkel 3.5 og 3.6) som påvirker handel med tjenester, skal forvaltes på en rimelig, objektiv og upartisk måte, og redegjør for prosedyrene for slike tiltak.

Artikkel 3.9 forplikter partene til å ta hensyn til utdannelsen, erfaringen, lisenser og sertifikater oppnådd i den andre parten, ved vurdering av om relevante standarder og kriterier for autorisasjon, lisensiering eller sertifisering av tjenestetilbydere er oppfylt. Enhver part som gjennom avtale eller på eget initiativ innrømmer godkjennelse av utdannelse, krav og kvalifikasjoner med stater som ikke er part i avtalen, skal gi de andre avtalepartene anledning til å forhandle tilsvarende godkjennelse. Enhver slik avtale eller godkjennelse skal være i samsvar med WTO-avtalen, derunder GATS artikkel VII.3.

Artikkel 3.10 gjelder tiltak som angår personer som er en av partenes tjenestetilbydere og personer som er ansatt hos en tjenestetilbyder for å kunne tilby tjenesten. Artikkelen slår fast at personer som er omfattet av spesifikke forpliktelser skal gis adgang til å tilby tjenester i henhold til forpliktelsene. Artikkelen slår videre fast at kapitlet ikke gjelder adgangen til å søke tilgang til en av partenes arbeidsmarked, statsborgerskap, bosetting eller oppholdstillatelse på permanent basis.

Artikkel 3.11 inkorporerer og gjør GATS artikkel III.1 og III.2 samt artikkel III bis til en del av kapitlet. Artikkelen pålegger partene å publisere regelverk som angår eller påvirker kapitlets virkemåte. Dette omfatter også internasjonale avtaler som angår eller påvirker handelen med tjenester. Artikkelen spesifiserer at ingenting i dette kapitlet krever at en part skal legge frem fortrolig informasjon.

Artikkel 3.12 inkorporerer og gjør GATS artikkel VIII.1, VIII.2 og VIII.5 til en del av kapitlet. Artikkelen forplikter partene til å sikre at monopoler opptrer i samsvar med partens forpliktelser under artikkel 3.4 og spesifikke forpliktelser, og at monopoler ikke misbruker sin monopolmakt på områder hvor parten har påtatt seg spesifikke forpliktelser. Artikkelen gjelder også for tilfeller hvor en part har eksklusive tjenestetilbydere, enten ved at kun et begrenset antall tjenestetilbydere tillates eller det er vesentlig inngrep i konkurransen mellom en parts tjenestetilbydere.

Artikkel 3.13 inkorporerer og gjør GATS artikkel IX til en del av kapitlet. Artikkelen fastslår at en part på den andre parts forespørsel skal inngå i konsultasjoner, med sikte på å eliminere enkelte tjenestetilbyderes forretningsskikk som kan hemme konkurransen og dermed begrense handel med tjenester.

Artikkel 3.14 fastslår at med unntak for under omstendigheter beskrevet i artikkel 3.15, skal ikke en part anvende restriksjoner på internasjonale overføringer og betalinger for løpende transaksjoner med en annen part. Artikkelen fastslår også at ingenting i dette kapitlet skal påvirke partenes rettigheter og forpliktelser under artiklene i IMF-avtalen.

Artikkel 3.15 pålegger partene å etterstrebe å unngå innføring av restriksjoner for å beskytte betalingsbalansen. Artikkelen fastslår at enhver restriksjon for å beskytte betalingsbalansen som er vedtatt i samsvar med GATS artikkel XII, skal anvendes under kapitlet.

Artikkel 3.16 inkorporerer og gjør gjeldende GATS artikkel XIV og XIV bis.1. Artikkelen fastsetter generelle unntak fra avtalens bestemmelser, under henvisning til blant annet beskyttelse av offentlig moral og menneskers, dyrs og planters liv og helse.

Artikkel 3.17 fastslår at hver part skal oppgi de spesifikke forpliktelsene parten tar etter artikkel 3.5, 3.6 og 3.7 i en bindingsliste.

Artikkel 3.18 fastslår at partene på en parts skriftlige forespørsel innen tre måneder skal holde konsultasjoner, for å vurdere endring eller tilbaketrekking av en spesifikk forpliktelse i samme parts bindingsliste, med sikte på å oppnå et generelt nivå på forpliktelsene som er minst like godt som det var før konsultasjonene. Artikkelen fastslår videre at artikkel 10.5 får anvendelse på endring av bindingslister.

Artikkel 3.19 forplikter partene til jevnlig å gjennomgå sine bindingslister og lister over MFN-unntak, med sikte på å eliminere diskriminering i handel med tjenester mellom partene.

Artikkel 3.20 fastslår at vedleggene VII, VIII, IX og X utgjør en integrert del av dette kapitlet.

4.4 Elektronisk handel

Artikkel 4.1 definerer en rekke begreper som er sentrale for forståelsen av kapitlet.

Artikkel 4.2 fastslår at kapitlet får anvendelse for handel som gjennomføres elektronisk, med de begrensninger som følger av reguleringer for finansielle tjenester. Artikkelen bestemmer at kapitlet ikke får anvendelse på film, musikk eller kringskasting.

Artikkel 4.3 stadfester partenes anerkjennelse av de økonomiske fordelene av elektronisk handel, og betydningen av å skape miljø for tillit, beskyttelse av persondata og konfidensialitet, samt beskyttelse mot svindel i elektronisk handel.

Artikkel 4.4 fastslår partenes rett til å regulere elektronisk handel for å ivareta legitime samfunnshensyn.

Artikkel 4.5 fastsetter forbud mot tollavgift på elektroniske overføringer.

Artikkel 4.6 fastslår at partene ikke kan nekte elektroniske kontrakter rettslig betydning kun basert på at kontraktene er etablert i elektronisk form. Unntatt der det fremgår av regelverk for spesifikke kontraktstyper, skal partene ikke forhindres fra å bruke elektroniske kontrakter.

Artikkel 4.7 fastslår at partene skal gjøre alle handelsdokumenter tilgjengelige i elektronisk form.

Artikkel 4.8 pålegger avtalepartene å sikre at forbrukere har tilgang til internett, og at forbrukere har adgang til å distribuere og bruke tjenester, samt bruke applikasjoner ut fra forbrukernes eget valg.

Artikkel 4.9 pålegger avtalepartene å vedta eller videreføre effektiv beskyttelse av forbrukere som deltar i elektroniske avtaletransaksjoner, og gir eksempler på tiltak for forbrukerbeskyttelse. Artikkelen understreker betydningen av at organer som skal verne om forbrukerinteresser, også har myndighet til å håndheve adekvate tiltak for å verne om forbrukerinteressene.

Artikkel 4.10 fastslår at hver avtalepart, for å effektivt verne brukere mot uønskede elektroniske meldinger, skal innføre eller videreføre tiltak som pålegger vedkommende som leverer slike meldinger å legge til rette for at mottakere kan stanse meldingene og be om samtykke, i henhold til nasjonale regler.

Artikkel 4.11 forplikter partene til å sikre dataflyt over landegrensene. Ingen av avtalepartene kan pålegge bruk av fasiliteter eller nettverkselementer godkjent hos avtaleparten, pålegge lokal lokalisering av data, forby lagring eller prosessering på territoriet til den andre avtaleparten, eller sette som vilkår for dataoverføring at lokale fasiliteter eller nettverkselementer benyttes. Artikkelen fastslår at dette ikke skal være til hinder for at avtaleparter treffer tiltak, som ikke samsvarer med disse forpliktelsene, dersom tiltakene er truffet for å verne om legitime samfunnsinteresser.

Artikkel 4.12 stadfester partenes anerkjennelse av betydningen elektroniske betalinger har i elektronisk handel. Partene er enige om å støtte utviklingen av effektive, trygge og sikre grensekryssende betalinger, gjennom vedtakelse og bruk av internasjonale standarder for elektroniske betalinger og elektroniske fakturaer.

Artikkel 4.13 fastslår at partene anerkjenner at vern om persondata og personinformasjon er fundamentale rettigheter, som i denne hensikt bidrar til utviklingen av digital handel og tillit. Hver avtalepart skal vedta eller videreføre sikkerhetsmekanismer som parten mener er passende for å sikre et høyt nivå på vernet om persondata og personinformasjon, inkludert gjennom vedtak om, eller anvendelse av, regler om grensekryssende overføringer for persondata. Artikkelen fastslår videre at ingenting i denne avtalen skal påvirke vernet om persondata eller personinformasjon gitt i samsvar med partenes respektive sikkerhetsmekanismer.

Artikkel 4.14 fastslår at ingen av avtalepartene skal kreve overføring av, eller tilgang til kildekoden i dataprogrammer eid av juridiske eller faktiske personer. Dette gjelder ikke dersom et slikt krav gjelder i medhold av domstolsbeslutning eller beslutning truffet av administrativt tribunal, i samsvar med vern av immaterielle rettigheter eller håndheving av dette vernet, i medhold av konkurranseretten eller håndheving av konkurranseregler, i medhold av regler om offentlige anskaffelser, i medhold av tekniske kontrollorganers ansvar for å vurdere produktgodkjenning eller i samsvar med frivillig overføring eller innsyn i kildekoder.

Artikkel 4.15 fastslår at avtalepartene kan samarbeide om regelverksspørsmål som gjelder elektronisk handel, og gir eksempler på slikt samarbeid.

Artikkel 4.16 fastslår at unntakene i artikkel XX i GATT 1994 og artikkel XIV i GATS innlemmes i og gjøres til en del av avtalen, med de nødvendige tilpasninger.

Artikkel 4.17 fastslår at unntakene i artikkel XXI i GATT 1994 og artikkel XIV bis i GATS, innlemmes i og gjøres til en del av avtalen, med de nødvendige tilpasninger.

4.5 Investeringer

Artikkel 5.1 fastslår at kapitlet gjelder for investeringer som utgjør, eller er knyttet til, en direkte investering. Det slås fast at kapitlet ikke gjelder for investeringer i tjenestesektoren. Kapitlet gjelder for investeringer som er foretatt før avtalen trer i kraft, men tvister på grunnlag av hendelser forut for ikrafttredelse er ikke dekket. Det fremgår videre at bestemmelsene i kapitlet ikke skal påvirke tolkning eller anvendelse av andre avtaler om investeringer, eller om skatt, mellom Ukraina og en eller flere av EFTA-statene.

Artikkel 5.2 definerer en rekke begreper som er sentrale for forståelsen av kapitlet.

Artikkel 5.3 slår fast at partene skal gi investorer fra den andre parten og deres investeringer behandling i overensstemmelse med folkeretten, inkludert rimelig og rettferdig behandling og god beskyttelse og sikkerhet.

Artikkel 5.4 forplikter partene til å gi nasjonal behandling til investorer fra den andre parten og deres investeringer, med unntak for reservasjoner beskrevet i vedlegg XI, herunder skatteunntak.

Artikkel 5.5 forplikter partene til å gi investorer fra den andre parten, og deres investeringer, like god behandling som de gir til investorer fra andre stater og deres investeringer, med unntak for reservasjoner beskrevet i vedlegg XII (bestevilkårsbehandling), herunder skatteunntak. Behandling som gis på bakgrunn av bestemmelser i andre frihandelsavtaler, investeringsbeskyttelsesavtaler, skatteavtaler mv. er unntatt, men forespørsel fra den andre parten om å inkorporere denne behandlingen i handelsavtalen skal vurderes.

Artikkel 5.6 gjør det klart at partene skal gi investorer fra den andre parten like stor rett som egne investorer, eller investorer fra andre land, når det gjelder jurisdiksjonen i domstolene og administrative ordninger.

Artikkel 5.7 forplikter partene til å tillate personer fra den andre parten og nøkkelpersonell ansatt av en person fra den andre parten, innenfor rammen av sine lover og reguleringer, midlertidig tilgang til og opphold i sitt territorium. Det samme gjelder for ektefelle og barn til slikt nøkkelpersonell for den samme perioden.

Artikkel 5.8 slår fast at investeringskapitlet ikke skal være til hinder for at partene kan opprettholde og innføre ny regulering, som er i overensstemmelse med kapitlet og som er i det offentliges interesse (som helse, miljø, sikkerhet). En part skal ikke senke, eller tilby seg å senke, standardene i slik regulering for å tiltrekke seg investeringer.

Artikkel 5.9 gjør det klart at lover, reguleringer, dommer og beslutninger som har allmenn anvendelse og gjelder forhold dekket av bestemmelsene i kapitlet, skal offentliggjøres eller gjøres offentlig tilgjengelig, med mindre slik offentliggjøring vil være til hinder for rettsforfølging, i strid med offentlighetens interesser eller begrense investors legitime kommersielle interesser.

Artikkel 5.10 viser til WTO-avtalen om handelsrelaterte investeringstiltak (TRIMs) og inkorporerer denne i avtalen.

Artikkel 5.11 beskriver hva den nasjonale behandlingen i artikkel 5.4 ikke skal omfatte.

Artikkel 5.12 slår fast at partene gir hverandres investorer rett til løpende transaksjoner og kapitalbevegelser, innenfor rammene som gis av IMF-avtalen.

Artikkel 5.13 slår fast at partene skal søke å unngå å pålegge restriksjoner for å ivareta betalingsbalansen. Dette skal reguleres av ledd 1 til 3 i artikkel XII i GATS, og partene skal umiddelbart varsle Den blandede komité om slike restriksjoner.

Artikkel 5.14 fastslår at unntakene i artikkel XIV i GATS innlemmes i og gjøres til en del av dette kapitlet, med de nødvendige tilpasninger.

Artikkel 5.15 fastslår at partene skal vurdere reguleringen for, og omfanget av, investeringer mellom partene, i overensstemmelse med deres forpliktelser i internasjonale investeringsavtaler, ikke senere enn tre år etter avtalens ikrafttredelse og jevnlig deretter.

4.6 Vern av immaterialrettigheter

Artikkel 6.1 forplikter partene til å sikre effektiv og ikke-diskriminerende beskyttelse og håndheving av immaterialrettigheter i samsvar med artikkelen selv, vedlegg XIII og de internasjonale avtaler som det er vist til i vedlegget. Det er presisert at dette gjelder både nasjonal behandling og bestevilkårsbehandling, med slike unntak som WTO-avtalen om handelsrelaterte sider ved immaterialrettigheter (TRIPS) åpner for. Dersom en part inngår en avtale med en tredjepart som gir bedre vilkår på dette området, skal disse rettighetene også gis til partene i denne avtalen. Partene er enige om, på oppfordring fra en part i Den blandede komité, å vurdere muligheten for å videreutvikle partenes forpliktelser i dette kapitlet og vedlegg XIII.

Det nærmere innholdet i beskyttelsen av de forskjellige kategoriene av immaterialrettigheter fremgår av vedlegg XIII. Bestemmelsene om immaterialrettigheter sikrer effektivt vern av norske aktørers rettigheter til åndsverk, patenter, varemerke og design mv.

4.7 Offentlige anskaffelser

Artikkel 7.1 fastslår at WTO-avtalen om offentlige anskaffelser inntas i og gjøres til del av avtalen, med de nødvendige tilpasninger. I tillegg omfattes konsesjonskontrakter for bygge- og anleggsarbeider som definert i vedlegg XIV (offentlige anskaffelser). Partene forplikter seg til å samarbeide om økt forståelse og videre liberalisering av markedene for offentlige anskaffelser.

Artikkel 7.2 viser til at partenes kontaktpunkter for informasjonsutveksling om lover, reguleringer og praktiseringer av regelverk om offentlige anskaffelser, er angitt i vedlegg XIV (offentlige anskaffelser). Slik informasjonsutveksling skal finne sted etter oppfordring.

Artikkel 7.3 fastslår at partenes oppdragsgivere skal kunne ta bærekraftshensyn ved sine respektive anskaffelser, og forplikter partene til å treffe hensiktsmessige tiltak for å sikre overholdelse av andre krav til bærekraft.

Artikkel 7.4 stadfester partenes anerkjennelse av betydningen av å forenkle små- og mellomstore bedrifters deltagelse i offentlige anskaffelsesprosesser og viser til at partene skal utveksle informasjon for å muliggjøre slik deltakelse.

Artikkel 7.5 forplikter partene til å sikre at det finnes strafferettslige eller administrative tiltak mot korrupsjon i offentlige anskaffelser, inkludert muligheten til å utestenge leverandører som har begått ulovlige handlinger. Partene skal også ha retningslinjer for å forhindre eller håndtere interessekonflikter hos de som deltar i eller påvirker anskaffelsesprosesser.

Artikkel 7.6 forplikter en part som tilbyr en gunstigere avtale til en tredjepart, til å gå inn i forhandlinger med de andre avtalepartene, med sikte på å gi dem tilsvarende fordeler på gjensidig basis.

4.8 Konkurranse

Artikkel 8.1 fastslår at konkurransebegrensende adferd vil være uforenlig med avtalens funksjon, i den utstrekning den kan påvirke handelen mellom avtalepartene. Konkurransebegrensende adferd defineres som (a) avtaler mellom foretak, alle beslutninger truffet av sammenslutninger av foretak og alle former for samordnet praksis mellom foretak som har som formål eller virkning å hindre, innskrenke eller redusere konkurransen og (b) utilbørlig utnyttelse av dominerende stilling som forhindrer eller begrenser konkurranse. Med foretak regnes også offentlige foretak og foretak som av partene er gitt særlige eller eksklusive rettigheter, med mindre konkurranse forhindrer deres utførelse av de offentlige oppgavene de er tillagt. Artikkelen understreker at bestemmelsene i kapitlet ikke pålegger noen direkte forpliktelser for foretakene selv. Artikkelen fastslår videre at partene skal samarbeide om å hindre konkurransebegrensende adferd i strid med denne avtale, med mål om å eliminere de uheldige effektene dette har for handel. Ingen part pålegges å utgi informasjon som er konfidensiell etter sin nasjonale lovgivning. Hver part kan be om konsultasjoner gjennom Den blandede komité, for å ta opp saker som faller under dette kapitlet. Det slås fast at avtalens tvisteløsningskapittel ikke gjelder for dette kapitlet.

4.9 Handel og bærekraftig utvikling

Artikkel 9.1 stadfester kapitlets kontekst og formål. Artikkelen viser til sentrale, internasjonale erklæringer med generelle prinsipper for miljø, sosiale rettigheter og arbeidstakerrettigheter. Den bekrefter videre sammenhengen mellom økonomisk utvikling, sosial utvikling og miljøvern. Artikkelen forplikter partene til å fremme internasjonal handel på en måte som bidrar til bærekraftig utvikling. Videre stadfester artikkelen at partene vil fremme dialog og samarbeid på handelsrelaterte arbeids- og miljøsaker, som en del av en global tilnærming til handel og bærekraftig utvikling.

Artikkel 9.2 viser til partenes rett til å fastsette sitt beskyttelsesnivå for miljø og arbeidsliv. Videre bindes partene til å søke å sikre at deres lovgivning, politikk og praksis bidrar og oppmuntrer til et høyt beskyttelsesnivå, i overensstemmelse med standarder, prinsipper og avtaler referert til i kapitlet, og til å etterstrebe et ytterligere forbedret beskyttelsesnivå for miljø og arbeidsstandarder. Partene anerkjenner også viktigheten av å legge vitenskapelig informasjon og relevante internasjonale standarder og retningslinjer til grunn for sitt arbeid med miljø og arbeidstakerrettigheter, som innvirker på handel og investeringer mellom partene.

Artikkel 9.3 forplikter partene til å håndheve sin lovgivning innen miljø og arbeidsliv, samt til ikke å redusere nivået på sin miljø- og arbeidstakerbeskyttelse, for å oppmuntre til handel eller investeringer fra en annen part eller for å oppnå konkurransefortrinn for produsenter som opererer i partenes territorium; eller unnlate å anvende eller å gi unntak fra relevant lovgivning for å oppnå samme effekt.

Artikkel 9.4 fastslår at partene skal sikre at forvaltningssak og rettergang er i samsvar med lovens krav til rettferdig prosess, er tilgjengelige for å muliggjøre raske tiltak mot overtredelser på dens miljø- eller arbeidslov og -forskrifter, samt gi effektive rettsmidler.

Artikkel 9.5 fastslår at partene skal fremme offentlig dialog med og mellom ikke-statlige aktører om utvikling av lover og politikk som omfattes av dette kapitlet. Partene skal sikre at informasjon om lover, forskrifter og håndhevelsesprosedyrer er tilgjengelig, og gi mulighet for aktører til å dele kommentarer og anbefalinger. Innspill fra offentligheten skal mottas og vurderes, og partene skal svare skriftlig innen rimelig tid på slike innspill.

Artikkel 9.6 stadfester at partene bekrefter sine forpliktelser til å effektivt fremme og etterleve multilaterale avtaler og konvensjoner om arbeidsstandarder og arbeidstakerrettigheter som følger av ILO-medlemskap. Artikkelen stadfester at brudd på grunnleggende prinsipper og rettigheter for arbeidsliv ikke skal brukes som legitime komparative fortrinn eller benyttes for proteksjonistiske formål. Artikkelen stadfester at partene forplikter seg til å opprettholde et velfungerende system for håndheving av arbeidslivsbestemmelser, og fremme utvikling og forbedring av tiltak for å oppnå anstendige arbeidsvilkår for alle og tilknyttede arbeidsrettigheter, herunder med hensyn til lønn og inntekt, arbeidstid, helse og sikkerhet på arbeidsplassen og andre arbeidsvilkår.

Artikkel 9.7 fastslår at partene erkjenner at det er viktig å innlemme et likestillingsperspektiv når en inkluderende økonomisk utvikling fremmes, og at politikk som tar hensyn til kjønnsbalanse, er viktig. Artikkelen stadfester at hver part bekrefter at de forplikter seg til å gjennomføre de internasjonale avtalene om likestilling mellom kjønnene eller likebehandling som de er part i.

Artikkel 9.8 stadfester at partene bekrefter sin forpliktelse til å effektivt iverksette og etterleve multilaterale miljøavtaler og konvensjoner som de er en avtalepart til, samt sin etterlevelse av prinsipper som det refereres til i artikkel 9.1.

Artikkel 9.9 anerkjenner viktigheten av effektiv lovgivning og styresett, for å sikre bærekraftig forvaltning av skog og skogrelaterte økosystemer og derigjennom redusere utslipp av klimagasser som stammer fra avskoging og skogforringelse, blant annet som følge av landbruks- og gruvevirksomhet. Videre fastslår partene blant annet at de vil fremme handel med produkter som stammer fra bærekraftig forvaltede skoger og skogrelaterte økosystemer, bekjempe ulovlig hogst og sikre at det bare handles med lovlig hogd tømmer mellom partene.

Artikkel 9.10 fastslår at partene anerkjenner viktigheten av å oppnå formålene til FNs klimakonvensjon og Parisavtalen. For å nå dette målet, forplikter partene seg til blant annet å effektivt gjennomføre FNs klimakonvensjon og Parisavtalen.

Artikkel 9.11 fastslår at partene anerkjenner viktigheten av bevaring og bærekraftig bruk av naturmangfold. Videre forplikter partene seg til å fremme at arter som er truet, eller som kan bli truet med utryddelse, listes i CITES-avtalen, å iverksette effektive tiltak for å bekjempe ulovlig handel med dyre- og planteliv og å hindre eller kontrollere spredningen av fremmede arter.

Artikkel 9.12 fastslår at partene anerkjenner viktigheten av bærekraftig forvaltning av levende marine ressurser og det marine økosystemet. Videre fastslår bestemmelsen at partene skal iverksette tiltak for å bekjempe ulovlig, uregulert og urapportert fiske (UUU-fiske), samarbeide i relevante fora for å bekjempe UUU-fiske og å fortsette å delta i fiskerisubsidieforhandlingene i WTO for å ferdigstille forhandlingene om temaet. Endelig forplikter partene seg til å fremme utvikling av en bærekraftig og ansvarlig akvakultur.

Artikkel 9.13 fastslår at partene anerkjenner viktigheten av bærekraftige landbruks- og næringsmiddelsystemer og handelens rolle når det gjelder å nå dette målet. For å nå dette målet forplikter partene seg til å fremme bærekraftig landbruk og tilknyttet handel, samt å fremme bærekraftige næringsmidler og å samarbeide.

Artikkel 9.14 fastslår at partene vil etterstrebe å legge til rette for investeringer og fremme handel med varer og tjenester som bidrar til bærekraftig utvikling. Artikkelen fastslår videre at partene vil fremme og stimulere til utvikling og bruk av sertifiseringsordninger for bærekraftig utvikling og fremme bærekraftig innkjøpspraksis. Artikkelen fastslår videre partenes enighet om å utveksle synspunkter og vurdere samarbeid på området, herunder oppfordre til samarbeid mellom foretak.

Artikkel 9.15 stadfester at partene forplikter seg til å fremme ansvarlig næringsliv, herunder ved å oppmuntre til relevante praksiser, for eksempel ansvarlig forvaltning av forsyningskjeder i foretak. Partene anerkjenner i denne forbindelse at det er viktig å formidle, slutte seg til, gjennomføre og følge internasjonalt anerkjente prinsipper og retningslinjer, som OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper, ILOs tre partserklæring om prinsipper for flernasjonale selskaper og sosialpolitikk, FNs Global Compact-initiativ og FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter.

Artikkel 9.16 fastslår at partene skal etterstrebe å styrke samarbeid hva gjelder handel og bærekraftig utvikling i relevante internasjonale fora der de deltar.

Artikkel 9.17 fastslår at partene skal opprette kontaktpunkter og at partene gjennom disse kontaktpunktene kan be om konsultasjoner om spørsmål knyttet til dette kapitlet. Artikkelen fastslår videre at partene har adgang til artikkel 13.2 og 13.3, samt at partene ikke har adgang til voldgift i tvisteløsningskapitlet.

Artikkel 9.18 fastslår at dersom partene ikke kommer fram til en gjensidig tilfredsstillende løsning på et spørsmål som oppstår i forbindelse med dette kapitlet gjennom konsultasjoner, kan en berørt part anmode om at et ekspertpanel innkalles for å undersøke saken, ved å sende en skriftlig anmodning til kontakt. Artikkelen fastslår videre prosedyrereglene for et slik ekspertpanel.

Artikkel 9.19 fastslår at partene gjennom Den blandede komité jevnlig skal gjennomgå fremdrift i oppnåelsen av målsettingene i kapitlet, og vurdere relevant internasjonal utvikling for å identifisere ytterligere områder der samarbeid kan fremme kapitlets målsettinger.

4.10 Små og mellomstore bedrifter

Artikkel 10.1 fastsetter at partene erklærer at de anerkjenner at små og mellomstore bedrifter (SMB-er), inkludert mikrobedrifter, er grunnleggende for økonomisk utvikling, sysselsetting og innovasjon. Partene ser også at ikke-tariffmessige hindre utgjør en konkurranseutfordring for SMB-er. Partene søker å fremme dialog og informasjonsutveksling, for å styrke SMB-ers evne til å dra nytte av mulighetene som oppstår fra denne avtalen.

Artikkel 10.2 stadfester at hver part skal etablere eller opprettholde offentlig tilgjengelige nettsider som inneholder informasjon om denne avtalen, inkludert teksten i avtalen, sammendrag og informasjon relevant for SMB-er. Nettsidene skal også inneholde lenker til tilsvarende nettsider hos de andre partene og til relevante myndighetsnettsider. Informasjonen skal være på engelsk og oppdateres jevnlig.

Artikkel 10.3 stadfester at partene anerkjenner viktigheten av samarbeid for å redusere SMB-ers handelsbarrierer. Samarbeidet vil bestå av informasjonsutveksling og dialog gjennom SMB-kontaktpunkter, som hver part skal opprette ved avtalens ikrafttredelse og holde oppdatert.

Artikkel 10.4 stadfester at ingen part har adgang til kapittel 13 (tvisteløsning) for saker som oppstår under dette kapittelet.

4.11 Samarbeid

Artikkel 11.1 fastslår at partene skal fremme handel og økonomisk samarbeid, for å legge til rette for gjennomføringen av de overordnede målene i avtalen, spesielt for å styrke muligheter som kommer av avtalen og for å bidra til bærekraftig utvikling.

Artikkel 11.2 fastslår at samarbeid og teknisk bistand fra EFTA-statene under dette kapitlet skal administreres av EFTA-sekretariatet. Videre presiseres det at samarbeid og teknisk bistand kan inkludere informasjonsutveksling, seminarer og workshops, samt teknisk og administrativ støtte.

Artikkel 11.3 fastslår at samarbeid og teknisk bistand kan dekke områder som partene identifiserer sammen, og som kan bidra til å styrke partenes og deres økonomiske aktørers evne til å dra nytte av handels- og investeringsmuligheter.

Artikkel 11.4 fastslår at ingen av partene kan benytte seg av tvisteløsning for saker som oppstår under dette kapitlet.

Artikkel 11.5 fastslår at partene skal utveksle kontaktpunkter for saker knyttet til implementeringen av kapitlet.

4.12 Institusjonelle bestemmelser

Artikkel 12.1 oppretter Den blandede komité, bestående av representanter fra partene. Den blandede komité har til oppgave å overvåke og følge opp gjennomføringen av avtalen. Beslutninger fattes ved konsensus. Komiteen bestemmer sine egne prosedyreregler og kan beslutte å opprette de underkomiteer og arbeidsgrupper den anser som nødvendige, for å bistå med å gjennomføre de pålagte oppgaver. Komiteen skal møtes ved behov, men normalt hvert annet år. Komiteen kan også møtes ekstraordinært når en avtalepart ber om det. Komiteen kan vedta å endre vedleggene og protokollene til avtalen, samt fastsette ikrafttredelsesdato for disse endringene.

4.13 Tvisteløsning

Artikkel 13.1 fastslår at bestemmelsene i dette kapitlet skal gjelde for løsning av alle tvister mellom partene om tolkningen og anvendelsen av avtalen, med mindre annet er bestemt i avtalen. Artikkelen fastslår videre at klager velger hvilket forum tvisten skal løses i, ved eventuelle tvister som oppstår både under frihandelsavtalen og WTO-avtalen. Samme sak kan ikke bringes inn for tvisteløsning i begge fora. Før en part anlegger sak under WTO-avtalen mot en annen part, skal parten underrette alle de andre partene om dette.

Artikkel 13.2 fastslår at partene ved enighet kan benytte velvillig mellomkomst, forlik og megling. Disse prosessene skal være konfidensielle, og skal ikke ha konsekvenser for partenes rettigheter i andre tvisteløsningsprosedyrer.

Artikkel 13.3 fastsetter prosedyrer for konsultasjoner mellom partene. Artikkelen fastslår at partene skal etterstrebe enighet om tolkningen og anvendelsen av frihandelsavtalen, samt at partene gjennom samarbeid og konsultasjoner skal gjøre alt de kan for å oppnå en gjensidig tilfredsstillende løsning på spørsmål som oppstår. En part kan skriftlig anmode om konsultasjoner dersom den anser et tiltak eller et annet forhold for å være uforenlig med avtalen. De øvrige partene skal samtidig motta en skriftlig notifikasjon.

Konsultasjoner skal finne sted i Den blandede komité, med mindre partene blir enige om noe annet. Konsultasjoner skal begynne innen 30 dager fra konsultasjonsanmodningen blir mottatt, men for hastesaker settes en kortere frist på 15 dager. Dersom konsultasjoner ikke er avholdt innen disse tidsfristene, eller dersom den part som mottok konsultasjonsanmodningen ikke har svart innen ti dager, kan den part som ba om konsultasjoner anmode om opprettelsen av et voldgiftspanel i henhold til artikkel 13.4. Partene i tvisten har plikt til å fremlegge tilstrekkelig informasjon for å få saken fullstendig belyst. Konsultasjonene skal være konfidensielle, og skal ikke ha konsekvenser for partenes rettigheter i videre tvisteløsningsprosedyrer. De øvrige partene skal informeres om en eventuell minnelig løsning.

Artikkel 13.4 fastslår at den klagende part kan be om at det opprettes et voldgiftspanel dersom tvisten ikke er løst gjennom konsultasjoner innen 60 dager, eller 30 dager for hastesaker. Anmodningen om voldgift skal være skriftlig, og identifisere tiltaket eller det andre forholdet saken gjelder, samt gi en kort oversikt over det rettslige grunnlaget for klagen. De øvrige avtalepartene skal motta en kopi av anmodningen slik at de kan bestemme hvorvidt de ønsker å delta i voldgiftsprosessen. Artikkelen fastsetter videre at oppnevnelse av voldgiftspanelet, som skal bestå av tre medlemmer, skal skje i tråd med Den permanente voldgiftsdomstolens tilleggsregler for voldgiftsbehandling av tvister mellom to stater, som trådte i kraft 20. oktober 1992 (heretter kalt «tilleggsreglene»). Den gir også en avtalepart som ikke er part i tvistesaken rett til å inngi skriftlige og muntlige innlegg til voldgiftspanelet, motta skriftlige innlegg fra partene og delta på høringer.

Artikkel 13.5 fastslår prosedyrene for voldgiftspanelet. Med mindre partene i tvisten blir enige om noe annet, eller annet er bestemt i avtalen, skal voldgiftspanelets prosedyrer reguleres av tilleggsreglene. Alle forhandlinger skal føres på engelsk. Høringene for voldgiftspanelet skal være åpne for allmennheten, med mindre partene blir enige om noe annet. Voldgiftspanelet skal fatte sine beslutninger ved flertallsvedtak.

Artikkel 13.6 fastslår at voldgiftspanelet skal levere to rapporter, en første rapport, som tvistepartene gis adgang til å kommentere, og en endelig rapport. Bestemmelsen angir tidsfrister for fremleggelsen av disse. Etter å ha blitt oversendt tvistepartene skal den endelige rapporten offentliggjøres, med mindre partene blir enige om noe annet. Enhver avgjørelse som panelet kommer frem til under dette kapitlet er endelig og bindende for partene i tvisten.

Artikkel 13.7 fastsetter regler for suspensjon og avslutning av en tvistesak for et voldgiftspanel.

Artikkel 13.8 beskriver kravene til gjennomføring av voldgiftspanelets avgjørelse. Artikkelen sier videre at uenighet om gjennomføringen av voldgiftspanelets avgjørelse, skal avgjøres av det samme voldgiftspanelet før kompensasjon kan etterspørres eller mottiltak igangsettes.

Artikkel 13.9 fastsetter regler for det tilfelle at den innklagede part ikke gjennomfører voldgiftspanelets avgjørelse, herunder konsultasjoner hvor partene kan bli enige om kompensasjon. Dersom det har blitt anmodet om slike konsultasjoner og slik enighet ikke oppnås, kan visse ensidige mottiltak iverksettes på nærmere vilkår. Panelet skal på forespørsel avgjøre spørsmålet om korrekt gjennomføring av avgjørelsen etter at mottiltak er iverksatt.

Artikkel 13.10 fastslår at voldgiftspanelet som det refereres til i artikkel 13.8 og 13.9 skal bestå av de samme panellistene som la frem den endelige rapporten, når dette er mulig. Hvis et av de opprinnelige medlemmene av voldgiftspanelet ikke er tilgjengelig, skal en erstatter utpekes i henhold til de samme prosedyrene som for den opprinnelige panellisten. Artikkelen sier videre at partene kan bli enige om å justere alle tidsfristene i kapitlet.

4.14 Avsluttende bestemmelser

Artikkel 14.1 fastslår at partene skal treffe de nødvendige generelle eller konkrete tiltak for å oppfylle sine forpliktelser under avtalen.

Artikkel 14.2 fastslår at vedleggene og protokollene til avtalen, inkludert deres tillegg, skal være en integrert del av avtalen.

Artikkel 14.3 fastslår at partene kan bli enige om endringer i avtalen. Med mindre partene bestemmer noe annet, skal endringene tre i kraft første dag i den tredje måneden etter at siste ratifikasjons-, godtakelses- eller godkjenningsinstrument er deponert.

Artikkel 14.4 åpner for at enhver stat som blir medlem av EFTA kan tiltre avtalen på vilkår besluttet av partene i avtalen, forutsatt at Den blandede komité godtar statens tiltredelse.

Artikkel 14.5 gir partene anledning til å si opp avtalen med seks måneders varsel. Avtalen opphører dersom Ukraina sier opp avtalen. Avtalen skal opphøre for en EFTA-stat som trer ut av EFTA.

Artikkel 14.6 fastslår at avtalen skal ratifiseres, godtas eller godkjennes i overensstemmelse med partenes respektive internrettslige krav. Avtalen trer i kraft første dag i den tredje måneden etter at Ukraina og minst én EFTA-stat har deponert sine ratifikasjons-, godtakelses- eller godkjenningsinstrumenter hos depositar. For en EFTA-stat som deponerer sitt ratifikasjonsdokument mv. etter avtalens ikrafttredelse, skal avtalen tre i kraft på den første dag i den tredje måneden etter at instrumentet er deponert hos depositar. Avtalen skal, ved ikrafttredelse mellom en EFTA-stat og Ukraina, erstatte frihandelsavtalen mellom EFTA-statene og Ukraina, undertegnet 24. juni 2010, dens integrerte deler og Den blandede komités beslutninger med hensyn til disse partene.

Artikkel 14.7 fastslår at Norge skal være depositar for frihandelsavtalen.