12 Garantier
12.1 Gjeldende rett
I norsk rett er garantier som stilles overfor forbrukere, regulert i både forbrukerkjøpsloven og markedsføringsloven. En garanti er noe selgeren påtar seg i tillegg til det lovfestede ansvaret for mangler (og som altså vil være et supplement til lovens forbrukervernregler). En garanti vil alltid utvide, og ikke innskrenke, selgerens ansvar. Forbrukerkjøpsloven gir i § 18 a regler om betydningen av at det er gitt en garanti. Markedsføringsloven § 23 stiller krav til innhold og utforming av garantivilkår.
Regulering av garantier i forbrukerkjøpsloven
Forbrukerkjøpsloven § 18 a regulerer som nevnt garantiers betydning i forbrukerkjøp. I første ledd angis hva som anses som en garanti i lovens forstand. For det første anses det som en garanti der en selger påtar seg «å svare for feil ved tingen som ikke er en mangel etter reglene i loven». Selgeren kan da fastsette «hvilke krav forbrukeren kan gjøre gjeldende som følge av feilen». Som eksempel på en feil som ikke er mangel etter loven, nevnes i Ot.prp. nr. 23 (2006–2007) s. 71 at selgeren påtar seg å reparere rustskader på en bil selv om rustskadene ikke var til stede da forbrukeren overtok bilen. For det annet kan en garanti også innebære at selgeren påtar seg «å svare i større utstrekning for en mangel enn etter reglene i loven». Som eksempler på dette nevnes i den nevnte proposisjonen at selgeren gir kjøperen rett til en erstatningsgjenstand i større utstrekning enn det som følger av loven, eller at selgeren påtar seg å yte erstatning til forbrukeren uten at det foreligger et økonomisk tap.
I juridisk teori har det vært vanlig å skille mellom bevisbyrdegarantier og funksjonsgarantier. Denne terminologien er også brukt i forarbeidene til forbrukerkjøpsloven, jf. Ot.prp. nr. 23 (2006–2007) blant annet på s. 34. Bevisbyrdegarantier innebærer at bevisbyrden for om det foreligger en mangel på leveringstidspunktet, flyttes over fra kjøperen til selgeren. Funksjonsgarantier innebærer i grove trekk at selgeren påtar seg risikoen for ytelsens funksjonsdyktighet i garantitiden.
§ 18 a annet ledd gjelder funksjonsgarantier. Regelen får anvendelse der selgeren ved en garanti har «forpliktet seg til innenfor et visst tidsrom å svare helt eller delvis for tingens anvendelighet eller andre egenskaper». Annet ledd regulerer situasjonen der selgeren har påtatt seg en slik forpliktelse, men «uten å angi på en tydelig måte hvilke feil ved tingen selgeren svarer for og hvilke krav forbrukeren kan gjøre gjeldende som følge av feilen». I så tilfelle fastsettes det i lovteksten at det foreligger mangel dersom tingen ikke svarer til selgerens forpliktelse.
Tredje ledd regulerer situasjonen der garantier som nevnt i annet ledd (funksjonsgarantier) er gitt av andre enn selgeren. Første punktum fastslår at hvis garantien fremstår for forbrukeren som om den er gitt av selgeren, foreligger en mangel etter reglene i annet ledd. Dette gjelder likevel ikke dersom selgeren før kjøpet meddeler forbrukeren at han eller hun ikke er bundet av en garanti gitt av andre, jf. tredje ledd annet punktum.
Bestemmelsens fjerde ledd slår fast garantiers bindende virkning. Her fastsettes det at en garanti er rettslig bindende for garantigiveren på de vilkår som er fastsatt i garantierklæringen og i tilknyttet reklame, og den begrenser ikke forbrukerens rettigheter etter loven, jf. § 3 første ledd.
Regulering av garantier i markedsføringsloven
Også markedsføringsloven oppstiller krav til garantivilkår i forbrukerforhold. Det følger av § 23 første ledd at dersom det ytes en garanti, skal det «på en tydelig og lettfattelig måte» opplyses om følgende i garantivilkårene:
garantiens innhold, herunder eventuelle begrensninger og særlige betingelser,
at forbrukerens rettigheter etter aktuell og nærmere angitt lovgivning kommer i tillegg til garantien, og at disse rettighetene ikke berøres av garantien,
hva som er nødvendig for å benytte garantien, herunder garantiens varighet og geografiske virkeområde samt garantigiverens navn og adresse,
lengstefristen for reklamasjon etter aktuell og nærmere angitt lovgivning, dersom den er lengre enn garantitiden,
at det uansett kan reklameres på ytelsen i sin helhet etter aktuell og nærmere angitt lovgivning, dersom garantien er begrenset, for eksempel ved at garantien kun gjelder en del av ytelsen eller bare deler av utbedringskostnadene dekkes av garantien.
I markedsføringsloven § 5 bokstav e er garanti definert som «enhver forpliktelse som den næringsdrivende har påtatt seg overfor forbrukeren i forbindelse med omsetning av varer, tjenester eller andre ytelser som gir forbrukeren rettigheter i tillegg til rettighetene forbrukeren ellers har».
I § 23 annet ledd oppstilles et språkkrav. Det følger av bestemmelsen at dersom «markedsføringen forut for avtaleinngåelsen er rettet til norske forbrukere, skal garantivilkårene være utformet på norsk».
I tredje ledd er det gitt nærmere regler om utlevering av garantivilkår. Etter første punktum skal garantigiveren opplyse forbrukeren om garantien og at forbrukeren har rett til å få garantivilkårene utlevert. Annet punktum fastslår at når forbrukeren ber om det, skal han eller hun «motta garantivilkårene lesbart og lagret på papir eller et annet varig medium som forbrukeren råder over». Garantivilkårene kan utleveres i form av vanlig skrift på papir eller sendes elektronisk for eksempel som e-post, men det er ikke tilstrekkelig å bare henvise forbrukeren til garantivilkår som ligger på selgerens eller tjenesteyterens internettsider, jf. Ot.prp. nr. 43 (2001–2002) s. 23. Ifølge forarbeidene skal uttrykket «varig medium» forstås i samsvar med definisjonen i angrerettloven § 5 bokstav f, som gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet (2011/83) artikkel 2 nr. 10, jf. Ot.prp. nr. 43 (2001–2002) s. 14.
12.2 Direktivet
Kommersielle garantier er regulert i direktivet artikkel 17. Artikkelen stiller nærmere krav til innholdet i garantierklæringer, og hvordan garantierklæringer skal gjøres tilgjengelig for forbrukerne.
Begrepet kommersiell garanti er definert i artikkel 2 nr. 12. Definisjonen går ut på at det med dette menes en forpliktelse som selgeren eller produsenten av salgstingen har påtatt seg overfor forbrukeren, og som kommer i tillegg til de rettslige forpliktelsene etter avtale eller lov.
Etter artikkel 17 nr. 1 første avsnitt er en garanti bindende for garantigiveren på vilkårene som er fastsatt i garantierklæringen og tilknyttet reklamer som var tilgjengelige på eller før tidspunktet for avtaleinngåelsen.
I nr. 1 annet avsnitt klargjøres at dersom vilkårene i garantierklæringen er mindre fordelaktige for forbrukeren enn vilkårene som fremgår av tilknyttet reklame før avtaleinngåelsen, skal de mest gunstige vilkårene for forbrukeren legges til grunn, dvs. vilkårene i reklamen. Dette gjelder med mindre tilknyttet reklame før avtaleinngåelsen er blitt rettet på samme eller tilsvarende måte som den ble fremsatt.
I artikkel 17 nr. 2 stilles krav til innhold i garantierklæringen og hvordan erklæringen skal gjøres tilgjengelig for forbrukeren. Manglende overholdelse av disse kravene påvirker imidlertid ikke garantiens bindende karakter, jf. nr. 3.
Garantien skal leveres til forbrukeren på et «varig medium» senest ved levering av varene, jf. artikkel 17 nr. 2 første punktum. Et varig medium er i direktivet artikkel 2 nr. 11 definert som «enhver innretning som gjør det mulig for forbrukeren eller selgeren å lagre opplysninger som er rettet til vedkommende personlig, på en slik måte at opplysningene i framtiden vil være tilgjengelige i et tidsrom som er tilstrekkelig for opplysningenes formål og som gir mulighet til uendret gjengivelse av de lagrede opplysningene».
Garantierklæringen skal formidles på et «klart og forståelig språk», jf. nr. 2 annet punktum. Etter tredje punktum skal erklæringen inneholde: a) rettigheter forbrukeren har i henhold til lov, herunder at forbruker har rett til vederlagsfri avhjelp ved eventuelle mangler, b) garantigiverens navn og adresse, c) fremgangsmåten for gjennomføring av garantien, d) hvilke varer garantien gjelder for og e) vilkårene for garantien.
Etter artikkel 17 nr. 4 kan medlemsstatene fastsette regler om andre aspekter ved kommersielle garantier som ikke er regulert i direktivet, herunder regler om på hvilket eller hvilke språk garantierklæringen skal gjøres tilgjengelig for forbrukeren. Dette er også utdypet i fortalepunkt 62, der det blant annet fremgår at det er adgang til å kreve at garantier ytes gratis.
12.3 Forslaget i høringsnotatet
Departementet vurderte det i høringsnotatet slik at den gjeldende reguleringen av garantier i forbrukerkjøpsloven § 18 a og markedsføringsloven § 23 i hovedsak er i samsvar med direktivet. Det ble imidlertid foreslått enkelte mindre endringer i begge lovbestemmelsene for å oppfylle direktivets krav.
Forslag til endringer i forbrukerkjøpsloven
Departementet viste til at både etter forbrukerkjøpsloven § 18 a fjerde ledd og direktivets bestemmelse er opplysninger som er gitt i tilknyttet reklame, bindende for selgeren på samme måte som garantierklæringen. Direktivet har imidlertid en regel om et spørsmål som ikke er regulert i loven – situasjonen der vilkårene i garantierklæringen er mindre fordelaktige for forbrukeren enn vilkårene som fremgår av den tilknyttede reklamen. Direktivets regel er her at garantien blir bindende på vilkårene som fremgår av den tilknyttede reklamen. Dette gjelder med mindre den tilknyttede reklamen før avtaleinngåelsen er blitt rettet på samme eller tilsvarende måte som den ble fremsatt. Ettersom loven i dag ikke har noen regel om dette, ble det foreslått at en slik regulering også inntas i § 18 a som fjerde ledd nytt annet og tredje punktum.
Det ble påpekt at direktivet ikke sier direkte at ved motstrid som innebærer at vilkårene i garantierklæringen er mer fordelaktige enn vilkårene i tilknyttet reklame, er det de førstnevnte vilkårene som legges til grunn. Det ble uttalt at dette neppe kan være tvilsomt og må anses underforstått. Slik sett kunne regelen antakelig også vært utformet slik at de vilkårene som er mest fordelaktige for forbrukeren, legges til grunn som bindende ved motstrid. Departementet foreslo imidlertid at regelen formuleres på samme måte som i direktivet.
Departementet viste til at etter § 18 a fjerde ledd er en garanti rettslig bindende for «garantigiveren». Det ble antatt at dette kan omfatte både selgeren og produsenten, på samme måte som i direktivet. Etter bestemmelsens tredje ledd er det i tillegg en særlig regel om at en selger kan bli ansvarlig for garanti gitt av andre enn selgeren selv, dersom det fremstår for forbrukeren som om garantien er gitt av selgeren. I lys av direktivet artikkel 17 nr. 4 og fortalepunkt 62 ble det antatt det at en slik regulering kan opprettholdes.
Forslag til endringer i markedsføringsloven
Departementet ga uttrykk for at kravene til innhold som følger av markedsføringsloven § 23 første ledd bokstav a til e, synes å være sammenfallende med direktivets artikkel 17 nr. 2 bokstav a til e – likevel slik at markedsføringsloven på enkelte punkter stiller ytterligere krav, jf. eksempelvis § 23 første ledd bokstav d. Dette ble antatt å være i samsvar med direktivet.
Direktivets krav om at garantien skal være utformet på et «klart og forståelig språk» ble antatt å være sammenfallende med kravet i markedsføringsloven § 23 første ledd om at det skal opplyses om garantivilkårene på en «tydelig og lettfattelig måte». Departementet antok at det også vil være adgang til å opprettholde det særlige kravet i § 23 annet ledd om at markedsføring som er rettet mot norske forbrukere, skal være utformet på norsk, jf. artikkel 17 nr. 4 som uttrykkelig åpner for dette.
Det ble påpekt at det er visse forskjeller når det gjelder kravene til formidling av garantien til forbrukeren, og av den grunn ble det foreslått en endring i markedsføringsloven § 23. Om dette ble det uttalt i høringsnotatet:
«Direktivet krever at garantierklæringen skal utleveres til forbrukeren på et varig medium senest samtidig med levering av varene, mens det etter markedsføringsloven § 23 tredje ledd bare stilles krav om at forbrukeren skal opplyses om at han eller hun har rett til å få utlevert garantivilkårene. Etter loven er det altså ingen plikt for garantigiveren til å utlevere vilkårene med mindre forbrukeren ber om det. Det foreslås derfor at garantigiveren skal utlevere vilkårene til forbrukeren på et varig medium (uavhengig av om forbrukeren ber om det), jf. forslaget til endring av markedsføringsloven § 23 tredje ledd i lovforslaget.»
I høringsnotatet ble det videre vist til at det etter markedsføringsloven § 5 bokstav e ikke skal tas betalt for garantier, jf. Ot.prp. nr. 55 (2007–2008) s. 191–192. Departementet pekte på at det følger av fortalepunkt 62 at medlemsstatene etter direktivet står fritt til å stille krav om at garantier ytes gratis. Det ble antatt å være i tråd med alminnelig forståelse av «garanti» at det er noe man ikke betaler for, og departementet foreslo ingen lovendringer på dette punktet.
12.4 Høringsinstansenes syn
I høringen er det bare to høringsinstanser som har hatt merknader til forslagene om garantier.
Forbrukerrådet uttaler:
«Forbrukerrådet er positive til at reglene i fkjl. § 18 a blir stående, og er enig i presiseringen som departementet foreslår i bestemmelsens fjerde ledd. Presiseringen av at reklamen går foran garantivilkårene der førstnevnte er mest fordelaktig for forbrukeren, er en praktisk viktig regel. En slik regel vil gjøre det lettere for forbrukeren å hevde sine rettigheter der reklamen overdriver garantiens betydning, mens vilkårene sier noe annet. Det vil også antakelig virke preventivt ovenfor næringen.
Garantivilkårene er som regel noe som forbrukeren sjelden leser eller blir presentert for før det oppstår en reklamasjons- eller garantisak. Da er det avgjørende at det er samsvar mellom reklame og garantivilkår.
Det går klart frem av direktivet artikkel 17 nr. 1 annet avsnitt at der garantivilkårene er mindre fordelaktige enn reklamen, så ‘er den handelsmæssige garanti bindende på de vilkår, der fremgår af reklamerne.’
Selv om det motsatte ikke er nevnt noe sted, så er Forbrukerrådet enig med departementet i at dette er underforstått. Denne tolkningen vil også følge av uklarhetsregelen lovfestet for standardvilkår i avtaleloven § 37 første ledd nr. 3. Ved tvil om tolkningen av et avtalevilkår, så skal vilkåret tolkes til fordel for forbrukeren. Presiseringen av at reklamen går foran de underliggende vilkårene, vil etter vårt syn ikke hindre at det motsatte skjer dersom garantivilkårene har best dekning.
Dersom reklamen for en ny bil sier ‘rustgaranti i 5 år’, mens garantivilkårene sier ‘rustgaranti i 10 år’ så er det åpenbart at denne motstriden må tolkes i forbrukeren favør.
Forbrukerrådet er uansett positive til presiseringen av at forbrukeren kan bygge rett på superlativ reklame, på tross av mer restriktive garantivilkår.»
Norges Bilbransjeforbund uttaler:
«Direktivet nødvendiggjør noen endringer i § 18a om garantier. Dersom selger før salget har fremsatt reklamebudskap med garantier som for forbrukeren er mer fordelaktige enn det som fremgår av garantivilkårene, skal de gunstigste garantiene gjelde. Unntak fra dette gjelder der selger før salget har rettet reklamebudskapet. Dette er rimelig og støttes av NBF.
I markedsføringsloven § 23 tredje ledd foreslås tatt inn, i tråd med direktivet, at forbrukeren alltid skal få overlevert garantivilkårene på varig medium senest ved levering – ikke bare på forespørsel. NBF har ingen kommentarer til dette.»
12.5 Departementets vurdering
Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om endringer i forbrukerkjøpsloven § 18 a og markedsføringsloven § 23 tredje ledd. Reguleringen av garantier i bestemmelsene er i hovedsak i samsvar med direktivet artikkel 17, men det foreslås enkelte mindre endringer for å oppfylle direktivets krav. Som det fremgår av omtalen av høringsinstansenes syn, har det ikke kommet innvendinger mot forslagene i høringen. Det vises for øvrig til redegjørelsen for forslagene i høringsnotatet. Sammenlignet med høringsnotatet er det foretatt en mindre lovteknisk justering i forslaget om endring i markedsføringsloven § 23 tredje ledd på bakgrunn av at uttrykket ytelse i loven både omfatter varer og tjenester.