Prop. 49 LS (2022–2023)

Endringer i forbrukerkjøpsloven mv. (gjennomføring av nytt forbrukerkjøpsdirektiv i norsk rett) og samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 70/2021 om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv (EU) 2019/771

Til innholdsfortegnelse

9 Reklamasjonsregler

9.1 Gjeldende rett

Reklamasjonsfrister er frister som en mangel må påberopes innenfor, for at retten til å gjøre mangelen gjeldende ikke skal gå tapt. Etter forbrukerkjøpsloven § 27 må forbrukeren overholde to reklamasjonsfrister for å kunne gjøre en mangel gjeldende.

Første ledd oppstiller en såkalt relativ reklamasjonsfrist. Det følger av første punktum at forbrukeren må reklamere innen rimelig tid etter at han eller hun oppdaget eller burde ha oppdaget mangelen. Denne relative fristen kan etter annet punktum aldri være kortere enn to måneder fra da forbrukeren oppdaget mangelen. Etter departementets syn innebærer bestemmelsen at den relative reklamasjonsfristen som utgangspunkt er to måneder. Fristen kan likevel bli lengre dersom spesielle grunner tilsier det, se synspunktene i Ot.prp. nr. 44 (2001–2002) s. 179–180. I vurderingen av om fristen skal være lengre, er det av betydning når forbrukeren burde ha oppdaget mangelen, jf. ordlyden i første punktum. Eksempler på forhold som kan tilsi en lengre frist, er at forbrukeren har vært bortreist eller syk, at det er særlig komplisert å vurdere om tingen har en mangel, eller at forbrukeren har hatt andre gode grunner til å vente med å reklamere.

Annet ledd oppstiller en såkalt absolutt reklamasjonsfrist. Det følger av bestemmelsen at forbrukeren må reklamere innen to år etter at han eller hun overtok tingen, jf. første punktum. Fristen for å reklamere er likevel fem år dersom tingen eller deler av den ved vanlig bruk er ment å vare vesentlig lenger, jf. annet punktum. Hvor lenge tingen er ment å vare, styrer altså hvilken absolutt reklamasjonsfrist som gjelder. Men hvilken reklamasjonsfrist som gjelder, påvirker på den annen side ikke vurderingen av hvor lenge tingen skal vare og om tingen har en mangel. Gjelder det en reklamasjonsfrist på to år, betyr ikke det nødvendigvis at tingen skal ha en holdbarhet på to år. Det kan godt være at tingen for eksempel skal ha en holdbarhet på bare ett år etter mangelsreglene. Dette kan synes opplagt, men departementet ser likevel at det for forbrukere kan virke nærliggende å trekke slutninger fra reklamasjonsfristens lengde til hvor lenge tingen skal vare, se også den omfattende drøftelsen i Ot.prp. nr. 44 (2001–2002) s. 108–114 (punkt 3.15.2).

Den absolutte fristen gjelder ikke dersom selgeren ved garanti eller annen avtale har påtatt seg ansvar for mangler i lengre tid, jf. annet ledd tredje punktum. Dette innebærer at forbrukeren kan gjøre gjeldende mangelen i alle fall i hele perioden selgeren har påtatt seg ansvar, noe som uansett vil følge av en tolkning av garantien. Den absolutte fristen gjelder heller ikke dersom tingen har en mangel etter § 15 annet ledd bokstav g (såkalte rettsmangler), jf. annet ledd fjerde punktum.

Etter tredje ledd kan forbrukeren rette reklamasjonen også mot den som etter avtale med selgeren har påtatt seg å avhjelpe mangelen.

Av fjerde ledd første punktum følger det at forbrukeren taper retten til å gjøre mangelen gjeldende dersom han eller hun ikke reklamerer i tide. Dette gjelder likevel ikke dersom selgeren har «opptrådt grovt uaktsomt eller for øvrig i strid med redelighet og god tro», jf. annet punktum.

I fjerde ledd tredje punktum er det av opplysningshensyn slått fast at forbrukerens rett til å gjøre mangelen gjeldende også kan tapes etter reglene i foreldelsesloven. Foreldelsesloven § 2 fastslår at den alminnelige foreldelsesfristen er tre år.

For krav som oppstår ved mislighold, regnes foreldelsesfristen fra den dagen da misligholdet inntrer, jf. foreldelsesloven § 3 nr. 2. Etter denne regelen vil krav som følge av mangel ved salgstingen som regel foreldes tre år etter leveringen. Imidlertid følger det av § 10 nr. 1 at dersom fordringshaveren ikke har gjort fordringen gjeldende fordi han eller hun manglet nødvendig kunnskap om fordringen eller skyldneren, inntrer foreldelse tidligst ett år etter den dagen da fordringshaveren fikk eller burde skaffet seg slik kunnskap. Dersom forbrukeren får kunnskap om en mangel først på et senere tidspunkt, vil han eller hun etter denne regelen ha ett år på å avbryte foreldelse. Foreldelse avbrytes ved å ta rettslige skritt mot selgeren (stevning eller forliksklage), jf. § 15, eller ved å bringe tvist om kravet inn for Forbrukertilsynet, jf. § 16. Foreldelse kan også avbrytes dersom selgeren erkjenner forpliktelsen, jf. § 14.

9.2 Direktivet

Etter direktivet artikkel 12 kan medlemsstatene fastsette at forbrukeren må informere selgeren om mangelen innen en frist som ikke kan være kortere enn to måneder fra da forbrukeren oppdaget mangelen. Dette er samme regulering som i forbrukerkjøpsdirektivet fra 1999.

Som nevnt i punkt 7.2 kan medlemsstatene etter direktivet artikkel 10 nr. 4 og 5 fastsette enda en frist for å gjøre mangelen gjeldende. Etter direktivet artikkel 10 nr. 4 kan medlemsstatene velge å fastsette en frist for forbrukeren til å gjøre mangelen gjeldende i tillegg til fristene for når mangelen må vise seg etter artikkel 10 nr. 1 og 2. Etter artikkel 10 nr. 5 kan medlemstatene eventuelt velge å fastsette en slik frist istedenfor fristene for når mangelen må vise seg. Fristen må uansett være så lang at forbrukeren har mulighet til å gjøre gjeldende manglene som selgeren er ansvarlig for etter artikkel 10 nr. 1 og 2, se punkt 7.2. Bestemmelsene i direktivet innebærer etter dette at fristene i artikkel 10 nr. 1 og 2 ikke må gjennomføres i nasjonal rett dersom medlemsstatene beholder eller innfører en absolutt frist for å gjøre mangelen gjeldende. Også etter 1999-direktivet kan medlemsstatene fastsette en slik absolutt frist.

Etter departementets syn åpner direktivet med disse bestemmelsene for å fastsette det vi i norsk rett kaller foreldelsesfrister og absolutte reklamasjonsfrister, se også karakteristikken av fristbestemmelsene i 1999-direktivet i Ot.prp. nr. 44 (2001–2002) s. 109. Det grunnleggende poenget med begge disse fristtypene er at kravet bortfaller dersom det ikke blir gjort gjeldende innen en viss tid.

At direktivet gir nasjonal handlefrihet når det gjelder utformingen av disse reglene, fremgår også av fortalen punkt 42:

«Av hensyn til sammenhengen med eksisterende nasjonale rettsordener, bør medlemsstatene stå fritt til å fastsette enten at selgerne er ansvarlige for manglende samsvar som viser seg innen en viss tid, eventuelt kombinert med en foreldelsesfrist, eller at forbrukernes beføyelser bare er omfattet av en foreldelsesfrist. I førstnevnte tilfelle bør medlemsstatene sikre at fristen for selgers ansvar ikke omgås ved foreldelsesfristen for forbrukerens beføyelser. Selv om dette direktiv derfor ikke bør harmonisere starttidspunktet for nasjonale foreldelsesfrister, bør det sikre at slike foreldelsesfrister ikke begrenser forbrukerens rett til å utøve sine beføyelser ved manglende samsvar som viser seg i det tidsrommet da selgeren er ansvarlig for manglende samsvar. I sistnevnte tilfelle bør medlemsstatene kunne beholde eller innføre bare en foreldelsesfrist for forbrukerens beføyelser, uten å innføre et bestemt tidsrom som det manglende samsvaret må vise seg innen utløpet av for at selgeren skal være ansvarlig. For å sikre at forbrukerne har et like godt vern også i slike tilfeller bør medlemsstatene sikre at dersom det bare benyttes en foreldelsesfrist, bør den likevel gi forbrukerne mulighet til å utøve beføyelsene ved manglende samsvar som viser seg minst i det tidsrommet som er fastsatt i dette direktiv som en ansvarsperiode.»

Så lenge forbrukerens muligheter til å gjøre gjeldende mangler ikke begrenses sammenliknet med direktivets regler, står medlemsstatene med andre ord fritt til å opprettholde eller innføre fristregler i stedet for ansvarsperioder.

Ifølge artikkel 10 nr. 1 annet punktum gjelder bestemmelsen i første punktum, «med forbehold av» artikkel 7 nr. 3, også for varer med digitale elementer. Artikkel 7 nr. 3 oppstiller en plikt for selgeren til å sørge for nødvendige oppdateringer i en nærmere angitt periode etter levering. At artikkel 10 nr. 1 første punktum gjelder med forbehold av bestemmelsen om oppdateringer, må bety at toårsfristen i artikkel 10 nr. 1 ikke gjelder for oppdateringer. Direktivet har ikke egne uttrykkelige fristregler for oppdateringer. Etter departementets syn må det innebære at for oppdateringer er selgeren ansvarlig for mangler som viser seg innenfor den perioden oppdateringene skal leveres i, og at eventuelle frister for å gjøre manglene gjeldende ikke kan være kortere enn denne perioden.

Som nevnt i punkt 7.2 åpner direktivet i artikkel 10 nr. 3 for at medlemsstatene kan fastsette lengre frister for når mangelen må vise seg, og for at det kan gjelde ulike frister for ulike situasjoner og ting. Dette må innebære at medlemsstatene også må kunne fastsette lengre frister for å gjøre mangelen gjeldende etter artikkel 10 nr. 4 og 5, og at disse fristene kan være ulike for ulike typer situasjoner og ting, for eksempel slik at det skal gjelde en lengre frist for ting som skal vare spesielt lenge.

Direktivet åpner for at selgeren og forbrukeren for brukte ting kan avtale en kortere frist for når mangelen må vise seg, eller for å gjøre mangelen gjeldende, jf. artikkel 10 nr. 6. Partene kan ikke avtale en periode som er kortere enn ett år. Slik er det også etter 1999-direktivet.

9.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet ble det antatt at direktivet gir adgang til å opprettholde forbrukerkjøpslovens reklamasjonsregler. Det ble vist til direktivet artikkel 12, artikkel 10 nr. 4 og 5 og fortalen punkt 42.

Departementet vurderte det slik at direktivet ikke nødvendiggjør endringer i reglene om relativ reklamasjon i forbrukerkjøpsloven § 27 første ledd. Det ble derfor ikke foreslått endringer i denne bestemmelsen.

Det ble vist til forslaget om å videreføre dagens ordning med absolutte reklamasjonsfrister istedenfor frister for når mangelen må vise seg (ansvarsperioder), se punkt 7.3, og at reklamasjonsfristene må utformes slik at de gir forbrukeren anledning til å gjøre gjeldende mangler innenfor den samme perioden som selgeren er ansvarlig for mangler innenfor etter direktivet, jf. blant annet fortalens punkt 42.

I utgangspunktet anså departementet det ikke som nødvendig med endringer i reglene i forbrukerkjøpsloven § 27 annet ledd første og annet punktum om den absolutte reklamasjonsfristen, siden disse etter departementets vurdering er i samsvar med det som følger av direktivet artikkel 10 nr. 1, 3 og 5.

Departementet foreslo likevel en mindre endring når det gjelder reklamasjonsfristens utgangspunkt. Etter § 27 annet ledd første punktum må reklamasjon skje senest to år etter at forbrukeren overtok tingen. Det ble foreslått at starttidspunktet for reklamasjonsfristen blir når tingen leveres, i stedet for når forbrukeren overtar tingen. Om dette forslaget ble det uttalt i høringsnotatet:

«Som hovedregel vil dette ikke utgjøre noen forskjell ettersom levering etter § 7 skjer når tingen overtas av forbrukeren. For ting som skal leveres sammen med en digital ytelse, og ting som skal installeres av eller på vegne av selgeren, foreslås det imidlertid i punkt 6 tilleggskrav for at tingen anses levert. Dersom tidspunktet da forbrukeren overtar tingen, fortsatt skulle benyttes som utgangspunkt for reklamasjonsfristen, ville det vært behov for særregler i § 27 annet ledd for disse tilfellene. Dette unngås dersom leveringstidspunktet benyttes som utgangspunkt. I gjeldende lov beregnes frister og andre tidsangivelser til dels med utgangspunkt i ulike begreper, som samtidig har et nokså likt innhold. Loven kan etter departementets vurdering gjøres enklere ved at den i større grad bruker samme begrep som koblingsord. Det vises også til at leveringstidspunktet er et forståelig begrep som også benyttes i direktivet.»

Når det gjelder reklamasjonsfristens lengde, ble det gitt uttrykk for at det kan reises spørsmål om hvor lang den absolutte reklamasjonsfristen må være for å oppfylle direktivets vilkår om at forbrukeren må ha mulighet til å gjøre gjeldende manglene som selgeren er ansvarlig for etter artikkel 10 nr. 1 og 2:

«Betyr det at forbrukeren skal ha denne muligheten, at reklamasjonsfristen må være noe lengre enn fristene i artikkel 10 nr. 1 og 2, eller holder det at fristene er like lange? For å ta et eksempel: Holder det med en reklamasjonsfrist på to år dersom selgeren er ansvarlig for mangler som viser seg innen to år, slik selgeren er etter artikkel 10 nr. 1? På den ene siden vil forbrukeren med en slik frist ha en begrenset praktisk mulighet til å gjøre gjeldende en mangel som viser seg tett opp til fristens utløp, for eksempel på fristens siste dag. På den andre siden vil forbrukeren jo ha mulighet til å gjøre gjeldende alle mangler som viser seg innen to år med en slik frist; forbrukeren må bare i visse situasjoner handle meget raskt.»

Departementet anså det mest naturlig å tolke direktivet slik at det ikke krever at reklamasjonsfristen må være lengre enn fristene i artikkel 10 nr. 1 og 2. Det avgjørende etter direktivet ble ansett å være at forbrukeren har en mulighet til å gjøre gjeldende de manglene som selgeren er ansvarlig for – og at forbrukeren i noen sjeldne tilfeller må handle ytterst raskt for å benytte seg av muligheten, da er uten betydning.

Et annet spørsmål som ble reist i høringsnotatet, er om artikkel 12 må forstås slik at en forbruker, når mangelen viser seg innen fristene i artikkel 10 nr. 1 og 2, alltid har rett til en reklamasjonsfrist på minst to måneder fra vedkommende oppdaget mangelen, eller om en absolutt reklamasjonsfrist kan sette grenser for å gjøre mangler gjeldende selv der tomånedersfristen ennå ikke er utløpt. Departementet la til grunn at det ikke er holdepunkter for at en forbruker alltid har rett til en frist på to måneder. Departementet viste til at både artikkel 10 nr. 4 og 5 og artikkel 12 åpner for begrensninger av forbrukerens adgang til å gjøre mangler gjeldende, og at hver av disse begrensningene synes å stå på egne ben. I tillegg ble det vist til de tilsvarende vurderingene av 1999-direktivet i Ot.prp. nr. 44 (2001–2002) s. 109. Departementet tolket dermed direktivet slik at det ikke stenger for at absolutte reklamasjonsfrister kan avskjære krav fra forbrukeren selv om tomånedersfristen ennå ikke er utløpt.

Departementet mente at spesialreglene i direktivet om selgerens ansvar for mangler ved digitale ytelser som skal leveres løpende over en periode, og for oppdateringer krever at det gis en særlig regel om den absolutte reklamasjonsfristen for disse tilfellene. Det ble derfor foreslått et nytt tredje punktum i § 27 annet ledd.

Etter direktivet artikkel 10 nr. 2 første punktum skal selgeren for løpende digitale ytelser være ansvarlig for mangler som viser seg innen to år fra levering av varen. Departementet la til grunn at dette er i samsvar med det som allerede følger av § 27 annet ledd første punktum.

Etter direktivet artikkel 10 nr. 2 annet punktum skal selgeren for løpende digitale ytelser som etter avtalen skal leveres i mer enn to år, være ansvarlig for mangler som viser seg innen perioden ytelsene skal leveres. Departementet ga uttrykk for at formålet med regelen er at forbrukeren i slike tilfeller ikke skal være avskåret fra å gjøre gjeldende en mangel så lenge man er innenfor perioden det er avtalt at ytelsene skal leveres. Videre ble det vist til at anvendt på et system med reklamasjonsfrister betyr dette at reklamasjonsfristen ikke kan løpe ut i perioden som ytelsene skal leveres. Reklamasjonsfristen forlenges her til utløpet av perioden (men fristen forkortes ikke dersom ytelsene skal leveres i en periode som utløper før reklamasjonsfristen etter § 27 annet ledd). Det ble etter dette foreslått et nytt tredje punktum i § 27 annet ledd, som sier at fristen for å reklamere i slike tilfeller er like lang som perioden ytelsene eller oppdateringene skal leveres.

Videre ble det nevnt at oppdateringer er unntatt fra artikkel 10 nr. 1. Departementet mente at det kan reises spørsmål om hvordan dette skal tolkes, men vurderte det som naturlig å forstå det slik at reklamasjonsfristen for oppdateringer må være minst like lang som perioden oppdateringene skal leveres. Departementet foreslo derfor at også mangler ved oppdateringer skal omfattes av regelen i nytt tredje punktum i § 27 annet ledd.

Det ble foreslått å videreføre gjeldende § 27 annet ledd tredje og fjerde punktum. Disse angir tilfeller der fristene i annet ledd ikke gjelder. Departementet nevnte særskilt at fjerde punktum om såkalte rettsmangler antas å være i samsvar med direktivet, siden direktivet lar det være opp til medlemsstatene å bestemme hvordan foreldelses- og reklamasjonsfristene skal utformes. Virkningen av fjerde punktum er at den absolutte reklamasjonsfristen i loven ikke gjelder, men at forbrukerens krav kan tapes etter foreldelsesloven. Departementet foreslo å slå sammen gjeldende tredje og fjerde punktum til et nytt fjerde punktum med mindre språklige endringer.

Departementet foreslo også å videreføre § 27 tredje og fjerde ledd. Fjerde ledd annet punktum innebærer at forbrukeren ved for sen reklamasjon likevel ikke taper retten til å gjøre mangelen gjeldende «dersom selgeren har opptrådt grovt uaktsomt eller for øvrig i strid med redelighet og god tro». Det ble gitt uttrykk for at det etter departementets vurdering vil være i samsvar med direktivet å opprettholde denne regelen i loven, siden direktivet lar det være opp til medlemsstatene å bestemme hvordan foreldelses- og reklamasjonsfristene skal utformes. Virkningen av at vilkårene i denne bestemmelsen er oppfylt, er at reklamasjonsfristene i loven ikke gjelder, men at forbrukerens krav kan tapes etter foreldelsesloven.

Departementet ga uttrykk for at forslaget i høringsnotatet er begrenset til endringer i lovens regler om reklamasjonsfrist som har sammenheng med direktivet, og at det i denne omgangen ikke foreslås endringer i reklamasjonsreglene utover dette. Imidlertid ble det vist til at Stortinget i anmodningsvedtak 21. april 2020 nr. 515 har bedt regjeringen utrede om reklamasjonsfristen på nyoppførte boliger skal økes fra fem til ti år, og konsekvensene av en eventuell utvidelse, og at det i forbindelse med oppfølgningen av dette vedtaket kan være aktuelt å se på reklamasjonsreglene i et bredere perspektiv.

Ellers viste departementet til at det har vært reist spørsmål om lengre reklamasjonsfrister kan føre til at varer får økt holdbarhet, men at det fremstår som usikkert om det er noen slik sammenheng. Det ble nevnt at spørsmålet blant annet er drøftet i en dansk utredning (Betænkning nr. 1576 punkt 3.16), der flertallet i utvalget ikke går inn for en forlengelse av reklamasjonsfristen, og begrunner dette blant annet slik:

«Flertallet lægger i den forbindelse særlig vægt på, at der efter det oplyste ikke foreligger dokumentation for, at en forlængelse af reklamationsfristen vil have en effekt på den grønne omstilling. Der er ikke grundlag for at antage, at en forlængelse af reklamationsfristen vil føre til, at produkterne på det danske marked vil få en mærkbar længere holdbarhed og levetid end det, der er sædvanligt i dag, eller at det vil medføre mærkbart flere reparationer.»

Departementet gikk ikke nærmere inn på spørsmålet i høringsnotatet, men nevnte at det vil være aktuelt å vurdere dette i forbindelse med en mer generell gjennomgåelse av reklamasjonsreglene.

9.4 Høringsinstansenes syn

I høringen har enkelte høringsinstanser hatt merknader til den relative reklamasjonsfristen i § 27 første ledd, dvs. at forbrukeren innen rimelig tid etter at han eller hun oppdaget eller burde ha oppdaget en mangel, må gi selgeren melding om mangelen påberopes.

Forbrukertilsynet er enig i at reglene om reklamasjonsfrist bør videreføres, blant annet med henvisning til at dagens ordning er godt kjent for forbrukere og næringsdrivende, selv om tilsynet også ser at det finnes argumenter som kan tale for at den relative reklamasjonsfristen bør fjernes. Forbrukertilsynet uttaler blant annet:

«Dersom den relative reklamasjonsfristen fjernes, vil en vurdering av om en forbruker har reklamert i tide uansett måtte ta hensyn til det ulovfestede lojalitetsprinsippet i kontraktsforhold. Det er i dag trukket opp klare retningslinjer i rettspraksis for hva som ligger i ordlyden ‘innen rimelig tid’. Dersom det blir slik at man kun skal falle tilbake på en vurdering av det ulovfestede lojalitetsprinsippet i kontraktsforhold, vil det åpnes for større skjønnsmessige vurderinger enn regelverket gir rom for i dag. Regelverket vil som en følge av dette bli vanskeligere å forholde seg til enn det som er tilfelle etter dagens regler om den relative reklamasjonsfristen.»

Norges Bilbransjeforbund støtter departementets vurdering av at direktivet ikke er til hinder for å opprettholde den relative reklamasjonsfristen.

Forbrukerrådet viser til at direktivets fortale punkt 46 åpner for at den relative fristen kan utvides for å øke forbrukervernet og oppfordrer departementet til å benytte dette handlingsrommet og forlenge den relative reklamasjonsfristen fra to til seks måneder. Forbrukerrådet uttaler blant annet:

«Det er Forbrukerrådets oppfatning at mange forbrukere mangler kjennskap til fristen og dermed ikke har noe bevisst forhold til den. Det kan i en del tilfeller føre til at forbrukere taper krav som ellers er berettigede, og det er meget uheldig. Mange av de forbrukerne som opplever å tape rettmessige krav som følge av manglende overholdelse av fristen, vil oppfatte dette som svært urimelig, særlig fordi mange ikke har vært klar over fristen, men også fordi det er selger som ikke har oppfylt sine kontraktsforpliktelser i utgangspunktet.»

Forbrukerrådet gir også uttrykk for at forbrukere flest har få insentiver til å spekulere i sen reklamasjon til selger fordi de fleste ønsker å få en kontraktsmessig ting så snart som mulig, i tillegg til at jo lengre tid det tar før reklamasjon fremsettes, desto mer svekkes muligheten til å bevise at det dreier seg om en mangel som forbrukeren selv ikke har ansvaret for. Forbrukerrådet mener derfor at en slik forlengelse ikke vil få særlig store konsekvenser i praksis, men vil kunne avhjelpe noen urimelige utslag av rettighetstap.

I høringen har det vært noe forskjellige synspunkter om den absolutte reklamasjonsfristen i § 27 annet ledd blant de av høringsinstansene som har uttalt seg om dette.

Hovedorganisasjonen Virke støtter i hovedsak departementets vurdering av reklamasjonsreglene.

Elesco Norge AS har ikke innvendinger mot forslaget om å endre reklamasjonsfristens utgangspunkt fra overtakelse til levering av tingen, og støtter også å opprettholde dagens absolutte reklamasjonsfrister på henholdsvis to og fem år.

Forbrukertilsynet ser ingen betenkeligheter med endringen som gjelder fristens utgangspunkt.

Norges Bilbransjeforbund mener at reklamasjonsfristen bør være to år og uttaler:

«Forbrukerkjøpsdirektivet fastslår som hovedregel to års reklamasjonsfrist. Direktivet gir imidlertid nasjonalstatene handlingsrom til å fastsette lengre reklamasjonsfrister. Denne adgangen har Norge vært pådriver for at kom inn i direktivet, og departementet foreslår i høringsnotatet at dette handlingsrom utnyttes, slik at vi fortsatt kan ha systemet med to eller fem års reklamasjonsfrist avhengig av hvor lenge den aktuelle varen er ment å vare. NBF mener reklamasjonsfristen bør harmoniseres mest mulig med det som gjelder i andre EØS-land, og går derfor inn for at reklamasjonsfristen er to år. Dette vil sikre norske aktører de samme konkurransevilkårene som deres europeiske konkurrenter har.»

Forbrukerrådet går inn for lengre absolutte reklamasjonsfrister og uttaler:

«Etter vårt syn taler miljø- og bærekraftshensyn for at vi i Norge bør utvide de absolutte reklamasjonsfristene, jf. fortalen punkt 32 og 48. Forbrukerrådet oppfordrer departementet til å utvide fristene fra 2/5 år til 3/6 år, kombinert med en bestemmelse om at dersom tingen eller deler av den ved vanlig bruk er ment å vare vesentlig lenger enn 6 år, er fristen for å reklamere knyttet til tingens forventede levetid ved normal bruk. Hva som er forventet levetid for ulike ting, må nødvendigvis avklares i rettspraksis, men for varer med forventet varighet som er vesentlig lenger enn 3 år, vil fristen uansett ikke være kortere enn 6 år.»

Forbrukerrådet ser behov for en mer generell gjennomgåelse av reklamasjonsreglene i forbrukerretten og ønsker en slik gjennomgåelse velkommen, men mener likevel at det er gode grunner som taler for at de absolutte fristene bør endres allerede nå. Forbrukerrådet mener også at en utvidelse av de absolutte reklamasjonsfristene vil ha en effekt på varers holdbarhet.

Naturvernforbundet foreslår at reklamasjonsfristens to kategorier utvides, henholdsvis fra to til fem år og fra fem til syv år.

Næringslivets Hovedorganisasjon mener at reglene om reklamasjonsfrist bør skille mellom nye og brukte varer og uttaler:

«Brukte varer kan være gamle eller nesten nye. Uansett er det klart at gjenværende levetid synker etterhvert som tiden går. Ved forbrukersalg vil selger typisk ikke ha vært eneste eier av varen. Selger vil dermed har mindre kunnskap om varens egenskaper og utført vedlikehold. Dette tilsier at perioden med ansvar for selger er kortere enn ved salg av nye varer.
Vi mener loven i det minste bør gå ut på at partene kan avtale at reklamasjonsfristen skal være (minst) ett år.»

NHO Service og Handel tiltrer høringssvaret fra Næringslivets Hovedorganisasjon. Også Norges Bilbransjeforbund mener at det bør kunne avtales kortere reklamasjonsfrist for brukte varer:

«Direktivet åpner for at nasjonalstatene kan innføre hjemmel for at partene kan avtale kortere reklamasjonsfrist for brukte varer, men minimum ett år. Dette er en erkjennelse av at forventningene til brukte varers holdbarhet må være lavere enn for nye varer. Departement foreslår, uten noen begrunnelse, at dette handlingsrommet ikke benyttes. Det er stadig viktigere å ha gode rammevilkår for handel med brukte varer ut fra sirkulærøkonomiske hensyn, og lang reklamasjonsfrist gjør det mindre attraktivt å handle med brukte varer. Jo lenger reklamasjonsfristen er, jo mer trenger selger å avsette til reklamasjonshåndtering, og jo dyrere blir varen. NBF går derfor inn for at det innføres hjemmel for at partene kan avtale kortere reklamasjonsfrist for brukte varer, dog minimum ett år.»

9.5 Departementets vurdering

Departementet viser til at det i høringsnotatet ikke ble foreslått endringer i den relative reklamasjonsfristen i § 27 første ledd. I høringen har det ikke vært innvendinger mot dette, bortsett fra at Forbrukerrådet mener at minstefristen for å reklamere i første ledd annet punktum bør endres fra to til seks måneder. Departementet viderefører forslaget i høringsnotatet. Etter departementets vurdering er regelen om at fristen for å reklamere aldri kan være kortere enn to måneder fra tidspunktet forbrukeren oppdaget mangelen, en rimelig avveining av partenes interesser. Departementet viser i den forbindelse også til at det i svensk og dansk rett finnes tilsvarende regler om relativ reklamasjonsfrist, og at disse er videreført i forbindelse med gjennomføringen av direktivet.

Når det gjelder reglene om absolutt reklamasjonsfrist i § 27 annet ledd, ble også disse reglene foreslått videreført i høringsnotatet. Som det fremgår av omtalen av høringsinstansenes syn, har det ikke vært mange synspunkter på dette i høringen, og høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet, har hatt noe ulike oppfatninger. På denne bakgrunn går departementet etter en samlet vurdering inn for en videreføring av de gjeldende reglene om absolutte reklamasjonsfrister. Det vises også til at det i denne omgangen hovedsakelig tas sikte på å gjøre endringer som har sammenheng med direktivet. Som nevnt i høringsnotatet kan det være aktuelt å se på reklamasjonsreglene i den kontraktsrettslige lovgivningen i et bredere perspektiv i forbindelse med oppfølgningen av anmodningsvedtak nr. 515, der regjeringen er bedt om å utrede om reklamasjonsfristen på nyoppførte boliger skal økes fra fem til ti år, og konsekvensene av en eventuell utvidelse.

Departementet foreslår heller ikke særlige regler om reklamasjonsfrist for salg av brukte ting. Som det påpekes av de høringsinstanser som ønsker slike regler, åpner direktivet for å gi regler om at det for brukte ting kan avtales kortere reklamasjonsfrist, forutsatt at fristen ikke er kortere enn ett år, jf. artikkel 10 nr. 6. En tilsvarende mulighet finnes også i 1999-direktivet, men er ikke benyttet i nasjonal rett. Departementet kan ikke se at det er noe stort behov for en slik regel, og viser til at det at en ting er solgt brukt, er et forhold som det etter gjeldende rett kan tas hensyn til ved mangelsbedømmelsen. I denne forbindelse nevnes også at det verken i Sverige eller Danmark er gitt egne regler om reklamasjonsfrist for brukte ting ved gjennomføringen av direktivet, jf. vurderingene i Sverige i prop. 2021/22:85 s. 89–90 og i Danmark i 2020/1 LSF 223 Forslag til Lov om ændring af købeloven og lov om markedsføring (Ændring af reglerne om forbrugerkøb som følge af implementering af varedirektivet og direktivet om digitalt indhold) s. 77.

I høringsnotatet ble det foreslått å endre utgangspunktet for reklamasjonsfristen til tidspunktet for levering av tingen. I høringen har det ikke kommet innvendinger mot dette, og departementet opprettholder forslaget.

Etter det departementet kan se, har det i høringen ikke kommet innvendinger mot forslaget til særregler for oppdateringer og digitale ytelser som etter avtalen skal leveres løpende over en lengre periode i § 27 annet ledd tredje punktum. Departementet opprettholder i lys av dette forslaget i høringsnotatet. Tilsvarende gjelder de andre mer tekniske endringene som er foreslått i bestemmelsens annet ledd.

Til forsiden