4 Endringer i panteloven § 6-4 (legalpant i tredjepersons eiendeler)

4.1 Gjeldende rett

Utvalget for etterkontroll av konkurslovgivningen (Falkangerutvalget), som ble nedsatt av Justisdepartementet i 1990, foreslo i NOU 1993: 16 Etterkontroll av konkurslovgivningen mv. en subsidiær legalpanterett for konkursboet på fem prosent av alle pantsatte verdier tilhørende skyldneren. Utredningen ble sendt på høring i juni 1993 og fulgt opp i Ot.prp. nr. 26 (1998–99). I proposisjonen foreslo departementet en regel om fem prosent legalpant for konkursboer. Legalpantet skulle etter departementets forslag ikke være subsidiært; det skulle med andre ord tilfalle boet også i tilfeller der det fantes andre midler i boet til bobehandling. Lovforslaget ble ikke vedtatt av Stortinget. I høringsnotat 6. september 2001 foreslo Justisdepartementet en legalpantregel som var subsidiær, ellers tilsvarte forslaget i hovedtrekk forslaget i Ot.prp. nr. 26 (1998–99). Dette forslaget ble fulgt opp i Ot.prp. nr. 23 (2003–2004). Bestemmelsen ble inntatt i panteloven som § 6-4 ved endringslov 23. april 2004 nr. 18.

Det følger av bestemmelsens første ledd at konkursboet har lovbestemt pant i ethvert formuesgode beheftet med pant som tilhører skyldneren på konkursåpningstidspunktet, og som kan være gjenstand for utlegg eller konkursbeslag. Konkursboet har etter første ledd annet punktum lovbestemt pant også i formuesgoder som en tredjeperson har stilt som pantesikkerhet for konkursskyldnerens gjeld, når sikkerheten består på konkursåpningstidspunktet. Panteretten utgjør fem prosent av formuesgodets beregnede verdi eller av det et salg av formuesgodet innbringer, men maksimalt 700 ganger rettsgebyret i hvert realregistrerte panteobjekt. Panteretten går foran annet lovbestemt pant og alle andre heftelser i formuesgodet. Legalpantet kan bare benyttes til å dekke nødvendige boomkostninger. Legalpantet skal benyttes før boet belaster konkursrekvirentens forskuddsbetaling etter konkursloven § 67 eller statens ansvar for omkostningene ved bobehandlingen etter § 73.

En regel om legalpant i tredjepersoners eiendeler (jf. § 6-4 første ledd annet punktum) var ikke foreslått av Falkangerutvalget i NOU 1993: 16, men ble spilt inn i høringen av Justisdepartementets høringsnotat fra 2001. I Ot.prp. nr. 23 (2003–2004) s. 21–22 heter det:

«Oslo skifterett og byskriverembete har påpekt at ordningen [med legalpanterett] kan la seg omgå ved at et holdingselskap uten drift og risiko pantsetter sine eiendeler som sikkerhet for et driftsselskaps gjeld. Etter forslaget i høringsnotatet skulle legalpantet bare omfatte konkursskyldnerens egne pantebeheftede formuesgoder. Spørsmålet blir således om legalpantet også bør omfatte «tredjemannspant», også kalt realkausjon, stilt av en tredjeperson som sikkerhet for konkursskyldnerens gjeld. Dersom regelen utvides på denne måten, vil en unngå det omgåelsesproblemet som er beskrevet av Oslo skifterett. Departementet kan ikke se at det er vektige argumenter som taler mot en slik utvidelse. Situasjonen for en som stiller sine eiendeler som pantesikkerhet for fremmed gjeld, vil alltid være avhengig av forhold hos hovedskyldneren. Det kan ikke ses å være rimelig at den som har pantesikret et krav mot konkursskyldneren, skal stilles i en gunstigere posisjon i forhold til boet fordi det er en tredjeperson som har stilt sikkerhet og ikke skyldneren selv. Departementet foreslår derfor at eiendeler som er stilt som sikkerhet for konkursskyldnerens gjeld av en tredjeperson, også skal være omfattet av legalpantet.»

Spørsmål om omfanget av legalpanteretten i en tredjepersons eiendeler har vært oppe for Høyesterett i flere saker. I Rt. 2012 s. 782 kom Høyesteretts ankeutvalg til at det ikke er et vilkår for å kunne realisere pantet at det foreligger gjeld knyttet til legalpantet ved konkursåpningen. Boet kan kreve legalpant realisert i tomme og uopplånte panteretter. Det ble også lagt til grunn at legalpanteretten dekker «en kjede av bakenforliggende ansvarsforhold – for eksempel der det er stilt sikkerhet overfor en bank som deretter garanterer for tredjemanns gjeld». Ankeutvalget viser til formålet med legalpanteretten og omgåelseshensyn. I Rt. 2014 s. 242 kom Høyesteretts ankeutvalg til at boet har legalpanterett også i et tilfelle der pantet har vært stilt mens skyldneren selv eide formuesgodet, og formuesgodet med pantheftelsen senere er overdratt til en tredjeperson. I Rt. 2014 s. 14 ble det lagt til grunn at legalpanteretten ga tvangsgrunnlag uten tinglysning.

Lovavdelingen i Justis- og beredskapsdepartementet har i en tolkningsuttalelse 24. august 2005 (snr. 2005/3361) antatt at § 6-4 første ledd annet punktum må tolkes innskrenkende i tilfeller der beløpet det er stilt realkausjon for, utgjør mindre enn fem prosent av formuesgodets verdi. Lovavdelingen antar at «[i] slike tilfeller kan omfanget av boets legalpanterett ikke overskride beløpet det er stilt realkausjon for».

4.2 Forslaget i høringsnotatet

Som det fremgår av punkt 2, har Konkursrådet i uttalelse nr. 57 gitt uttrykk for at reglene om legalpant i tredjepersoners eiendeler går for langt. Reglene er også tatt opp i et brev 30. april 2014 til Justis- og beredskapsdepartementet fra Finans Norge. På denne bakgrunn drøftet Justis- og beredskapsdepartementet i høringsnotatet om pantelovens bestemmelse om legalpant i tredjepersoners eiendeler bør oppheves, eller eventuelt begrenses til bare å gjelde i konsernforhold.

Bestemmelsen i panteloven § 6-4 første ledd annet punktum er begrunnet med omgåelseshensyn. I høringsnotatet ble det vist til at bestemmelsen rekker langt videre enn å ramme omgåelser, og den vil kunne få betydning også i tilfeller der panteretten i tredjepersonens eiendeler er etablert ut fra helt andre hensyn enn et ønske om å omgå legalpanteretten. Det reiser seg derfor et spørsmål om hvor godt bestemmelsen treffer ut fra de formålene den er ment å ivareta.

Departementet reiste for det første spørsmål om bestemmelsen i § 6-4 første ledd annet punktum bør oppheves:

«Regelen om legalpanterett for boomkostningene i en tredjepersons eiendeler kan ramme på en måte som kan fremstå som mer urimelig enn regelen om legalpanterett i konkursskyldnerens egne eiendeler. I Ot.prp. nr. 23 (2003–2004) vises det til hensynet til panthaverne, og det anføres at det ikke vil være rimelig at den som har pantesikret et krav mot konkursskyldneren, skal stilles i en mer gunstig posisjon i forhold til boet fordi det er en tredjeperson som har stilt sikkerhet, og ikke skyldneren selv. Forskjellen er imidlertid at mens en legalpanterett i konkursskyldnerens eiendeler går ut over panthaverne med dårligst prioritet, vil en legalpanterett i en tredjepersons eiendeler like gjerne kunne ramme tredjepersonen selv. At sikkerhetsstillelse for en annens gjeld også innebærer en risiko for å måtte dekke boomkostninger i vedkommendes konkursbo, er det nok mange som ikke kjenner til og kanskje heller ikke kan forventes å kjenne til. Regelen i § 6-4 første ledd annet punktum reiser etter dette en del andre problemstillinger enn regelen om legalpanterett i hovedskyldnerens egne eiendeler. Bestemmelsen reiser også en del særlige tolkningsspørsmål.

Faren for omgåelser må vurderes opp mot de negative følgene av regelen i de tilfellene der omgåelseshensyn ikke gjør seg gjeldende. Departementet ber om høringsinstansenes syn på om en slik vurdering tilsier at regelen i § 6-4 første ledd annet ledd bør oppheves, eller om den bør videreføres, eventuelt med noen endringer […].»

Departementet reiste deretter spørsmål om bestemmelsen bør begrenses til å gjelde konsernforhold, dersom man velger å videreføre den:

«Konkursrådet og Finans Norge peker begge på at dersom § 6-4 første ledd annet punktum videreføres, bør man vurdere om bestemmelsen bør begrenses til bare å gjelde i konsernforhold. Slik departementet forstår dette forslaget, vil en slik regel innebære at det er et vilkår for legalpanteretten at både konkursskyldneren og realkausjonisten er selskaper i samme konsern (jf. for aksjeselskaper konserndefinisjonen i aksjeloven § 1-3). En fordel med en slik regulering vil være at privatpersoner ikke rammes. Som det er pekt på i brevet fra Finans Norge, kan regelen i nåværende § 6-4 første ledd annet punktum fremstå som særlig urimelig når realkausjonisten er en privatperson. Det kan for eksempel dreie seg om en person som har stilt opp som kausjonist for et familiemedlem, og som ikke kan forventes å forstå at sikkerhetsstillelsen også innebærer en legalpanterett for hovedskyldnerens eventuelle konkursbo.

Departementet antar at omgåelsesmulighetene særlig kan være til stede der hovedskyldneren og realkausjonisten har en tilknytning til hverandre i form av samme bakenforliggende eierinteresse. En slik tilknytning vil det være mellom selskaper som inngår i samme konsern. På den annen side vil det ikke nødvendigvis være noe å utsette på at et selskap stiller sikkerhet til fordel for et annet selskap i konsernet. Snarere tvert imot må det antas at et slikt arrangement i de fleste tilfeller vil være forretningsmessig begrunnet og ikke har noe å gjøre med omgåelser av reglene om legalpant for boomkostningene. I den sammenhengen kan det være grunn til å peke på at aksjeloven § 8-7 tredje ledd nr. 2 legger til rette for slik sikkerhetsstillelse nettopp fordi et konsern må betraktes som en økonomisk enhet hvor lån og sikkerhetsstillelse mellom selskapene i konsernet må presumeres å være forretningsmessig begrunnet, jf. blant annet Ot.prp. nr. 21 (2002–2003) s. 9.

Videre vil det selvsagt kunne forekomme tilfeller av omgåelser også utenfor konsernforhold. En begrensning av regelen om legalpanterett i tredjepersoners eiendeler slik at den kun omfatter konsernforhold, vil derfor langt fra treffe «rent» i den forstand at den fanger opp størstedelen av omgåelsestilfellene uten samtidig å ramme sikkerhetsstillelser som ikke inneholder noe element av omgåelse. En så treffende regulering er det imidlertid neppe mulig å få til. Hvis man viderefører en regel om legalpanterett også i eiendeler som ikke eies av konkursskyldneren selv, kan det derfor være et alternativ at bestemmelsen begrenses til konsernforhold. Hovedbegrunnelsen vil i så fall primært være å unngå å ramme privatpersoner.»

For det tilfellet at bestemmelsen i § 6-4 første ledd annet punktum videreføres, foreslo departementet en unntaksregel slik at panteretten ikke omfatter tomme eller nedbetalte realkausjoner, jf. kjennelsen i Rt. 2012 s. 782, som er omtalt i punkt 4.1. Det ble vist til at det at legalpanteretten også omfatter slike realkausjoner, kan fremstå som en svært vidtgående konsekvens av bestemmelsen. Det ble videre vist til at når kausjonisten ikke har noe ansvar overfor panthaveren, kan det virke lite rimelig at vedkommende likevel skal hefte overfor hovedskyldnerens konkursbo.

Departementet foreslo også en begrensning av legalpanteretten i samsvar med Lovavdelingens tolkningsuttalelse 24. august 2005, jf. omtalen av uttalelsen i punkt 4.1. Det vil si at der beløpet det er stilt realkausjon for, utgjør mindre enn fem prosent av formuesgodets verdi, kan omfanget av boets legalpanterett ikke overskride beløpet det er stilt realkausjon for. Departementet viste til at uten en slik begrensning vil legalpanteretten beløpsmessig kunne bli langt mer omfattende enn det pantesikrede kravet. Legalpanteretten utgjør i utgangspunktet fem prosent av formuesgodets verdi, og denne verdien trenger ikke å ha noen sammenheng med hvor mye som er stilt i sikkerhet for konkursskyldnerens gjeld. I et tilfelle der formuesgodet har en svært høy verdi, mens sikkerhetsstillelsen utgjør et mer beskjedent beløp, kan en legalpanterett på fem prosent av formuesgodets verdi fremstå som lite rimelig.

Departementet drøftet på bakgrunn av Konkursrådets uttalelse nr. 57 spørsmålet om det bør lovfestes en plikt for boet til å svare rente av forskuttert beløp til dekning av legalpant som senere tilbakebetales til innløseren:

«Dersom en panthaver har forskuttert et beløp til dekning av legalpantet, og boet får andre midler til å dekke nødvendige boomkostninger, skal det etter panteloven § 6-4 syvende ledd annet punktum skje en tilbakebetaling til panthaveren. Konkursrådet har i uttalelse nr. 57 tatt opp spørsmålet om panthaveren har krav på renter av beløpet, og uttaler at rentespørsmålet bør reguleres i loven for å unngå tvil. Konkursrådet konkluderer med at det ikke er noen hjemmel for at panthaveren skal kunne kreve renter av forskutterte legalpantmidler. Spørsmålet om rentekompensasjon er ikke omtalt i forarbeidene. Konkursrådet viser til at det tradisjonelle synet i norsk rett er at det kreves hjemmel for å kunne kreve renter før påkrav. Det har imidlertid vært en utvikling i rettspraksis når det gjelder synet på hvilket grunnlag som kreves for å tilkjenne renter, og Høyesterett har åpnet for at avsavnsrenter kan kreves etter en vurdering av rimelighet i det enkelte tilfellet. […]

Utviklingen i rettspraksis åpner for en bredere vurdering av grunnlaget for å kreve kompensasjon for renter av et beløp man har vært avskåret fra å disponere. Om det kan kreves renter av et forskuttert beløp til dekning av legalpantet etter panteloven § 6-4, kan etter dette ikke løses på bakgrunn av et hjemmelskrav.

Det er grunner som taler for at beløpet bør være rentepliktig. Beløpet stilles til boets disposisjon for å dekke nødvendige boomkostninger, og når denne forutsetningen faller bort, har innløseren av panteretten krav på tilbakebetaling av beløpet. Som Høyesterett viser til, har penger en pris, og det kan være rimelig at innløseren får kompensert rentetapet som påløper ved at beløpet stilles til boets disposisjon. På den annen side kan muligheten for rentekompensasjon gi en viss økonomisk usikkerhet for boet ved benyttelse av legalpanteretten. Dersom det skal gis en rentekompensasjon, er det mye som taler for at denne i så fall bør utgjøre en standardkompensasjon, for eksempel basisrenten for flytende renter. En eventuell renteplikt for boet bør reguleres i loven for å unngå tvil om det skal svares renter av beløpet. Dersom det er avtalt en høyere rentekompensasjon, bør slik avtale gå foran standardkompensasjonen.

Departementet ber om høringsinstansenes syn på om det bør lovfestes en plikt for boet til å svare rente av forskuttert beløp til dekning av legalpant som senere tilbakebetales til innløseren.»

Videre tok departementet opp spørsmålet om verdsetting av formuesgodet ved innløsning av pantet:

«Etter panteloven § 6-4 tredje ledd kan boet eller den som vil innløse boets panterett, kreve formuesgodets verdi fastsatt av tingretten. Til grunn for verdsettelsen kan tingretten innhente takst som dekkes av boet. I særlige tilfeller kan tingretten bestemme at verdsettelsen skal skje ved skiftetakst etter skifteloven § 125. Konkursrådet mener denne verdsettelsesmåten er dyr og tidkrevende og blir lite brukt.

Konkursrådet uttaler:

«Lovens løsning er svært lite velegnet for å inndrive små beløp i legalpant, for eksempel i pantsatt løsøre, motorvogner, mv. I og med at panthaver ikke har en plikt til å innløse legalpantet må boet, om det ikke får til en avtale, enten vente på salg av eiendelen eller begjære tvangssalg. Det siste er lite hensiktsmessig da boer som har lite midler raskt vil bruke opp det man kan få ut av legalpantet bare ved å diskutere med panthaverne. Konkursrådet mener derfor at det bør utredes enklere måter å få tilført boene midler fra legalpantet. En mulig løsning kunne være å pålegge panthavere, som er finansinstitusjoner, å betale et akontobeløp av legalpantet basert på en uavhengig verdsettelse av panteobjektet. For biler, kan man tenke seg en NAF-takst. Det at finansinstitusjonen selv setter en foreløpig verdi kan også være en løsning. Boet vil da raskt få utbetalt midler til bobehandling uten at det blir en omfattende diskusjon eller en taksering. Dersom salgssummen er høyere enn den verdi som ble satt, vil boet få en tilleggsbetaling (om boet fortsatt har behov for midler). Dersom man overlater den foreløpige verdsettelsen til finansinstitusjonen må den ha ansvaret for sin egen forskuttering, slik at boet kan bruke det beløp som betales akonto til boomkostninger uten å måtte risikere tilbakebetaling der midlene er forbrukt.»

Departementet har ikke utformet noe lovforslag basert på en slik løsning som Konkursrådet skisserer, men tar gjerne imot synspunkter fra høringsinstansene.»

4.3 Høringsinstansenes syn

Finansieringsforetakenes forening og Finans Norge mener bestemmelsen om legalpant i tredjepersoners eiendeler bør oppheves i sin helhet.

Finans Norge uttaler at det ikke er rasjonelt at det ved konkurs i en selvstendig juridisk enhet overhodet skal være adgang til å ta dekning i andre juridiske enheters eiendeler. Det vises til at hensikten med selskap med begrenset ansvar er at kun selskapet selv skal kunne gjøres ansvarlig for dets forpliktelser. Finans Norge uttaler videre at regelen også kan ramme urimelig hardt i konsernforhold, og viser til at i et konsern vil ofte ett selskap stille sikkerhet for samtlige av konsernselskapets forpliktelser overfor långiveren. Dersom samtlige selskaper i konsernet går konkurs, vil samtlige bo i utgangspunktet ha rett til legalpant i det pantsatte objektet. Finans Norge viser videre til at boomkostninger i en rekke sammenhenger kan bli meget store, og at en regel som innebærer at banken må ta høyde for såpass store tap, vil kunne gi seg utslag i bankenes priser på utlån.

Finansieringsselskapenes Forening viser til at en dekningsadgang som involverer andre selskaper, vil øke finansforetakenes risiko og svekke den sikkerheten de måtte ha etablert i eiendeler tilhørende slike selskaper.

Oslo byfogdembete, Konkursrådet og Norges kemner- og kommuneøkonomers forbund mener bestemmelsen bør begrenses til å gjelde i konsernforhold.

Konkursrådet slutter seg til synspunktet om at regelen om legalpant i tredjepersoners eiendeler har fått utilsiktede konsekvenser. Når det gjelder konsernforhold, viser Konkursrådet til at når ett eller flere selskap i et konsern tas under konkursbehandling, må likevel hvert selskap behandles for seg, og ikke sjelden vil debitorselskapet kunne være uten frie midler til dekning av bobehandlingen og uten (pantsatte) eiendeler av betydning som gir boet rett til legalpant. Legalpant i eiendeler som andre selskaper i konsernet har stilt til sikkerhet for debitorselskapet, vil medføre at konkursboet likevel får midler til en helt nødvendig bobehandling. Konkursrådet anser det som naturlig at konsernet og konsernets panthavere bidrar med midler som gjør at boet får midler til også å vurdere konserntransaksjoner og morselskapets disposisjoner overfor debitorselskapet. Konkursrådet mener derfor at regelen om legalpant bør opprettholdes i konsernforhold.

Norges kemner- og kommuneøkonomers forbund peker på at dagens bestemmelse kan ramme privatpersoner som har stilt realkausjon, på en særlig urimelig måte.

Også Oslo byfogdembete støtter forslaget om at legalpanteretten i tredjepersoners eiendeler begrenses til bare å gjelde i konsernforhold. Oslo byfogdembete viser til at hovedformålet med panteloven § 6-4 er at skyldneren ikke skal kunne pantsette alle sine eiendeler slik at det ikke er midler i boet til å drive bobehandling. Det er da rimelig at panthaverne avstår en mindre del av verdien i de pantsatte eiendelene til nødvendige boomkostninger, men dette hensynet gjør seg ikke gjeldende på samme måte når en tredjeperson har stilt sine eiendeler som sikkerhet for skyldnerens gjeld. I konsernforhold er det likevel så tette bånd mellom de forskjellige selskapene i konsernet at det etter Oslo byfogdembetes syn kan tale for at man anser konsernet som en enhet og likebehandler sikkerhet stilt av et annet selskap i konsernet, med sikkerhet stilt av skyldneren selv. Dersom man ikke begrenser regelen slik, mener Oslo byfogdembete at i alle fall alle tomme og nedbetalte realkausjoner bør unntas.

Advokatforeningen mener bestemmelsen bør videreføres som i dag. Advokatforeningen uttaler at legalpantordningen for nødvendige boomkostninger etter foreningens vurdering har vært ubetinget positiv for å få gjennomført nødvendig og tilfredsstillende bobehandling, spesielt i konkursbo som tidligere ble vedtatt innstilt i medhold av konkursloven § 135 etter en begrenset bobehandling. Foreningen uttaler videre at legalpant i tredjepersoners eiendeler utgjør en ikke ubetydelig del av boets mulighet til å sikre midler til nødvendig bobehandling, og at en opphevelse av bestemmelsen vil redusere boets mulighet til å få dekket kostnadene ved nødvendig bobehandling.

Etter Advokatforeningens syn vil det alltid være slik at en tredjeperson som har valgt å stille en realkausjon for en hovedskyldner, vil være avhengig av hovedskyldneren og dennes videre disposisjoner. Allerede i det sikkerheten stilles, vil det være en risiko for mislighold fra hovedskyldnerens side, og i verste fall risikerer man tiltredelse og tvangsrealisasjon av panteobjektet. Etter Advokatforeningens syn er ikke ordningen med legalpant til dekning av utgifter ved nødvendig bobehandling av hovedskyldnerens konkursbo i noen særstilling, og ordningen vil på linje med øvrige risikomomenter anses å være en påregnelig konsekvens av sikkerhetsstillelsen. I den grad risikoen i liten grad er kjent for kausjonister mv., tilsier ikke det i seg selv at bestemmelsen bør oppheves. Det kan i stedet vurderes om det skal stilles større krav til informasjon om denne risikoen før sikkerhetsstillelsen finner sted.

På bakgrunn av samme vurderinger, samt at pantet er begrenset til fem prosent, mener Advokatforeningen at legalpanteretten i tredjepersoners eiendeler heller ikke bør begrenses til kun å gjelde i konsernforhold.

Alle høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet, støtter forslaget om å begrense ansvaret slik at tomme eller uopplånte realkausjoner ikke omfattes, og at legalpantet begrenses slik at det ikke overskrider beløpet det er stilt realkausjon for.

Når det gjelder spørsmålet om renter av ubrukte legalpantmidler, mener Norges kemner- og kommuneøkonomers forbund at dette bør lovreguleres. Denne høringsinstansen mener at rentesatsen bør settes til basisrenten for flytende renter. Konkursrådet og Oslo byfogdembete mener på sin side at det ikke bør innføres en slik hjemmel. Konkursrådet uttaler at spørsmålet ble tatt opp i uttalelse nr. 57 fordi det er et praktisk spørsmål som var uløst. Konkursrådet uttaler at når boet trenger deler av legalpantemidlene, er det fordi det ikke er nok midler i boet til å dekke nødvendige boomkostninger. Boet vil da ikke ha penger til å betale renter, og en plikt til å betale renter vil være en nødvendig boomkostning som i tilfelle skal dekkes av legalpantemidlene. Spørsmålet om renteplikt vil derfor kun oppstå når boet ikke har behov for å benytte noen del av legalpantet, slik at hele beløpet boet har oppbevart, refunderes til panthaveren. Konkursrådet viser videre til at panthaveren har anledning til å inngå en avtale med boet om rentekompensasjon dersom det er store beløp som overføres. Oslo byfogdembete reiser spørsmål om det er hensiktsmessig å lovregulere en plikt for boet til å betale renter for ubenyttede legalpantemidler, og uttaler at det i så fall bare bør omfatte rentebeløp på over ett rettsgebyr, slik at ikke panthaver, pantsetter eller bostyrer bruker tid og ressurser på beregning og betaling av småbeløp.

Når det gjelder innløsning av pantet, mener Konkursrådet at det vil være hensiktsmessig med regler om at finansinstitusjoner, etter anmodning fra konkursboet, plikter å forskuttere legalpantebeløpet for eiendeler av liten verdi. Konkursrådet mener det enkleste da er at finansinstitusjonen selv setter en verdi. På den måten vil man spare en god del diskusjon, og boet får raskt tilgang til midler.

Oslo byfogdembete uttaler at det i praksis er meget sjelden at tingretten fastsetter verdien av og innhenter takst av det pantsatte formuesgodet etter § 6-4 tredje ledd. Beløpet et konkursbo får utbetalt som legalpant, er ofte lite, og reglene om innløsning må tilpasses dette. Oslo byfogdembete uttaler at kostnadene ved verdsettelse må ses i forhold til det beløpet som skal utbetales boet, og at i de få tilfellene boet og panthaveren ikke blir enige om verdien, må man ha en enkel måte å fastsette denne på.

Norges kemner- og kommuneøkonomers forbund er enig i at panteloven § 6-4 tredje ledd om at boet eller den som vil innløse boets panterett, kan kreve at tingretten fastsetter formuesgodets verdi, bør videreføres i § 6-4.

4.4 Departementets vurderinger

Det er ulike syn i høringen på om bestemmelsen om legalpant i tredjepersoners eiendeler bør oppheves eller begrenses til å gjelde i konsernforhold. En høringsinstans (Advokatforeningen) mener at bestemmelsen bør videreføres som i dag, og viser til at bestemmelsen utgjør en ikke ubetydelig del av boets mulighet til å sikre midler til nødvendig bobehandling, og at så lenge kausjonisten får informasjon om ansvarets rekkevidde, vil et ansvar være en påregnelig følge av sikkerhetsstillelsen. Høringsinstansene som mener at virkeområdet for bestemmelsen bør begrenses til å gjelde i konsernforhold (Konkursrådet, Norges kemner- og kommuneøkonomers forbund og Oslo byfogdembete), legger vekt på at forholdet mellom selskapene i et konsern er så nært at det begrunner en slik løsning. Finansieringsselskapenes Forening og Finans Norge mener på sin side at bestemmelsen om legalpant i tredjepersoners eiendeler bør oppheves i sin helhet, og begrunner dette blant annet med at regelen øker finansforetakenes risiko, at den strider mot hensikten med å etablere selskap med begrenset ansvar, at den kan ramme urimelig hardt i konsernforhold der ett selskap stiller sikkerhet for samtlige av konsernselskapets forpliktelser overfor långiveren, og at regelen vil kunne gi seg utslag i bankenes priser på utlån.

Departementet har kommet til at regelen i gjeldende § 6-4 første ledd annet punktum om legalpant i tredjepersoners eiendeler bør oppheves. Advokatforeningen legger i høringen vekt på at et slikt legalpant bidrar med midler til nødvendig bobehandling. Begrunnelsen for regelen om legalpant for boet i en tredjepersons eiendeler er imidlertid å begrense muligheten for å omgå hovedregelen om legalpant i skyldnerens eiendeler. Det vil alltid være en fordel med økt tilgang til midler til bobehandlingen, men dette kan ikke alene begrunne en regel om legalpant i eiendeler som tilhører en tredjeperson. Utgangspunktet for kreditorenes dekningsadgang er dekningsloven § 2-2, som gir adgang til dekning i midler som tilhører skyldneren selv. I tillegg har man enkelte særlige ordninger som gir midler til bobehandlingen, men de skiller seg vesentlig fra regelen om legalpant i tredjepersoners eiendeler. Konkursrådet og Oslo byfogdembete har i sine høringsuttalelser vist til at det nære forholdet mellom selskaper i et konsern gjør det naturlig å likestille realkausjon stilt av et av de andre selskapene i konsernet, med sikkerhet stilt av skyldnerselskapet selv. I tillegg kommer muligheten for omgåelse av reglene om legalpant i skyldnerens pantsatte eiendeler. Departementet er imidlertid i tvil om omgåelsesproblemet er særlig reelt i praksis. De fleste sikkerhetsstillelser i konsernforhold må man anta at har en forretningsmessig begrunnelse, og i hvert fall må det kunne antas at de ikke er begrunnet i et ønske om å omgå reglene om legalpant. I tillegg vil det, som det ble pekt på i høringsnotatet, være vanskelig å treffe «rent» med en bestemmelse om legalpant i tredjepersoners eiendeler slik at den fanger opp omgåelsestilfellene uten samtidig å ramme sikkerhetsstillelse som ikke har noe element av omgåelse. Dersom bestemmelsen begrenses til konsernforhold, vil enkelte omgåelsestilfeller falle utenfor bestemmelsens virkeområde samtidig som at man vil ramme sikkerhetsstillelser som det ikke er noe å utsette på ut fra omgåelsesbetraktninger.

Samlet sett er det etter departementets syn ikke tilstrekkelig begrunnelse for en regel om legalpanterett i konsernforhold ut fra et formål om å hindre omgåelser av reglene om legalpant i konkursskyldnerens eiendeler.

Siden departementet foreslår å oppheve bestemmelsen i panteloven § 6-4 første ledd annet punktum om legalpant i tredjepersoners eiendeler, er det ikke nødvendig å vurdere forslagene i høringsnotatet om begrensninger i legalpantets omfang i disse tilfellene.

Departementet går ikke inn for at det lovfestes en plikt for boet til å svare rente av forskuttert beløp til dekning av legalpant som senere tilbakebetales til innløseren. Spørsmålet ble tatt opp i høringsnotatet fordi Konkursrådet reiste spørsmål om en slik lovfesting i uttalelse nr. 57. I høringen gir Konkursrådet uttrykk for at det ikke er hensiktsmessig med en lovregel om renteplikt. Som det er pekt på i høringsuttalelsen, må det antas at behovet for en lovbestemmelse om renteplikt er begrenset, og at i de fleste tilfeller der dette vil ha noen særlig økonomisk betydning, vil det kunne løses ved at panthaveren inngår en avtale med boet om rentekompensasjon.

I høringsnotatet ba departementet om innspill fra høringsinstansene om alternative verdsettelsesmåter ved innløsning av legalpantet. Når det gjelder innspillet fra Konkursrådet, er departementet i tvil om hvordan en slik regel vil fungere i praksis. Boet vil være avhengig av at panthaverne fastsetter en reell verdi. Departementet antar at panthavere som er villige til dette, i de fleste tilfeller uansett vil gå med på en avtale med boet om den samme verdsettelsen. Etter departementets vurdering gir høringen ikke grunnlag for å gå videre med forslag om en verdsettelsesregel nå.