5 Ruspåvirkning
5.1 Gjeldende rett
I jernbaneloven §§ 3 a, 3 b og 3 c er det inntatt regler om alkoholpåvirkning mv. for førere av rullende materiell og den som har oppgaver knyttet til sikkerheten ved jernbane, pliktmessig avhold og om alkotest, utåndingsprøve og blodprøve. Disse reglene ble vedtatt 5. mai 2006 og trådte i kraft 1. juli samme år. Bakgrunnen for å innta bestemmelsene i jernbaneloven var at departementet foreslo å oppheve avholdspliktloven og videreføre og oppdatere de aktuelle avholdspliktbestemmelsene til henholdsvis jernbaneloven og vegtrafikkloven, jf. Ot.prp. nr. 39 (2005–2006) Om lov om endringer i vegtrafikkloven og jernbaneloven m.m. (avholdsplikt og promillegrense mv.).
Etter dette er det gjort endringer i vegtrafikkloven med det formål å forbedre reglene om misbruk av narkotiske stoffer og legemidler, jf. Prop. 9 L (2010–2011) Endringar i lov 18. juni 1965 nr. 4 om vegtrafikk (endringar relatert til ruspåvirka køyring m.m.), se særlig kapittel 3, 5 og 7. Senere er det også gjort endringer i luftfartsloven for å få lignende regler på området, jf. Prop. 83 L (2011–2012) Endringer i luftfartsloven, se kapittel 5.
Det er særlig reglene om kontroll med at promillereglene mv. blir overholdt, og lovbestemte grenser for når en skal anses påvirket av andre rusmidler enn alkohol, som nå skiller vegtrafikkloven og luftfartsloven fra reglene i jernbaneloven.
Dagens rettstilstand på jernbaneområdet gjør det vanskelig å fastslå hvorvidt en person er påvirket av andre rusmidler enn alkohol, og de begrensede testmulighetene ved mistanke gjør det både tidkrevende og inngripende å få fastslått med sikkerhet hvorvidt en person har inntatt rusmidler med bedøvende eller berusende effekt. Siden loven ikke inneholder grenser for når man uansett skal regnes som påvirket av slike stoffer, vil man bare ha brutt loven dersom man er «under påvirkning» av slike stoffer. Tilvendte personer vil derfor kunne innta visse mengder uten å kunne kalles påvirket av stoffet.
I denne proposisjonen foreslås det derfor endringer i jernbaneloven §§ 3 a og 3 c.
Jernbaneloven § 3 a lyder:
«Ingen må føre eller forsøke å føre rullende materiell
med en alkoholkonsentrasjon i blodet som er større enn 0,2 promille, eller en alkoholmengde i kroppen som kan føre til så stor alkoholkonsentrasjon i blodet,
med en større alkoholkonsentrasjon i utåndingsluft enn 0,1 milligram per liter luft.
under påvirkning av et annet berusende eller bedøvende middel enn alkohol, eller
når sykdom, legemidler, tretthet eller lignende årsak gjør han eller hun uskikket til å utføre tjenesten på betryggende måte.
Villfarelse med hensyn til alkoholkonsentrasjonens størrelse fritar ikke for straff. Forbudet gjelder tilsvarende for den som utfører eller forsøke å utføre oppgaver knyttet til sikkerheten ved jernbane.
Den som forbudet i første ledd gjelder for, må ikke nyte alkohol eller ta annet berusende eller bedøvende middel i de første seks timer etter at tjenesten er avsluttet, når vedkommende forstår eller må forstå at det kan bli politietterforskning på grunn av utførelsen av tjenesten. Dette forbudet gjelder likevel ikke etter at blodprøve eller utåndingsprøve er tatt, eller politiet har avgjort at slik prøve ikke skal tas.
Departementet kan gi nærmere forskrift om hvem som omfattes av denne bestemmelsen.»
Departementet har i forskrift 16. oktober 2006 nr. 1160 gitt nærmere bestemmelser om hvilket personell som omfattes av forbudet (fråhaldspliktforskrifta). De personellgrupper som er listet opp i forskriften omfatter de som har oppgaver direkte knyttet til sikkerheten ved jernbanedriften, f.eks. de som utfører trafikkstyring, utfører eller leder skifting, utfører sikkerhetsoppgaver om bord i tog, og har ansvaret for sikkerhetsoppgaver ved arbeid og aktiviteter i og ved spor.
Jernbaneloven § 3 c lyder:
«Politiet kan ta alkotest (foreløpig blåseprøve) av en person
som det er grunn til å tro har overtrådt bestemmelsene i §§ 3 a og 3 b,
som med eller uten egen skyld er innblandet i en jernbaneulykke eller jernbanehendelse, eller
når det blir krevd som ledd i kontroll av jernbanedriften.
Dersom resultatet av alkoholtesten eller andre forhold gir grunn til å tro at bestemmelsene i §§ 3 a eller 3 b er overtrådt, kan politiet fremstille personen for utåndingsprøve, blodprøve og klinisk legeundersøkelse for å søke å fastslå påvirkningen. Slik fremstilling skal i alminnelighet finne sted for den som nekter å medvirke til alkotest.
Utåndingsprøve tas av politiet. Blodprøve kan tas av lege, sykepleier eller bioingeniør. Klinisk legeundersøkelse foretas når det er mistanke om påvirkning av andre midler enn alkohol eller andre særlige grunner taler for det.
Departementet kan gi nærmere forskrifter om undersøkelser som nevnt i paragrafen her.»
5.2 Reglene i land som vi kan sammenligne oss med
Sverige
Ifølge den svenske jernbanelov (Järnvägslag (2004:519)) er det straffbart å føre maskindrevet jernbanemateriell etter å ha inntatt alkoholholdige drikker i så stor mengde at alkoholkonsentrasjonen under eller etter ferden er minst 0,2 promille i blodet eller 0,10 milligram per liter i utåndingsluften. Strafferammen er bøter eller fengsel i høyst 6 måneder. Til samme straff dømmes også den som etter å ha inntatt narkotika som nevnt i § 8 i narkotikastraffeloven (1968:64) i så stor mengde at det under eller etter ferden finnes noe narkotisk emne i blodet. Dette gjelder dog ikke dersom lege eller annen reseptutsteder har foreskrevet bruk av narkotikaen. Likeledes dømmes også den som fører et maskindrevet jernbanemateriell og som er så påvirket av alkoholholdige drikker at det kan antas at han eller hun ikke kan fremføre materiellet på et sikkert vis. Det samme gjelder om føreren er like påvirket av noe annet berusende middel.
Dersom brudd på ovennevnte bestemmelser anses som grovt, skal føreren dømmes til fengsel i maksimalt to år. Når det bedømmes om lovbruddet er grovt skal det særskilt tas hensyn til om
føreren har hatt en alkoholkonsentrasjon på minst 1,0 promille i blodet eller 0,50 milligram per liter i utåndingsluften,
føreren ellers har vært overstadig påvirket av alkohol eller noe annet berusende middel, eller
fremføringen av materiellet har innebåret en påtakelig fare for trafikksikkerheten.
Den som utfører en tjeneste som har vesentlig betydning for sikkerheten og som er påvirket av alkohol eller et annet middel slik at det må antas at vedkommende ikke kan utføre disse oppgavene på en betryggende måte, dømmes til bøter eller fengsel i høyst to år.
Det er ikke fastsatt grenser for bruk av annet berusende middel enn alkohol i den svenske jernbaneloven.
Danmark
I den danske jernbanelov (Bekendtgørelse af lov om jernbane (nr. 969 av 8. oktober 2009)) er det inntatt følgende bestemmelser om alkohol og andre bevissthetsforstyrrende midler m.v.:
Det fremgår at en sikkerhetsklassifisert person ikke må utføre eller forsøke å utføre sikkerhetsklassifiserende funksjoner når vedkommende har en alkoholkonsentrasjon i blodet på 0,20 promille eller høyere. Det samme gjelder når vedkommende har tatt spiritus eller andre bevissthetsforstyrrende midler i et slikt omfang at vedkommende er ute av stand til å utføre sikkerhetsklassifiserte funksjoner på en fullt betryggende måte.
Politiet kan, for å konstatere en eventuell overtredelse av alkoholkonsentrasjonen, til enhver tid forlange at en person som er omfattet av forbudet, tar utåndingsprøve. Videre kan politiet fremstille en person til å ta blod- eller urinprøve, hvis det er grunn til å tro at vedkommende har overtrådt bestemmelsene om alkohol og andre bevissthetsforstyrrende midler og en utåndingsprøve ikke er tilstrekkelig, eller hvis vedkommende nekter eller er ute av stand til å ta utåndingsprøve. Når særlige omstendigheter taler for det, kan politiet fremstille vedkommende til undersøkelse hos en lege.
Transportministeren fastsetter etter samråd med justisministeren bestemmelser om de nevnte prøver og undersøkelser.
Straffen for overtredelse av de ovennevnte forbudene er fengsel inntil 2 år. Under særlig formildende omstendigheter kan det likevel straffes med bøter.
Det er heller ikke i den danske jernbaneloven fastsatt grenser for bruk av annet berusende middel enn alkohol.
Oppsummering
Utgangspunktet er at både Sverige og Danmark har tilsvarende regler som Norge har i dag når det gjelder påvirkning av alkohol og andre berusende midler. Imidlertid er det ikke i de to lands jernbanelovgivninger tatt inn bestemmelser om lovbestemte grenser for når en person skal anses påvirket av andre berusende midler enn alkohol. Straffenivået er også ulikt. I Norge er straffenivået etter jernbaneloven § 22 bøter eller fengsel inntil ett år, mens det i Sverige og Danmark er inntil 2 års fengsel, eller bøter.
5.3 Nærmere om reglene i vegtrafikkloven og luftfartsloven
Bakgrunn
Det er i forarbeidene til endringer av påvirkningsbestemmelsene i luftfartsloven og vegtrafikkloven uttalt at det er et ønske å ha faste grenser også for andre rusmidler enn alkohol, og at lovene blir harmoniserte på alle transportområdene. Siden jernbanen er den siste transportsektoren uten en slik bestemmelse er det naturlig å innføre grenseverdier for andre rusmidler enn alkohol også her.
Nærmere om vegtrafikklovens rusbestemmelser
Loven ble endret i 2010 med det formål å skape bedre samsvar mellom lovens regler om alkoholpåvirket kjøring og kjøring under påvirkning av andre stoffer samt å forbedre trafikksikkerheten (jf. Prop. 9 L (2010–2011)). Ved å innføre svært lave grenser for når man uansett regnes som påvirket av andre rusmidler enn alkohol legges en nær nulltoleranse til grunn, og det vil i praksis ikke være mulig å nyte rusmidler i tiden før man kjører uten å komme i straffansvar. Den nærmere bakgrunn for bestemmelsene er kort oppsummert i Prop. 83 L (2011–2012) Endringer i luftfartsloven, kapittel 5.3.
Vegtrafikkloven kapittel IV inneholder bestemmelser om ruspåvirkning. Utgangspunktet i § 21 er at ingen må føre eller forsøke å føre kjøretøy når han er i en slik tilstand at han ikke kan anses skikket til å kjøre på en trygg måte, enten det har sin årsak i at han er påvirket av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel, eller i at han er syk, svekket, sliten eller trett, eller skyldes andre omstendigheter. Paragraf 22 gir nærmere bestemmelser om ruspåvirkning, § 22 a om testing av ruspåvirkning og § 22 b om pliktmessig avhold.
Overtredelse av bestemmelsene er inntatt i § 31. Det fremgår her at den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelser gitt i eller i medhold av loven, straffes med bøter eller fengsel inntil ett år, dersom forholdet ikke går inn under strengere straffebud. Strafferammen er noe ulik ut fra graden av påvirkning. Reglene er meget detaljerte og varierer ut fra alvorlighetsgrad, fra bot for alkoholkonsentrasjon i blodet til og med 0,5 promille eller alkoholkonsentrasjon i utåndingsluften til og med 0,25 milligram pr. liter luft, eller ved nærmere bestemt konsentrasjon i blodet av annet berusende eller bedøvende midler, til bot og betinget eller ubetinget fengsel opp til og med 1,2 promille eller til og med 0,6 milligram i utåndingsluften, eller ved en nærmere bestemt konsentrasjon i blodet av annet berusende eller bedøvende middel. Videre er straffen bot og ubetinget fengsel ved alkoholkonsentrasjon i blodet over 1,2 promille eller over 0,6 milligram pr. liter luft, eller ved nærmere bestemt konsentrasjon i blodet av annet berusende eller bedøvende middel.
Ved utmåling av straffen skal det tas særlig hensyn til graden av påvirkning og hvilke farer kjøringen har medført. Videre er det inntatt regler om hvordan straffen skal være dersom vedkommende tidligere har blitt straffet etter disse bestemmelsene mv.
Påvirkningsgraden hos førere som har inntatt legemiddel i henhold til gyldig resept, vurderes konkret.
Nærmere om luftfartslovens rusbestemmelser
Da loven ble endret i 2012 ble bl.a. bestemmelsene om misbruk av alkohol og andre rusmidler endret for å få bedre samsvar med reglene i vegtrafikkloven på dette området. Prop. 83 L (2011–2012) om endringer i luftfartsloven innfører nye hjemler for ruspåvirkning og forskriftshjemler som gjør det mulig å fastsette grenseverdier, samt hjemler for testing ved mistanke om påvirkning. Det ble i proposisjonen påpekt at manglende samsvar med gjeldende regler i vegtrafikkloven er uheldig, særlig når det gjelder muligheten for å foreta promillekontroll uten at det foreligger konkret mistanke om lovbrudd. Slike regler finnes allerede i jernbaneloven, og det ble i forslaget til luftfartsloven vist bl.a. til løsningen som er brukt i jernbaneloven.
Luftfartsloven §§ 6-11, 6-12 og 6-13 inneholder bestemmelser om alkoholpåvirkning mv., pliktmessig avhold og alkotest, utåndingsprøve og blodprøve for fartøysjefen og ombordpersonale. I § 4-11 om alkoholpåvirkning mv. er det fastsatt at departementet kan bestemme i forskrift at §§ 6-11, 6-12 og 6-13 skal gjelde tilsvarende for den som har oppgaver av betydning for sikkerheten i forbindelse med bygging av luftfartøy, fremstilling av tilbehør og reservedeler og utføring av vedlikeholds-, reparasjons- og endringsarbeider på luftfartøy, tilbehør og reservedeler. Likeledes kan departementet ved forskrift presisere hvilke typer personell dette er. Videre er det i § 7-4 a om alkoholpåvirkning mv. gitt tilsvarende bestemmelser om at departementet kan gi forskrift om at nevnte paragrafer skal gjelde for de som utfører flysikringstjeneste og om hvilke typer personell som omfattes.
Det uttales i Prop. 83 L (2011–2012) at luftfartslovgivningen allerede hadde et forbud mot misbruk av bl.a. legemidler, men da det manglet eksakte grenser for hva som regnes som forbudt påvirkning av disse stoffene blir bestemmelsene mindre tydelige. Det ble tatt inn en forskriftshjemmel i loven for at departementet i forskrift kan gi nærmere bestemmelser om når en person i alle tilfelle må anses som påvirket av annet berusende eller bedøvende middel enn alkohol.
5.4 Forslaget i høringsnotatet
5.4.1 Jernbaneloven § 3 a
I høringsnotatet foreslo departementet at det i jernbaneloven § 3 a bør gis tilsvarende regler som på vegtrafikk- og luftfartsområdet slik at det i forskrift kan fastsettes grenser for når en person i alle tilfelle må anses som påvirket av annet berusende eller bedøvende middel enn alkohol.
I luftfartsloven § 6-11 fjerde ledd er det tatt inn en bestemmelse om at en person ikke skal regnes som påvirket dersom vedkommende har brukt legemiddel i tråd med de krav som er knyttet til sertifikat gitt i medhold av luftfartsloven kapittel V. I vegtrafikkloven § 22 tredje ledd fremgår det at grensene for påvirkning etter loven ikke gjelder hvor overskridelsen skyldes legemiddel inntatt i henhold til gyldig resept. En tilsvarende regel finnes ikke i jernbaneloven.
I jernbaneloven § 3 d fremgår det at fører av rullende materiell og annet personell som skal utføre oppgaver knyttet til sikkerheten ved jernbane må oppfylle de vilkår som tilsynsmyndigheten fastsetter om kvalifikasjoner, alder, helse, fysisk og psykisk skikkethet, vandel, edruskap, utdanning, opplæring og trening m.m.
I forskrift av 27. november 2009 nr. 1414 om sertifisering av førere av trekkraftkjøretøy på det nasjonale jernbanenettet (førerforskriften) fastsatt av Statens jernbanetilsyn er det satt krav til helse og helseundersøkelser mv. I følge § 9 skal førere være medisinsk og yrkespsykologisk skikket i henhold til forskriftens vedlegg II for å kunne føre trekkraftkjøretøy på en sikker måte. I vedlegg II stilles det krav til at førere ikke skal ha noen helseproblemer eller ta medisiner, legemidler eller stoffer som kan forårsake plutselig bevissthetstap, en reduksjon i oppmerksomhet eller konsentrasjon, plutselig tap av arbeidsevne, tap av balanse eller koordineringsevne eller betydelig begrensning av mobilitet. Undersøkelse av medisinsk skikkethet omfatter bl.a. tester for psykotrope stoffer som ulovlige legemidler eller psykotrop medisinering og misbruk av alkohol (et psykoaktivt eller psykotropisk stoff er et kjemisk stoff som i hovedsak virker på sentralnervesystemet der det forandrer hjernens funksjon og fører til midlertidige endringer i persepsjon, humør, bevissthet, eller adferd).
I forskrift av 18. desember 2002 om krav til helse for personell med arbeidsoppgaver av betydning for trafikksikkerheten ved jernbane, herunder sporvei, tunnelbane og forstadsbane m.m. er det i § 13 tatt inn en bestemmelse om at det ikke skal foreligge bruk av narkotika eller avhengighet av eller misbruk av alkohol. Legemidler som kan påvirke reaksjonsevne, konsentrasjonsevne eller vurderingsevne kan bare benyttes etter særskilt vurdering og anvisning av lege.
Departementet foreslo i høringsnotatet at det også i jernbaneloven inntas en bestemmelse når det gjelder bruk av legemiddel i tråd med de krav som er knyttet til medisinsk skikkethet for førere og annet personell med oppgaver knyttet til sikkerheten ved jernbane, jf. luftfartsloven § 6-11 fjerde ledd.
For øvrig ble det foreslått en redaksjonell endring når det gjelder annet personell med oppgaver knyttet til sikkerheten ved jernbane ved at forbudet flyttes til første ledd. Videre ble overskriften til paragrafen foreslått endret tilsvarende for å fange opp at bestemmelsen også omfatter annen ruspåvirkning enn alkohol.
5.4.2 Jernbaneloven § 3 c
I høringsnotatet anførte departementet at jernbaneloven § 3 c inneholder stort sett nødvendige hjemler for politiet til å ta tester av ruspåvirkede personer eller fremstille vedkommende for å ta blodprøve mv. hos lege, sykepleier eller bioingeniør, tilsvarende bestemmelsen i vegtrafikkloven § 22 a før denne ble endret. Det er derfor kun behov for mindre presiseringer som går på testing, herunder spyttprøve av personer som er påvirket av andre rusmidler enn alkohol. Forslaget tar utgangspunkt i jernbaneloven § 3 c slik den lyder i dag, og tilpasses de endringene som er tatt inn i vegtrafikkloven. Det vises i den sammenheng til kapittel 10 Merknader til de enkelte bestemmelsene.
5.5 Høringsinstansenes syn
Justis- og beredskapsdepartementet anfører følgende:
«I tillegg til personer som fører rullende materiell, bør forbudet mot beruselse i tjenesten i jernbaneloven § 3 a omfatte personell som styrer jernbanens signalanlegg og penser.»
Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til forslaget til § 3 c.
5.6 Departementets vurdering
Samferdselsdepartementet er enig i Justis- og beredskapsdepartementets merknad og kan opplyse at dette personellet allerede er omfattet gjennom forskrift til loven (fråhaldspliktforskrifta).
For øvrig foreslår departementet noen mindre presiseringer i lovteksten etter høringen som omtales nærmere under merknader til bestemmelsene i kapittel 10. Det foreslås bl.a. en henvisning til vegtrafikkloven § 22 sjette ledd, slik at de fastsatte grensene for påvirkning av stoff i vegtrafikkloven og som er fastsatt i forskrift, gjelder tilsvarende for jernbane. Dette innebærer at domstolene ved eventuell straffeutmåling kan benytte de samme kriterier for brudd på rusbestemmelsene etter jernbaneloven som på vegtrafikkområdet.
Etter høringen har Stortinget vedtatt endringer i vegtrafikkloven og luftfartsloven der også «helsesekretær» kan ta blodprøve og spyttprøve av personer som er mistenkt for ruspåvirket kjøring. For å få samsvar mellom regelverkene foreslår departementet tilsvarende endring i jernbaneloven § 3 c. For nærmere begrunnelse for forslaget vises til kapittel 3 i Prop. 115 L (2013–2014).
5.7 Økonomiske og administrative konsekvenser
I høringsnotatet anførte departementet at forslaget til endringer i jernbaneloven §§ 3 a og 3 c ikke anses å ha vesentlig økonomiske eller administrative konsekvenser. Dersom en skal benytte seg av muligheten til å foreta rutinemessige kontroller (stikkprøvekontroller) av eventuelle brudd på avholdsreglene, vil det kunne kreve enkelte ressurser fra politiet. På samme måte vil oppfølgende prøvetaking og analyser av innsamlede prøver kunne kreve noen ressurser hos Folkehelseinstituttet. I forbindelse med at de nye hjemlene i vegtrafikkloven skulle tas i bruk har det blitt foretatt investeringer i nytt analyseutstyr som skal brukes av Folkehelseinstituttet. Dette utstyret bør kunne brukes også til analyse av prøver tatt av personer for antatt brudd på jernbanelovens rusbestemmelser. Den generelle vurderingen er derfor at ressursbruken vil være en helt annen, og langt mer beskjeden enn tilfellet er innenfor vegtrafikksektoren. For øvrig vil det lette politiets arbeid at det fastsettes grenseverdier for når en person skal anses påvirket av ulike berusende eller bedøvende midler.
5.8 Jernbaneloven § 22 annet ledd
5.8.1 Gjeldende rett
Straffebestemmelsen i jernbaneloven § 22 annet ledd lyder:
«Den som uaktsomt eller forsettlig overtrer bestemmelse eller vilkår som er gitt i eller med hjemmel i loven, straffes med bøter dersom forholdet ikke går inn under strengere straffebestemmelse.
Den som uaktsomt eller forsettlig overtrer forbudet i §§ 3 a eller 3 b, straffes med bøter eller fengsel inntil ett år.»
5.8.2 Forslag i høringsnotatet
I høringsnotatet foreslo departementet ingen endring i bestemmelsen.
Straffebestemmelsen ble inntatt i forbindelse med opphevelse av avholdspliktloven, jf. Ot.prp. nr. 39 (2005–2006) og viderefører innholdet i straffebestemmelsen i avholdspliktloven § 7. Det ble forutsatt at domstolene ved utmåling av straff ville se hen til hvordan brudd på tilsvarende bestemmelser innen luftfart, sjø og vegtrafikkområdet straffes, og særlig vegtrafikkloven § 31. Bestemmelsen ble endret i forbindelse med ikrafttredelse av ny straffelov.
Også i vegtrafikkloven er straffen bøter eller fengsel inntil ett år, men det er inntatt mer detaljerte straffebestemmelser innenfor grensene for når bot og fengsel skal benyttes når det gjelder ruspåvirkning.
I luftfartsloven § 14-12 er straffen fastsatt til bøter eller med fengsel inntil 2 år. Har noen gjort tjeneste påvirket av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel eller har overtrådt bestemmelsene i § 6-12 tredje ledd, anvendes fengselsstraff, om ikke særdeles formildende omstendigheter er til stede. Tilsvarende straff anvendes for brudd på forskrifter gitt i medhold av rusbestemmelsene.
Som nevnt under kapittel 5.2 varier straffenivået i den svenske jernbaneloven ut fra hvor grovt bruddet anses å være, og varierer fra bøter eller fengsel opp til 2 år. I Danmark er straffen for overtredelse fengsel inntil 2 år. Under særlig formildende omstendigheter kan det likevel straffes med bøter.
I høringsnotatet anførte departementet at en bør beholde dagens straffenivå som er i samsvar med strafferammen i vegtrafikkloven. Det vil være naturlig at domstolene tar utgangspunkt i praktisering av straffebestemmelsen i vegtrafikkloven når de fastsetter straff for brudd på jernbanelovens rusbestemmelser.
5.8.3 Høringsinstansenes syn
Jernbaneverket er positiv til forslaget om å harmonisere rusregelverket innenfor henholdsvis vegtrafikk-, luftfarts- og jernbanelovgivningen. Imidlertid har Jernbaneverket en merknad til at strafferammen hvor det i samsvar med reglene i vegtrafikkloven – og i motsetning til luftfartslovens regulering foreslås å beholde dagens strafferamme på fengsel inntil ett år. Jernbaneverket har problemer med å følge departementets begrunnelse for dette idet Jernbaneverket mener at jernbanevirksomhet samlet sett har større likhetspunkter til luftfarten enn til vegtrafikken. Det heter:
«Jernbaneverket stiller derfor spørsmålet om det for regulering av strafferammens vedkommende derfor ikke er mer nærliggende å følge luftfartslovens regulering og således øke strafferammen i jernbaneloven til inntil to års fengsel, idet det også vises til at man i så fall vil oppnå en løsning som er i tråd med den regulering som er valgt i Sverige og Danmark.»
5.8.4 Departementets vurdering
Samferdselsdepartementet viser til at strafferammen ble holdt uendret ved opphevelse av avholdspliktloven og at det ble forutsatt at domstolene ved utmåling av straff ville se hen til hvordan brudd på tilsvarende bestemmelser innen luftfart, sjø og vegtrafikkområdet straffes, og særlig vegtrafikkloven § 31, jf. Ot.prp. nr. 39 (2005–2006). Departementet foreslår i denne proposisjonen fortsatt at retten ved utmåling av straff vil kunne se hen til hvordan tilsvarende bestemmelser etter vegtrafikkloven straffes og at forskrift gitt med hjemmel i vegtrafikkloven § 22 sjette ledd skal gjelde tilsvarende for de grenser som fastsettes for når en fører skal anses som påvirket av andre berusende stoffer enn alkohol. Av den grunn anser departementet at strafferammen bør beholdes uendret i denne omgang, men vil eventuelt komme tilbake til Stortinget ved en senere anledning dersom erfaring viser at strafferammen bør utvides.