6 Merknader til de enkelte bestemmelsene i lovforslaget

Til produktkontrolloven ny § 4 b

Det vises til nærmere beskrivelse av endringsforslaget i punkt 4.1

Bestemmelsen er i utgangspunktet tenkt brukt der myndighetene har avdekket brudd på plikter og krav gitt i eller i medhold av produktkontrolloven §§ 3, 3 a, 3 b, 4, 5, 6 a, 6 b, 8 og 12 a. Hensikten er å sikre overholdelse av og å gjenopprette en lovlig tilstand.

Bestemmelsen bare kan benyttes til å treffe vedtak som er «nødvendige». I dette ligger det et krav om forholdsmessighet. Tilsynsmyndighetene må ikke gripe inn i den enkeltes rettigheter og interesser i større utstrekning enn nødvendig. Kan en sikre overholdelse av et krav på en mindre inngripende måte, vil vedtaket ikke bli ansett som forholdsmessig eller nødvendig.

Typiske tilfeller der det vil være aktuelt å treffe enkeltvedtak etter bestemmelsen er der et produkt ikke er i samsvar med formelle krav gitt i medhold av produktkontrolloven, eller der tilsynsmyndighetene ser behov for å konkretisere innholdet av generelle og skjønnsmessige bestemmelser i lovgivningen.

Både produktkontrolloven og forskrifter gitt i medhold av loven inneholder flere bestemmelser som ikke gir konkret anvisning på hva den enkelte må gjøre for å oppfylle kravene i loven. I stedet er pliktene formulert ved generelle, og ofte skjønnsmessige, ord og uttrykk. Eksempler på slike bestemmelser er aktsomhetsplikten i produktkontrolloven § 3 første ledd, substitusjonsplikten i § 3a og internkontrollforskriften § 5 annet ledd. Felles for bestemmelsene er at de angir generelle plikter og at det er opp til hver enkelt aktør å vurdere hvilke tiltak det krever å overholde pliktene. Tilsynsmyndighetene har gjerne i den enkelte sak en faglig begrunnet mening om hva som er nødvendig for den enkelte aktør å gjøre eller iverksette av tiltak for å kunne oppfylle pliktene i lovgivningen, og har i mange produktsaker bedre forutsetninger for å vurdere dette enn den enkelte markedsaktøren. Når tilsynsmyndighetene avdekker brudd på slike bestemmelser kan de i medhold av § 4 b konkretisere i et enkeltvedtak hvilke tiltak som er nødvendige for å overholde pliktene og pålegge markedsaktøren å gjennomføre disse. Pliktene i regelverket kan konkretiseres og presiseres, men ikke utvides. Vedtaket må være egnet til å realisere formålet med bestemmelsen det er knyttet til.

Bestemmelsen kan også benyttes til å treffe vedtak om å levere varer som ikke oppfyller formelle eller materielle krav til lovlig avfallsanlegg, og å dekke kostnadene til destruksjon. Det vil for eksempel være aktuelt der varer med formelle feil blir stanset av tollmyndighetene, og importøren ikke gir tilbakemelding som viser at han vil og kan rette manglene eller at importøren ønsker å eksportere varene. Det vil også kunne være behov for å fatte vedtak om levering av produkt til lovlig avfallsanlegg i andre tilfeller. Dette kan for eksempel være tilfellet for produkter med formelle feil som allerede finnes på det norske markedet. Vilkåret om at vedtaket må være «nødvendig» innbærer at tilsynsmyndighetene ikke kan treffe et slikt vedtak dersom den ansvarlige importør ikke har hatt anledning til å sørge for at mangelen blir rettet eller til å eksportere produktet til et land utenfor EØS-området.

Til produktkontrolloven § 5 annet og tredje ledd

Det vises til nærmere beskrivelse av endringsforslaget i punkt 4.2

I mange tilfeller vil det være både rimelig og effektivt å rette pålegg etter § 5 annet eller tredje ledd mot produsent eller importør. Siden produsenter og importører i henhold til produktkontrolloven § 3 tredje ledd plikter å skaffe seg slik kunnskap som er nødvendig for å vurdere om produktet kan medføre helseskade eller miljøforstyrrelse, er de ofte nærmest til å sørge for eller bekoste undersøkelser som er nødvendige for å vurdere et produkts egenskaper og virkninger. Endringen av § 5 er ikke ment å medføre noen omfattende endring av dagens praksis. I enkelte tilfeller vil det likevel være behov for å rette pålegg etter bestemmelsen mot omsetter.

Dette vil for eksempel kunne være tilfellet der importør til Norge er et foretak med hovedkontor i utlandet. Utenlandske foretak som ønsker å drive næringsvirksomhet i Norge, må opprette et Norskregistrert utenlandsk foretak (NUF), jf. foretaksregisterloven § 2-1 annet ledd. Tilsynsmyndigheten får vanligvis tak i en norsk representant for selskapet via opplysninger i Brønnøysundregisteret. Representanten kan imidlertid være et advokat- eller regnskapskontor som ikke har ansvar for produktsikkerheten ved produktene. I realiteten vil det i slike tilfeller ikke være noen i Norge som tilsynsmyndigheten kan forholde seg til som ansvarlig importør ved produkttilsynet. Det er ikke noe i veien for at tilsynsmyndigheten retter pålegg etter § 5 mot det utenlandske foretaket. Hvis foretaket ikke etterkommer pålegget, har norske myndigheter imidlertid begrensede muligheter til å håndheve vedtaket utenfor Norges grenser. Fordi tvangsinndrivelse i utgangspunktet bare kan skje på norsk territorium, vil tvangsmulkt ikke være et like effektivt pressmiddel overfor utenlandske foretak som overfor norske foretak.

Et annet eksempel på et tilfelle der det vil være behov for å rette pålegg mot omsetter er der det er vanskelig å identifisere importøren til Norge. Dette kan for eksempel være praktisk dersom det ikke er importør, men en agent, som formidler salget eller dersom både importør og omsetter inngår i en stor kjede med komplisert selskapsstruktur.

Et tredje eksempel er der importøren har dårlig betalingsevne eller er konkurs. Det kan også være aktuelt å rette pålegg mot omsetterleddet i tilfeller der omsettere er store aktører på det norske markedet og har bedre økonomi enn importørleddet. Dersom det er behov for å gjennomføre en kostbar undersøkelse og importør har svak økonomi kan det være grunn til å rette pålegget mot omsetter eller mot omsetter og importør i fellesskap. Det kan også være aktuelt å pålegge flere omsettere å foreta undersøkelser i fellesskap.

Eksemplene over er ikke uttømmende. Der det er flere mulige pliktsubjekter, må det bero på en konkret vurdering hvem pålegg bør rettes mot. I denne vurderingen skal myndighetene legge vekt på effektivitetshensyn og hva som vil oppfattes som rimelig og rettferdig. Myndighetene må også kunne legge vekt på andre forhold, som for eksempel ønsket om å gi bestemte markedsaktører incitament til å opptre mer aktsomt. Der myndighetene ønsker å rette krav mot omsettere ut fra effektivitetshensyn, må disse hensynene stå i et rimelig forhold til kostnader ved etterlevelse for omsetterleddet.

Kostnadene og refusjon for kostnadene er tvangsfrunnleg for utlegg. Benyttelsen av krav om refusjon for kostnader som tvangsgrunnlag for utlegg vil først og fremst være aktuelt i situasjoner hvor det offentlige har stått for kostnadene til representative prøver av produkt eller nødvendige undersøkelser for å vurdere produktenes egenskaper og virkninger. Det kan likevel ikke utelukkes at det kan oppstå situasjoner der også en privat aktør kan benytte krav om refusjon for kostnadene som tvangsgrunnlag for utlegg.