5 Nærmere retningslinjer for valg av saker og behandling av opplysninger
5.1 Forslag i høringsnotatet
I høringsnotatet viste departementet til mandatets punkt om at det «i forbindelse med lovforslaget vil … bli foretatt en nærmere avgrensning av hvilke saker utvalget skal kunne vurdere, hvilke taushetsbelagte opplysninger som skal kunne innhentes fra hvilke tjenester/etater, og hvordan taushetsbelagt informasjon skal behandles.»
Departementet viste videre til at loven vil danne den absolutte ytre rammen for utvalgets arbeid. I det tilfelle at mandatets angivelse av arbeidsoppgaver er videre enn hva loven tillater, må mandatet tolkes innskrenkende. Dernest ble det presisert at innenfor lovens rammer vil utvalget ha noe fleksibilitet i sin utvelgelse av saker, valget av metode og hvordan funnene og vurderingene av disse skal presenteres i en NOU.
I høringsnotatet la departementet til grunn at utvalget skal vurdere saker der barn har vært utsatt for grov vold, seksuelle overgrep eller alvorlig omsorgssvikt og hvor det kan ha skjedd en systemsvikt, i hovedsak saker der det foreligger dom. Det ble videre lagt til grunn at det også kan være saker hvor det ikke foreligger dom som er relevant for gjennomgangen – for eksempel saker som har vært håndtert av barnevernet eller fylkesmannen. I høringsnotatet ble det listet opp en rekke hensyn utvalget skal ta når det velger saker. Utvalget skal konsentrere seg om:
Alvorlige saker.
Godt opplyste saker, der man ved hjelp av et tydelig kildemateriale kan fastslå at barn eller ungdom har vært utsatt for grov vold, seksuelle overgrep og alvorlig omsorgssvikt, og at saken i tillegg anses som egnet til å belyse tjenesteapparatets håndtering.
Saker som ikke er på mistankestadiet. For eksempel skal saker der det kun foreligger en anmeldelse og ingen annen dokumentasjon på saken, ikke vurderes av utvalget.
Utvalget bør unngå å velge saker som er under pågående utredning av tjenester eller tilsynsmyndigheter, slik at arbeidet ikke forstyrrer andre tjenesters eller tilsynsmyndigheters vurderinger. Så langt mulig bør utvalget konsentrere seg om saker som er avsluttet eller inne i en avsluttende fase.
Ved å legge til grunn at utvalget velger saker i tråd med de hensyn som angis ovenfor, argumenterte departementet i høringsnotatet for at utvalget bør få tilgang til et bredt kildemateriale som kan belyse de ulike hendelsesforløpene. Dersom utvalget har bestemt seg for å gå dypere inn i en bestemt sak, skal utvalget kunne samle inn all annen informasjon som er relevant for å vurdere de konkrete hendelsesforløpene, fra barnevern, skole, helsetjenester, politiet m.m.
Politidirektoratets register for straffesaker (STRASAK) ble i høringsnotatet nevnt som et sentralt register for utvalgets arbeid med å velge ut saker. I tilfeller der det foreligger dom om vold eller seksuelle overgrep mot barn, er det på bakgrunn av strenge beviskrav lagt til grunn at et slikt forhold har forekommet. Det ble også vist til at saker hvor det foreligger en avgjørelse fra påtalemyndigheten i form av visse typer henleggelser (for eksempel henleggelse på grunn av gjerningspersonens strafferettslige tilregnelighet på gjerningstidspunktet) eller påtaleunnlatelse kan være relevante for utvalget. Også Fylkesmannen, Statens helsetilsyn eller andre tilsyns- eller kontrollorganer ble nevnt som en naturlig kilde for å finne relevante saker.
Departementet presiserte i høringsnotatet at innhenting av opplysninger og dokumenter skal skje av den utvalgte kretsen i utvalget: leder, nestleder og sekretariat. Informasjonen vil kodes, med tallkode eller i annet egnet form, slik at resten av utvalget får tilgang til opplysningene i anonymisert form.
Videre ble følgende retningslinjer stilt opp for behandling av personopplysninger:
Det ble i høringsnotatet vist til at opplysningene vil behandles elektronisk av utvalget i egen arkivdel med streng tilgangsstyring, et arkiv som bare den utvalgte kretsen i utvalget vil ha tilgang til.
Det ble videre presisert at utvalget løpende skal vurdere hvorvidt de personopplysninger som til enhver tid behandles, er relevante og nødvendige for å gjennomføre oppgavene i utvalgets mandat. I tillegg ble det stilt som kriterium at opplysningene skal slettes/destrueres når utvalgets arbeid opphører.
Det ble videre understreket at ingen personopplysninger, med mindre opplysningene allerede er offentlig kjent, vil gjøres kjent gjennom utvalgets sluttrapport. Utvalgets NOU vil av hensyn til utvalgets taushetsplikt kun inneholde informasjon som ikke kan knyttes til bestemte personer.
Departementet la i høringsnotatet til grunn at utvalget ikke skal ta stilling til straffeansvar eller annet rettslig ansvar i forbindelse med hendelsene. Departementet uttrykte endelig at utvalget ikke skal uttale seg skyldkonstaterende i tilfeller hvor det ikke foreligger en endelig avgjørelse av skyldspørsmålet, og at utvalget heller ikke skal komme med uttalelser som kan så tvil om riktigheten av en frifinnende dom.
5.2 Høringsinstansenes syn
Flere av høringsinstansene har uttalt seg om departementets retningslinjer for hvordan utvalget skal gå frem for å velge saker. Helsedirektoratet ønsker en ytterligere presisering, sammenlignet med høringsnotatet:
«Saker som skal vurderes [i henhold til høringsnotatet] er 'alvorlige saker der barn og unge har blitt utsatt for grov vold, seksuelle overgrep og alvorlig omsorgssvikt'. Det er slik vi ser det viktig at loven nærmere beskriver hvilke saker som skal velges til utvalgets arbeid. Tjenestene må ha et tydelig hjemmelsgrunnlag for å kunne gjøre unntak fra sin taushetsplikt, og for enkelt kunne finne frem til aktuelle saker og rett informasjon. Dette vil bidra til å ivareta personvernet til barn og voksne i saker som ikke skal inngå i utvalgets arbeid.»
Noen av høringsinstansene har også merknader knyttet til politiets utlevering av opplysninger og tilgang til straffesaksregistret STRASAK. Justis- og beredskapsdepartementet skriver:
«I høringsnotatet … fremstår det som noe uklart hva slags tilgang man mener at utvalget skal ha til STRASAK. Ut fra lovutkastet legger vi til grunn at utvalget ikke skal gis direkte tilgang til STRASAK, og at formidling av opplysninger fra politiet skal skje gjennom utlevering».
Kripos, Riksadvokaten og Politidirektoratet viser til at Kripos er ansvarlig for STRASAK, og at STRASAK reguleres av politiregisterloven. Kripos uttaler:
«Det opplyses for ordens skyld at Kripos er behandlingsansvarlig for straffesaksregisteret (STRASAK), jf. politiregisterloven § 48-4. Utlevering fra STRASAK er regulert i politiregisterforskriften § 48-7. Etter de generelle reglene om utlevering kan politiet og påtalemyndigheten utlevere opplysninger dersom det er adgang til dette etter reglene om taushetsplikt i politiregisterloven kapittel 6. Den mest treffende bestemmelsen vil her være utlevering til offentlige organer i deres interesse, jf. politiregisterloven § 30. Det bemerkes likevel at adgangen til å utlevere opplysninger kan variere fra register til register, med særlige bestemmelser om hvilken form opplysninger kan utleveres i. Politiet må således vurdere hvilke opplysninger som kan utleveres til utvalget ut fra politifaglige hensyn.»
Politidirektoratet anser kriteriet om at utvalget ikke skal gå inn i pågående saker som særlig viktig for politiets del:
«I utgangspunktet er det ikke heldig å utlevere opplysninger i saker som fortsatt er under etterforskning. Vi påpeker at det kan tenkes tilfeller der dette ikke synes problematisk, men i disse tilfellene bør innsynsretten være betinget av at politiet finner utlevering av opplysninger forsvarlig etter en konkret vurdering. Direktoratet mener derfor at politiet bør ha en mulighet til å avstå fra å utlevere opplysninger ut fra hensynet til etterforskningen.»
Politidirektoratet viser til at andre henleggelsestyper enn de som er nevnt i høringsnotatet (henleggelse der gjerningspersonen er strafferettslig utilregnelig) kan være relevante for utvalget:
«Når det gjelder saker som er henlagt, mener Politidirektoratet at utvalget bør kunne få tilgang til et videre utvalg av saker enn det som her skisseres, for eksempel også saker som er henlagt etter bevisets stilling. Det avgjørende for utvalgets arbeid er å kunne fastslå at barnet har lidd overlast, og har hatt behov for hjelp fra offentlige tjenester/etater. Dette kan være utvetydig fastslått selv om bevissituasjonen er slik at ingen kan tiltales for forholdet.»
5.3 Departementets vurderinger og forslag
Gjennom å presisere hvilke saker utvalget skal konsentrere seg om, har departementet forsøkt å balansere mellom flere hensyn. Innsamlingen av opplysninger skal gjøres i henhold til visse relevanskriterier for å unngå at utvalget gis adgang til taushetsbelagt informasjon som ikke er nødvendig for å utføre oppgavene i mandatet. Samtidig er utvalget avhengig av tilstrekkelig fleksibilitet til å kunne forfølge egne hypoteser om hvor systemet svikter. En viktig beveggrunn for å nedsette et ekspertutvalg er for å få belyst en sak på en åpen og kritisk måte, også med mulighet til å lete etter svikt på nye områder som andre kanskje ikke har tenkt på før. De kriterier departementet har vektlagt – at utvalget skal vurdere opplyste saker som ikke er på mistankestadiet, og som i tillegg ikke forstyrrer pågående etterforskning eller tilsynsvirksomhet – er momenter som må inngå i en totalvurdering når utvalget vurderer å be om opplysninger i en sak.
Helsedirektoratet ønsker en nærmere presisering av hvilke saker utvalget skal kunne vurdere, samt hvilke opplysninger utvalget skal kunne innhente. Departementet er her av den oppfatning at det ikke er mulig eller hensiktsmessig å gi en uttømmende oversikt som regulerer dette. Det er som nevnt et sentralt hensyn at utvalget bør ha en viss frihet til å velge saker. Departementet frykter at et utforskende arbeid vanskeliggjøres dersom man går for langt i å regulere hvilke opplysninger utvalget skal kunne innhente. Departementet opprettholder av disse grunner relevanskriterier angitt i pkt. 3.1, som et forslag til hvordan man kan balansere mellom utvalgets handlingsrom på den ene siden og faren for at utvalget for mye informasjon på den andre.
Når det gjelder Justis- og beredskapsdepartements bemerkning om utvalgets tilgang til STRASAK, er departementet enig i at opplysninger skal gis gjennom utlevering, og at utvalget ikke er ment å ha direkte tilgang til straffesaksregistret. Det bør også presiseres her at det i lovforslaget legges opp til at offentlig myndigheter gis adgang til å utlevere taushetsbelagte opplysninger til utvalget. Tjenestene har ikke plikt til å utlevere opplysninger. Dette gjelder på generelt grunnlag for alle tjenester, og ikke bare politiet.
I forbindelse med at STRASAK nevnes som et sentralt register som utvalget kan innhente informasjon fra, har Kripos, Riksadvokaten og Politidirektoratet påpekt at forholdet til politiregisterloven ikke er direkte berørt høringsnotatet. Departementet vil i denne forbindelse vise til at det følger av lovens § 2 at enhver gis adgang til å gi informasjon til utvalget, uten hinder av lovbestemt taushetsplikt. Dette innebærer at opplysninger underlagt taushetsplikt som er regulert i flere lover – herunder forvaltningsloven, barnevernloven, opplæringsloven, barnehageloven og politiregisterloven – er ment å omfattes av bestemmelsen og kan gis til utvalget.
Politidirektoratet har tolket departementets intensjoner riktig når det gjelder at utvalget bør unngå å gå inn i saker som er under pågående etterforskning av politiet, og at det i den grad det eksisterer tvilstilfeller så bør det være tjenesten selv, her politiet, som foretar en vurdering av om det er fornuftig å avgi opplysninger til utvalget.
Hva gjelder Politidirektoratets merknad om at det er flere andre henleggelsestyper som kan være relevante enn strafferettslig tilregnelighet, for eksempel saker henlagt etter bevisets stilling, så vil departementet vise til at sakene utvalget ser på skal være godt opplyste: det skal være hevet over tvil hva barnet har blitt utsatt for, og at barnet kan ha hatt behov for hjelp fra myndighetene. Sakene skal heller ikke være på mistankestadiet, for eksempel saker der det kun foreligger anmeldelse og ingen annen dokumentasjon. Departementet utelukker ikke at saker av de henleggelsestyper Politidirektoratet nevner, kan være innenfor disse retningslinjene ut fra en totalvurdering. Dette vil blant annet avhenge av hvor godt opplyst saken ellers er.