Del 2 Kartlegging av utfordringer

7 Endringer i driftsforhold og klimaendringer

Sameksistensutvalget ga NIBIO i oppdrag å sammenstille kunnskap om konsekvensene av klimaendringer og annen arealbruk har for reindrift og jordbruk i Nord-Østerdal. Beskrivelsen i dette kapittelet er en oppsummering av NIBIOs vurderinger.53 Notatet er vedlegg til den digitale versjonen av rapporten.

7.1 Forventede klimaendringer

Lavereliggende deler av Hedmark har relativt kalde vintre og varme somre. De laveste minimumstemperaturene kan komme under 40 kuldegrader, mens det på varme sommerdager kan bli over 30 varmegrader i dalstrøkene. I indre dalstrøk kan frostnetter forekomme selv om sommeren. Årsnedbøren er 500–1000 millimeter i store deler av Hedmark, og med høyest verdier i fjellområdene lengst nord. Enkelte dalstrøk som ligger i le av høyfjell, er blant landets mest nedbørfattige områder, med årsnedbør på under 400 millimeter, for eksempel i Folldal.

Gjennomsnittlig årstemperatur i Hedmark er beregnet å øke med cirka 4,5 °C fram mot slutten av dette århundret. Den største temperaturøkningen beregnes for vinteren, cirka 5,0 °C, mens sommertemperaturen er beregnet å øke med cirka 3,5 °C. Vekstsesongen vil øke med 1–2 måneder. Vinterstid vil dager med svært lav temperatur bli sjeldnere, mens det sommerstid blir vesentlig flere dager med middeltemperatur over 20 °C.

Årsnedbøren i Hedmark er beregnet å øke med cirka 15 prosent fram mot århundreskiftet. Nedbørsendringen for de fire årstidene er beregnet til +30 prosent for vinter; +30 prosent for vår; +10 prosent for sommer og +15 prosent for høst.

Det forventes at episoder med kraftig nedbør øker vesentlig både i intensitet og hyppighet. Dette vil også føre til mer overvann. Videre forventes det flere og større regnflommer og økning i flomvannføringen i mindre bekker og elver. Det er økt fare for jord-, flom- og sørpeskred som følge av økte nedbørsmengder. Til tross for økt sommernedbør, kan høyere temperaturer og økt fordampning gi økt fare for tørke om sommeren.

7.2 Konsekvenser for reindriften

Nord-Østerdalen er i dag preget av rike lavbeiter for rein, og er i utgangspunktet et godt beiteområde for rein. På sikt vil klimaendringene kunne føre til forbusking og inntog av mer varmekjær vegetasjon, som kan tenkes å redusere lavbeitene. Endret vegetasjon vil føre til at reinen endrer beitemønster. Den vil til enhver tid oppsøke områdene som har de beste og rikeste beitene. En tidligere ankomst av våren og et senere inntog av vinter kan bli et resultat av klimaendringer. Dermed kan vekstsesongen til vegetasjonen forlenges. Dette kan være positivt for gjenvekst av f.eks. lav, men det kan også føre til økte vegetasjonsskader ved at reinen beiter ned vegetasjonen før veksten ha kommet ordentlig i gang eller beiter på vegetasjon og planter som har gått inn i hvilestadier før vinteren.

Med varmere og våtere klima vil det oftere regne på snødekt underlag. De lavrike områdene her vil derfor stå i fare for å kunne bli islagt, noe som vil føre til at reinen sprer seg i større områder. Økt nedbør i form av snø vinterstid, som også er en mulig effekt av klimaendringene, vil kunne gi en snødybde som til slutt gjør det umulig for reinen å nå beitene. Dermed kan utilgjengelige beiter fremtvinge et behov for fôring av rein i regionen. Tilgjengelig utstyr/infrastruktur og et eller flere fôrlager som gir effektiv fôring i slike situasjoner, vurderes derfor som et godt forberedende tiltak.

Faren for våtsnøskred i skredutsatte områder vil muligens øke, og snøsmelteflommene vil komme stadig tidligere på året, men vil avta mot slutten av århundret igjen. Dette kan gjøre det nødvendig å endre trekkleiene for å unngå ulykker for folk og dyr og/eller endre datoene for flytting til de ulike årstidsbeitene, særlig høst- og vårbeite.

Økte sommertemperaturer i innlandet kan gi økt risiko for insektsplager og klimasensitive sykdommer hos reinen, eksempelvis hudbrems, svelgbrems og hjernemark. Se nærmere omtale av hjernemark og muligheten for overføring av smitte til andre husdyr i kapittel 10, under tiltak 6. Plager og sykdommer reduserer reinens tid til beite og hvile.

Økt flom i elvene, som Nord-Østerdalen har mange av, vil vinterstid (tidlig/sen vinter spesielt) kunne skape utfordringer for all bevegelse av rein i området. Faren for snøskred er aktuell i deler av Nord-Østerdalen, mens barrierer for flytting av rein/dyrenes bevegelser ved flom og oversvømmelser vurderes til å kunne oppstå i områdene. Manglende islegging av sjøer og elver vil gjøre flytting vanskeligere, men samtidig kunne bremse reinen fra å krysse disse for tidlig.

7.3 Konsekvenser for jordbruket

Generelt vil lengre vekstsesong påvirke jordbruket og planteproduksjonen i Nord-Østerdalen positivt. Overvann, flom, jord- og flomskred samt tørke kan imidlertid gi utfordringer for landbruket.

Med tidligere snøsmelting om våren vil vegetasjonsveksten starte tidligere. I tillegg vil varmere sommer og lengre høst forlenge vekstperioden. Dette gir lengre vekstsesong, med mulighet for å ta to slåtter, også i de høyereliggende områdene. Dette gir økt samlet avling. I tillegg vil to slåtter gi mulighet for tidligere slått, eventuelt tre slåtter i lavereliggende strøk. Dette kan øke kvaliteten på gressfôret.

Med tidligere vekststart kan det imidlertid bli økt fare for vårfrost. Dette kan føre til frostskader på de nyspirte gressplantene. Normalt er gress robust mot vårfrost, så det er viktig å velge riktig gressort som er robust mot vårfrost. Med økt nedbør i vekstsesongen kan det blir problemer med redusert plantevekst på dårlig drenerte jordtyper. Det kan også oppstå problemer med å få høstet gresset til riktig tid dersom jorda er svært vannmettet. Dette kan gi kjøreskader på enga, i tillegg til at fôret kan få dårlig kvalitet.

7.4 Skadepotensiale rein på innmark

Potensialet for skade på innmark forårsaket av rein vil variere med antall rein i området, når på året den beiter på innmarka, og ikke minst med værsituasjonen gjennom vinteren. Videre har tilstanden på innmarksarealene stor betydning. Gammel eng vil normalt tåle både tråkk og vinterbeiting bra, mens det kan forventes større skadeomfang i ung og timoteirik eng. Grøftetilstand og snøforhold kan også forventes å ha betydning for skadeomfanget. Barfrost og et godt snødekke vil normalt beskytte gressdekket mot beiting gjennom vinteren og redusere skader fra både beiting, tråkk og graving. Motsatt vil milde vintre og teiger der grøftetilstanden er dårlig, kunne gi større skadeomfang.

Skadeomfanget i Nord-Østerdalen kan derfor forventes å variere fra år til år og fra teig til teig. Dessuten betyr driftsrutinene til reineier mye. Dersom reinen gjetes bort fra innmarksarealene raskt etter at den har kommet dit, blir selvfølgelig også skadepotensialet mindre.

Det er liten tvil om at rein påvirker vegetasjon og artsdiversitet ved beiting, graving og tråkking, men effekten på avlingsnivå er påvirket av flere faktorer som variasjoner i klima, antall rein, planteegenskaper (art, alder osv.), agronomi og reineiers gjetepraksis. Det er derfor vanskelig å tallfeste et eventuelt skadeomfang. Det har vært gjennomført noen prosjekter for å se på skadepotensial, men hovedutfordringene hittil har vært at reinen i liten grad har besøkt forsøksfeltene som er etablert, slik at det blir for få observasjoner til at resultatene kan testes statistisk. I de forsøkene som har testet resultatene statistisk, og hvor reinen samtidig har beitet fritt, er det ikke påvist avlingsreduksjon i forsøksruter som er beitet av rein sammenliknet med kontrollruter der det ikke er beitet.

8 Partenes syn på utfordringene

8.1 Innledning

Utvalget har hatt flere møter med både jordbruket og reindriften, der disse har redegjort for hvordan de ser på utfordringene mellom reindrift og jordbruk i området. Fremstillingen er basert på møter og skriftlige innspill fra de som har vært involvert i utvalgets arbeid, og det kan være andre syn blant andre jordbrukere og andre reindriftsutøvere i området. Begge parter har oppfordret utvalget til å ta kontakt med andre grunneiere/reineiere. Utvalget har hatt kontakt med to jordbrukere som mener at beskrivelsen av konflikten mellom reindrift og jordbruk er overdrevet, og som har god dialog med reindriften. Utvalget har forsøkt å få kontakt med en annen reineier, uten å få svar.

Fremstillingen i dette kapitlet er utarbeidet i samarbeid med hver av partene.

Reindriften har vært representert ved Femund reinbeitedistrikt, ved Inge Even Danielsen, Lars Aage Brandsfjell og Lars Elias Bransfjell. Danielsen er leder for Gåebrien sijte. Lars Aage Brandsfjell var leder for Saanti sijte i 2025. Lars Elias Bransfjell er leder for NRLs lokallag i Sør-Trøndelag/Hedmark og leder i Saanti sijte fra 2026. Som distriktsledere er representantene for reindriften demokratisk valgt, jf. reindriftsloven § 43, og representerer de 19 siidaandelene i Femund reinbeitedistrikt. Sijteandelene i Femund reinbeitedistrikt omfatter totalt 95 personer. NRLs lokallag i Sør-Trøndelag/Hedmark har rundt 70 medlemmer, jf. NRLs årsrapport 2024.

Jordbruket har vært representert ved et arbeidsutvalg bestående av Tine Nestvold, leder av Tufsingdalen Bondelaget, Gisle Huseby, leder av Nøra østre grunneierlag, Per Inge Nyvoll og Øyvind Christensen, Holden (Holla) gård. Arbeidsutvalget er valgt av grunneiere og bønder på et folkemøte om denne saken i Tufsingdalen i mars 2025. Arbeidsutvalget representerer grunneierlag og private grunneiere øst i Os kommune, og medlemmer i flere lokallag av Norges Bondelag som er berørt av problematikken. Det er omtrent 100 medlemmer i de nevnte grunneierlagene, og i overkant av 330 medlemmer fra de omkringliggende bondelagene.

8.2 Jordbrukets syn på utfordringene

Utvalget har avgrenset sitt arbeid til å gjelde områdene Tufsingdalen, Narbuvoll, Narjordet og Bredalslia. Problemet gjelder for øvrig også både nord og sør for dette området. Overordnet er utfordringen for grunneiere/jordbruket at rein fra Femund reinbeitedistrikt kommer utenfor distriktsgrensen og inn på innmark før, under og etter tillatt beiteperiode, som er 15. november til 15. april.

Utvalget behandler grunneiere og jordbruket under ett. Utvalgets mandat gjelder utfordringene mellom de to næringene jordbruk og reindrift. Det har vært påpekt fra grunneierne at dette er uheldig, da mye av innmarka bøndene driver, er basert på leie fra andre grunneiere. Det er langt flere grunneiere enn aktive jordbrukere. Arbeidsutvalget består av tre jordbrukere og en grunneier. Av hensyn til lesbarhet er «jordbruket» brukt som betegnelse på arbeidsutvalget.

Grunneiere og jordbrukere har i utgangspunktet det samme synet på utfordringene, men det er ulikt hvordan de er berørt av utfordringene. Fremstillingen nedenfor gjør rede for hvilke utfordringer de har gitt uttrykk for gjennom utvalgets arbeid, og hvordan jordbruket ser på eventuelle løsninger. Fremstillingen er delt inn i to hovedproblemer: Rein utenfor distriktsgrensen og rein på innmark. For hvert av hovedproblemene redegjøres det for hva jordbruket har anført som skader og ulemper. Til slutt gjøres det rede for jordbrukets syn på reindriftsforvaltningens rolle, som gjelder for både rein utenfor distriktsgrensen og rein på innmark.

Utvalget har ikke mandat til å gå inn på endringer i rettighetsforhold. Det fremgår av mandatet at grensen for det samiske reinbeiteområdet ligger fast. Det var i sin tid forvaltningen som trakk opp grensene for reinbeitedistriktet, uten at beiteforhold på sørsiden av fylkesgrensen var/er avklart.

8.2.1 Årsaker til konflikt

Jordbruket beskriver at det over tid er mer rein på ulovlig område, og at konflikten har eskalert. Det beskrives et motsetningsforhold mellom grunneierretten og reindriftsretten. Jordbruket opplever det som at reindriften får gjøre som de vil i altfor stor grad uten at det har negative konsekvenser for deres drift og utbetaling av tilskudd. Grunneiere, bønder, skogeiere og andre naturbrukere blir sittende med skadevirkninger av beiting, ødelagte skiløyper, skade på skogplanter og utmark, forringelse for utøvelse av jakt innenfor normale jakttider etc. uten å bli kompensert. Dette øker konfliktnivået. Reindriften må overholde grenser og regelverk på samme måte som jordbruket må overholde regelverk for jordbruket.

I Korssjøfjell-dommen fra 1988 konstaterte Høyesterett at reindriften ikke hadde beiterettigheter helt ut til distriktsgrensen i Korssjø/Grådalsområdet. Avgjørelsen er nærmere omtalt i kapittel 6.2. Jordbruket mener området mellom beitegrensen og distriktsgrensen fungerte som en buffersone som dempet konflikten mellom jordbruket og reindriften. Da staten i 2008 fremforhandlet avtaler med grunneierne som åpnet for at reindriften kunne bruke dette området, mener jordbruket at buffersonen i praksis opphørte, og at konfliktnivået steg. Det foreligger historiske leieavtaler mellom reindrift og grunneiere innenfor det som fungerte som buffersone.

Jordbruket viser også til at reinen har endret beitemønster, slik at rein nå trekker vestover og ut av distriktet lenger nord. Det er også rein på vestsiden av Narjordet, og dette har eskalert de siste årene, jf. jordbrukets loggføring. En annen grunn til uenighet er at reindriften ønsker å utvide sine beiteområder vestover. Jordbruket understreker at det ikke finnes rettslige holdepunkter for en slik utvidelse.

Jordbruket peker videre på at noen av områdene innenfor reinbeitedistriktet er nedbeitet, at reintallet er for høyt, og at det er en grunn til at reinen trekker over distriktsgrensen der det er gode beiteområder. Jordbruket mener det må gjennomføres en nøytral telling av antall rein innenfor aktuelle områder.

Reindriften hevder ofte at problemet starter i Trøndelag, med hyttebygging og vindmøller der. Da bør tiltak settes inn der.

8.2.2 Rein i utmark utenfor distriktsgrensen

Jordbruket peker på at grunneiere i området opplever det som problematisk at reinen går i utmark utenfor distriktsgrensen. Det viser mangel på respekt for andres eiendom, lovlig beiteområde og eksisterende lovverk både fra reindriften og forvaltningen. Grunneiere og jordbruket skal ikke pålegges sameksistens utenfor lovlig beiteområde.

Rein utenfor distriktsgrensen er til hinder for jordbrukets utvikling. Jordbruket er bekymret for næringens utviklingsmuligheter, fordi reindriften er negative til annen arealbruk utenfor distriktet. Nydyrking kan bli mer krevende å få til. Som et eksempel er det vist til arbeidet med reguleringsplan for et hyttefelt på Kvilvangen, der flyttleier utenfor distriktsgrensen ble kartlagt.

Jordbruket påpeker at for skogbruket er rein og gjetere med snøskuter/ATV en utfordring for plantefelt og ungskog.

Det pekes på at rein og gjetere ødelegger skiløyper og videre at reindriften ikke alltid betaler bompenger, og det er en opplevelse av at de tar seg til rette. Det vises til uønsket skutertrafikk og irriterende og konfliktskapende dronebruk. Personvern og privatlivets fred må ivaretas ved bruk av droner, og det må tas hensyn til vilt og husdyr på utegang.

Hjernemark er svært utbredt på rein. Forekomst av smitte i beite og potensiell smitte til småfe varierer avhengig av larveutskillelse hos reinen, forekomst av snegler og sommertemperatur. Generelt er det en risiko for smitte til småfe når de beiter i samme område som rein, selv om de ikke beiter der samtidig. Hjernemarklarver kan overleve vinteren i avføring fra rein eller i snegler. Geit som smittes med hjernemark utvikler oftere sykdom enn sau.54

Det har vært forekomst av hjernemark i flere geitebesetninger i området. Én geitebonde i området har måttet avvikle geiteholdet på grunn av hjernemark. Smitten og de konsekvensene den har hatt for geitebonden, har årsak i at reinen går utenfor distriktsgrensen og beiter på de samme områdene som småfe. Bonden har hverken mottatt beklagelser eller kompensasjon for dette, eller støtte til å legge om driften. Jordbruket påpeker at staten bør stille med erstatning til bonden.

Jordbruket mener rein er til hinder for jakt. Jakt med hund blir problematisk når det er flokker med rein i området, og dette innskrenker jaktsesongen og jaktutøvelsen. Noen grunneiere har et økonomisk tap som følge av dette. Elgtrekket påvirkes også av reinen. For å unngå konflikt med jaktutøvelsen bør reinen holdes utenfor området.

Motorferdsel i utmark beskrives som et vel så stort problem for jakt som rein i jaktområdet. Reindriften gjeter med skuter, og kjører med fire- og seks-hjulinger på barmark. Kjøringen setter spor og ødelegger terrenget. Grunneiere og bønder blir nektet bruk av snøskuter for å se til sine eiendommer, og det oppgis som grunn at dette forstyrrer reinen. Ved motorferdsel i utmark utenfor distriktet gjelder samme regler for reindrift som for andre.

8.2.3 Rein på innmark

Jordbruket poengterer at utfordringene med rein på innmark i all hovedsak er knyttet til områder der reindriften ikke har beiterett. Skader erstattes ikke til tross for at de dokumenteres. Man må til rettssystemet for å få erstatning, og det krever solid økonomi. Jordbruket er kjent med at reindriften kan søke om tilskudd til juridisk bistand i forbindelse med ivaretakelse av reindriftens beiterett, jf. forskrift 20. juni nr. 864 for Reindriftens utviklingsfond. Det foreligger ingen slik ordning for jordbruket. Rein på innmark medfører ekstraarbeid for grunneiere/landbruket med dokumentasjon og varsling av rein på avveie.

Jordbruket fremhever også den psykososiale påkjenningen det medfører at reinen kommer inn på innmark og holder til rundt bebyggelsen. Det er en belastning å tenke på den skaden innmarka kan påføres av rein, økonomiske tap og eventuell smittespredning. At flokker stadig kommer tilbake og går utenfor distriktsgrensen i lang tid, er også slitsomt å forholde seg til. Jordbruket bruker mye tid på å følge opp dokumentasjon og flytting av dyr og varsling gjentatte ganger.

Jordbruket ønsker ikke å gjerde inn innmark utenfor reinbeitedistriktet fordi reinen uansett ikke skal være der. Det finnes innmark som er gjerdet inn mot rein (Storsletten og Nyvollen sør i Tufsingdalen). Dette medfører mye ekstraarbeid for bonden, og det tar årlig livet av vilt som henger seg fast. Tross årlig vedlikehold er det mange tilfeller av rein på innsiden de siste årene. Disse to jordene er også bevis på at det ikke stopper reinflokkene på sin ferd vestover å gjerde inn innmark, slik reindriften hevder skal løse trekket mot vest i for eksempel Molia.

Jordbruket opplever at sperregjerdet som er satt opp i Tufsingdalen, fungerer godt for å hindre reinen i å trekke inn på innmark.

Jordbruket viser til at reindriften mener at inngjerding av innmark er den beste løsningen for å hindre rein i å komme inn på innmark. For jordbruket oppfattes inngjerding av enkeltteiger imidlertid som en anerkjennelse av at reindriften har rettigheter i området. Jordbruket mener sperregjerder kan være nødvendig for å hindre reinen i å komme inn i området, dersom ikke andre tiltak hjelper. I så fall bør et slikt gjerde oppføres langs distriktsgrensen. Jordbruket er skeptiske til å sette opp gjerder utenfor reinbeitedistriktet.

Tidligere var det en buffersone i Grådalen, slik at reinen ikke gikk helt til distriktsgrensen. Formålet med buffersonen var å unngå konflikter. Dette ble endret etter Korssjøfjelldommen, og etter dette eskalerte konflikten.55 Det eskalerte konflikten om mulig enda mer etter at staten ved Landbruks- og matdepartementet inngikk leieavtale med grunneierne på Korssjøen og i Grådalen. Reindriften nekter å underskrive avtalen med staten, men staten lar dem likevel benytte området. Staten sanksjonerer heller ikke reindriften når de i tillegg bruker områdene utenfor distriktsgrensa, særlig i de områdene som var markert rødt i kartet som lå til grunn for disse forhandlingene med grunneiersiden. I det røde området var det ikke interesse for å inngå en tredjepartsavtale hvor staten skulle leie av grunneierne og staten skulle leie bort til reindriften.

8.2.4 Reindriften gjør ikke nok for å overholde tilsynsplikten og forvaltningen følger ikke opp

Jordbruket mener det er manglende oppfølging av både rein på innmark og rein utenfor distriktsgrensen fra både reindriften og forvaltningen. Det vises til at reinen settes utenfor distriktsgrensen med hensikt. Jordbrukets oppfatning er at Statsforvalteren har bekreftet at dette er tilfelle, både muntlig og skriftlig.

Jordbruket er svært kritisk til Statsforvalteren i Trøndelags oppfølging av rein utenfor distriktsgrensen og rein på innmark. De mener at sanksjonsmulighetene i reindriftsloven ikke brukes i tilstrekkelig grad, og at det er en klar oppfatning at Statsforvalteren har tatt reindriftens side.

Jordbruket peker på at det er Statsforvalteren og Landbruks- og matdepartementet som er grunnen til at konflikten eskalerer, fordi de ikke tar tak i problemene når de oppstår. Statsforvalteren viser til at de ikke kan gi pålegg når det ikke er mulig for reindriften å drive reinen ut fordi det ikke er skuterføre. Jordbruket mener det er uholdbart at det må komme snø før statsforvalteren kan håndheve regelverket. Det understrekes at de to næringene må ha like rammevilkår. Brudd på regelverk sanksjoneres for jordbruket, og tilsvarende må det sanksjoneres for reindriften. Det må være økonomisk interessant å følge regelverket, og trekk i tilskudd kan være et effektivt virkemiddel.

Jordbruket erfarer at Femund reinbeitedistrikt har fått innvilget distriktstilskudd for 2024/2025. Dette inspirerer ikke reinbeitedistriktet til å overholde distriktsgrensene for sin aktivitet, til tross for at det følger av forskrift 21. desember 2022 nr. 2468 om tilskudd til reinbeitedistrikter av reinlag § 1-6:

«Dersom Femund reinbeitedistrikt ikke overholder vilkårene for utøvelse av reindrift innenfor distriktets grenser, skal hele eller deler av tilskuddet avkortes.»

Jordbruket peker på at oppfølgingen av reindrift på ulovlig område i siste instans er Landbruks- og matdepartementets ansvar. Manglende oppfølging fra departementet gjør det til en konflikt mellom jordbruk og reindrift.

Jordbruket trekker frem som en utfordring at kommunen er førstelinje for jordbruk og statsforvalteren er førstelinje for reindriften. Det skaper en skjevhet på grunn av statsforvalterens rolle overfor kommunen.

Jordbruket trekker frem at det er behov for avklaringer når det gjelder sanksjonsmuligheter. Statsforvalteren har opplyst om at visse kriterier om offentlig interesse må være oppfylt før de setter i verk tiltak. Det vises til at man flere ganger har forsøkt å få svar på følgende spørsmål fra reindriftsforvaltningen/Statsforvalteren i Trøndelag, uten at det har kommet svar:

• Hvem avgjør hva som er i det offentliges interesse?
• Hva avgjør hva som er i det offentliges interesse?
• I hvilke tilfeller er det i det offentliges interesse?

8.2.5 Manglende tillit mellom næringene

Jordbruket slår fast at det er en grunnleggende mangel på tillit mellom næringene. Det fremholdes fra jordbruket at dersom reindriften fra gammelt av hadde tatt kontakt og spurt om det var greit at de brukte utmarka i spesielle situasjoner, gjerne med økonomisk kompensasjon, kunne dette vært en løsning flere grunneiere hadde kunnet vurdere.

Jordbruket viser til at dette i kortere perioder har vært gjort mot betaling i statsallmenning, gjennom avtaler med fjellstyre.

I fjellovens paragraf 17 står følgende:

«Utanom dei reinbeiteområde som er eller vert fastsette i medhald av lov kan tamreindrift i statsallmenning berre føregå etter særskilt løyve frå fjellstyret.»56

Jordbruket har i flere tidligere dialogsituasjoner tilbudt å hjelpe til med å holde reinen innenfor grensen, men dette har blitt blankt avvist. Jordbruket tilbød også i møte 23. september 2025 å stille med helikopter for å holde flokkene tilbake. Også dette ble avvist. Det er avgjørende at man bruker tilgjengelige virkemidler som kan avhjelpe situasjonen. Man må ha konkrete tiltak som gjør at reinen holdes innenfor reinbeitedistriktet.

Representanter fra jordbruket har også bedt om å få mulighet til å ha kontakt med ulike gjetere direkte, for å effektivisere varslingen, men dette har også blitt avslått. Det oppfattes som at reindriften ikke ønsker kontakt med jordbruket, og at det er vanskelig å få tak i reindriften for å varsle.

Det har vært mange forsøk på å bedre dialogen mellom de to gruppene. Det er imidlertid en oppfatning av at det kun foreslås tiltak utenfor reinbeitedistriktet, og at det ikke tas grep for å hindre reinen i å trekke ut i første omgang. Jordbruket følte seg overkjørt, og har en opplevelse av avmakt. Det samme er gjeldende i denne situasjonen.

En god start for konfliktløsning hadde vært at reindriften underskrev reinbeiteavtalen mellom staten og grunneierne på Korssjøen og Grådalen, og forholdt seg til denne.

På grunn av den manglende og vanskelige dialogen mener jordbruket at det må være mulig å søke om konfliktforebyggende tiltak uten avtale med reindriften. Dersom jordbruket ser behov for sperregjerder, bør det kunne gis tilskudd til det.

Jordbruket peker på at grunnen til at reindriften ikke vil ha sperregjerde, er at de vil beholde muligheten til å ha rein utenfor distriktsgrensen. Det er antydet at reindriften styrer reinen over distriktsgrensen eller inn på innmark med vilje.

Jordbruket opplever at storsamfunnet/staten setter folkegrupper, naboer, nabogrender og nabokommuner opp mot hverandre med begrunnelse i folkeretten, og viser til at bakgrunnen er godt beskrevet i Ot. Prp. nr. 28 (1994–1995) Om lov om endringer i reindriftsloven, jordskifteloven og viltloven og St. Meld. nr. 28 (1991–1992) En bærekraftig reindrift.

Et eksempel nok en gang er det som skjedde i forbindelse med reinbeiteavtalen på Korssjøen/Grådalen.

Jordbruket minner om kravet fra Os, Tolga og Engerdal kommune om at konflikten med Femund reinbeitedistrikt og grunneiere/bønder skal løses før det er aktuelt å diskutere flytting av rein fra Fosen til Håmmålsfjellet/ Sålekinna og at dette er utgangspunktet for at Sameksistensutvalget eksisterer.

8.3 Reindriftens syn på utfordringene

Reindriften mener i utgangspunktet at det ikke er en konflikt i området, og har ikke tatt initiativ til å fremstille det som en konflikt. Reindriften vil heller beskrive det som en utfordring at rein kommer inn på dyrket mark. Enkeltpersoner blant grunneiere/jordbruket har enkel tilgang til lokalmedia og fremmer sine synspunkter på forholdet mellom jordbruket og reindriften der og i sosiale medier. Dette bidrar til å hausse opp konflikten. Reindriften opplever at feilaktige påstander blir formidlet i lokalmedia. I tillegg peker reindriften på at Norges Bondelag har bidratt til å holde interessen for saken oppe og dermed eskalere konflikten.

8.3.1 Distriktsgrensen er ikke funksjonell

Reindriften mener at den sørvestlige grensen for det samiske reinbeiteområdet ikke er naturlig med hensyn til terrengformasjon og reinens trekkmønster og natur, og at grensen derfor ikke er funksjonell. Grensen går flere steder langs de høyeste partiene av fjellområder mellom dalfører, i stedet for å følge mer naturlige grenser som dalfører, vassdrag e.l., der det er enklere å holde reinen tilbake. Dette gjør at det er vanskelig for reindriften å holde reinen innenfor grensene for reinbeitedistriktet. Reindriften legger ned en stor arbeidsinnsats for å holde rein innenfor «lovlige beiteområder», men ettersom distriktsgrensen ikke har noen naturlige hinder, vil rein ofte i løpet av kort tid trekke tilbake utenfor distriktet og mot innmark. Reindriften mener myndighetene må se på distriktsgrensene på nytt. På store deler av den sørlige grensen for det samiske beiteområdet er det ikke en naturlig grense.

8.3.2 Reindriften har historiske rettigheter i området

Reindriften mener at grensen for det samiske reinbeiteområdet ikke er i samsvar med områdene reindriften tradisjonelt har brukt, og at reindriften har rettigheter også utenfor det som er definert som det samiske reinbeiteområdet etter reindriftsloven.

Det er allment kjent at samene brukte områdene før det ble etablert jordbruk der. Det er imidlertid ikke akseptert at samene har rettigheter i disse områdene i dag. Det er også områder innenfor reinbeitedistriktet der det er bestridt at reindriften har rettigheter.

Røros kobberverk ble etablert på midten av 1600-tallet og la grunnlaget for Røros bergstad. Før dette hadde det kun vært samisk bruk av området. Røros kobberverk fikk rett til å utnytte naturressurser i et privilegieområde med en radius på 45 kilometer (sirkumferensen). Etter at kobberverket var etablert ble det vanlig at samene bygslet sine bruksområder. Bygselen var i en periode midlertidig, men den siste bygselseddelen som ble gitt i 1811, gjaldt livet ut, og gjaldt også for etterkommere. Det var en oppfatning av at den nomadiske driften var til sjenanse for det øvrige samfunnet, og det var et mål for majoritetsbefolkningen at denne driften skulle opphøre. Det har over tid vært lagt til grunn en feilaktig historisk teori om at samene ikke kom til området før i 1750. Dette er nå tilbakevist, og det er anerkjent at det var samisk bruk av området før 1750.

På grunn av konflikter mellom samisk bruk og jordbruk ble Lappekommisjonen opprettet. Lappekommisjonen hadde ingen representanter for samene, og samene fikk ikke kommisjonens forslag til høring. Lappekommisjonen la grunnlaget for distriktsinndelingen slik den er i dag.

I Korssjøfjellsaken ble det lagt frem et kart fra Lappekommisjonen som viser hvilke områder som skulle være godkjent for reinbeite. Kartet viste et område mellom distriktsgrensen og beitegrensen, som var forbudt område for reinbeite. Det er verifisert at kartet er en forfalsket versjon av Lappekommisjonens kart.

Etter reindriftens oppfatning vil et sperregjerde som følger distriktsgrensen forsterke den uretten som ble begått da distriktsgrensen ble fastsatt i 1894.

Reindriften gir uttrykk for at de opplever at holdningene overfor samer i området er preget av de historiske forholdene. Reindriften har i møte med utvalget sagt at de oppfatter det sør-samiske grenseområdet som et område der holdningene overfor samer er en utfordring, og at dette området skiller seg fra andre områder i landet.

8.3.3 Aktivitet lenger nord påvirker trekket mot Tufsingdalen

Reindriften har i møtene med utvalget beskrevet hvordan økt aktivitet i Gåebrien sijte og Saanti sijte fører til press på beiteressursene lenger nord for Femund reinbeitedistrikt. Dette omfatter oppgradering av Nesjødammen og bygging av ny kraftlinje. Hyttefelt i Tydal, og særlig i Stugudalen, og ferdselen dette fører med seg, snevrer inn beiteområdene. I tillegg bidrar turisme til å øke ferdselen, for eksempel går stien «Norge på tvers» gjennom området. Elgjakten, som av kommersielle grunner nå pågår helt frem til jul, og med løshund, forstyrrer reinen.

Dette medfører større risiko for at rein trekker tidligere sørover mot Femund. Reindriften presiserer imidlertid at det kun er unntaksvis at reinen har kommet inn i Femund vest før 15. november, da reindriften legger betydelige ressurser inn på tiltak lenger nord.

Historisk har det vært et større press på vinterbeitene i Femund vest enn i dag. Etter andre verdenskrig var det en revitalisering av reindriften i området. På denne tiden hendte det at reinen trakk inn i Femund vest i august. Det skjer ikke i dag. I dette historiske perspektivet er antallet rein i Femund mindre i dag.

Reindriften sier det er krevende dersom reinen først drar av gårde, og ofte ikke mulig å stanse reinen før den kommer til Tufsingdalen, ettersom det stort sett er blokkmark og vanskelig å ferdes langs reinens trekkruter.

8.3.4 Reindriften gjennomfører flere forebyggende tiltak

Reindriften gjennomfører en rekke forebyggende tiltak for at reinen ikke skal komme for tidlig på vinterbeitene i Femund. Blant annet transporteres flere hundre rein med trailer fra Hyddmoen og Haugavollen i Brekken og tilbake til sommerbeiteområdene i Selbu, mv. Dette bruker reindriften betydelig med midler til å gjennomføre.

Som et konfliktforebyggende tiltak gjennomfører både Gåebrien og Saanti sijte tidlig slakt av en del rein, mens den fortsatt er på sommerbeite og før rein trekker sørover. Formålet er å redusere antall rein på vinterbeite. Det er bygd anlegg for å legge til rette for tidlig slakting.

Reindriften jobber også for å endre traseen for Aursund-gjerdet, fordi dette gjerdet ifølge reindriften bidrar til at reinen raskere setter kursen østover (rundt Aursunden) og så videre sørover mot Narjordet, Narbuvoll og Tufsingdalen. Formålet med Aursund-gjerdet er å hindre reinen å komme ned på innmarka nord for Aursunden. Reindriften mener gjerdet er lite effektivt på grunn av uhensiktsmessig plassering oppe i lia, og fordi det er porter i gjerdet som står åpne. Reindriften mener derfor at gjerdet bør fjernes, alternativt flyttes nærmere innmark slik at reindriften kan benytte Aursundlia som beiteområde.

Vauldalsgjerdet, mellom Glomma og riksgrensen, er oppført av reindriften for å hindre trekk mot Femund. Reindriften mener gjerdet, slik traseen er nå, er vanskelig å vedlikeholde. Reindriften har derfor søkt om endringer i traseen for Vauldalsgjerdet. Endringene vil gjøre det lettere å vedlikeholde, og dermed mer funksjonelt. Søknaden er til behandling i forvaltningen.

Reindriften bruker også helikopter for å hindre reinen i å trekke inn i Femund for tidlig.

På 1980-tallet ble det satt opp en beitehage på Stensaasen, i tilknytning til slakteriet, for å legge til rette for tidligere slakting. Distriktet slaktet hardt. Dette reduserte tidligtrekket betydelig.

Det er etablert et slakteanlegg på Hyddmoen, for å holde reinen i nord.

Totalt har reindriften hatt investeringer i anlegg på i underkant av 2 millioner kroner for å minske eller bremse trekket sørover. I tillegg kommer kostnader knyttet til bruk av helikopter og økt gjeting.

Saanti sijte begynner etter kalvemerking med intensiv gjeting i Nedalen, for å hindre trekk sørover. Distriktet har et gjerde mellom Tydal og Vessingsjøen, og et gjerde opp til Nesjødammen. I forbindelse med rehabilitering av Nesjødammen har reinen unnlatt å bruke området. Sjøen har i perioder vært nedtappet. Dette fungerer som en barriere. Lavere vannstand i perioder har også ført til at reinen har lagt på svøm. Anleggsarbeidet har forsterket problemet med at reinen fra Saanti sijte kommer for tidlig inn i Gåebrien sijte.

For eksempel har tiltak i 2025 vært at etter å ha skilt ut Gåebrien-rein, flyttet Saanti sijte reinen nordover igjen, mot Skarpdalen, til slakting. I tillegg ble 360 rein kjørt med trailer til Selbusjøen.

Saanti sijte har vurdert om det bør settes opp et gjerde på grensen til Gåebrien sijte, men mener det vil ha kortvarig effekt. Det vil ikke hindre at reinen trekker over lenger vest. Gåebrien mener det er nødvendig at Saanti fører opp et gjerde. Gjerdet kan stå åpent utenom den mest kritiske perioden. Saanti vurderer som et alternativ å sette opp en gjeterhytte i området.

Hovedmålet med tiltakene er å redusere antallet beitedøgn i Femund reinbeitedistrikt.

8.3.5 Klimaendringer

Reindriften ser at med klimaendringene kan det bli en utfordring å holde seg innenfor det fastsatte antallet beitedøgn i Femund reinbeitedistrikt. Det er driftsforholdene som avgjør. Reindriften utøves i samspill med været, og perioder med skodde og dårlig sikt gjør gjeting og samling mer utfordrende. Denne høsten har det vært lange perioder med skodde, som har medført utsettelse av slakting.

Klimaendringene gir endringer i snøforholdene. I noen områder kommer det mer snø enn normalt, i andre områder mindre. Mye snø i nord kan gjøre at reinen trekker sørover, men i sør kan det være lite snø. Uten skuterføre blir det vanskelig å gjete rein. Mye snø med påfølgende mildvær kan også gi krevende beiteforhold. Lengre mildværsperioder og dårlige snøforhold gjør også at innmarksteigene holder seg grønne lenger, noe som gjør at rein trekker mot innmark i lengre perioder enn tidligere.

8.3.6 Rein fra andre reinbeitedistrikter og fra Sverige

Sammenblanding av reinflokker er en naturlig del av reindriften og umulig å unngå. I barmarksesongen, sensommer og høst, kommer rein fra Svahken sijte inn i Femund reinbeitedistrikt over Røa. Når andre reinflokker trekker inn i Femund reinbeitedistrikt kan det ha flere negative konsekvenser for reinbeitedistriktet. For det første påvirker dette beiteressursene i distriktet, noe som gjør at rein må trekke til andre områder for å finne beite. Videre kan rein fra andre flokker skape uro i en flokk som i utgangspunktet oppholder seg i ro i et område for å beite. Dette kan gjøre at flokken trekker tidligere ut av området, enn hva den ellers ville gjort. Dersom rein fra andre distrikt trekker inn i Femund og slår seg sammen med flokken til Femund reinbeitedistrikt, så vil det gjøre flokken større, noe som kan gjøre den mer uhåndterlig. En større flokk er mer arbeidskrevende og vil kunne ha behov for mer intensiv gjeting for å holdes under kontroll.

Beiting på vår og høst forringer vinterbeitene. Reindriften har gitt uttrykk for at det er behov for et sperregjerde mellom Femund og Roasten.

Hvis det kommer rein inn i Tufsingdalen om sommeren, er det rein fra Svahken sijte.

Det hender også at det kommer rein fra Sverige inn i Femund reinbeitedistrikt, men dette er ikke en stor utfordring. Det kommer også norsk rein over på svensk side og dette beskrives som en gjensidig situasjon som håndteres. Svensk rein kan skilles ut på anlegget på Hyddmoen.

8.3.7 Rein på innmark

Reindriften mener at de gjør det de kan for å holde reinen unna innmark. Ytterligere tiltak for å hindre reinen i å oppsøke innmark, er inngjerding av innmark. Dette kan være inngjerding av enkeltteiger eller et lengre gjerde som skjermer flere innmarksteiger.

Jordbruksarealene er over tid utvidet ved nydyrking, og det finnes ikke stengsler som hindrer reinen i å gå på innmark. Innmark, og særlig innmark hvor det er brukt kunstgjødsel, har en enorm tiltrekningskraft på rein. Reindriften selv beskriver det «som narkotika for rein». Når reinen først har fått smaken på gress fra innmarksteiger, vil den søke tilbake til innmarka for å få mer. Problemet forsterkes av at innmarka er grønn i lengre perioder av året enn tidligere. Inngjerding av innmark ville redusert trekket. Dersom rein over tid opplever at et område er sperret, vil den ifølge reindriften slutte å trekke mot området. Inngjerding ville derfor redusert trekket mot Tufsingdalen, Narjordet og Narbuvoll.

Rein drives ut fra innmarka så snart det er praktisk mulig eller hensiktsmessig. Dersom det er rein på flere innmarksteiger samtidig, vil det være mest effektivt å samle opp flere før de drives tilbake. Det vil også noen ganger være mest effektivt å drive ut reinen fra innmark når det er samlet opp dyr som går på utmarka i nærheten, slik at reinen blir samlet i en flokk. Reinen må helst drives til et sted den kan holdes, og dette må gjøres når det passer med resten av flokken. Når reindriften ikke driver ut reinen fra innmarka straks, ut fra disse reindriftsfaglige vurderingene, kan jordbruket/grunneierne noen ganger oppleve det som at gjeterne “sitter og ser på uten å gjøre noe”. Reindriften har også pekt på at selv om man driver reinen langt bort fra innmarka, så vil den kunne trekke tilbake siden innmarka ligger lett tilgjengelig for reinen.

Med innmarksgjerder vil reinen erfare at den ikke kommer til, og dette vil etter hvert minke trykket.

Videre bidrar manglende inngjerding av innmark til å binde opp ressurser for reindriften. Rein sprer seg og trekker mot innmark og oppholder seg i skogområdene rundt innmarka. Dette gjør det mer arbeidskrevende å gjete rein og jage den vekk enn dersom den befinner seg i fjellområdene ved reinbeitedistriktet.

Reindriften mener et sperregjerde på distriktsgrensen ikke vil fungere. Det er vanskelig å finne gode avslutninger på gjerdet, og det er arbeidskrevende med åpning og stenging av porter, og å holde ved like. Porter blir noen ganger stående åpne, og reindriften mistenker sabotasje i enkelttilfeller. Sperregjerde i utmark er konfliktskapende og gir utfordring for naturmangfold, vilt, jakt, friluftsliv mv. Sperregjerde skaper utfordringer for elg. Området er vinterbeite for elg, i tillegg er det mye elg som trekker gjennom området. Voksen elg vil hoppe over gjerdet, men kalvene vil ikke klare å følge etter. I tillegg gjør elgen skade på gjerdet. Det må være tilsyn og vedlikehold av gjerder for at de skal være effektive. Det er derfor ikke mulig å sette opp et effektivt sperregjerde over en så lang strekning.

Reindriften peker på at nesten alle innmarksteiger allerede er inngjerdet, med gjerder for småfe. Disse gjerdene kunne vært byttet ut med et 30 cm høyere gjerde, og teigen ville også vært skjermet for rein.

Reindriften ønsker først og fremst å være med på søknader om konfliktforebyggende tiltak som gjelder inngjerding av innmark, ikke sperregjerder i utmark.

8.3.8 Dialog mellom næringene

Reindriften viser til at de har en kontaktperson i fjellstyret, og at det er godt kjent i området når reinen kommer, fra 15. november eller dagene etter. Da må både grunneiere og reindriften sjekke og stenge gjerder, og portene blir stengt. Reindriften er på plass i området med gjetere når reinen kommer. Reindriften har også hatt dialog direkte med kontaktpersoner i jordbruket, med varierende grad av god kommunikasjon.

Reindriften har ikke bostedsadresse i Os, selv om de driver og har drevet reindrift i kommunen. Det er viktig at reindriften ansees som en næring i kommunen.

8.3.9 Statsforvalterens oppfølging etter reindriftsloven

Reindriften mener forvaltningen følger opp brudd på reindriftsloven i den grad sanksjonsbestemmelsene i reindriftsloven åpner for det. Reindriften driver ut rein fra innmark så fort det er praktisk mulig, og det er derfor ikke grunn til å sanksjonere. Reindriften mener også at hyppigere bruk av sanksjoner ikke vil bidra til å løse de underliggende problemene som er trukket frem her.