Del 1 Bakgrunn

1 Om utvalgets arbeid

1.1 Innledning

Konflikter mellom jordbruk og reindrift finnes i ulike deler av landet. Konflikt utløses i de fleste tilfeller av skade på innmark som følge av reinbeiting. Den sør-østlige grensen for det samiske reinbeiteområdet går gjennom Os kommune i Østerdalen. I jordbruksområdene som ligger nært denne grensen, har det over lengre tid vært konflikt mellom jordbruk og reindrift. Intensiteten i konflikten har variert, men det er en opplevelse i jordbruket av at konflikten har eskalert de siste ti årene.

Landbruks- og matdepartementet oppnevnte 23. januar 2025 et utvalg for bedre sameksistens mellom reindrift og jordbruk i Nord-Østerdalen, som skal se på mulige tiltak som kan bidra til bedre sameksistens og legge til rette for dialog og tillit mellom næringene. Som et grunnlag for å foreslå tiltak, skal utvalget kartlegge situasjonen.

Etableringen av utvalget har bakgrunn i statens arbeid med å vurdere Håmmålsfjellet-Sålekinna som vinterbeite for reinen fra Fosen reinbeitedistrikt, som oppfølging av meglingsavtalene mellom Fosen vind og Sør-Fosen sijte og Roan vind og Nord-Fosen siida. Utvalget har imidlertid ingen rolle i prosessen med tilleggsareal for rein fra Fosen. I møter utvalget har hatt, er sammenhengen mellom disse to prosessene pekt på som en utfordring, og utvalgets arbeid er omtalt i media som en del av arbeidet med å legge til rette for tilleggsareal. Det understrekes at Sameksistensutvalget ikke har hatt noen rolle i arbeidet med tilleggsareal.

Utvalget har lagt til grunn at utfordringene i området er størst fra rundt 15. november og til det kommer snø, som regel innen nyttår hver vintersesong. Når snøforholdene i området er stabile slik at reindriften kan bruke snøskuter, vil de ha god kontroll på reinen. Det vil da være mindre risiko for at reinen går på innmark, og det vil være enklere å drive reinen ut igjen dersom det skulle skje.

Utvalgets utgangspunkt har vært at den beste inngangen for å dempe konflikten er at både jordbruket og reindriften er pragmatiske og slutter seg til aktuelle tiltak som motvirker skadevirkninger fra rein. Dersom problemet er rein på innmark, vil tiltak for å stenge reinen ute fra innmark være en løsning. Utvalget har imidlertid erfart at det ikke er så enkelt. Utvalget redegjør i rapporten for hvordan utvalget har jobbet med å finne løsninger sammen med jordbruket og reindriften, og for hvorfor dette ikke har ført frem. Utvalgets oppfatning er at hovedutfordringen er uenighet om reindriftens rettigheter, og at denne grunnleggende uenigheten er til hinder for å finne pragmatiske løsninger.

Utvalget har i denne rapporten brukt de samiske navnene på de enkelte sijtene og reinbeitedistriktene som omtales. Videre har utvalget brukt betegnelsen reinbeitedistrikt når distriktet omfatter mer enn én sijte, som Femund reinbeitedistrikt.

1.2 Sammensetning

Utvalget har vært ledet av Gunnar O. Hæreid, assisterende statsforvalter i Vestland. Marit Meløy, reineier, og Erling Aas-Eng, gårdbruker, har vært utvalgets medlemmer.

Landbruks- og matdepartementet, ved fagdirektør Silje Trollstøl, seniorrådgiver Mathias Hole og, fra februar 2026 seniorrådgiver Asbjørn Kulseng, har vært sekretariat for utvalget.

1.3 Mandat

Utvalget fikk følgende mandat:

«Det skal etableres et utvalg som skal se nærmere på mulighetene for bedre sameksistens mellom jordbruk og reindrift i Nord-Østerdalen, i tilknytning til den sør-østlige grensen for det samiske reinbeiteområdet. Utvalgets arbeid er knyttet til prosessen med å tilrettelegge for tilleggsareal for Fosen reinbeitedistrikt.

Det er ulike syn på hva som er utfordringene i forholdet mellom jordbruk og reindrift i området. Det er likevel ikke tvil om at det er behov for å vurdere tiltak som kan bidra til å bedre samarbeidsforholdene mellom jordbruk og reindrift, og bygge opp tillit på lengre sikt. Gjennom dette arbeidet kan man få en felles forståelse av utfordringene.

Utvalget skal legge til grunn at grensene for det samiske reinbeiteområdet ligger fast.

Utvalget skal kartlegge eksisterende utfordringer og hva som er grunnlaget for disse. Utvalget skal vurdere om det er behov for å innhente kunnskap for å belyse utfordringene. Dersom utvalget kommer til at det er behov for det, skal det lyses ut et oppdrag for innhenting av forskningsbasert kunnskap om de utfordringene som er identifisert, og eventuelt mulige løsninger.

På bakgrunn av denne kartleggingen skal utvalget foreslå tiltak som kan bidra til bedre sameksistens, og legge til rette for bedre dialog og tillit mellom næringene.

Utvalgets arbeid skal gjennomføres i samsvar med Utredningsinstruksen.

Utvalget må ha tett dialog med de som er berørt i jordbruket og reindriften. I tillegg skal det opprettes en eller flere referansegrupper for utvalget. De berørte kommunene, Statsforvalteren i Innlandet, Statsforvalteren i Trøndelag, Landbruksdirektoratet og Miljødirektoratet skal være representert i en referansegruppe.

Utvalget skal levere en rapport til Landbruks- og matdepartementet innen 1. desember 2025.»

Utvalget fikk høsten 2025 utsatt frist til 1. april 2026. I mars 2026 ble det gitt en ytterligere utsettelse til 1. juni 2026.

1.4 Utvalgets forståelse av mandatet

Det er ikke fastsatt i mandatet hvordan utvalget skal jobbe, men at utvalget skal kartlegge eksisterende utfordringer og foreslå tiltak som kan bidra til bedre sameksistens og legge til rette for bedre dialog og tillit mellom næringene.

Utvalget vurderte at den beste løsningen ville være å foreslå tiltak som representanter for de to næringene stiller seg bak, for å skape best mulig grunnlag for varige løsninger.

Utvalget ble derfor tidlig i arbeidet enige om å forsøke å komme frem til omforente tiltak mellom partene, og at dette kunne gjøres ved en intensjonsavtale der partene forpliktet seg til å finne løsninger for å hindre rein på innmark.

Mandatet fastslår at grensen for det samiske reinbeiteområdet ligger fast. Utvalget har tolket det slik at dette innebærer at utvalget ikke skal vurdere eller ta stilling til rettighetsforhold eller foreslå tiltak som endrer rettighetsforhold.

Utvalget har sett på pragmatiske løsninger som etter utvalgets syn ikke vil påvirke rettslig status. Utvalget vil understreke at utvalgets syn og forslag til tiltak tar utgangspunkt i gjeldende rettighetsforhold og gjeldende grenser. Utvalget har gjort det klart overfor partene at den som er uenig i gjeldende rettighetsforhold, må utfordre disse i rettsapparatet eller overfor de ansvarlige myndighetene.

Det fremgår av mandatet at utvalgets arbeid er knyttet til prosessen med å tilrettelegge for tilleggsareal for Fosen reinbeitedistrikt. Som nevnt har utvalget lagt til grunn at dette er bakgrunnen for at utvalget er etablert, men utvalget har ikke vært involvert i arbeidet med tilleggsareal. Utvalget har arbeidet uavhengig av den prosessen. Det har vært viktig for utvalget å presisere dette i møter med næringene og andre aktører.

Det følger av mandatet at utvalget skal legge utredningsinstruksen til grunn for sitt arbeid. Minimumskravene til en utredning er:

1. Hva er problemet, og hva vil vi oppnå?
2. Hvilke tiltak er relevante?
3. Hvilke prinsipielle spørsmål reiser tiltakene?
4. Hva er de positive og negative virkningene av tiltakene, hvor varige er de, og hvem blir berørt?
5. Hvilket tiltak anbefales, og hvorfor?
6. Hva er forutsetningene for en vellykket gjennomføring?

Utvalget har arbeidet med å definere hva som er problemet i den aktuelle saken, som utgangspunkt for å kartlegge utfordringene og grunnlaget for disse. Videre har utvalget så langt som mulig besvart de øvrige spørsmålene i utredningsinstruksen for alle tiltakene som er foreslått.

Utvalgets mandat peker på området knyttet til den sør-østlige grensen for det samiske reinbeiteområdet. Utvalget har derfor konsentrert seg om det utvalget har oppfattet som kjerneområdene for utfordringene. Figur 1.1 viser kart over de aktuelle områdene: Tufsingdalen, Narbuvoll, Narjordet og Bredalslia. Utvalget har ikke sett behov for å utvide det geografiske området, og har heller ikke fått henvendelser fra grunneiere i andre områder om å delta i prosessen. Grunneiere fra Dalsbygda og Vangrøftdalen deltok på det første innspillsmøtet utvalget holdt, men utvalget oppfattet ikke at det var tilsvarende problemer der som i det definerte kjerneområdet.

Figur 1.1 Det geografiske området for utvalgets arbeid

Kilde: NIBIO

1.5 Utvalgets arbeid

Utvalget startet sitt arbeid i februar 2025. Statsforvalteren i Innlandet og Statsforvalteren i Trøndelag ble invitert til å gi en oversikt over historikken i området og de forsøkene som har vært gjort tidligere for å redusere konfliktnivået. Det ble også holdt møter med Os kommune og Engerdal kommune. Målet med disse møtene var å høre kommunenes syn på situasjonen og forholdet mellom jordbruket og reindriften.

Den 8. april 2025 arrangerte utvalget innspillsmøter på Røros. Det ble holdt et møte for grunneiere fra Tufsingdalen, Narbuvoll og Narjordet. I tillegg møtte grunneiere fra Dalsbygda og Vangrøftdalen. Det ble holdt et møte for Femund reinbeitedistrikt, og et for Svahken sijte. Deretter var det et eget møte for Engerdal, Os, Tolga og Røros kommuner. I alle møtene ble deltagernes syn på situasjonen presentert, og det ble redegjort for hvilke prosjekter som har vært gjennomført tidligere for å redusere konfliktnivået. Etter dette innspillsmøtet var det klart for utvalget at det var stor avstand mellom de ulike aktørene, både i beskrivelse av situasjonen og hvilke tiltak som kunne bidra til å redusere konfliktnivået.

I april og mai hadde utvalget flere møter med enkeltpersoner for å få belyst situasjonen bedre. Det ble også holdt et møte med Sametinget, for å få Sametingets innspill til arbeidet.

I juni gjennomførte utvalget en felles befaring med jordbruket, reindriften, Statsforvalteren i Trøndelag og Os kommune. På denne befaringen ble deltagelsen begrenset til fire personer fra reindriften og fire personer fra jordbruket, i tillegg til en representant for Holden gård. Gruppen reiste med buss fra Røros. Første stopp var Narjordet, der utvalget fikk en orientering om hvordan reinen trekker inn på innmarksteiger. Deretter kjørte bussen til Kvilvangen og til Holla, og utvalget fikk en orientering om hvordan reinen beveger seg i dette området og hvilke utfordringer grunneierne opplever. Etter et stopp i Tufsingdalen kjørte bussen inn Grådalsvegen, med første stopp ved sperregjerdet ved Siksjøen. Det ble gitt en kort orientering om sperregjerdet. Bussen stoppet deretter ved et nydyrkingsfelt langs Grådalsvegen. Det siste stoppet var ved Korssjøen, der utvalget ble vist landskapet mot distriktsgrensen og hvordan reinen bruker dette området. Bussen returnerte til Røros. Befaringen ga utvalget en bedre forståelse av forholdet mellom partene og i hvilke områder det er utfordringer med rein på innmark.

I juni hadde utvalget et møte med landbruks- og matministeren, der utvalget rapporterte om status for utvalgets arbeid så langt.

I august hadde utvalget møter med Norges Bondelag og Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL). Utvalget hadde også møter med Landbruksdirektoratet og Miljødirektoratet som er referansegruppe for utvalget.

I august inviterte utvalget til møter med partene hver for seg. Møtet med reindriften ble holdt på Røros, og møtet med jordbruket på samfunnshuset i Tufsingdalen. I møtet med jordbruket deltok flere grunneiere enn de som var med på befaringen i juni. I disse møtene presenterte utvalget tiltak som utvalget mente var aktuelle, og inviterte partene til å gi sine innspill til disse. Utvalget hadde også et møte med Os kommune i kommunehuset, der utvalget og kommunen diskuterte aktuelle tiltak.

Utvalget er gitt mulighet til å innhente kunnskap dersom det er nødvendig for å belyse utfordringene. Utvalget bestilte våren 2025 et notat fra NIBIO om konsekvenser av klimaendringer og annen arealbruk for reindrift og jordbruk i Nord-Østerdalen. Notatet er brukt som grunnlag i rapporten og publiseres som vedlegg til den digitale versjonen av rapporten.

Utvalget har hatt behov for mer kunnskap om konfliktløsning og inviterte derfor i september jordskiftedommer Solfrid Mykland Fjell til å gi en introduksjon til metoder for konfliktløsning.

Utvalget har fått bistand fra landbrukskontoret i Os kommune til å få oversikt over aktive bruk i området. Dette er nærmere omtalt i kapittel 5.1.

I september gjennomførte utvalget en ny befaring, også denne gangen med buss fra Røros. Første tema for befaringen var en mulig forlengelse av Tufsingsdalsgjerdet, fra Siksjøen. Gruppen gikk fra Fjellvang og fulgte stien opp mot Bakkekletten. Her fikk følget oversikt over området der et slikt gjerde kunne vært aktuelt. Ingen av partene argumenterte for at dette var et aktuelt tiltak. Neste stopp var Narjordet. Følget gikk fra Solbråten, tok stien mot Hamran og gikk oppover for å få utsikt over Narjordet. Målet var å få en oversikt over hvilke områder det kunne være aktuelt å føre opp gjerder som skjermer innmark. Reindriften argumenterte for gjerder i tilknytning til innmarka. Jordbruket understreket på sin side at eventuelle gjerdeløsninger i området måtte bli opp til de enkelte grunneiere, og at deltakerne på befaringen ikke har mandat til å diskutere disse. Dagen etter var det møte for alle deltagerne på befaringen, i Os samfunnshus. I møtet ble erfaringene fra befaringen diskutert, og diskusjonen om mulige tiltak ble tatt opp igjen etter forrige møte.

I oktober ba utvalget om at jordbruket etablerte et «forhandlingsutvalg» med mandat til å drøfte mulige tiltak med utvalget, på vegne av grunneiere i området. Jordbruket ga tilbakemelding om at de ikke hadde fullmakt til å inngå avtaler på vegne av grunneiere, men stilte med et arbeidsutvalg som kunne være med og diskutere løsninger. Arbeidsutvalget har bestått av Gisle Huseby, Per Inge Nyvoll, Øyvind Christensen og Tine E. Nestvold. Fra reindriften har arbeidsutvalget bestått av tre representanter fra Femund reinbeitedistrikt: Inge Even Danielsen, Lars Aage Brandsfjell og Lars Elias Bransfjell.

Høsten 2025 ba utvalget departementet om utsatt frist til 1. april, for å ha tid til å undersøke mulighetene for enighet mellom partene tilstrekkelig. Det ble innvilget fra departementet.

Fosen reinbeitedistrikt ba om et møte med utvalget, på bakgrunn av arbeidet med tilleggsareal for Fosen reinbeitedistrikt. I oktober hadde utvalget møte for å orientere om utvalgets arbeid og for å gi Fosen reinbeitedistrikt mulighet til å komme med innspill til utvalgets arbeid.

Utvalget har bedt reindriften og jordbruket om å formulere sine syn på situasjonen. Sekretariatet utarbeidet utkast til tekst som partene ga sine innspill til. Det ble avholdt møter med begge parter i november for å gjennomgå denne teksten og partenes innspill. Partenes syn, som er beskrevet i kapittel 8, ligger til grunn for utvalgets vurderinger av situasjonen. Utvalget har gjort noen språklige endringer i partenes innspill for å tilpasse teksten til rapporten for øvrig, men ikke endret meningsinnholdet. Utvalget har også oppfordret partene til å komme med konkrete ønsker om eventuelle endringer, og fått noen slike fra jordbruket, som er tatt til følge.

I januar 2026 ble det avholdt et møte på Røros med jordbruket, reindriften, Os kommune og Statsforvalteren i Trøndelag. I dette møtet la utvalget frem tiltak for diskusjon med partene. Det ble i hovedsak gjennomført særmøter, og det var krevende å få til en konkret diskusjon om mulige tiltak.

I februar holdt jordbruket et møte lokalt for å diskutere Sameksistensutvalgets forslag.

Utvalget ba i mars 2026 om utsatt frist til 1. juni fordi det var nødvendig med mer tid for å ferdigstille arbeidet. Det ble innvilget fra departementet.

I separate møter med partene 10. mars presenterte utvalget mulige elementer i en intensjonsavtale. Blant annet ble det foreslått at begge parter skulle forplikte seg til å gjøre tiltak for å hindre at rein kommer på innmark. Partene ga noen innspill til dette, og det viste seg at det ikke ville være mulig for partene å bli enige om gjerdeløsninger i konfliktområdet. Etter dette la utvalget frem en justert skisse over tiltak som partene etter utvalgets mening uansett kunne tenkes å være enige om. I separate møter med partene 24. mars la utvalget frem et utkast til en intensjonsavtale. Hensikten med dette var at partene skulle ha et felles utgangspunkt for videre samarbeid. Utkastet ble avvist av begge parter. Dette ligger som vedlegg 1 til rapporten.

Etter at partene avviste muligheten for å inngå en intensjonsavtale, avsluttet utvalget dialogen med jordbruket og reindriften, utover at utvalget har bedt jordbruket og reindriften om tilbakemeldinger på utkast til tekst om partenes synspunkter på de enkelte tiltakene, og har fått slike tilbakemeldinger.

I vedlegg 2 ligger en oversikt over dato for alle møtene utvalget har hatt, og hvilke personer utvalget har møtt.

2 Rettslige rammer

2.1 Reindriftsloven

2.1.1 Generelt

Utøvelse av reindrift er regulert gjennom lov 15. juni 2007 nr. 40 om reindrift (reindriftsloven). Reindriftsloven er en næringslov som regulerer de rettslige rammene for utøvelse av reindrift i og utenfor det samiske reinbeiteområdet.

Det følger av reindriftsloven § 4 at den samiske befolkningen på grunnlag av alders tids bruk har rett til å utøve reindrift i områder hvor det fra gammelt av har vært utøvet reindrift. Dette området er i loven omtalt som det samiske reinbeiteområdet, og omfatter fylkene Finnmark, Troms, Nordland, og deler av Trøndelag og Innlandet (Hedmark).

Videre er det en presumsjonsbestemmelse i reindriftsloven § 4 annet ledd som slår fast at innenfor det samiske reinbeiteområdet skal det forutsettes at det foreligger rett til reinbeite, med mindre annet følger av særlige rettsforhold.

For det samiske reinbeiteområdet skal loven legge til rette for en økologisk, økonomisk og kulturelt bærekraftig reindrift med basis i samisk kultur, tradisjon og sedvane til gagn for reindriftsbefolkningen selv og samfunnet for øvrig, jf. reindriftsloven § 1 første ledd. I tillegg skal loven bidra til sikring av reindriftsarealene i det samiske reinbeiteområdet som reindriftens viktigste ressursgrunnlag, samt sikre forsvarlig dyrevelferd for tamrein, jf. § 1 annet ledd og fjerde ledd.

Utenfor det samiske reinbeiteområdet skal loven legge forholdene til rette for en økologisk og økonomisk utnytting av reinbeiteressursene med basis i lokal kultur og tradisjon i områder hvor det er gitt tillatelse til reindrift, samt sikre forsvarlig dyrevelferd for tamrein.

Loven inneholder både privatrettslige og offentligrettslige regler. Den gir for eksempel regler om den interne forvaltningen av reinbeiteområdet, regler om forholdet mellom reindriftsutøvere og regler om forholdet mellom det offentlige og reindriften.

2.1.2 Rett til å føre opp gjerder og anlegg

Rett til å utøve reindrift gir rett til å føre opp gjerder og anlegg som er nødvendige for reindriften jf. reindriftsloven § 24. Det må foreligge et reindriftsfaglig behov for gjerdet. For eksempel kan reindriften ha behov for sperregjerder, slaktegjerde og merkegjerde.

Oppføring av gjerder og anlegg som skal stå ut over en sesong, må godkjennes av Landbruks- og matdepartementet. Statsforvalteren i det aktuelle reinbeiteområdet skal forberede saken, og deretter sende den til Reindriftsstyret som gir en anbefaling til vedtak.

Gjerder og anlegg må ikke plasseres slik at de er unødvendig skjemmende eller til vesentlig skade for eller ulempe for grunneiere eller for andre rettmessige interesser. Dette kan for eksempel være friluftsliv eller jaktinteresser. Dersom ikke grunneier eller eventuelle bruksberettigede gir samtykke til å føre opp gjerder eller anlegg, kan departementet gi tillatelse til utføring av anlegget mot vederlag fastsatt av jordskifteretten for skade og ulempe, jf. reindriftsloven § 24 annet ledd. Det skal likevel ikke ytes vederlag for skade og ulempe dersom det foreligger særlig rettsgrunnlag for gjerdet, slik som alders tids bruk.1 Godkjenning av større anlegg krever en fagkyndig vurdering av de samlede miljømesside virkningene og reindriftsfaglige behov for anlegget. For gjerder lenger enn 30 kilometer skal det gjøres en vurdering av om tiltaket får konsekvenser for miljø og samfunn og som dermed skal konsekvensutredes, jf. forskrift 21. juni 2017 nr. 854 om konsekvensutredninger vedlegg II nr. 1 bokstav h.

Gjerder og anlegg som skal føres opp i verneområde, må godkjennes av vernemyndigheten, jf. naturmangfoldloven § 48.

Gjerder og anlegg som er godkjent etter reindriftsloven § 24 er unntatt krav etter plan- og bygningsloven dersom gjerdet for øvrig er i samsvar med arealformålet, jf. forskrift 26. mars nr. 488 om byggesak § 4-3 bokstav h og plan- og bygningsloven § 1-6 andre ledd.

2.1.3 Ansvar for skade

Reindriftsloven kapittel 9 regulerer reindriftsutøveres ansvar ved skade. Etter § 67 er det eier av den skadegjørende reinen som er erstatningsansvarlig. Reineieren kan bli erstatningsansvarlig for skade rein gjør på avling eller annen eiendom der eieren av reinen ikke har rett til å la reinen beite.

Dersom identifisering av reineieren ikke lar seg gjøre innen rimelig tid, blir siidaen solidarisk erstatningsansvarlig. Det betyr at erstatningskravet blir et felles ansvar som må dekkes av alle reineierne i siidaen. Dersom heller ikke siidaen lar seg identifisere, blir hele reinbeitedistriktet solidarisk erstatningsansvarlig. Reglene om solidarisk erstatningsansvar skal sikre at skadelidte får erstatning også i tilfeller der reineieren, og eventuelt også siidaen, ikke lar seg identifisere.

Hva som anses som rimelig tid, må tolkes ut fra situasjonen i hvert enkelt tilfelle. Skadelidtes behov for raskt erstatningsoppgjør må balanseres mot at reineieren får tilstrekkelig tid til å svare på erstatningskravet. Tidsperioden bør ikke overstige fire uker.2

Dersom en reineier i siidaen eller distriktet godtgjør at hennes eller hans rein ikke har medvirket til skaden, holdes ikke denne reineieren solidarisk ansvarlig. Reineieren må kunne sannsynliggjøre at reinen ikke har medvirket til skade, eksempelvis fordi reinen på skadetidspunktet oppholdt seg i et annet område enn hvor skaden oppsto.

Dersom det godtgjøres at det er rein fra en annen siida eller et annet distrikt som har voldt eller medvirket til skaden, kan siidaen eller distriktet kreve regress. Det betyr at siidaen eller distriktet som har betalt erstatningen, kan kreve erstatningsbeløpet dekket av den siidaen eller distriktet som er skyld i skaden.

I områder der reineieren har rett til å la rein beite, kan den skadelidte kun kreve erstatning dersom skaden skyldes feil eller forsømmelse fra reineieren. Det gjelder for eksempel skade som har oppstått under lovlig flytting. Det betyr at det objektive solidaransvaret ikke gjelder i områder hvor reineieren har rett til å la rein beite. Erstatningsansvar må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle i henhold til alminnelige erstatningsrettslige prinsipper.

Det følger av lov 1. juli 1969 nr. 26 om skadeserstatning (skadeserstatningsloven) § 5-1 og § 5-2 at et erstatningskrav kan nedsettes eller bortfalle dersom skadelidte har medvirket til skaden. Dette gjelder også i erstatningskrav etter reindriftsloven, jf. reindriftsloven § 67 siste ledd.

Når det gjelder skadelidtes medvirkningsansvar, må det foretas en helhetlig vurdering i hvert enkelt skadetilfelle. Vurderingsmomenter kan være eiendommens karakter, eventuell utvidelse av innmark senere år, tidligere vansker med å holde rein ute og beliggenhet.3 Dersom en skadelidt ikke har oppført gjerder rundt innmark som befinner seg i et område hvor reineieren har rett til å la reinen beite, kan det ha betydning for om det foreligger medvirkningsansvar som kan føre til at erstatningssummen skal nedsettes eller bortfalle. Den rettslige situasjonen for skadelidtes eventuelle medvirkningsansvar for skade fra beitende rein i områder utenfor distriktsgrensen, er ikke avklart, se omtalen av Femund-dommen4 i kapittel 6.7. Erstatningsansvaret for skadevolderen kan også lempes, dersom det skulle bli urimelig tyngende, jf. skadeserstatningsloven § 5-2.

2.1.4 Sanksjoner og tvangstiltak

I reindriftsloven kapittel 11 er det gitt bestemmelser om sanksjoner og tvangstiltak ved overtredelse av reindriftslovens bestemmelser. Etter § 74 har alle en plikt til å etterleve loven og overtredelser kan medføre sanksjoner og tvangstiltak etter reglene i §§ 75–79. Kompetansen til å ilegge sanksjoner og tvangstiltak ligger til Reindriftsstyret og statsforvalteren, jf. §§ 75–79.

Etter § 75 skal Reindriftsstyret eller statsforvalteren, når offentlige interesser tilsier det, gi pålegg om opphør av ulovlig forhold dersom virksomhet drives i strid med reindriftsloven. Der rein beiter utenfor lovlig beiteområde kan det for eksempel vedtas pålegg om utdriving av rein på ulovlig beite med en frist for oppfyllelse.

I § 76 er det hjemmel for å fastsette en løpende tvangsmulkt etter utløpet av fristen som er satt i et pålegg etter § 75. I forskrift 11. juli 2011 nr. 1082 om fastsettelse av tvangsmulkt etter reindriftsloven er det fastsatt nærmere bestemmelser om tvangsmulkt, blant annet om utmåling i § 2.

Etter § 79 kan Reindriftsstyret eller statsforvalteren fatte vedtak om tvangstiltak dersom pålegg etter § 75 ikke er etterkommet og andre tiltak ikke anses formålstjenlig. Tvangstiltak kan blant annet gå ut på at det foretas nødvendig arbeid og kontroll for å få gjennomført pålegg om utdriving av rein, og avliving av rein hvor utdriving ikke har latt seg gjennomføre etter § 79 første ledd nr. 1.

2.1.5 Forskrifter som særlig gjelder Femund reinbeitedistrikt

Forskrift 21. september 1976 nr. 1 om reinbeitetid, Femund reinbeitedistrikt, Sør-Trøndelag/Hedmark regulerer beitetidene i Femund reinbeitedistrikt. Etter forskriften romertall I må reinbeiting i den del av distriktet som ligger øst for Feragsvassdraget bare foregå i tiden 1. september til 30. april og i den del av distriktet som ligger vest for samme vassdrag i tiden 15. november til 30. april. Dermed er det bare tillatt beite fra 15. november i det området utvalget har konsentrert seg om. Etter romertall III er overtredelse av forskriften straffbart.

2.1.6 Tilskudd

Forskrift 21. september 1976 nr. 1 om tilskudd til reinbeitedistrikter og reinlag skal legge til rette for distriktene og reinlagenes forvaltning av beiteressursene i distriktet. I forskriften § 1-6 tredje ledd er det inntatt en særbestemmelse for Femund reinbeitedistrikt. Bestemmelsen ble tatt inn i 2014 på grunnlag av Reindriftsavtalen 2014/2015, med utgangspunkt i beiteleieavtalen mellom staten og grunneierne i Korssjøfjellet:5

«For Femunden reinbeitedistrikt vil det bli gjennomført en avkorting i distriktstilskuddet dersom distriktet ikke følger gitte vilkår for utøvelse av reindrift innenfor distriktets grenser, herunder gitte vilkår i avtale mellom Staten og grunneierne i domsområdet fra Høyesteretts avgjørelse i Korssjøfjellet.»

Bestemmelsen slår fast at dersom Femund reinbeitedistrikt ikke overholder vilkårene for utøvelse av reindrift innenfor distriktets grenser, skal hele eller deler av distriktstilskuddet avkortes.

Da bestemmelsen ble tatt inn i forskriften skrev Landbruks- og matdepartementet i merknad til § 1-6:6

«Det er utformet et nytt tredje ledd i bestemmelsen, om avkorting av tilskudd. Dette er en særbestemmelse rettet mot Femunden reinbeitedistrikt, se reindriftsavtalen pkt. 4.1. Reindriftsmyndighetene skal foreta en avkorting i tilskuddet til Femunden dersom distriktet ikke følger gitte vilkår for utøvelse av reindrift innenfor distriktets grenser, herunder gitte vilkår i avtale mellom Staten og grunneierne i domsområdet fra Høyesterett i Korssjøfjellssaken, Rt. 1988 s. 1217.

Det kreves ikke at det foreligger skyld, det er tilstrekkelig at det er konstatert at distriktet har brutt vilkårene for bruken av området for at avkorting skal foretas. Hvordan avkortingen skal skje, vil være opp til fylkesmannens skjønn. Et minimum vil imidlertid være å dekke kompensasjonskrav i samsvar med inngått avtale med grunneierne i Korssjøfjellet.»

Slik avkorting har vært gjort, siste gang i 2024. Bakgrunnen for avkortingen var at reinen hadde kommet for tidlig på beite i Korssjøfjellet høsten 2023. I disse tilfellene har et beløp tilsvarende det grunneierne får utbetalt, blitt trukket fra distriktstilskuddet. I 2024 utgjorde dette rundt 10 000 kroner for Femund reinbeitedistrikt.

Tilskuddet kan også avkortes etter den generelle regelen om avkorting i § 1-6, dersom distriktet ikke overholder lover eller forskrifter for reindriftsnæringen.

2.2 Fjelloven

Lov 6. juni 1975 nr. 31 om utnytting av rettar og lunnende i statsallmenningane (fjelloven) regulerer forvaltningen av statsallmenningene i Sør- og Midt-Norge. Statskog SF er grunneier i statsallmenningene. Nærliggende landbrukseiendommer har rettigheter til beite og seter. Det skal oppnevnes et fjellstyre for statsallmenningene. Flertallet av medlemmene i fjellstyret skal være bruksberettigede. Statskog SF kan bestemme at en eller begge av de to bruksberettigede kan være en reineier. Fjellstyrene administrerer bruken av rettighetene, og forvalter retten til jakt og fiske. I mange statsallmenninger har landbrukseiendommene også rett til å ta ut trevirke.

Grunndisponeringstiltak i statsallmenning krever tillatelse fra Statskog SF og kan bare gjennomføres dersom det ikke medfører vesentlig skade for noen med bruksrett i statsallmenningen, jf. fjelloven § 12.

I statsallmenningene er det fjellstyret som har rett til å forby eller begrense motorferdsel, på samme måte som grunneier av privat eiendom har.

Det følger av fjelloven § 17 at utenfor reinbeiteområdene som er fastsatt gjennom lov, kan reindrift i statsallmenning kun foregå etter særskilt tillatelse fra fjellstyret. Denne bestemmelsen må sees i sammenheng med reindriftsloven § 8, som sier at reindrift utenfor det samiske reinbeiteområdet ikke kan utøves uten særskilt tillatelse. Det må derfor gis konsesjon til reindrift etter reindriftsloven § 8 før avtaler med hjemmel i fjelloven § 17 kan inngås.

2.3 Konsultasjoner etter sameloven

Lov 12. juni 1987 nr. 56 om Sametinget og andre samiske rettsforhold (sameloven) kapittel 4 gir en plikt for staten, fylkeskommuner og kommuner til å konsultere Sametinget og andre samiske interesser i saker som angår dem. Etter sameloven § 4-1 er det saker om lovgivning, forskrifter og andre beslutninger eller tiltak som vil kunne påvirke samiske interesser direkte, det skal konsulteres om. I saker som er knyttet til naturgrunnlaget for samisk kultur, slik som for eksempel samisk reindrift, gjelder konsultasjonsbestemmelsene for tiltak og beslutninger som planlegges iverksatt i tradisjonelle samiske områder, eller som kan få virkning på samisk materiell kulturutøvelse i tradisjonelle samiske områder, jf. § 4-1 tredje ledd. Det er Sametinget og andre representanter for samiske interesser som har rett til å bli konsultert, jf. § 4-2.

Etter sameloven § 4-4 første ledd har fylkeskommuner og kommuner plikt til å konsultere representanter for berørte samiske interesser i saker om lokale forskrifter og andre beslutninger eller tiltak som vil kunne påvirke samiske interesser direkte. I reindriftssaker vil det som regel være berørte reinbeitedistrikt det skal konsulteres med, men det kan også være aktuelt å konsultere med NRL. Dersom saken har prinsipielle spørsmål, kan det dessuten være aktuelt å konsultere Sametinget.7

Konsultasjoner skal foregå i god tro og med formål om å oppnå enighet, jf. § 4-6 første ledd. Partene må dele relevant informasjon om saken med hverandre, slik at den samiske parten skal kunne sette seg inn i og kunne ta stilling til det foreslåtte tiltaket. Dette betyr blant annet at konsultasjonene skal gjennomføres med gjensidig lojalitet og respekt for partenes interesser, verdier og behov.8

Det må settes av tilstrekkelig tid til konsultasjonene. Omfanget av prosessen vil blant annet kunne avhenge av sakens kompleksitet og må avgjøres fra sak til sak. I de tilfellene der partene ikke oppnår enighet, skal den samiske partens standpunkt og vurderinger komme tydelig fram i dokumentene som går til den endelige beslutningstakeren.9

2.4 Regler for å føre opp gjerder

2.4.1 Plan- og bygningsloven

Lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) regulerer som hovedregel arealforvaltning og byggesaksbehandling i hele landet, jf. § 1-2 første ledd. I § 20-1 er det listet opp hvilke tiltak som omfattes av byggesaksbestemmelsene, og som dermed krever søknad og tillatelse. Det fremgår av § 20-1 første ledd bokstav a at «oppføring, tilbygging, påbygging, underbygging eller plassering av bygning, konstruksjon eller anlegg» omfattes av byggesaksbestemmelsene. Etter § 20-1 første ledd bokstav j omfattes også «plassering av midlertidige bygninger, konstruksjoner eller anlegg». Utgangspunktet er derfor at gjerder og anlegg som søkes oppført i utmark, skal behandles etter plan- og bygningsloven.

Reindriftsgjerder omfattes i utgangspunktet av ordlyden i plan- og bygningsloven § 20-1 første ledd bokstav a eller j.10 Som nevnt i kapittel 2.1.2 er imidlertid gjerder og anlegg som er godkjent etter reindriftsloven § 24, unntatt krav etter plan- og bygningsloven dersom gjerdet for øvrig er i samsvar med arealformålet. Dette betyr samtidig at dersom det ikke er reindriften som søker om sperregjerder for rein, skal søknaden behandles etter plan- og bygningsloven og ikke reindriftsloven.

2.4.2 Grannegjerdeloven

Lov 5. mai 1961 om grannegjerde (grannegjerdeloven) regulerer også oppføring av gjerder. Grunneier har rett til å sette opp gjerde i eiendomsgrensen, så lenge det ikke er til urimelig eller unødvendig hinder for naboeiendom, jf. grannegjerdeloven § 4. Hvis det er felles beite i utmarka, skal gjerdet stå i grensen mellom innmark og utmark.11 Et slikt gjerde skal være utformet slik at det ikke er farlig for folk eller husdyr, jf. § 3.

Oppføring av innmarksgjerde for å hindre rein i å komme inn på dyrket mark krever i utgangspunktet ikke søknad etter plan- og bygningsloven.

2.5 Nydyrkingsforskriften

Nydyrking er omgjøring av udyrket jord til fulldyrket eller overflatedyrket jord, samt gjenoppdyrking av jordbruksareal som har ligget ubrukt i over 30 år. Nydyrking reguleres av forskrift 2. mai 1997 nr. 423 om nydyrking (nydyrkingsforskriften). Nydyrking innebærer som oftest at man omgjør utmark eller skog til innmark. Dette betyr at nydyrking potensielt kan innskrenke beiteområder for reindriften.

Nydyrking krever tillatelse fra kommunen der arealet som nydyrkes ligger, jf. forskriften § 4. Dersom det nydyrkede arealet vil omfatte mer enn 50 dekar skal det vurderes om tiltaket må konsekvensutredes, jf. § 6. Det samme gjelder for arealer mindre enn 50 dekar dersom det ikke kan utelukkes at tiltaket kan få vesentlige virkninger for miljø og samfunn.

Nydyrking skal skje på en måte som tar hensyn til natur- og kulturlandskap, herunder biologisk mangfold, kulturminner og landskapsbildet, samtidig som det skal legges vekt på å sikre driftsmessig gode løsninger, jf. § 1 og § 5.

Dersom nydyrking vil kunne berøre samiske interesser, skal kommunene gjennomføre konsultasjoner med de berørte.

2.6 Jordskifteloven

Jordskifteretten er en særdomstol som behandler saker knyttet til fast eiendom og rettigheter som ligger til fast eiendom. Formålet med lov 21. juni 2013 nr. 100 om fastsetjing og endring av eigedoms- og rettshøve på fast eigedom m.m (jordskifteloven) er å legge til rette for en effektiv og rasjonell utnyttelse av fast eiendom og ressurser til det beste for eierne, rettighetshavere og samfunnet. For å bøte på utjenlige eiendomsforhold har loven regler om jordskifte, grensefastsetting, rettsutredning og skjønn. I et jordskifte har jordskifteretten kompetanse til å endre rettsforhold, såkalte rettsendrende saker. En rettsendrende sak kan kombineres med et krav om rettsfastsettelse eller skjønn.

I de rettsfastsettende sakene kan jordskifteretten fastsette innholdet i rettigheter knyttet til eiendom og bruksrett til fast eiendom, jf. jordskifteloven § 4-1. Jordskifteretten kan også fastsette grenser for fast eiendom og rettigheter til fast eiendom, jf. jordskifteloven § 4-2. Det er tilstrekkelig at rettighetsforholdene er uklare for å kunne gå til sak etter kapittel 4 i jordskifteloven. I saker hvor det er tvist og kravet gjelder rettsutredning og grensefastsetting, har jordskifteretten og tingretten parallell kompetanse. Det betyr at man i disse sakene som et alternativ kan gå til tingretten for å få prøvd sin sak.

I de rettsendrende sakene kan jordskifteretten endre på uhensiktsmessige eiendomsforhold. Virkemidlene jordskifteretten kan ta i bruk i disse sakene fremgår av kapittel 3 i jordskifteloven. Vilkåret for å behandle en jordskiftesak etter kapittel 3 er at eiendomsforholdene er utjenlige. Det er bare jordskifteretten som har kompetanse til å avholde en rettsendrende sak. Ved jordskifte tar jordskifteretten først stilling til hvordan rettighetsforholdene er. Det innebærer blant annet at retten tar stilling til eventuelle tvister om grenser for fast eiendom eller rettigheter, før jordskifteretten benytter de rettsendrende virkemidlene i kapittel 3. Loven forutsetter at jordskifteløsningen ikke kan medføre at kostnaden eller ulempen blir større enn nytten for noen eiendom eller bruksrett.

Jordskifteretten kan pålegge felles tiltak og felles investeringer mellom reindriften og grunneiere eller andre som har bruksrett, jf. jordskifteloven § 3-9 andre ledd. Bygging av gjerde som kan beskytte mot at rein kommer inn på innmark, for eksempel et sperregjerde, er et praktisk eksempel på hva som omfattes av bestemmelsen.12

2.7 Naturmangfoldloven

Lov 19. juni 2009 nr. 100 om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven) regulerer bærekraftig bruk og beskyttelse av naturen. Loven gjelder for alle beslutninger som har konsekvenser for naturmangfoldet.

I naturmangfoldloven § 7 er det slått fast at prinsippene i §§ 8 til 12 skal legges til grunn som retningslinjer ved utøving av offentlig myndighet. Det vil si at retningslinjene blant annet skal legges til grunn ved behandling av søknader om oppføring av gjerder og andre anlegg etter reindriftsloven. Retningslinjene slår fast at offentlige beslutninger som berører naturmangfoldet skal bygge på et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag (§ 8), det skal praktiseres et føre-var-prinsipp (§ 9), den samlede belastningen for økosystemet skal vurderes (§ 10), kostnadene ved miljøforringelse skal bæres av tiltakshaver (§ 11) og det skal tas utgangspunkt i miljøforsvarlige teknikker og driftsmetoder (§ 12).

Etter naturmangfoldloven § 34 kan det fastsettes forskrifter som fastsetter regler for bruk, ferdsel og vern av bestemte verneområder, f.eks. nasjonalpark eller naturreservat. En verneforskrift er bindende for alle, både grunneiere, rettighetshavere, forvaltningsmyndigheten og andre offentlige myndigheter. Naturmangfoldloven opererer med ulike typer av verneområder.

Nasjonalparker, som Femundsmarka nasjonalpark, er større naturområder som inneholder særegne eller representative økosystemer eller landskap som er uten tyngre naturinngrep, jf. naturmangfoldloven § 35 første ledd. I nasjonalparker skal ingen varig påvirkning av naturmiljø eller kulturminner finne sted, med mindre slik påvirkning er en forutsetning for å ivareta verneformålet, jf. § 35 annet ledd.

Landskapsvernområder er natur- eller kulturlandskap av økologisk, kulturell eller opplevelsesmessig verdi, eller som er identitetsskapende, jf. naturmangfoldloven § 36 første ledd. I et landskapsvernområde må det ikke settes i verk tiltak som alene eller sammen med andre tiltak kan endre det vernede landskapets særpreg eller karakter vesentlig, jf. § 36 andre ledd. I Femund reinbeitedistrikt ligger det flere landskapsvernområder, blant annet Langtjønna ved Feragen-vassdraget.

Naturreservater er den strengeste formen for områdevern etter naturmangfoldloven. Dette er områder som inneholder truet, sjelden eller sårbar natur, representerer en bestemt naturtype, har en særlig betydning for biologisk mangfold, utgjør en spesiell geologisk forekomst, eller har særskilt naturvitenskapelig verdi, jf. naturmangfoldloven § 37 første ledd bokstav a-e. I et naturreservat må ingen foreta noe som forringer verneverdiene angitt i verneområdet. Et naturreservat kan også totalfredes mot all virksomhet, tiltak og ferdsel, jf. § 37 andre ledd. I Femund reinbeitedistrikt ligger det flere naturreservat, blant annet Flensmarka og Lille Korssjøen.

Andre verneområdekategorier etter naturmangfoldloven er biotopvernområder (§ 38) og marine verneområder (§ 39).

2.8 Motorferdselloven

Lov 10. juni 1977 nr. nr. 82 om motorferdsel i utmark og vassdrag (motorferdselloven) regulerer bruken av motoriserte fremkomstmidler i naturen. Lovens hovedregel er at motorisert ferdsel i utmark er forbudt, jf. motorferdselloven § 3, men loven inneholder mange unntak som likevel åpner for motorferdsel i utmark.

I § 4 første ledd bokstav c er det åpnet for motorferdsel i forbindelse med nødvendig person- og godstransport til og fra faste bosteder og i jordbruks-, skogbruks- og reindriftsnæring. Det er kun nødvendig ferdsel i næringsøyemed som er tillatt etter denne bestemmelsen.13 Jakt, fangst, fiske og bærsanking regnes ikke som næring i denne forbindelse. Den næringsdrivende har et visst handlingsrom for å kunne kjøre i utmark når dette vurderes som nødvendig av hensyn til en rasjonell drift av virksomheten. Det er imidlertid ikke tilstrekkelig at kjøringen er nyttig eller hensiktsmessig hvis det finnes et alternativ som unngår eller reduserer motorferdsel i utmarka. Dersom det ikke er reelle alternativer, eller disse er åpenbart mindre egnet for oppgaven eller vesentlig mer tyngende, vil vilkåret om nødvendighet være oppfylt.14

Reindriften har også adgang til bruk av nødvendige fremkomst- og transportmidler i medhold av reindriftsloven § 23. Den motoriserte ferdselen må være innenfor det som fremgår av distriktsplanen i henhold til reindriftsloven § 62. Distriktsplanen til reinbeitedistriktet skal inneholde en oversikt over nødvendige fremkomst- og transportmidler, herunder hvilke terrenggående kjøretøy som anvendes i distriktet, jf. reindriftsloven § 62 andre ledd nr. 3. Reindriftens rett til motorferdsel gjelder alle former for motorferdsel og må forstås på samme måte som motorferdselloven § 2.15 I motorferdselloven § 2 første ledd er motorferdsel definert som «bruk av kjøretøy (bil, traktor, motorsykkel, beltebil, snøskuter o.l.) og båt eller annet flytende eller svevende fartøy drevet med motor, samt landing og start med motordrevet luftfartøy». Nødvendig bruk av motorferdsel i reindriften kan eksempelvis være i forbindelse med gjeting, utdriving, flytting og tilsyn med rein.

Etter reindriftsloven § 23 andre ledd skal bruk av terrenggående kjøretøy på barmark begrenses mest mulig og skal så langt som mulig foregå i faste løyper. Det vil normalt innebære at reindriftsutøverne må bruke skogsbilvei der dette er opparbeidet, i stedet for å kjøre i terrenget.

All motorferdsel i utmark og vassdrag skal foregå aktsomt og hensynsfullt for å unngå skade og ulempe for naturmiljø og mennesker, jf. naturmangfoldloven § 8.

I naturmangfoldloven og tilhørende verneforskrifter er det fastsatt særskilte bestemmelser om motorferdsel i verneområder. Disse bestemmelsene går foran annet regelverk om motorferdsel og krever at det må foreligge tillatelse/dispensasjon for å kjøre på barmark.16 Kravet om at det må foreligge tillatelse/dispensasjon fra forvaltningsmyndigheten gjelder både reindriftsutøvere og medhjelpere.

2.9 Regelverk om bruk av droner

Bruk av drone blir stadig mer utbredt i reindriftsnæringen, blant annet i forbindelse med leting, tilsyn, sanking og flytting av dyr. Bruk av droner reguleres av lov 11. juni 1993 nr. 101 om luftfart (luftfartsloven) jf. §§ 1-1 og 1-3 og tilhørende forskrifter. Det er et felles EØS-regelverk for droner. Det stilles ulike krav, blant annet på bakgrunn av størrelse på dronen og hvor man skal fly. Blant annet er det krav om at dronepiloten har tatt nødvendige kurs, har bestått en prøve og er registrert i et droneregister. Ved bruk av drone gjelder det noen operasjonelle begrensninger. Maksimal flyhøyde er som hovedregel satt til 120 meter over bakkenivå. Dronen må opereres innenfor operatørens synsrekkevidde, med mindre operatøren har en særskilt tillatelse til å utøve operasjoner utenfor synsrekkevidde.

3 Tidligere forsøk på å løse utfordringene

3.1 Innledning

Det har vært gjort flere forsøk på å løse utfordringene. Utvalget omtaler her de siste forsøkene som er gjort.

3.2 Arbeidsutvalg 2012/2013

Områdestyret i Sør-Trøndelag/Hedmark reinbeiteområde vedtok 7. desember 2012 å invitere «oppsittere i Tufsingdalen og Os kommune til at det nedsettes et arbeidsutvalg for å finne langsiktige løsninger». Det ble satt ned et utvalg med to representanter fra Os kommune, to representanter for oppsittere i Tufsingdalen, to representanter fra Femund reinbeitedistrikt og to fra reindriftsmyndighetene.

Arbeidsutvalget leverte sin rapport 2. september 2013. Samtidig med arbeidsutvalgets arbeid pågikk det jordskiftesak i det aktuelle området etter reindriftsloven § 70 om erstatningsskjønn. Denne saken er nærmere omtalt i kapittel 4.1.

Arbeidsutvalget foreslo følgende tiltak:

1. Løsninger som hindrer rein fra å beite på innmark:
2. Femund reinbeitedistrikt justerer og forbedrer allerede oppsatte gjerder og porter etter avtale med den enkelte bruker i Tufsingdalen. Gjerdestrekninger som er godkjent, men ikke oppført, settes opp.
3. Det inngås avtale mellom Femund reinbeitedistrikt og berørte gårdbrukere om skjerming av ubeskyttet innmark. Dette må også omfatte gårdbrukere som ligger utenfor reinbeitedistriktet, men slik at disse frivillig kan inngå avtale med Femund reinbeitedistrikt om gjerdehold. Det var forutsatt støtte fra staten.

eller

Gjerdeskjønn i samsvar med reindriftsloven § 69.17

1. Løsninger for å hindre uønsket reinbeiting utenfor lovlig beiteområde:
2. Frivillige avtaler om inngjerding av innmark utenfor reinbeitedistriktet kan ikke forstås som aksept av at det kommer rein utenfor lovlige beiteområder.
3. Gåebrien sijte og Saanti sijte følger opp tiltaket i sine bruksregler om å bevisst arbeide for å minimere antall beitedøgn i Femund reinbeitedistrikt.
4. Sperregjerdet mellom Aursunden, Feragen og Femund må fungere etter hensikten.
5. Sperregjerdet mellom Brekken og Vauldalen må godkjennes som permanent gjerde.
6. Varslingsrutiner ved utforutsette hendelser
7. Dersom reindriften ser rein utenfor distriktsgrensen skal de varsle oppnevnt kontaktperson i Tufsingdalen.
8. Hvis det oppdages rein utenfor distriktets grenser eller beitetider, må først distriktsstyret i Femund reinbeitedistrikt kontaktes direkte.
9. Det bør umiddelbart kalles inn til et orienteringsmøte.
10. Det bør innledes forhandlinger om leie av beite utenfor distriktets grenser der dette er formålstjenlig. Utvalget mener det bør opprettes et forhandlingsutvalg, og at Fylkesmannen i Hedmarks rapport om utvidelse av Femund reinbeitedistrikt fra 1977 legges til grunn.

Arbeidsutvalget forutsatte at rask og effektiv iverksettelse av de forebyggende tiltakene i punkt 1-3 ville legge til rette for et godt forhandlingsklima. Sameksistensutvalget har ikke kjennskap til hvorfor disse tiltakene ikke ble fulgt opp.

3.3 Prosjektet fremtidsrettet rein- og jordbruksdrift i områder med arealkonflikter i Hedmark og Trøndelag

Prosjektet Fremtidsrettet rein- og jordbruksdrift i områder med arealkonflikter i Hedmark og Trøndelag ble etablert etter initiativ fra Os kommune, Fylkesmannen i Hedmark og Fylkesmannen i Trøndelag. Fylkesmannen i Hedmark var prosjektleder. I Reindriftsavtalen 2018/2019 ble det øremerket 500 000 kroner til prosjektet fra ordningen Konfliktforebyggende tiltak, jf. kapittel 4.218, og tilsvarende fra jordbruksavtalen.19 I tillegg ble det satt av 500 000 kroner fra Reindriftens utviklingsfond til prosjektet. Totalt ble det avsatt 1,5 mill. kroner fra reindriftsavtalen og jordbruksavtalen. Fylkesmannen i Hedmark og Os kommune bidro også med finansiering.20

Det ble etablert en styringsgruppe der representanter for de to næringene, Os kommune, Tolga kommune, Fylkesmannen i Hedmark og Fylkesmannen i Trøndelag var representert. Prosjektgruppa la frem et forslag til mandat. Gjerdeløsninger var lagt frem som et hovedinnsatsområde fra prosjektgruppa, men ble tatt ut fordi det var inngått et privatrettslig rettsforlik om å føre opp et sperregjerde 23. mai 2019, jf. kapittel 4.1.

Prosjektet hadde følgende mandat21:

• Etablere rutiner for god kommunikasjon mellom parter i konflikt
• Foreslå konfliktforebyggende tiltak (reindrift-jordbruk)
• Kartlegging av beiteressursene i Femund reinbeitedistrikt (og området mellom Os-Sømådalen-Tolga-Os)
• Kartlegge og utrede utviklingspotensiale for begge næringer herunder bl.a.
• Muligheter for nydyrking
• Mulighet for tilgang til beiteområder utenfor nåværende distriktsgrenser
• Kartlegge og tydeliggjøre handlingsrom, regelverk og rutiner i reindriftsforvaltningen.

Prosjektet startet opp 1. januar 2019 og ble avsluttet 1. juli 2021. En av representantene for jordbruket trakk seg fra prosjektgruppen i mars 2021.22

Utvalget gir her en kort oversikt over innholdet i prosjektets rapport.

Møtearenaer

Det ble etablert faste møtearenaer, med Statsforvalteren i Innlandet som tilrettelegger. Statsforvalteren i Trøndelag og Os kommune deltok i tillegg til jordbruket og reindriften. Prosjektet utarbeidet en kommunikasjonsavtale før vinterbeitesesongen 2019/2020, som begge parter signerte. Avtalen innebar:

1. Varsling til jordbruket når reinen er på vei til vinterbeite
2. Varsling til reindriften når reinen er på innmark
3. Varsling når rein observeres utenfor reinbeitedistriktet

I 2022 orienterte jordbruket i et dialogmøte om at de ikke fant det hensiktsmessig å videreføre avtalen. Begrunnelsen var at de fikk kontakt med aktuelle personer uavhengig av avtalen. Partene ble derfor enige om å ikke videreføre kommunikasjonsavtalen.

Det siste dialogmøtet ble gjennomført i januar 2024.

Konfliktforebyggende tiltak

Gjerdeløsninger var ikke en del av prosjektets mandat, på grunn av forliket som ble inngått i 2019, se kapittel 4.1. Prosjektet diskuterte likevel gjerder som konfliktforebyggende tiltak. Prosjektet bistod i arbeidet med avtaler mellom reindriften og grunneiere om traseen for gjerdet som skulle oppføres som følge av forliket.

I rapporten understrekes det at gjerder er konfliktforebyggende, men at det er arbeidskrevende å få etablert gjerder. Det pekes på at innmarksgjerder faglig sett er et effektivt tiltak for å holde reinen ute fra innmark, men at dette har vært et krevende tema for jordbruket. Jordbruket opplever at de må ta kostnaden ved at reindriften beiter utenfor distriktet. Hvis jordbruket skal kunne vurdere innmarksgjerder, må de holdes økonomisk skadesløse. Det pekes også på at utmark i tilknytning til innmark har stor verdi for jordbruket, og vil bli mer utsatt ved inngjerding. Det ble også pekt på at inngjerding av innmark kan oppfattes som aksept for at rein kan være utenfor distriktsgrensen. For jordbruket er et sperregjerde langs distriktsgrensen den beste løsningen.

Beitekartlegging

Norsk Institutt for naturforskning (NINA) fikk i oppdrag å gjennomføre beitekartlegging av Femund reinbeitedistrikt. Sålekinna-området ble tatt med som referanseområde, som et område uten reinbeiting. I NINA-rapporten Satellittkartlegging av vinterbeiteområder i Femund reinbeitedistrikt, Sålekinna-Håmmålsfjellet og Korssjøen og Feragen-vest (2021) konkluderes det med at Femund reinbeitedistrikt har kapasitet til 16 000 rein (øvre reintall er fastsatt til 9 000, se kapittel 5.2.). Beitekartleggingen tilbakeviste påstandene om at beiteområdet er overbelastet.

Kartlegge utviklingspotensiale for begge næringer

Prosjektet skulle se på både muligheter for nydyrking og for beiting utenfor distriktsgrensen. Det ble pekt på at dette vil ha konsekvenser for begge næringer, og at konsekvenser må utredes. Det ble pekt på at grensene for reinbeitedistriktet ikke er naturlige, men at eventuell justering og beiteleieavtaler utenfor reinbeitedistriktet krever en tillit mellom næringene som ikke er til stede. Prosjektet konkluderte med at prosjekter som begge næringer ikke kan slutte opp om, i utgangspunktet ikke bør realiseres.

Forvaltningens rolle og handlingsrom

Prosjektet avdekket at forventningene til hva forvaltningen kan gjøre er store, og ikke alltid i samsvar med den rollen en offentlig forvaltning skal ha. Prosjektet oppsummerte slik:

«Gjeldende lovverk gir ikke forvaltningen virkemidler til å effektivt iverksette tiltak og fatte beslutninger. Det hele fører til en unødvendig konflikt mellom to lovlige næringer».23

3.4 Brev fra Os kommune og statsforvalteren

Statsforvalteren i Trøndelag, Statsforvalteren i Innlandet og Os kommune sendte 21. april og 27. september 2021 ut brev til alle grunneiere i områdene Myre – Narbuvoll –Tufsingdalen om tiltak for å forebygge skader på innmark forårsaket av rein. I brevet vises det til prosjektet Fremtidsrettet rein- og jordbruksdrift i områder med arealkonflikter i Hedmark og Trøndelag, og at det er enighet om to gjerdetiltak i dette prosjektet: Sperregjerde i Tufsingdalen og inngjerding av innmark.

Grunneierne ble bedt om å melde sin interesse for å føre opp innmarksgjerder, og det ble vist til tilskuddsordningen Konfliktforebyggende tiltak, jf. kapittel 4.2. Statsforvalteren og kommunen tilbød å legge til rette for søknader og forhandlinger om avtaler mellom reindriften og jordbruket. Ingen grunneiere responderte på tilbudet. I november 2021 ble det sendt et felles svarbrev fra Os bondelag og Tufsingdalen bondelag, signert av grunneiere i området. I svarbrevet fremgår det at det ikke er aktuelt å tiltre tilbudet, med mindre tilbudet blir endret slik at reindriften eller det offentlige dekker egenandel, vedlikehold og fremtidig utskifting av gjerder. I tillegg må reindriften erklære at gjerdet kun er midlertidig og at det ikke endrer rettighetsforholdene i området eller påfører jordbruket et økt skadebegrensningsansvar. Etter det utvalget er kjent med, ble dette ikke besvart av kommunen og Statsforvalteren.

4 Tiltak som er gjennomført

4.1 Sperregjerde i Tufsingdalen

Siden 1980-tallet har det vært jobbet med gjerdeløsninger i Tufsingdalen for å dempe konfliktene mellom jordbruk og reindrift.

I 1983 ble det enighet mellom Gåebrien sijte og seks grunneiere i Tufsingdalen om en løsning for et sperregjerde på 2,5 kilometer. Frem til 2000 ble dette diskutert videre, og det ble inngått en avtale med følgende forutsetninger:

«De grunneiere som ønsket en slik gjerdeløsning ville få dekket kostnadene til gjerdemateriell og oppsetting, forutsatt betydelig støtte fra det offentlige. Femund rbd. ville forestå det administrative ved utføringen av arbeidet og stå ansvarlig for vedlikeholdet. Grunneieren ville være ansvarlig for oppsyn med gjerdet, og påse at grindene holdes stengt. Det er rom for justeringer av den foreslåtte traseen og plasseringen av grinder, tilpasset den enkelte grunneier for å få til en praktisk løsning. I forslagene til gjerdetrase var det flere åpninger som ved behov kunne stenges.»24

Avtalen ble inngått med samtlige grunneiere. Oppføringen av gjerdet startet i august 2000. Gjerdet ble satt så nært innmark som mulig, der det var praktisk gjennomførbart.

Etter dette søkte Femund reinbeitedistrikt om oppføring av et sperregjerde, for å hindre at reinen trekker inn på innmark. Reindriften hadde over tid fått en rekke erstatningskrav fra jordbruket, og ønsket å forhindre det. Sperregjerdet ble godkjent av Landbruksdepartementet i 2003.

Det ble inngått en avtale med varighet i 20 år fra ferdigattest på gjerdet forelå.

I etterkant av Femund-dommen (nærmere omtale i kapittel 6.7) ble det inngått forlik mellom Femund reinbeitedistrikt og grunneierne om et sperregjerde som koblet sammen de eksisterende gjerdene.

I rettsforliket ble partene enige om å etablere et sammenhengende sperregjerde for å hindre fremtidige skader på innmark. Ved rettsforliket var partene enige om at alle krav var oppe og avgjort i saken. Avtalen om gjerdeløsning omfattet et kart over traseen. Det fremgikk av avtalen at Femund reinbeitedistrikt søker om tillatelse til oppføring av gjerdet, og søker tilskudd fra ordningen Konfliktforebyggende tiltak mellom reindrift og annen berørt part. Tilsyn og vedlikehold er regulert i avtalen. Grunneierne skal ha tilsyn med gjerdet på egen eiendom og ansvar for at grindene er stengt. Grunneier (på egen eiendom) og Femund reinbeitedistrikt har i fellesskap ansvar for vedlikehold og reparasjoner av det nye gjerdet. Kostnadene skal deles, og det må være enighet om utførelse av arbeidet. Femund reinbeitedistrikt er ansvarlig for vedlikehold av gjerdet som ble satt opp i 2000, i henhold til tidligere inngåtte avtaler.

Den 1. juli 2022 innvilget Statsforvalteren i Trøndelag 1,2 mill. kroner i tilskudd til oppføring av gjerdet.

Reindriften har i de siste møtene med utvalget trukket frem at avtalen om at reindriften skal vedlikeholde de gamle gjerdetraseene, har gått ut. Reindriften har gitt uttrykk for at de ikke ønsker å ha dette ansvaret, og at det må gjøres en avklaring av vedlikeholdsansvar.

Figur 4.1 Sperregjerde i Tufsingdalen

Gjerdetraseen markert i rødt. Distriktsgrensen er markert i blått. Gjerdet er i sin helhet oppført innenfor reinbeitedistriktet. Utvalget har forstått det slik at både reindriften og jordbruket mener at dette sperregjerdet fungerer etter sin hensikt.

Kilde: NIBIO

4.2 Tilskudd til konfliktforebyggende tiltak

Konfliktforebyggende tiltak i forholdet mellom reindrift og annen berørt part er en tilskuddsordning med delt finansiering fra jordbruksavtalen og reindriftsavtalen, jf. forskrift 19. juni 2008 nr. 707 om tilskudd til konfliktforebyggende tiltak i forholdet mellom reindrift og annen berørt part. Hovedformålet med ordningen er å redusere konflikter mellom reindrift og jordbruk, både innenfor det samiske reinbeiteområdet og for reindriften som drives på grunnlag av konsesjon i Sør-Norge. Statsforvalteren i Trøndelag er tilskuddsforvalter. Det kan gis tilskudd til bygging av gjerder som verner innmarksarealer, kulturbeite, plantefelt og bebygde områder mot reinbeiting. Det følger av forskriften at det «under spesielle forhold» kan gis tilskudd også til andre tiltak som virker konfliktdempende, jf. § 3 tredje ledd. Det er en forutsetning for tilskudd at det er inngått avtale mellom partene om tiltaket.

Det kan gis tilskudd med inntil 90 prosent av kostnadsoverslag, jf. § 3 sjette ledd. Egen arbeidsinnsats kan inngå i kostnadsoverslaget med en timesats på 210 kroner. I 2023 ble det også åpnet for å gi tilskudd til vedlikehold. Det kan gis tilskudd til nødvendig vedlikehold av gjerder som får godkjent sluttrapport fra og med 2023. Det kan søkes om tilskudd tidligst fem år etter at sluttrapporten er godkjent. Første tilskudd til vedlikehold vil derfor kunne gis i 2028. Gjerdet må være i bruk, i god stand og det må ha vært gjort løpende vedlikehold på gjerdet. Det kan gis tilskudd til vedlikehold på 10 kroner per løpemeter gjerde.

Det har de siste årene vært større interesse for ordningen. I 2023 ble det gitt tilskudd til syv tiltak, med en samlet sum på 4,2 millioner kroner. I 2024 ble det gitt tilskudd til ni tiltak med en samlet sum på 8,3 millioner kroner. I 2025 ble det også gitt tilskudd til ni tiltak, med en samlet sum på 6,0 millioner kroner. I 2023 ble det gitt tilskudd til ett gjerdetiltak, utprøving av midlertidige gjerder rundt nysådd eng, et forskningsprosjekt om innmarksskader i Dønna kommune, og utprøving av Nofence for rein. I 2024 gjaldt alle tilskuddene gjerdetiltak. I 2025 ble det i tillegg til flere gjerdetiltak gitt tilskudd til utprøving av flytting av rein med drone og med helikopter. Ingen av tiltakene var i det aktuelle området i Nord-Østerdalen.

Den totale avsetningen til ordningen i 2026 er på 6,0 millioner kroner.

4.3 Tiltak gjennomført av reindriften

Når snøen kommer i sommerbeiteområdene, vil reinen trekke sørover. Dersom snøen kommer tidlig på sommerbeitene kan trekket mot vinterbeitene starte tidligere enn det fastsatte tidspunktet for vinterbeite for Femund reinbeitedistrikt. Det er ingen naturlige hinder for reinens trekk sørover, noe som gjør det utfordrende å stoppe trekket. I forkant av vinterbeitesesongene gjør reindriftsnæringen derfor forebyggende tiltak for å hindre at rein trekker ut av lovlig beiteområde. Saanti sijte har de siste årene samlet og kjørt rein som har kommet tidlig til vinterbeitene, med trailer tilbake til sommerbeitene.

Reindriften har satt opp mange kilometer med gjerde på de mest utsatte stedene hvor rein ønsker å krysse. Hoveddelen av slaktingen er gjort mens reinen fortsatt er på sommerbeite, for å redusere antallet rein på vinterbeite. Dette gjøres både for å forhindre overbelastning av vinterbeitene, og for å redusere mengden rein på innmark.

I tillegg benyttes ATV, terrengsykler, snøskuter, gjeterhunder og droner for å styre flokkene og legge til rette for kontrollert flytting.

5 Aktører

5.1 Jordbruket

Jordbruket fra Tufsingdalen og nordvestover består av 125 driftssenter hvorav 28 aktive bruk.25 Figur 5.1 viser det aktuelle området markert i blått, hvor driftssenter er markert med røde prikker.

Totalareal for disse brukene er 9 241 dekar, der om lag 8 800 dekar er fulldyrket areal. Det er tolv melkebruk i området med til sammen ca. 400 kyr. Det er også et bruk med melkegeit med i underkant av 200 dyr. Det er rundt 500 vinterfôrede sau i området fordelt på syv bruk.

Når det gjelder utmarksbruken i området, var det siste beitesesong sluppet i overkant av 300 storfe som var på utmarksbeite i minst fem uker. Det ble sluppet nærmere 1600 sau og lam på utmarksbeite og omkring 500 geiter.

Figur 5.1 Driftssenter i området

Kilde: NIBIO

5.2 Reindriften

Femund reinbeitedistrikt ligger i Sør-Trøndelag og Hedmark reinbeiteområde. Distriktet dekker deler av Røros, Os og Engerdal kommuner. Reinbeitedistriktet er vinterbeitedistrikt for Gåebrien sijte og Saanti sijte. Distriktsgrensen ble fastsatt ved kongelig resolusjon den 10. juli 1894.

Tabell 5.1 Sentrale tall for Gåebrien sijte og Saanti sijte. Driftsåret 2024/2025

* Omfatter også rein som ikke går på vinterbeite i Femund reinbeitedistrikt.

Kilde: Ressursregnskapet for reindriftsnæringen 2024/2025

I nord grenser distriktet mot Gåebrien sijte, i sør mot Svahken sijte, i øst mot riksgrensen til Sverige hvor Ruvhten sijte er nærmeste sameby26 på svensk side. I vest er distriktets grenser sammenfallende med yttergrensen for det samiske reinbeiteområdet.

Femund reinbeitedistrikt har et øvre fastsatt reintall på 9 000 rein, fordelt med 4 500 på Gåebrien sijte og 4 500 på Saanti sijte. Distriktet består av 19 siidaandeler.

Femund reinbeitedistrikt er delt inn i to soner, en østre sone på ca. 290 km2 og en vestre sone på ca. 625 km2. Skillet går langs Feragsvassdraget. I den østre sonen kan reinbeiting foregå i tiden 1. september til 30. april, mens i den vestre sonen kan beiting foregå i tiden 15. november til 30. april.

Femund er et vinterbeitedistrikt, og det rapporteres ikke egne næringsoversikter for Femund. Vi har derfor tatt inn noen sentrale tall for Gåebrien sijte og Saanti sijte, de to sijtene som bruker Femund som vinterbeite. Gåebrien sijte er et helårsdistrikt, slik at reintallet i tabell 5.1 vil være høyere enn det antallet rein som benytter Femund reinbeitedistrikt. Tabell 5.1 viser noen sentrale tall for Gåebrien sijte og Saanti sijte, sammenlignet med hele landet. Tallene er hentet fra Ressursregnskapet for reindriftsnæringen 2024/2025.

I NINA-rapporten Satellittkartlegging av vinterbeiteområder i Femund reinbeitedistrikt, Sålekinna-Håmmålsfjellet og Korssjøen og Feragen-vest (2021) konkluderes det med at Femund reinbeitedistrikt har beitekapasitet til 16 000 rein, altså en god del mer enn det faktiske reintallet.

Figur 5.2

Femund reinbeitedistrikt

Femund reinbeitedistrikt uthevet i blått. Inntegningen med gult viser flyttleier.

Kilde: NIBIO

Figur 5.3

Saanti sijte, Gåebrien sijte og Femund reinbeitedistrikt

Saanti sijte markert med rød bakgrunn, Gåebrien sijte markert med grønn bakgrunn og Femund reinbeitedistrikt markert med blå bakgrunn.

Kilde: NIBIO

5.3 Os kommune

Kommunen er lokal landbruksmyndighet. Kommunen har avgjørelsesmyndighet i saker etter jord-, skog- og konsesjonslovene, forurensningsloven, motorferdselloven og flere tilskuddordninger som gjelder jord- og skogbruk. Statsforvalteren har i sine forventninger til kommunen gitt uttrykk for at kommunen skal være en aktiv landbrukspolitisk aktør ved å bruke juridiske, økonomiske og administrative virkemidler. De landbrukspolitiske virkemidlene skal forvaltes i tråd med nasjonale og regionale mål for landbrukspolitikken og tilpasses de lokale forholdene. Kommunen skal legge vekt på både å utvikle det tradisjonelle landbruket og oppmuntre til nye næringer. Landbruket skal bli integrert i annet samfunns-, planleggings- og næringsutviklingsarbeid.

Kommunen har ansvar for å ivareta reindriftens interesser i arealforvaltningen. Kommunen har plikt til å konsultere reindriften dersom et tiltak vil kunne påvirke den samiske reindriftens interesser, jf. kapittel 2.3.

5.4 Statsforvalteren

Statsforvalteren i de respektive reinbeiteområdene er førstelinjemyndighet for reindriften. Statsforvalteren i Trøndelag har i tillegg ansvar for den ikke-samiske reindriften som foregår utenfor det samiske reinbeiteområdet. Statsforvalteren har ansvar for å følge opp bestemmelsene i reindriftsloven.

Statsforvalteren i Innlandet har ikke ansvar for reindrift, men har ansvaret for forvaltning av rovvilterstatning for reindriften. Statsforvalteren har ansvar for kontroll og tilsyn på jordbruksområdet.

Statsforvalteren i Innlandet har hatt en rolle i å tilrettelegge for dialogmøter mellom jordbruket og reindriften.

Statsforvalteren i Innlandet har innsigelsesmyndighet for reindrift for tiltak i Innlandet fylke. Retten til å fremme innsigelser i plan- og utbyggingssaker ligger hos statsforvalterembetet i det aktuelle fylket. Konkrete arealsaker som gjelder reindrift i Innlandet, blir imidlertid behandlet i samarbeid med Statsforvalteren i Trøndelag som førstelinjemyndighet for reindrift.

5.5 Reindriftsstyret

Reindriftsstyret er klageinstans på statsforvalterens vedtak etter reindriftsloven. Reindriftsstyret er et forvaltningsorgan som er faglig rådgiver for Landbruksdirektoratet, reinforskningen og rettledningstjenesten, jf. reindriftsloven § 71 første ledd. Reindriftsstyret skal behandle sakene som er angitt i reindriftsloven, samt etter Kongens nærmere bestemmelser.

Landbruks- og matdepartementet oppnevner fire av medlemmene med varamedlemmer. Tre medlemmer med varamedlemmer oppnevnes av Sametinget.

5.6 Landbruksdirektoratet

Landbruksdirektoratet er utøvende forvaltningsorgan på landbruksområdet. På reindriftsområdet forvalter Landbruksdirektoratet reindriftsloven og virkemidlene i reindriftsavtalen. Landbruksdirektoratet veileder statsforvalteren om bestemmelsene i reindriftsloven og er sekretariat for Reindriftsstyret. Dette betyr at direktoratet forbereder saker som skal behandles av Reindriftsstyret.

5.7 Landbruks- og matdepartementet

Landbruks- og matdepartementet har det overordnede ansvaret for reindriftspolitikken og oppfølging av reindriftsloven. Landbruks- og matdepartementet har ansvaret for forhandlingene mellom staten og NRL om årlige reindriftsavtaler.

5.8 Os fjellstyre

Fjellstyret skal administrere bruksrettene i statsallmenningene, se også kapittel 2.2. Det innebærer å utvise seter og tilleggsjord og forvalte jakt og fiske. Fjellstyrene har også rett til å forby eller begrense motorferdsel i statsallmenning. Det følger av fjelloven at det kan fastsettes at en eller begge av de med allmenningsrett i fjellstyret kan være reineiere. Reindriften har en representant i Os fjellstyre, fra Saanti sijte. Fjellstyret har hatt en rolle i å være kontaktpunkt for reindriften, det vil si at et av medlemmene i fjellstyret har varslet reindriften om rein på innmark og hatt den videre dialogen med både jordbruket og reindriften.

Fjellstyret administrerer ikke retten til å ta ut trevirke i statsallmenningene. Dette gjøres av et allmenningsstyre og Statskog SF.

5.9 Norges Bondelag

Norges Bondelag er en interesseorganisasjon for jordbruket. Bondelaget har gitt råd til jordbruket i området i den perioden utvalget har arbeidet. Leder for lokallaget i Tufsingdalen har vært representert i arbeidsutvalget for jordbruket.

5.10 Norske Reindriftsamers Landsforbund

Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL) er en interesseorganisasjon for reindriften. NRL har gitt råd til reindriften i området i den perioden utvalget har arbeidet. NRL er konsultasjonspart i saker av overordnet karakter som berører reindriften. Lederen av NRL er også leder av Gåebrien sijte. NRLs lokallag for Sør-Trøndelag/Hedmark har vært representert i reindriftens arbeidsutvalg.

6 Rettslige rammer for reinbeite

6.1 Innledning

Regulering av reindriftsnæringen ved lov har en lang historie. I tillegg finnes det en rekke rettsavgjørelser som har vært med på å forme utviklingen av reindriften og synet på reindriftens rettigheter. En fullstendig fremstilling av denne historikken vil bli for omfattende for utvalgets rapport, men det gis her en oversikt over noen sentrale trekk i utviklingen.27

Første gang reindriften ble regulert var gjennom lappekodisillen fra 1751, som var et tillegg til den samtidige grensetraktaten mellom Norge og Sverige.28

I 1883 kom Felleslappeloven, som var en norsk og svensk lov som regulerte samisk reindrift i Norge og Sverige. Felleslappeloven av 1883 § 6 ga hjemmel til å opprette reinbeitedistrikter, i tillegg til at bestemmelsen påla samene et subsidiært solidaransvar for skader ved beiting.29 I 1889 ble det nedsatt en kommisjon, den såkalte Lappekommisjonen, som skulle komme med forslag til inndeling av reinbeitedistrikt i Hedmark, Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag, og om grenser mellom landbruksområder og reinbeite.30 Med hjemmel i § 6 i Felleslappeloven av 1883 ble Gåebrien reinbeitedistrikt (Riast/Hylling), Saanti reinbeitedistrikt (Essand) og Femund reinbeitedistrikt opprettet ved kgl.res. 10. juli 1894. Disse distriktene utgjorde da den sørlige grensen for det samiske reinbeiteområdet.

Det er i dag sikker rett at reindriftsretten har sitt rettsgrunnlag i alders tids bruk,31 og dette er også er inntatt i reindriftsloven § 4 første ledd:

«Den samiske befolkningen har på grunnlag av alders tids bruk rett til å utøve reindrift innenfor de delene av fylkene Finnmark, Troms, Nordland, Trøndelag og Hedmark hvor reindriftssamene fra gammelt av har utøvet reindrift (det samiske reinbeiteområdet).»

Bestemmelsen i reindriftsloven § 4 første ledd sier imidlertid ikke noe om i hvilke områder reindriften fra gammelt av har blitt utøvet, ut over de fylkene som er nevnt i bestemmelsen. Den nærmere vurderingen av dette spørsmålet beror på en konkret vurdering av forholdene i det enkelte området.32 I løpet av 1980- og 1990-tallet var det flere saker for domstolene som gjaldt utstrekningen av reindriftens rettigheter i den sørlige delen av det samiske reinbeiteområde. Det redegjøres her for noen av de mest sentrale dommene. Det redegjøres også for innføringen av bevisbyrderegelen i reindriftsloven § 4 andre ledd.

6.2 Korssjøfjell-dommen – Rt. 1988 s. 1217

Korssjøfjell-saken gjaldt spørsmålet om utstrekningen av beiteretten til reineierne i Gåebrien sijte og Saanti sijte innenfor Femund reinbeitedistrikt. Konkret gjaldt tvisten et område i den vestre del av Femund, Korssjø/Grådalsområdet. Her hadde flere grunneiere med eiendom i området gått til sak mot Gåebrien sijte33 og reineiere som hadde beiterett i Femund reinbeitedistrikt.

Reindriften anførte at beiteretten gjaldt ut til distriktets yttergrense uansett hvilken bruk som hadde funnet sted fra gammelt av, og at dette fulgte av § 2 i reindriftsloven av 1978. Reindriften trakk også frem myndighetenes administrative praksis, hvor det var lagt til grunn at beitegrensen og distriktsgrensen var sammenfallende. Det ble også vist til at reindriftsnæringens ekstensive karakter gjør at det etterlates få konkrete spor av bruken.

Grunneierne som hadde anlagt saken hevdet at reineierne var uberettiget til å la dyrene sine beite i det konkrete området som tvisten gjaldt. Grunneierne anførte at reindriftsloven av 1978 ikke hadde innført en ordning som medførte at beitegrensene sammenfalt med grensene for reinbeitedistriktet, men at dette måtte bero på en konkret bevisbedømmelse i det enkelte området.

Saken ble behandlet av Høyesterett som avsa en enstemmig dom. Høyesterett vektla i liten grad de særegne forholdene knyttet til reindriftens ekstensive bruk av store fjell- og utmarksområder. I stedet ble det lagt avgjørende vekt på at det fremgikk av innstillingen til Lappekommisjonen av 1889 at hensikten med inndelingen i reinbeitedistrikter ikke var å endre beiterettens utstrekning slik den hadde festnet seg ved sedvane og alders tids bruk. I den konkrete vurderingen fikk grunneierne medhold i at Gåebrien sijte ikke hadde beiterett i privateid utmark, selv om utmarka lå innenfor distriktsgrensen.

6.3 Innføring av bevisbyrderegelen i reindriftsloven § 4 andre ledd

Etter reindriftsloven § 4 andre ledd skal det innenfor det samiske reinbeiteområdet «legges til grunn at det foreligger rett til reinbite, men mindre annet følger av særlige rettsforhold.» Bestemmelsen ble tilføyd reindriftsloven i 1996, for å avklare den usikkerheten om reindriftens geografiske utstrekning innenfor det samiske reinbeiteområde som ble skapt etter Korsjøfjelldommen i 1988.34

Bestemmelsen innebærer at bevisbyrden for at det foreligger rett til reinbeite er snudd i forhold til hva Høyesterett la til grunn i Korsjøfjelldommen. I Korsjøfjelldommen var det reineierne som måtte godtgjøre at de hadde ervervet reindriftsrett på privat utmarksgrunn, mens det etter lovendringen i 1996 er grunneieren som har bevisbyrden for at det ikke foreligger rett til reinbeite på eiendommen. Dersom det med grunnlag i «særlige rettsforhold», for eksempel en rettskraftig dom eller avtale, er klart at det ikke foreligger rett til reinbeite på eiendommen, så vil det særlige rettsforholdet gå foran reindriftsloven § 4.35

Beviskravet for grunneieren er ikke strengere enn at det kreves sannsynlighetsovervekt for at bruken ikke har hatt et tilstrekkelig omfang til at arealet er lovlig reindriftsareal.36

6.4 Aursund-dommen – HR-1997-61-A

Aursund-saken gjaldt spørsmålet om utstrekningen av beiteretten til reineierne tilhørende Gåebrien sijte i et avgrenset område nord for Aursunden i Røros kommune. En gruppe grunneiere nord for Aursunden hevdet at det ikke forelå beiterett i området. Høyesterett la på samme måte som i Korssjøfjell-saken til grunn at inndelingen av reinbeiteområder og reinbeitedistrikter ikke er avgjørende for beiterettens utstrekning, men at denne i hvert enkelt tilfelle må bero på om de privatrettslige vilkårene for alders tids bruk er oppfylt. I den konkrete bevisbedømmelsen kom et flertall på fire dommere i Høyesterett til at vilkårene for rettserverv ved alders tids bruk ikke var oppfylt av reindriften. Flertallet uttalte at reindriftens egenart, reinens natur og næringsvandring og topografiens betydning i denne saken, ikke kunne føre til at det kunne stilles vesentlig lempeligere krav til rettserverv ved alders tids bruk enn ellers i tingsretten.37

I etterkant av dommen krevde Gåebrien sijte 6. april 1998 at det med hjemmel i reindriftsloven § 3138 ble foretatt ekspropriasjon til fordel for reindriften i de områder som er omfattet av Høyesteretts avgjørelser fra 189739 og 1997 nord og nordvest for Aursunden. I 2008 inngikk Landbruks- og matdepartementet avtale med flere grunneiere i området om rett til reinbeite for Gåebrien sijte.

6.5 Avtaler med grunneierne i Korssjøfjell-området

Femund reinbeitedistrikt fremmet 9. april 1999 søknad om ekspropriasjon av beiterett for rein i de områder som er omfattet av Høyesteretts avgjørelse i Korssjøfjell-saken.40 Landbruksdepartementet initierte da forhandlinger med grunneierne i de aktuelle områdene for å komme frem til minnelige avtaler.

Det ble fremforhandlet avtaler mellom staten og et grunneierutvalg. Grunneierutvalget representerte grunneierne fra sine områder og hadde fullmakt til å fremforhandle en avtale. Avtalen måtte signeres av den enkelte grunneier. Den 14. mars 2008 ble det inngått avtale mellom staten og grunneierutvalget om leie av reinbeite jf. vedlegg 3 og 4. Avtalen er inngått under forutsetning av at de enkelte grunneierne inngår avtale, eller at staten skaffer til veie nødvendige beiterettigheter dersom det ikke blir mulig å inngå minnelig avtale. Avtalen omfatter tre områder med ulik rettslig status. Det er kun ett område (gult område) der det er inngått avtale mellom grunneiere og staten. Figur 6.1 viser områdene i kart.

Figur 6.1

Kart som viser avtaleløsning 14. mars 2008, Korssjøfjellet

Kilde: NIBIO

Gult område omfatter det området som ligger innenfor distriktsgrensen i Trøndelag fylke. Dette er den delen av Femund reinbeitedistrikt som ligger vest for Grådalsvegen gjennom Grådalen fra Rambergsjøen til Kvernbekken, og fra Kvernbekken videre langs Grådalsbekken til Hedmark fylke. I dette området har reindriften ikke beiterettigheter etter alders tids bruk, jf. Høyesteretts avgjørelse i Korssjøfjell-saken.

Det ble inngått avtale med alle grunneierne i gult område, foruten én. På denne eiendommen har derfor ikke reindriften rett til å la reinen beite. Reinbeite i leieområdet reguleres av reinbeiteavtalen og vedtekter for utleierutvalget for reinbeite i og omkring Korssjøfjellet. Leieavtalen har en varighet på 30 år (fra 2008).

Blått område ligger innenfor reinbeitedistriktet, i Innlandet fylke. Dette området er ikke omfattet av Høyesteretts dom i Korssjøfjell-saken. Blått område grenser i nord til gult område, fra der fylkesgrensen krysser Litl-Korssjøen til der grensen krysser Flena. Derfra følger grensen Flena til den når nordøstlige vendepunkt på sperregjerde for rein ved Øya. Videre følger grensen for blått område sperregjerde sørvestover til endepunktet ved Sikåa. Deretter følger grensen nordvestover langs med Sikåa, Siksjøen og vassdraget til der hvor fylkesgrensen krysser Litl-Korssjøen.

I dette området legges det til grunn at reindriften har rett til reinbeite, jf. presumsjonsregelen i reindriftsloven § 4 andre ledd.

Rødt område ligger utenfor reinbeitedistriktet, i Innlandet og Trøndelag fylke. Rødt område er ikke omfattet av Høyesteretts dom. Dette området ble trukket med i forhandlingene «med det siktemål om å få mer naturlige grenser i forhold til en beitegrense etter distriktsgrensen».41 Området grenser mot Femund reinbeitedistrikt fra der distriktsgrensen krysser veien til Korssjøen til Holla ved Siksjøen. Derfra følger områdets yttergrense mot vest og nord i hovedsak 800-meterkoten, men slik at Narvollan, Floenget, Høsøyvollan, Bredalslia og Skistuggu kommer utenfor området. Fra høydepunkt 804 rett sør for Sevatdalen, går grensen i rett linje til der distriktsgrensen krysser veien til Korssjøen. Rødt område er inndelt i primær- og sekundærområde. Primærområdet var det arealet som primært skulle benyttes til reindrift. Dette området er farget rødt. Sekundærområdet ligger mellom primærområdet og rødt områdes yttergrense, og er farget lyserødt. Sekundærområdet skulle fungere som en buffersone der rein kan trekke ned og oppholde seg når forholdene gjør det nødvendig, men hvor det forutsettes at det ikke skal være beiting over tid.

I dette området legges det til grunn at reindriften ikke har rettigheter.

6.6 Selbu-dommen – HR-2001-4-B

I Selbu-saken hadde en rekke grunneiere i Selbu gått til sak med påstand om at Gåebrien sijte og Saanti sijte ikke hadde beiterett på deres eiendom.

Høyesterett behandlet saken i plenum og la til grunn at ved vurderingen av om det var etablert reindriftsrett på grunnlag av alders tids bruk, måtte det ses hen til de særlige forholdene som gjør seg gjeldende innen reindriften.42 Dette var et klart skille fra flertallets begrunnelse i Aursund-dommen. Høyesterett la vekt på at det skal tas hensyn til at reindriftsutøverne har en nomadisk livsform, deres næringsutøvelse er arealkrevende og bruken av konkrete områder kan variere fra år til år, avhengig av værforhold og beitenes beskaffenhet. Derfor kunne selv ikke bruksavbrudd ved atskillig lengde være til hinder for rettserverv ved alders tids bruk. Heller ikke det forholdet at beitebruken hadde vært lite intensiv ved at det i stor grad var utøvet streifbeiting, kunne alene avskjære rettserverv.43

Med dette som grunnlag for den konkrete vurderingen av de to reinbeitedistriktenes bruk av de omtvistede områdene, fant flertallet (9-6) i Høyesterett at reineierne i begge distriktene hadde ervervet reindriftsrett på grunnlag av alders tids bruk i hele tvisteområdet.

6.7 Femund-dommen – HR-2018-872-A

Femund-saken gjaldt krav om erstatning for skade voldt av rein på dyrket mark.44 Partene i saken var Femund reinbeitedistrikt og ti gårdbrukere fra Tufsingdalen og Narjordet. Jordskifteretten fastsatte erstatningen til 290 000 kroner og la vekt på at skadene dels hadde årsak i klimatiske forhold og dels skyldes tråkk, nedbeiting og graving fra rein. Jordskifteoverretten fastsatte, under dissens, erstatningen til 280 000 kroner.

Etter en gjennomgang av erstatningsreglene for skade voldt av rein, sammenlignet med de tilsvarende reglene for skade voldt av andre beitedyr, slo Høyesterett fast at det var ulikheter i ansvarssubjekt, ansvarsform og muligheten til å fri seg fra ansvaret. Høyesterett mente derfor det på generelt grunnlag kunne stilles spørsmål ved om reindriftslovens erstatningsbestemmelser innebar en diskriminering av samisk reindrift, i strid med Grunnloven og internasjonale konvensjoner. Høyesterett fant det imidlertid ikke nødvendig å konkludere i dette spørsmålet i denne saken.

For det konkrete spørsmålet i saken slo Høyesterett fast at reindriftslovens erstatningsregler måtte suppleres med skadeserstatningslovens regler om medvirkning og lemping. Etter en konkret vurdering kom Høyesterett til at underinstansene hadde anvendt reglene om medvirkning og lemping uriktig. Det var ikke foretatt en helhetlig vurdering av relevante forhold, herunder gjerdehold. Høyesterett uttalte:

«Spørsmålet om betydningen av gjerdehold er et moment i vurderingen av medvirkningsansvaret som må foretas overfor hver enkelt skadelidt, hvor blant annet eiendommens karakter og eventuell utvidelse av innmark senere år, tidligere vansker med å holde rein ute og beliggenhet er momenter av interesse. I denne vurderingen bør også betydningen av forskrift om tilskudd til konfliktforebyggende tiltak i forholdet mellom reindrift og annen berørt part, trekkes inn. Etter forskriften kan inntil 80 prosent av kostnadene til denne type tiltak kreves dekket, jf. forskriften § 2, og det settes årlig av betydelige midler til dette.»45

Videre viste Høyesterett til at det kan ha betydning for vurderingen av skadelidtes medvirkning om eiendommen ligger i et reinbeitedistrikt eller i et annet område der det foreligger beiterett.46

Høyesterett opphevet derfor enstemmig underinstansens skjønn som gjaldt spørsmålet om medvirkningsansvar og lemping etter skadeserstatningsloven § 5-1 og § 5-2. For øvrig ble anken forkastet. Førstvoterende uttalte at saken «illustrerer hvorfor det er behov for en snarlig revisjon av reindriftslovens regler om ansvar og erstatning».47

Reindriftslovens erstatningsregler har i etterkant av Femund-dommen blitt endret, der formålet med endringen er å sikre størst mulig grad av likebehandling av reineiere og husdyreiere48, se kapittel 2.1.3. Det ble blant annet tatt inn en henvisning i reindriftsloven § 67 siste ledd til bestemmelsene om medvirkning og lemping i skadeserstatningsloven. Dette var en tydeliggjøring av gjeldende rett slik Høyesterett la til grunn i Femund-dommen, og medførte derfor ingen reell endring av rettstilstanden.

6.8 Sannhets- og forsoningskommisjonen

Stortinget oppnevnte i 2018 en uavhengig kommisjon for å granske fornorskningspolitikk og urett overfor samer, kvener og norskfinner – Sannhets- og forsoningskommisjonen. Kommisjonen leverte sin rapport i 2023. I rapporten går Sannhets- og forsoningskommisjonen blant annet gjennom den historiske reguleringen av reindriften, fra felleslappeloven av 1883 frem til reindriftsloven av 2007. Det beskrives blant annet hvordan sørsamisk reindrift lenge har vært satt under press, og hvordan flere rettssaker lengst sør i det sørsamiske området har dreiet seg om å bevise eller motbevise samiske rettigheter.49 Sannhets- og forsoningskommisjonen beskriver også hvordan fremrykkingsteorien, teorien om at samene var relativt ny-innvandrede i Sør-Skandinavia på 1800-tallet, førte til en feiloppfatning om at samene ikke hadde historiske rettigheter i de sørsamiske områdene. Dette fikk konsekvenser «i en rekke rettssaker, i over hundre år frem i tid».50

Sannhets- og forsoningskommisjonen trekker frem Korssjøfjell-dommen som et eksempel på at retten så bort fra samiske argumenter og støttet seg på Lappekommisjonens undersøkelser og norske tingsrettslige prinsipper.51

Sannhets og forsoningskommisjonen har foreslått at det gjennomføres en kartlegging av eiendoms- og bruksrettigheter i områdene utenfor Finnmark i tråd med folkeretten. Kartlegging må omfatte retten til reinbeite utenfor dagens reinbeitedistrikt og nasjonale minoriteters bruksrettigheter etter hevd og alders tids bruk.52