5 Framtidig statlig idrettspolitikk

Endringer innen idretten og det frivillige organisasjonsliv gjør det nødvendig med en oppdatering av grunnlaget for statens idrettspolitikk inn i første tiår av et nytt århundre.

5.1 Nærmere om begrepet idrett

Det er ikke uvanlig å sette likhetstegn mellom idrett og den aktivitet som skjer i regi av idrettsorganisasjonene. Denne aktiviteten er i overveiende grad rettet inn mot konkurranse og trening på forskjellig nivå. Med idrett vil en derfor i denne meldingen mene aktivitet i form av konkurranse eller trening i den organiserte idretten .

Departementet mener at statlige midler til idrettsformål også bør bidra til å styrke omfanget av fysisk aktivitet utenfor idrettsorganisasjonene. Med fysisk aktivitet menes således egenorganiserte trenings- og mosjonsaktiviteter.

5.2 Overordnet visjon – Idrett og fysisk aktivitet for alle

Staten ønsker at idrettspolitikken i utgangspunktet skal være inkluderende. Tilskudd til anleggsutbygging og aktivitet skal ikke bare være forbeholdt bestemte grupper idrettsutøvere. Det overordnede målet for idrettspolitikken kan derfor formuleres gjennom visjonen idrett og fysisk aktivitet for alle .

Visjonen idrett og fysisk aktivitet for alle innebærer at staten har som mål å legge til rette for at flest mulig skal gis mulighet til å utøve idrett og fysisk aktivitet. Denne visjonen er ikke et uttrykk for at alle målområder og grupper er like viktige, og at det offentlige påtar seg et ansvar for å tilrettelegge for alle typer særidretter og interesser på alle ferdighetsnivåer uavhengig av behov. Det er derfor en offentlig oppgave å foreta nødvendige prioriteringer på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. Departementet vil understreke at hensynet til likestilling skal inngå i grunnlaget for de vurderinger og prioriteringer som foretas.

5.3 Grunnleggende mål for statlig støtte til idrettsformål

Som begrunnelse for medvirkning og støtteordninger til idrettsformål, har staten tradisjonelt framhevet at idrett og fysisk aktivitet både har en egen- og nytteverdi.

I forrige stortingsmelding om idrett, er det gitt en fyldig omtale av ulike aspekter ved slike verdibetrakninger. Beskrivelsen av idrettens egenverdi tar utgangspunkt i at det sentrale ved idretten er den opplevelse selve utøvelsen av aktiviteten gir. Glede og mestring er sentrale i denne sammenhengen.

Et annet hovedargument er at utøvelse av idrett ofte er ensbetydende med deltakelse i et fellesskap. Dette er verdifullt både for den enkelte, og for samfunnet gjennom etableringen av nettverk og organisasjoner. Idrett for barn og ungdom har en verdi for de som deltar ved at det skapes sosiale fellesskap i lokalmiljøet, som igjen er en forutsetning for sunne og trygge oppvektsmiljøer.

Idrettens nytteverdi er fra statens side særlig knyttet til helseperspektivet. Den positive effekten som fysisk aktivitet har for det forebyggende helsearbeidet, bidrar til å styrke berettigelsen for statlig støtte. Bedret fysisk og psykisk overskudd som følge av trening er viktig, ikke bare i forhold til den enkeltes opplevelse av glede og velvære, men også i form av en samlet helsegevinst for samfunnet. Fysisk aktivitet har også stor betydning for utvikling av barns motoriske ferdigheter.

Både helseargumentet, idrettens betydning for gode oppvekstmiljø og levende lokalsamfunn, viser at det ikke er et klart skille mellom egenverdien ved fysisk aktivitet og den samfunnsmessige betydning idrettsarbeidet har.

Innledningsvis (kap. 1) ble noen premisser for den statlige idrettspolitikken presentert. Det ble pekt på at disse gav en tydelig retning for statens medvirkning på idrettsområdet, og at statlige midler til idrettsformål skal fordeles slik at de både kommer:

• den frivillige, medlemsbaserte idretten til gode, og at

• de styrker egenorganisert fysisk aktivitet i befolkningen

For å kunne sikre at statlige midler kommer de tiltenkte formål til gode, er det nødvendig med en presisering av overgripende mål. Dette kan i hovedsak relateres til tre hovedelementer:

1) Den frivillige, medlemsbaserte idretten

Støtte til idrettsformål må sees i sammenheng med statlig samhandling med det frivillige organisasjonsliv. Idrettsorganisasjonenes medlemsbaserte virke, og det verdibaserte samvirke mellom staten og organisasjonene for å nå felles mål, danner selvstendige begrunnelser for tilskudd fra staten. Det kan i denne sammenheng pekes på organisasjonenes rolle som arenaer for meningsdannelse, til å skape verdifulle rammer for menneskers liv gjennom sosiale fellesskap, kunnskapsformidling og læring, samt bidra til et samfunnsmessig mangfold. Dersom frivillige organisasjoner skal fylle en slik rolle, forutsetter det at de bygger på medlemskap og har en demokratisk styringsstruktur. Medlemskap vil innebære både rettigheter og plikter hvor hvert enkelt medlem er en bidragssyter til et fellesskap.

For staten er det et selvstendig poeng å stimulere frivillige organisasjoner til å utvikle et variert og godt idrettstilbud til sine medlemmer. Staten ønsker å bidra til at idrettslig aktivitet utøves innenfor rammene av et fellesskap, der deltakere er medlemmer med rettigheter og plikter, og ikke konsumenter i et marked. På dette grunnlag kan følgende mål formuleres:

Staten vil støtte den frivillige, medlemsbaserte idretten økonomisk slik at idrettsorganisasjonene kan opprettholde og utvikle et omfattende og godt aktivitetstilbud, primært på lokalt nivå.

2) Omfang av idrett og fysisk aktivitet i befolkningen.

Det kan fastslås at utøvelse av idrett og fysisk aktivitet har en positiv effekt både for enkeltindividet og samfunnet som helhet. Den statlige idrettspolitikken har som et grunnleggende mål at flest mulig skal gis mulighet til å utøve idrett og fysisk aktivitet. På denne bakgrunn framstår også egenorganiserte trenings- og mosjonsaktiviteter som viktige for den statlige idrettspolitikken.

En naturlig konsekvens er at Kulturdepartementet innretter bruken av virkemidler slik at omfanget av idrett og fysisk aktivitet kan økes i befolkningen og får et kvalitativt godt innhold. Departementet vil søke å oppnå dette gjennom fordelingen av spillemidler både til anleggs- og aktivitetsformål. Følgende mål vil være retningsgivende:

Den samlede anleggsmassen skal gi flest mulig anledning til å drive idrett og fysisk aktivitet. Anleggsmassen bør tilpasses aktivitetsprofilen i befolkningen.Den statlige idrettspolitikken skal bidra til at befolkningen har et bredt spekter av lokalt forankrede aktivitetstilbud, både i regi av den frivillige medlemsbaserte idretten og gjennom muligheten for egenorganisert aktivitet.

3) Idrett som kulturell identitetsskaper

I Norge er det en betydelig interesse for toppidrett. Idrett på elitenivå er et uttrykk for et kulturfenomen som gir publikum felles opplevelser, og som bidrar til identitetskaping i vid forstand.

Den interesse og det engasjement som omgir toppidretten, er et klart uttrykk for at den representerer en egenverdi og har en mening for alle idrettsinteresserte. Idrett er et universelt fenomen. De mest utbredte idrettene utøves i de fleste av verdens land etter samme regler. Idrett har derfor en sterk gjenkjennelseseffekt på tvers av landegrenser, og er et kulturfenomen som har felles forståelsesrammer verden over.

Det er et skille mellom toppidrett og konkurranseidrett for voksne. Statlig støtte til toppidrett, begrunnet ut fra opplevelser og identitetskaping for befolkningen, vil være forbeholdt den fremste elitesatsingen. Tilrettelegging for konkurranseidrett for voksne på nasjonalt eller regionalt nivå, vil ikke være en prioritert statlig oppgave. Den vil måtte sees i sammenheng med øvrige virkemidler innen idrett og fysisk aktivitet. På denne bakgrunn kan følgende grunnleggende mål avledes i forhold til statlig medvirkning til toppidrett:

Staten vil støtte norsk toppidrett økonomisk slik at grunnlaget for et etisk og faglig kvalifisert toppidrettsmiljø sikres, og at toppidretten fortsatt kan framstå som en kulturell identitetsskaper i det norske samfunn.

Deler av toppidretten er riktignok nært sammenvevd med private kommersielle interesser, noe som har resultert i en oppblomstring av fortjenestebaserte eierformer innen idretten. Denne sammenblandingen av aktører og roller kan komme i konflikt med statens grunnleggende mål om støtte av den frivillige medlemsbaserte idretten. Det er på denne bakgrunn behov for en nærmere grensedragning som peker på hvilke organisasjonsformer og hvilken virksomhet staten finner formålstjenlig å støtte. En slik avklaring foretas senere i meldingen.

5.4 Nærmere om enkelte målgrupper

Visjonen idrett og fysisk aktivitet for alle innebærer et mål om å legge til rette for at befolkningen som helhet skal kunne drive idrett og fysisk aktivitet. Det er likevel slik at noen grupper i befolkningen framstår som mer sentrale for det statlige engasjementet på idrettsområdet.

5.4.1 Barn og ungdom

Departementet har som utgangspunkt at staten gjennom sin idrettspolitikk bør ha et særlig ansvar for gruppene barn og ungdom, og at dette er de viktigste målgruppene for statlig idrettspolitikk.

Barn og ungdom er i denne sammenheng definert som personer under 19 år. Aldersgrensen på 19 år er valgt med utgangspunkt i at den er sammenfallende med avslutning av videregående skole, og siste år som junior i flere av de største særidrettene.

Overgangen mellom barn og ungdom er flytende, men i denne meldingen defineres barn som gruppen mellom 6–12 år, mens ungdom utgjør gruppen mellom 13–19 år. For den statlige idrettspolitikken vil det være viktig å operere med et slikt skille fordi det vil være nødvendig å differensiere bruken av virkemidler og tiltak mellom barne- og ungdomsgruppen.

5.4.1.1 Barn (6–12 år)

Det offentliges ansvar for at barn skal sikres en mulighet til fysisk aktivitet er fordelt mellom flere departementer. Barn tilbringer store deler av dagen i skoler og skolefritidsordninger. Det er gjennom slike institusjoner at det offentlige når barnegruppen som helhet. Fysisk fostring gjennom kroppsøving og de muligheter som skolebygninger og skolens uterom gir for utfoldelse, er et viktig grunnlag for fysisk aktivitet blant barn. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har ansvaret på dette området. Den statlige idrettspolitikken er i første rekke rettet mot befolkningens fritidsbruk, og er derfor kun ett element i en større sammenheng.

En forutsetning for en positiv utvikling hos barn, både fysisk og psykisk, er muligheter for fysisk aktivitet. Barn bør møte utfordringer, tilpasset det nivå de befinner seg på og som ivaretar hensynet til allsidighet. Samtidig vil barn som er deltakere i idrett og fysisk aktivitet sammen med andre, bli del av et sosialt fellesskap. Dette gir gruppetilhørighet og økt sosial erfaring gjennom samhandling med andre.

Positive opplevelser knyttet til idrett og fysisk aktivitet i oppveksten, kan være med å motivere til en livsstil der trening og mosjon inngår som en naturlig del av hverdagen i voksen alder. Dette er med på å understreke betydningen av å gi barn positive idrettsopplevelser.

Den statlige idrettspolitikken har som utgangspunkt at de tilbud som gis til barn også omfatter barn med spesielle behov. Dersom ulike barnegrupper gis en mulighet til å drive fysisk aktivitet sammen, vil dette være et bidrag til å skape et inkluderende samfunn. Departementet vil derfor ha som målsetting at:

Barns muligheter for allsidig idrett og fysisk aktivitet bør sikres. Anlegg i lokalmiljøet som stimulerer og tilfredsstiller barns behov for fysisk aktivitet i organiserte og egenorganiserte former, skal prioriteres.

5.4.1.2 Ungdom (13–19år)

Ungdom framtrer som en særlig viktig målgruppe for den statlige idrettspolitikken. I tillegg til de utfordringene som er felles for barn og ungdom, er det særlig to utviklingstrekk som berettiger et spesielt fokus på ungdom. Det er registrert stort frafall fra den organiserte idretten i ungdomsgruppen. Denne problematikken har vært kjent lenge, men synes i de senere år å ha tiltatt. Det kan virke som om den frivillige organiserte idretten ikke har vært flink nok til å utvikle attraktive aktivitetstilbud for denne målgruppen. På samme måte kan det virke som anleggsmassen ikke i tilstrekkelig grad imøtekommer ungdomsgruppens behov. Departementet mener derfor at det vil være viktig å gi ungdom større mulighet til medvirkning både i forhold til utvikling av aktivitetstilbud, og i prosesser hvor anlegg initieres og utformes.

Det er i tillegg slik at tilgangen på frivillige ledere er mindre for ungdomsgruppen enn hva tilfellet er for barn. Dette kan være en konsekvens av at ungdom tidvis ikke ønsker sine foreldre som ledere og trenere i denne fasen av livet. Det kan også være vanskelig for frivillige foreldre å erverve den kompetansen som er nødvendig, både av idrettslig karakter, og i forhold til de sosiale utfordringer som en møter i denne aldersgruppen.

På bakgrunn av de ovennevnte momenter framtrer ungdomsgruppen som en viktig målgruppe for den statlige idrettspolitikken:

Det skal utvikles anlegg som tilfredsstiller ungdommens behov for variert og utfordrende fysisk aktivitet. Ungdom må gis mulighet til å medvirke i de prosesser hvor aktiviteter og anlegg utformes. Anleggene bør fungere som gode sosiale møteplasser i lokalsamfunnene.

5.5 Funksjonshemmede

Funksjonshemmede er et omfattende og lite presist begrep. De ulike gruppene som omtales, vil nødvendigvis ikke ha noen fellestrekk ut over at de enten har behov for særskilt tilrettelegging, eller mer målrettet motivering for deltakelse.

Enkelte grupper funksjonshemmede vil i liten grad finne et tilbud innen den organiserte idretten og i det kommersielle treningsmarkedet. Samtidig vil mange ha vansker med å drive fysisk aktivitet gjennom egenorganisering uten spesiell tilrettelegging. Dette er grupper staten i utgangspunktet har et særlig ansvar for.

5.5.1 Idrett og fysisk aktivitet for funksjonshemmede

Idretts- og fritidsaktiviteter har som oftest sin forankring i lokalsamfunnet. Dette gjelder tiltak både i regi av kommunene og frivillige organisasjoner. Kulturdepartementet vil arbeide for at også funksjonshemmede skal få en mulighet til å delta i fysisk aktivitet i sitt nærmiljø selv om idrett ikke er en lovfestet rettighet på linje med eksempelvis skoletilbud.

Funksjonshemmede deles vanligvis inn i fem hovedgrupper: Bevegelseshemmede, hørselshemmede, synshemmede, psykisk utviklingshemmede eller personer med skjulte funksjonshemninger (diabetes, psykiske lidelser, hjerteproblemer, dysleksi, allergi). I Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede er det foretatt en avgrensning mot sosialt funksjonshemmede, som eksempelvis rusmiddelmisbrukere. Det er naturlig at denne avgrensningen videreføres i denne stortingsmeldingen.

Det som kjennetegner grupper som fysisk funksjonshemmede, synshemmede og hørselshemmede, er at de selv i overveiende grad er i stand til å ivareta sine interesser. Når det gjelder grupper som psykisk utviklingshemmede og personer med psykiske lidelser, er disse i langt større grad avhengig av at andre handler på deres vegne.

Norges Funksjonshemmedes Idrettsforbund (NFI) har et særskilt ansvar for gruppene fysisk funksjonshemmede, synshemmede, hørselshemmede og psykisk utviklingshemmede. Forbundet mottar ordinær støtte, samt øremerkede tilskudd til sitt arbeid via spillemidlene. Kulturdepartementet legger til grunn at gruppene fysisk funksjonshemmede, synshemmede og hørselshemmede vil få ivaretatt sentrale hensyn gjennom NFIs virksomhet.

Når det gjelder personer med skjulte funksjonshemninger, vil enkelte grupper ha behov for et tilrettelagt tilbud. Det som i denne sammenheng må tillegges vekt, er ikke hvorvidt en person har en medisinsk diagnose, men at en person har et reellt behov for et tilrettelagt tilbud.

Det understrekes at staten har et spesielt ansvar for å ivareta spesielt svake grupper i samfunnet. Med dette som utgangspunkt vil derfor departementet fortsatt rette fokus mot gruppene psykisk utviklingshemmede og personer med psykiske lidelser. Departementet vil i økende grad vektlegge tiltak overfor personer med psykiske lidelser som er bosatt i sine hjemkommuner.

Skal funksjonshemmede delta på lik linje med andre, må de få et tilbud om deltakelse i alderstilpassede grupper. Dersom den idretten de velger å delta i har kjønnsspesifikke grupper, bør dette også gjøres gjeldende for funksjonshemmede. Funksjonshemmede bør i en slik sammenheng ikke sees på som en gruppe som skal integreres, men betraktes som enkeltpersoner som skal delta ut fra egne interesser og behov. Det understrekes at målet om at alle bør ha mulighet til å drive idrett og fysisk aktivitet i sitt nærmiljø, også omfatter de funksjonshemmede.

5.6 Områder som ikke berettiger statlig støtte

Tidligere ble idrett og fysisk aktivitet i all hovedsak utøvd i ideelle foreninger eller gjennom egenorganisering. I dagens samfunn er ikke dette like selvfølgelig. Av ulike årsaker er folks behov for trening og mosjon også blitt et kommersielt marked. Det er derfor viktig å klargjøre statens prinsipper for økonomisk støtte i forhold til fortjenestebasert virke på idrettsområdet.

Den statlige støtten til idrettsformål er ment å tilfalle den frivillige organiserte idretten samt bidra til egenorganisert fysisk aktivitet. Det er samtidig et grunnleggende prinsipp at støtte i form av spillemidler ikke skal danne grunnlag for fortjenestebaserte eierformer eller omdannes til fortjeneste for private eiere. Dette er i tråd med de synspunkter som er gjort gjeldende gjennom Innst. S. nr. 101 (1998–99).

Departementet vil legge dette til grunn som et bærende prinsipp for sin medvirkning på idrettsområdet, både når det gjelder utbygging av anlegg og direkte støtte til organisasjoner og aktivitetsrelaterte tiltak.