St.meld. nr. 14 (1999-2000)

Idrettslivet i endring

Til innholdsfortegnelse

1 Begrunnelse og bakgrunn for meldingen

1.1 Innledning

Idrett og fysisk aktivitet er omfattet av stor interesse i samfunnet. Generelt kan en skille mellom et aktivt og et passivt engasjement. Det aktive engasjement kan komme til uttrykk ved at den enkelte aktiviserer seg som mosjonist, som aktiv i et idrettslag, eller som toppidrettsutøver. Det passive idrettsengasjementet kan ytre seg gjennom å være tilskuer ved idrettsarrangement, interesse for fjernsynssendinger og deltakelse i idrettsrelaterte spill. Utstrakt mediedekning av idrett og høye seertall ved fjernsynssendte idrettsbegivenheter er tydelige tegn på stor interesse for idrett i befolkningen.

En relativt stor andel av befolkningen driver idrett eller fysisk aktivitet i form av konkurranse, trening og mosjon. Den organiserte idretten aktiviserer i første rekke barn og unge, samt den delen av den voksne befolkningen som driver konkurranseidrett. Den overveiende delen av voksnes fysiske aktivitet foregår utenfor den frivillige organiserte idretten og som oftest på egenhånd, eller sammen med venner og familie. I tillegg har kommersielle aktivitetstilbud fått et økt omfang de senere år. Dette tilbudet er foreløpig primært rettet mot den voksne del av befolkningen.

Frivillig arbeid i lokale lag og foreninger er en forutsetning for den aktivitet som skapes i norsk idrett. Motivene for frivillig innsats kan variere, fra et ønske om å kunne bidra til et trygt og meningsfylt aktivitetstilbud for egne barn, til en opplevelse av tilhørighet og mening gjennom deltakelse i et fellesskap, sentrert rundt felles mål. Virksomheten i den frivillige idretten utgjør derfor en betydelig samfunnsmessig ressurs. Den bidrar med trivsel, helse og individuell utfoldelse, og gjennom det frivillig organiserte idrettslivet oppstår sosial tilhørighet, mening og identitet.

Idretten har tidligere blitt sett på som en enhetlig bevegelse. En nærmere presisering av begrunnelsene for statlig medvirkning på idrettsområdet har derfor ikke vært ansett som nødvendig. I dag er denne enheten under press av indre og ytre krefter, noe som har resultert i et mer flertydig idrettsbilde.

1.2 Utviklingstrekk

I løpet av det siste tiåret har omfanget av fortjenestebaserte aktivitetstilbud økt i det norske samfunn. Denne utviklingen kan for det første ha sin årsak i at befolkningen ønsker et mer differensiert tilbud enn det de frivillige organisasjonene kan tilby. Nye aktiviteter kommer til, ofte tett sammenvevd med livsstil og identitetsskapende symboler, og til tider med et kult-preg som vanskelig lar seg forene med tradisjonell organisering. Differensieringen på tilbudssiden følger den alminnelige tendensen til individualisering av livsstil i befolkningen, og idrett og fysisk aktivitet utgjør intet unntak.

En annen grunn kan være den alminnelige velstandsutviklingen som har gitt folk en større disponibel inntekt enn tidligere. På en rekke områder innen kultur og fritidsaktiviteter har frivillig organiserte aktiviteter fått konkurranse fra kommersielle og fortjenestebaserte tilbud. På områder der de frivillige organisasjonene tidligere var alene med sine aktiviteter, får de nå konkurranse, ikke bare fra internasjonal underholdsningsindustri, men også fra lokale, markedsbaserte tilbud. Her inngår den enkelte gjerne som kunde, som kjøper av en tjeneste. Kunderollen kan således fortrenge den bidragsytende deltakerrollen, der utøverne selv bidrar til å skape det tilbudet de benytter.

En tredje årsak er de alminnelige endringene i livsstil som følger moderniseringen av samfunnet, og som fører med seg nye behov for fysisk utfoldelse. Den teknologiske utviklingen gjør at de fysiske belastningene ved lønnsarbeidet blir stadig mindre. Det har også skjedd en endring i levekår, bosettings- og samhandlingsmønstre og tidsbruk. Bruken av fritid på området idrett og fysisk aktivitet, må sees i sammenheng med slike allmenne utviklingstrekk.

Fortjenestebaserte aktører har også gjort seg gjeldende innenfor toppidretten. Primærårsaken er den sterke mediafokuseringen som enkelte idretter og utøvere er gjenstand for. Denne oppmerksomheten gjør idretter og utøvere attraktive, dels som investeringsobjekter og dels som blikkfang for reklame. Utviklingen har ført betydelige pengestrømmer inn i idretten, og muliggjort omfattende satsing på å få fram topputøvere. Den har også ført til en betydelige inntektsøkning for enkeltutøvere, dels som lønn og dels som sponsor- og reklameinntekter.

Denne utviklingen har ført til at de klassiske kjennetegnene på frivillig organisering, demokrati og fortjenestefrie organisasjonsformer, har forvitret på enkelte områder. Den frivillige idretten er ikke lenger enerådene når det gjelder å gi et aktivitetstilbud. I de kommende årene vil høyst sannsynlig konkurransen fra de fortjenestebaserte tilbudene øke. Dette er en utvikling som vil stille den frivillig organiserte idretten overfor store utfordringer.

Fortjenestebaserte eierformer blir i økende grad vevd inn i de frivillige, demokratiske organisasjonsformene. Frivillige idrettsorganisasjoner kan på ulike måter gå i partnerskap med fortjenestebaserte aktører. Noen samarbeidsformer kan føre til at idrettslaget får svekket sin demokratiske innflytelse over viktige disposisjoner. Økonomiske blandingsløsninger kan også føre til at overskudd i klubben kan tas ut av private medeiere som fortjeneste.

Som en del av den generelle samfunnsutviklingen, gjør endringene innen idretten og det frivillige organisasjonsliv det nødvendig med en oppdatering av grunnlaget for statens idrettspolitikk inn i første tiår av et nytt århundre. En ny stortingsmelding om idrett og fysisk aktivitet er i første rekke begrunnet ut i fra behovet for å videreutvikle og klargjøre statlige idrettspolitiske målsettinger.

1.3 Hovedutfordringer

Den overordnede målsettingen for statlig idrettspolitikk har siden 1970- tallet vært «idrett for alle». Denne målsettingen ble senest understreket i St. meld. nr. 41 (1991–92) Om idretten. Folkebevegelse og folkeforlystelse . Her heter det:

«Dette prinsippet (idrett for alle) har markert alle menneskers rett til å drive idrett i henhold til forutsetninger, behov og interesse. «Idrett for alle» har videre framhevet det offentliges ansvar for å gi den enkeltes rettighet et konkret innhold, dvs. mulighet til å utøve idrett.»

Begrunnelsene for statlig medvirkning og støtteordninger til idrettsformål er knyttet til egen- og nytteverdien av idrett og fysisk aktivitet. Med egenverdi menes den opplevelse selve utøvelsen av aktivitet gir i form av glede og mestring. Idrett har videre ofte vært ensbetydende med deltakelse i et fellesskap, som både har verdi for den enkelte og for samfunnet, gjennom etablering av nettverk og organisasjoner. Idrettens nytteverdi er fra statens side særlig knyttet til helseperspektivet. Den positive effekt som fysisk aktivitet har som en del av det forebyggende helsearbeidet, bidrar til å styrke berettigelsen for statlig støtte.

Den forrige idrettsmeldingen, St. meld. nr. 41 (1991–92), ble behandlet i Stortinget høsten 1992. På de årene som er gått, har både idretten og samfunnet forandret seg. Endringene i livsstil og livsmønstre, og endrede former for fysisk utfoldelse, skaper nye rammebetingelser for framtidens idrettspolitikk. Større mangfold av tilbud om fysisk aktivitet og framveksten av nye eier- og samarbeidsformer, stiller den offentlige idrettspolitikken overfor nye utfordringer i form av klarere prioriteringer.

I St. meld. nr. 27 (1996–97) Om statens forhold til frivillige organisasjoner og i St. meld. nr. 44 (1997–98) Tilleggsmelding om statens forhold til frivillige organisasjoner er prinsippene for en framtidig, samordnet politikk overfor de frivillige organisasjonene trukket opp. Her presenteres tre ulike målsettinger for offentlig samhandling med organisasjonene;

1) å styrke frivillig, lokalt, medlemsbasert virke,

2) å inngå i verdibaserte samvirkeformer med frivillige organisasjoner, og

3) å støtte økonomisk en fortjenestefri produksjon av velferdsytelser.

I Innst. S. nr. 101 (1998–99) blir det konstatert at det er bred politisk enighet omkring ovennevnte prinsipper. Bakgrunnen for klargjøringen av disse grunnsynene var dels å etablere overordnede normer som tildelinger til, og samhandling med, frivillig virke kan forankres i.

Dels var også hensikten å tydeliggjøre hvilke grunnpremisser som gjelder for statens samhandling med de frivillige organisasjonene. En slik premiss er kravet om fortjenestefrihet som, slik det er gjort rede for ovenfor, innebærer eierformer der ressursene kommer organisasjonen til gode, og ikke kan tappes som privat profitt.

Intensjonen i St. meld. nr. 27 (1996–97) og i St. meld. nr. 44 (1997–98) var å styrke de lokale, medlemsbaserte aktivitetene i de frivillige organisasjonene. Dette innebærer at statlige ressurser bør fordeles slik at de kommer det lokale foreningslivet til gode.

Anvendt på idrettsfeltet setter disse intensjonene fra Stortinget søkelyset på det lokale, frivillige idrettslivet, og dets vekstvilkår i morgendagens samfunn. For Regjeringens idrettspolitikk blir det i framtiden et prioritert mål å styrke det frivillige, lokale idrettsarbeidet. Det er fire hovedgrunner til denne prioriteringen:

  • De lokale, frivillige organiserte idrettsaktivitetene gir en rekke sosiale gevinster, som kommer i tillegg til de idrettslige. Frivillig idrettsorganisering bidrar til å styrke lokalt fellesskap, og skaper sosiale bånd mellom foreldre, naboer, utøvere og andre deltakere.

  • Den frivillige idretten gir trening i demokratiskesamhandlingsformer . Det er Regjeringens syn at dersom de frivillige og sivile demokratiske institusjonene svekkes, vil også den allmenne interessen for demokratisk deltakelse svekkes.

  • Den frivillige organiserte idretten gir selv betydelige tilskudd til egen drift, i form av ubetaltinnsats . En vesentlig del av denne innsatsen er rettet inn mot driften av aktiviteten og organisasjonen.

  • Den medlemsbaserte idretten har tradisjonelt vært basert på en fortjenestefri organisasjonsform .

Sett under ett gir disse premissene en tydelig retning for Regjeringens framtidige idrettspolitikk. Idrett som drives i lokale frivillige medlemsbaserte foreninger skal prioriteres. Det er imidlertid ikke alle som finner et tilfredsstillende aktivitetstilbud innenfor den organiserte idretten, og mange velger derfor å drive fysisk aktivitet i egenorganiserte former. Regjeringen anser det derfor som viktig at statlige midler til idrettsformål også bidrar til å sikre muligheten for egenorganisert fysisk aktivitet for befolkningen.

1.4 Disposisjon

Kapittel 2 inneholder Regjeringens forslag og konklusjoner, samt et innholdsmessig sammendrag.

I kapittel 3 og 4 beskrives sentrale utviklingstrekk på idrettsområdet, med vekt på perioden etter at forrige idrettsmelding ble behandlet i 1992. For å kunne utrede og fremme forslag til en framtidig statlig politikk på idrettsområdet, er det nødvendig å gi en oppdatert virkelighetsbeskrivelse. De utviklingstrekk som preger samfunns- og organisasjonslivet ved inngangen til det 21. århundre, må ligge til grunn for analysen av statens posisjon på dette området. Sentrale elementer i en slik beskrivelse er en gjennomgang av statlig organisering og målsettinger innenfor områdene idrett og fysisk aktivitet. Videre inneholder kapitlene en gjennomgang av utviklingen på sentrale områder innen idrettsområdet, i særlig grad aktivitets- og anleggsutviklingen.

I kapittel 5 klargjøres mål og områder som er særlig viktige for den statlige idrettspolitikken. Det foretas videre en avgrensning av virksomhetsområder og organisasjonsformer hvor statlig medvirkning er uaktuelt.

De overordnede målsettinger og virkemidler, leder over i en mer konkret diskusjon om framtidig statlig politikk på anleggs- og aktivitetsområdet i kapittel 6 og 7.

Organiseringen av statlig medvirkning på området idrett og fysisk aktivitet, tas opp i kapittel 8. Dette innebærer en redegjørelse for økonomiske og administrative konsekvenser av forslagene i meldingen.

Til dokumentets forside