Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

St.meld. nr. 2 (1997-98)

Revidert nasjonalbudsjett 1998

Til innholdsfortegnelse

1 Hovedtrekkene i den økonomiske politikken og utviklingen

Regjeringen legger med dette fram meldingen om Revidert nasjonalbudsjett 1998. Meldingen er utarbeidet i samarbeid med de enkelte departementene og bygger på opplysninger mottatt til og med 13. mai.

Regjeringens økonomiske politikk skal legge til rette for arbeid til alle og en forvaltning av landets ressurser og miljøet som er forsvarlig i et langsiktig perspektiv. Oljeformuen må forvaltes slik at den også kommer kommende generasjoner til gode, og slik at det ikke skapes for sterkt press i norsk økonomi. Regjeringen legger vekt på å utvikle alle deler av landet og vil bruke virkemidler i den økonomiske politikken til å bremse den sentraliseringen som har funnet sted de siste årene.

Velferdssamfunnet skal utvikles videre, slik at alle i størst mulig grad gis trygghet og muligheter til utfoldelse i de ulike fasene av livet. Det skal sikre verdighet i alderdommen, behandling og pleie ved sykdom og økonomisk trygghet ved uførhet og arbeidsledighet. Dette forutsetter at det gis rom for en omfattende offentlig sektor i norsk økonomi.

En sunn økonomi er en nødvendig forutsetning for velferdssamfunnet. Den økonomiske politikken må derfor bidra til en stabil økonomisk utvikling, og bygge på gode og stabile rammebetingelser for næringslivet. Dette vil gi et langsiktig grunnlag for fortsatt høy sysselsetting og lav arbeidsledighet.

Regjeringens økonomiske politikker basert på følgende hovedelementer:

  • Finanspolitikken og den videre utbyggingen av oljesektoren brukes til å stabilisere utviklingen i innenlandsk etterspørsel etter varer og tjenester.

  • Pengepolitikken rettes inn mot å holde kronen stabil overfor europeiske valutaer.

  • Det inntektspolitiske samarbeidet skal bidra til moderat pris- og kostnadsvekst.

  • Strukturpolitikken skal bidra til at arbeidskraft, kapital og naturressurser utnyttes best mulig og til at en kan sikre en langsiktig bærekraftig utvikling, der det opprettholdes en spredt bosetting.

Den økonomiske politikken er utformet bl.a. i tråd med Sysselsettingsutvalgets tilrådninger.

Norge er inne i det sjette året på rad med sterk økonomisk vekst. I 1998 anslås BNP for Fastlands-Norgeå øke med 3,5 pst. og sysselsettingen med vel 50 000 personer. Fra 1993 til 1998 ligger det an til at BNP for Fastlands-Norge øker med nær 20 pst., sysselsettingen øker med mer enn 235 000 personer eller 11,6 pst. og arbeidsledigheten om lag halveres.

De enkelte elementene i politikken utgjør en helhet. Isolert sett har pengepolitikken, gjennom lave renter de siste årene, bidratt til å forsterke oppgangen i økonomien. Den stabile valutakursen har imidlertid samtidig vært en forutsetning for det inntektspolitiske samarbeidet, ved at det har vært en nær sammenheng mellom lønnsveksten og norske bedrifters kostnadsmessige konkurranseevne. Den har videre bidratt til forventninger om fortsatt lav inflasjon, ved at den norske kronen holdes stabil i forhold til valutakursen i land som legger vekt på prisstabilitet. Samtidig har finanspolitikken bidratt til å dempe oppgangen i norsk økonomi, og på den måten lettet gjennomføringen av inntektspolitikken.

På denne måten har den økonomiske politikken samlet bidratt til at oppgangen i norsk økonomi har vært rimelig balansert. Den kostnadsmessige konkurranseevnen er ikke svekket vesentlig de siste årene, slik det skjedde under oppgangskonjunkturene på 1970- og 1980-tallet. Prisstigningen har vært lav, og inntil i år har lønnsveksten ikke tiltatt vesentlig.

Det har imidlertid i den senere tiden vært klare tegn på økende press i norsk økonomi. Dette har kommet til syne i bl.a. økende kredittvekst, en rask vekst i eiendomsprisene, økende knapphet på arbeidskraft og stor tilflytting til sentrale strøk.

Presset i økonomien har bl.a. kommet til uttrykk gjennom de inntektsoppgjørenesom er gjennomført hittil i år. Det økonomiske opplegget for 1998 var basert på en gjennomsnittlig lønnsvekst fra 1997 til 1998 på 3½ pst. De lønnsavtaler og anbefalte meklingsforslag som foreligger i privat sektor peker i retning av at den gjennomsnittlige lønnsveksten i 1998 vil bli vesentlig høyere enn dette. Den sterkere lønnsveksten enn hos våre handelspartnere vil i år kunne bidra til en vesentlig svekkelse av norske bedrifters kostnadsmessige konkurranseevne. Samtidig vil en sterkere lønnsvekst bidra til en økning i prisstigningstakten.

I arbeidet med denne meldingen er det lagt til grunn en gjennomsnittlig lønnsvekstfra 1997 til 1998 på 5 pst. En kan imidlertid ikke se bort fra at lønnsveksten kan bli høyere enn dette. Den anslåtte lønnsveksten forutsetter at arbeidstakere og arbeidsgivere viser moderasjon i oppgjørene som gjenstår og i lokale lønnsforhandlinger. I lokale forhandlinger bør partene legge vekt på at de sentrale lønnstilleggene sammen med lønnsoverhenget inn i 1998 alene vil sikre en betydelig reallønnsvekst.

Prisstigningeni 1998 anslås nå til 2,6 pst. Dette er en liten oppjustering i forhold til anslaget i Tilleggsproposisjonen, som dels skyldes at det nå legges til grunn en sterkere lønnsvekst og dels at det foreslås å øke avgiften på elektrisk kraft. En gjennomsnittlig lønnsvekst på 5 pst. vil, med den anslåtte prisstigningen, gi en reallønnsvekst på nesten 2½ pst. i 1998.

Den sterke reallønnsveksten bidrar, sammen med den sterke veksten i sysselsettingen, til en meget sterk økning i husholdningenes disponible realinntekter. Inntektsveksten antas å føre til at det private forbruket øker noe mer enn tidligere anslått.

Den sterke inntektsveksten kan også føre til forventninger om høye framtidige inntekter. Dette kan etter hvert bidra til at en mindre del av husholdningenes inntekter spares, slik det skjedde på midten av 1980-tallet. De senere årenes kraftige økning i husholdningssektorens netto finansformue, stigende boligpriser og et lavt rentenivå forsterker faren for lavere sparing i husholdningssektoren. Høyere privat konsumetterspørsel og sterk prisstigning på fast eiendom vil i tillegg kunne bidra til økte investeringer, særlig i boliger og forretningsbygg.

Den sterke etterspørselsveksten kommer særlig til syne i arbeidsmarkedet,som er blitt markert strammere i alle deler av landet og innenfor en rekke yrker. Sysselsettingen økte med hele 64 000 personer fra 1. kvartal i fjor til 1. kvartal i år, ifølge arbeidskraftundersøkelsen (AKU) fra Statistisk sentralbyrå. Dette er vesentlig mer enn tidligere anslått. Arbeidsledigheten har de siste månedene avtatt meget sterkt. I 1. kvartal var 3,3 pst. av arbeidsstyrken arbeidsledige ifølge sesongjusterte AKU-tall, mot 4,1 pst. som gjennomsnitt for 1997. Den 13. mai var det registrert under 53 000 helt ledige personer ved arbeidskontorene. Dette er 20 900 færre enn for ett år siden. Samtidig har antallet ledige stillinger den siste tiden økt enda noe raskere enn gjennom fjoråret.

Dersom ikke presset i norsk økonomi dempes og kostnadsveksten igjen kommer ned på linje med våre handelspartnere, vil det ha flere uheldige virkninger:

  • Industri og annen konkurranseutsatt virksomhet blir bygd ned fordi den taper pris- og kostnadsmessig konkurransedyktighet, og fordi tilliten til at det vil være varig lønnsomt å investere i slik virksomhet i Norge kan bli svekket.

  • Virksomhet som er mer skjermet mot konkurranse fra utlandet, bl.a. varehandelen, restaurantbransjen og annen tjenesteyting som retter seg mot det private forbruket, kan i en periode oppleve sterk vekst og høy lønnsomhet. En må imidlertid regne med betydelige avskallinger om noen år dersom veksten nå blir for sterk.

  • Priser på boliger og annen eiendom vil fortsette å vokse sterkt i en periode, med betydelig fare for påfølgende prisfall og høye tap i finansnæringen.

  • Nedbygging av konkurranseutsatt virksomhet og vekst i skjermet virksomhet kan føre til økt sentralisering.

  • Svekket utenriksøkonomi og, etter noen tid, svekkede offentlige finanser vil øke landets avhengighet av framtidige oljeinntekter.

Det er viktig å unngå at lønnsveksten fester seg på et høyt nivå og at prisstigningen igjen tiltar. Dette krever at tarifftilleggene i årene som kommer blir vesentlig lavere enn i år og at lønnsglidningen begrenses.

Erfaringer både fra Norge og andre land viser at det er svært krevende å få lønns- og prisveksten ned dersom den først har festet seg på et høyt nivå, og at dette ofte krever tiltak som medfører høy arbeidsledighet over en lang periode. Regjeringen ser det som den viktigste oppgaven i den økonomiske politikken å unngå at Norge igjen kommer inn i en slik utvikling. Det er derfor nødvendig med tiltak nå for å redusere presset i norsk økonomi.

Etter den kraftige oppgangen på midten av 1980-tallet bidro selvregulerende mekanismer i den private sektoren til å kjøle ned økonomien. Oppgangen var drevet av en sterk økning i nettogjelden i husholdningene og foretakene. Sammen med en betydelig økning i realrenten utløste dette et stort behov i bedriftene og husholdningene for å styrke den finansielle formuesstillingen. Dette bidro til å redusere den innenlandske etterspørselen etter varer og tjenester. Videre førte oljeprisfallet i 1986 og den meget sterke importveksten til et betydelig underskudd i utenriksøkonomien. Ubalansene bidro til at det ble nødvendig å holde det norske rentenivået vesentlig høyere enn rentenivået i utlandet for å skape balanse i valutamarkedet.

Situasjonen i norsk økonomi er nå på mange måter annerledes enn på midten av 1980-tallet. Husholdningssektoren har i flere år hatt en betydelig finansiell sparing og er i en situasjon med nettofordringer som svarer til om lag 50 pst. av årlige inntekter. Foretakssektorens finansielle stilling synes også å være bedre enn på midten av 80-tallet. En kan derfor ikke regne med at det er et generelt behov for finansiell konsolidering som vil bidra til å bremse etterspørselen fra husholdninger og foretak i nær framtid. I tillegg har Norge nå et betydelig overskudd i utenriksøkonomien. I denne situasjonen vil forholdene på valutamarkedet trolig ikke kreve vesentlig høyere renter i Norge enn i utlandet, slik som fra midten av 1980-tallet.

Dersom veksten i norsk økonomi ikke bremses gjennom innstramminger i den økonomiske politikken, må en derfor regne med at det vil kunne ta lang tid før selvregulerende mekanismer i privat sektor bidrar til lavere vekst. I så fall kan det oppstå betydelige ubalanser, med påfølgende langvarig økonomisk tilbakeslag og økning i arbeidsledigheten. De langsiktige skadevirkningene vil bli større jo lenger man venter med å iverksette innstrammingstiltak i den økonomiske politikken.

Regjeringen har, ved å forskyve oljeinvesteringene for alle funn under vurdering som trenger godkjennelse av myndighetene, bidratt til å redusere investeringsnivået med i utgangspuktet om lag 5 mrd. kroner i 1998 og 11 mrd. kroner i 1999. Regjeringen legger nå fram forslag om ytterligere innstramminger i den økonomiske politikken. I tillegg iverksetter Regjeringen tiltak for å sikre soliditeten i finansinstitusjonene, noe som samtidig kan bidra til å dempe utlånsveksten noe.

Det foreslås å innføre en midlertidig konjunkturavgift på 5 pst. på investeringeri bygg og anlegg mv. som foretas i skattepliktig næringsvirksomhet, for å dempe presset i bygge- og anleggssektoren. Avgiften legges på investeringer i bygg og anlegg mv. som er ervervet etter 1. januar 1999, og der kontrakt er inngått etter 15. mai 1998.

Det foreslås i tillegg å innføre en midlertidig tvungen avsetningsordningfor skattepliktig næringsvirksomhet med virkning fra 1. juli 1998. Ordningen skal også gjelde i 1999. Det foreslås at alle skattepliktige arbeidsgivere skal innbetale 2 pst. av lønn og annen godtgjørelse til arbeidskraft, til en konto i Norges Bank. Midlene skal ikke være rentebærende og bindes i inntil 5 år før de blir tilbakebetalt. Ordningen tar sikte på å redusere presset i arbeidsmarkedet og dempe det økende lønnspresset.

Den ekstra arbeidsgiveravgiftenpå lønnsinntekter over 16 G, dvs. på lønnsinntekter over 680 000 kroner, foreslås økt. For 1998 foreslås satsen økt fra 10 pst. til 12,5 pst., noe som tilsvarer en økning på 5 prosentpoeng for annet halvår 1998. En videreføring av denne økningen i 1999 tilsier at satsen for 1999 blir 15 pst. Forslag for 1999 vil bli fremmet i budsjettet til høsten. Bakgrunnen for forslaget er at Regjeringen ser et klart behov for tiltak som kan bidra til større moderasjon i lederlønningene.

Regjeringen foreslår enkelte innstramminger i delingsmodellen,hovedsakelig for liberale yrker. Tiltakene bidrar til å forenkle delingsmodellen og har gunstige fordelingsvirkninger. Følgende endringer foreslås:

  • Taket for beregnet personinntekt på 75 G (om lag 3,2 mill. kroner) for liberale yrker, f.eks. advokater, meglere, konsulenter, leger mv., foreslås opphevet.

  • Kravet om at arbeidsinnsatsen må være over 300 timer årlig for at en person skal regnes som aktiv eier, foreslås opphevet for liberale yrker.

  • Ved vurderingen av delingsplikt skal særskilt arbeidsgodtgjørelse til aktive deltakere i deltakerlignede selskaper regnes med i deres andel av overskuddet.

Regjeringen foreslår å øke elektrisitetsavgiftenmed 2,9 øre/kWh med virkning fra 1. juli 1998. For å unngå at denne økningen skal føre til overgang fra elektrisitet til olje og dermed til økt forurensing, foreslås det å innføre en grunnavgift på 21,5 øre pr. liter på all avgiftsbelagt mineralolje som ikke omfattes av autodieselavgiften. I lys av anbefalingene fra energiutredningen, vil Regjeringen foreta en ny vurdering av dagens fritak for industri og bruk av kraft i elektrokjeler i budsjettet for 1999.

Regjeringens forslag til skatte- og avgiftsendringer anslås å gi en merinntekt på om lag 700 mill. kroner i statsbudsjettet for 1998. Økningen i påløpte skatter og avgifter for 1998 er drøyt 1,3 mrd. kroner, mens den påløpte virkningen for 1999 anslås til 3,5-4 mrd. kroner.

Det foreslås nå utgiftsøkningerpå statsbudsjettet for 1998 på om lag 2,8 mrd. kroner, dels som følge av økte anslag for utgiftene under folketrygden og økte utgifter forbundet med et høyere antall asylsøkere enn tidligere lagt til grunn, og dels for å finansiere økte satsinger på enkelte områder. Utgiftene under folketrygden foreslås økt med 1 150 mill. kroner og utgiftene knyttet til asylsøkere med 375 mill. kroner. Blant de økte satsingene er 671 mill. kroner til videreføring av Norges fredsbevarende styrker i Bosnia og Libanon og 25 mill. kroner til ny energiteknologi og bioenergi.

Det foreslås økte bevilgninger til helsesektoren, som et første ledd i flerårige planer som fremmes samtidig med denne meldingen. Planene omfatter anskaffelse av utstyr i norske sykehus, en nasjonal kreftplan og en opptrappingsplan for psykisk helse. For 1998 foreslås det å øke bevilgningene med 300 mill. kroner til sykehusutstyr, med 60 mill. kroner til tiltak mot kreft og med 20 mill. kroner til psykiatri.

Det foreslås bevilget 72 mill. kroner til tilrettelegging for krengetog. Sammen med midler som allerede er bevilget til dette formålet og midler som er overført fra andre tiltak, vil det samlet stå 243 mill. kroner til disposisjon i 1998 til tilrettelegging for krengetog. Regjeringen vil senere i år fremme forslag om å erstatte beslaglagt jødisk eiendom i Norge under 2. verdenskrig. Regjeringen foreslår videre å bevilge 253 mill. kroner til leie av sendemannsboligen i London.

I tillegg har Regjeringen tidligere i år foreslått utgiftsøkninger på til sammen om lag 2,1 mrd. kroner. I dette beløpet inngår utgifter til kjøp av jernbanestrekningen Gardermoen-Eidsvoll på 1,7 mrd. kroner. Denne utgiften gjelder aktivitet i tidligere år og foreslås ikke dekket inn.

Regjeringen foreslår at mesteparten av de økte utgiftene dekkes inn ved reduserte utgifterpå andre områder, ved avgiftsøkninger og ved økning i andre inntekter. Utgiftsreduksjonene omfatter bl.a. en lavere bevilgning til arbeidsmarkedstiltak, en økning i arbeidsgiverperioden i sykelønnsordningen med 3 dager fra 1. september og utsettelser av statlige byggeprosjekter. Det foreslås videre en omlegging av bevilgningssystemet for tilskudd til bygging av omsorgsboliger og sykehjemsplasser i kommunene, ved at oppstartingstilskuddene bevilges ut fra anslag over utbetalinger av tilskudd i det enkelte budsjettåret, i stedet for tilsagnsvolumet i det enkelte år. Tilsagn om oppstartingstilskudd forventes å utvikle seg i samsvar med handlingsplanen for eldreomsorg. Utbetalingene av tilskudd forventes imidlertid å bli lavere i 1998 enn lagt til grunn i handlingsplanen, som følge av at utbyggingsprosjektene ferdigstilles senere enn tidligere antatt. Omleggingen av bevilgningssystemet og forsinket ferdigstillelse gir grunnlag for å redusere bevilgningene i statsbudsjettet for 1998 med 1 150 mill. kroner. Samtidig vil dette føre til tilsvarende økte utgifter i kommende budsjettår.

De foreslåtte utgiftsreduksjonene i 1998 utgjør til sammen 2,1 mrd. kroner. De foreslåtte inntektsøkningene beløper seg til om lag 800 mill. kroner, hvorav inntektsøkningene utenom avgiftene utgjør 100 mill. kroner. Forslagene er omtalt nærmere i St prp nr 65 (1997-98) Omprioriteringer og tilleggsbevilgninger på statsbudsjettet 1998.

Selv om det er betydelige overskudd i utenriksøkonomien og på statsbudsjettet, er norsk økonomi fortsatt sårbar for fall i oljeprisen.Gjennomsnittlig oljepris i 1997 var 137 kroner pr fat, mens det vedtatte budsjettet for inneværende år er basert på en oljepris på 125 kroner. Gjennomsnittlig oljepris hittil i år har vært 105 kroner pr fat, mens oljeprisen 13. mai var 109 kroner pr fat. I denne meldingen er det lagt til grunn en gjennomsnittlig oljepris på 110 kroner pr fat i 1998. Samtidig nedjusteres anslaget for oljeproduksjonen, dels som følge av nye anslag og dels som følge av de produksjonsbegrensningene som er vedtatt. Anslaget for statens netto kontantstrøm fra oljevirksomhet reduseres med disse forutsetningene fra 87 mrd. kroner i vedtatt budsjett til 60 mrd. kroner nå. Dette understreker betydningen av at budsjettpolitikken underlegges krav til langsiktighet, der det tas høyde for at den framtidige oljeprisen er usikker.

Hovedtrekkene i finanspolitikkener:

  • En finanspolitisk innstramming, målt ved endringen i det olje-, rente- og aktivitetskorrigerte budsjettunderskuddet, tilsvarende snaut ½ pst. av BNP for Fastlands-Norge. Dette er ¼ prosentenhet mer enn i det budsjettopplegget Stortinget vedtok i desember. Den beregnede økningen har bl.a. sammenheng med at høyere anslag for lønnsveksten og for sysselsettingsveksten fører til at lønnsinntektene utgjør en større andel enn tidligere anslått av de samlede inntektene som opptjenes i fastlandsøkonomien. Dels fordi lønns- og kapitalinntekter beskattes med ulike satser og betales inn på ulike tidspunkter, og dels som følge av progresjonen i personbeskatningen, fører denne omfordelingen i seg selv til økte skatteinntekter. Det korrigeres ikke for økte skatteinntekter som skyldes slike strukturelle endringer ved beregningen av den olje-, rente- og aktivitetskorrigerte budsjettindikatoren.

  • En reell, underliggende vekst i statsbudsjettets utgifter på vel 1¾ pst. fra 1997 til 1998, tilsvarende om lag 7 mrd. kroner.

  • En reell økning i skatte- og avgiftsnivået for Fastlands-Norge, medregnet barnetrygden, på 3,2 mrd. kroner målt i påløpt verdi fra 1997 til 1998. Budsjettvirkningen i 1998 for stat og kommuner anslås til om lag 2,2 mrd. kroner.

  • Et oljekorrigert budsjettunderskudd på 12,9 mrd. kroner, som er om lag 6,6 mrd. kroner lavere enn i vedtatt budsjett. Det lavere underskuddet, som innebærer tilsvarende mindre bruk av oljeinntekter på statsbudsjettet, skyldes i all hovedsak sterkere vekst og dermed høyere skatte- og avgiftsinngang fra fastlandsøkonomien enn tidligere anslått.

Fratrukket overføringen til statskassen på 12,9 mrd. kroner anslås avsetningen til Statens petroleumsfond til 46,9 mrd. kroner, som er 20,9 mrd. mindre enn i vedtatt budsjett. Dette må ses i sammenheng med at netto kontantstrømmen fra olje nå anslås vesentlig lavere. Inklusive renteinntekter og utbytte i fondet på til sammen 5,2 mrd. kroner anslås det samlede overskuddet i statsbudsjettet og petroleumsfondet til 52,1 mrd. kroner.

Offentlig forvaltnings nettofinansinvesteringer, som svarer til overskuddsbegrepet i Maastricht-kriteriet, anslås til 58,1 mrd. kroner eller 5,2 pst. av BNP i 1998. Bruttogjelden, slik den måles etter Maastricht-kriteriene, anslås til vel 300 mrd. kroner eller 27 pst. av BNP ved utgangen av 1998.

Finanspolitikken er nærmere omtalt i avsnitt 3.1.

Stats- og regjeringssjefene i EU besluttet 3. mai at alle EU-landene unntatt Storbritannia, Sverige, Danmark og Hellas, skal delta i Den økonomiske og monetære union(ØMU) fra starten 1. januar 1999. Disse landene vil fra da av ha en felles valuta, euro, med felles pengepolitikk som utøves av Den europeiske sentralbanken. Samtidig ble det i et kommuniké fra finans- og økonomiministrene, sentralbanksjefene, Det europeiske monetære institutt og Europakommisjonen, varslet at de bilaterale vekslingskursene mellom deltakerlandene i valutaunionen vil bli satt lik de gjeldende bilaterale sentralkursene innenfor ERM-samarbeidet når euroen innføres 1. januar neste år.

Opprettelsen av ØMU vil kunne bety mye for den økonomiske utviklingen i deltakerlandene. For at ØMU skal fungere godt, kreves større samordning av den økonomiske politikken blant deltakerlandene enn i dag og stor omstillingsevne i arbeidsmarkedene. Nasjonalstatene vil imidlertid ikke lenger kunne anvende renten og valutakursen i den økonomiske politikken, heller ikke når enkeltland rammes av store økonomiske forstyrrelser. Den nye, politisk uavhengige, europeiske sentralbanken vil få stor innflytelse på den økonomiske politikken i ØMU-landene.

Iverksettelsen av ØMU vil trolig ha begrensede direkte økonomiske virkninger for Norge. De viktigste direkte virkningene vil komme i form av sterkere konkurranse og ved at bedrifter som har omfattende transaksjoner med ØMU-området, kan få noe lavere kostnader og redusert valutakursusikkerhet. Blant enkeltnæringer vil særlig finansnæringen kunne bli påvirket. I tillegg vil norsk økonomi bli påvirket av den makroøkonomiske utviklingen i ØMU-landene, jf. ovenfor, ved at ØMU-landene er blant Norges viktigste handelspartnere. Det er også i Norges interesse at ØMU bidrar til at den økonomiske utviklingen i disse landene blir stabil og god.

Etableringen av valutaunionen betyr ikke at de generelle rammebetingelsene for den økonomiske politikken i Norge endres vesentlig. Hovedutfordringene og -avveiningene i den økonomiske politikken påvirkes derfor ikke i særlig grad.

Det forholdet at 11 europeiske valutaer neste år erstattes av euro innebærer heller ingen vesentlige endringer i rammebetingelsene for norsk penge- og valutapolitikk. Avveiningene i valget mellom stabil eller flytende valutakurs og i spørsmålet om å stabilisere kronen mot en handelsveid kurv eller mot europeiske valutaer, vil ikke være vesentlig annerledes etter etableringen av ØMU.

Regjeringen legger vekt på kontinuitet i pengepolitikken. I henhold til gjeldende retningslinje for pengepolitikken, som er nedfelt i valutakursforskriften etter § 4 i sentralbankloven, skal pengepolitikken rettes inn mot stabilitet i kronens verdi målt mot europeiske valutaer. Regjeringen legger derfor til grunn at denne retningslinjen vil bli videreført også etter at den europeiske valutaunionen trer i kraft neste år. Dette er i tråd med tilrådningen fra et flertall i Norges Banks hovedstyre.

Statens petroleumsfonder et viktig instrument i forvaltningen av statens finansielle sparing. Når oljeformuen reduseres gjennom løpende utvinning, motsvares det av eksportinntekter som for en stor del går inn i statskassen som skatteinntekter og som inntekter knyttet til statens eierandeler på kontinentalsokkelen. En del av disse inntektene brukes over statsbudsjettet, dels til å bygge opp produksjons- og kunnskapskapital for å styrke vår framtidige produksjonsevne, og dels til å finansiere løpende offentlig konsum og overføringer til private. En vesentlig del av oljeinntektene bør spares i form av finansinvesteringer. Petroleumsfondet er opprettet for dette formålet.

Ved utgangen av 1997 utgjorde fondet vel 115 mrd. kroner. Med virkning fra årsskiftet ble forskriften for forvaltningen av fondet endret. Mens fondet tidligere var investert etter om lag de samme retningslinjene som for Norges Banks valutareserver, dvs. hovedsakelig i statspapirer, er deler av fondet nå investert i egenkapitalinstrumenter. Regjeringen legger til grunn at denne forvaltningsstrategien skal videreføres.

Regjeringen har arbeidet med å supplere retningslinjene for forvaltning av petroleumsfondet, med sikte på økt vekt på menneskerettighets- og miljøhensyn. Når det gjelder retningslinjer for etikk og menneskerettigheter, har Regjeringen vurdert flere alternativer. Så langt har en ikke funnet måter å gjøre dette på som oppfyller de krav som må stilles til klarhet, konsistens og praktiserbarhet, og som således kan anbefales for Stortinget. Regjeringen vil arbeide videre med en løsning der en legger miljøhensyn til grunn ved investeringene, eventuelt ved å skille ut en mindre del av fondets portefølje og legge særskilte restriksjoner på investeringsvalgene innenfor denne delporteføljen, med utgangspunkt i nærmere definerte miljøkriterier. Slike kriterier må bygge på objektive, lett identifiserbare forhold.

Statens petroleumsfond kan i dag bare investeres i land med velfungerende og likvide finansmarkeder med betryggende selskaps-, børs- og verdipapirlovgivning. I forskriften er investeringsområdet på denne bakgrunn begrenset til en liste på i alt 21 land. Etter Regjeringens vurdering vil det være naturlig å gjennomgå denne listen med tanke på å utvide antall land petroleumsfondet kan investere i. For det første kan det tenkes at flere land etter hvert vil oppfylle de kriteriene som er satt for selskaps-, verdipapir- og børslovgivning. For det annet kan det vise seg hensiktsmessig å inkludere enkelte land som er på vei mot fullt utviklede og velregulerte markeder. Land det vil være aktuelt å vurdere i denne sammenhengen er bl.a. Sør-Afrika og enkelte land i Øst-Europa, Sør-Amerika og Asia. Regjeringen legger også vekt på at en ved å investere deler av fondet i disse landene kan bidra positivt til den økonomiske utviklingen og dermed til å styrke utviklingen mot større demokrati og bedre menneskerettigheter. Det må imidlertid legges stor vekt på at de aktuelle landene oppfyller minimumskrav til verdipapirmarkedenes funksjonsmåte, slik at forvaltningen av fondet kan foregå på en betryggende måte. Regjeringen vil vurdere dette nærmere med sikte på å komme tilbake til saken i løpet av neste år. En endring av landlisten kan da eventuelt iverksettes med virkning fra 1. januar 2000.

I lys av den sterke sysselsettingsveksten og pressproblemene på arbeidsmarkedet foreslår Regjeringen at bevilgningen under beredskapsplanen reduseres med 258,5 mill. kroner for inneværende år. Det gir rom for et gjennomsnittlig tiltaksnivå på 15 000 plasser for 1998, som er 2 500 plasser færre enn i vedtatt budsjett. I annet halvår legges det opp til et gjennomsnittlig tiltaksnivå på 10 000 plasser. I lys av den sterkt bedrede sysselsettingssituasjonen for ungdom, går Regjeringen videre inn for å avvikle den særlige tiltaksinnsatsen overfor ungdom i alderen 20-24 år. Langtidsledige i denne aldersgruppen vil bli prioritert på lik linje med andre langtidsledige. Arbeidsmarkedstiltakenemå støtte opp under formidlingsvirksomheten, ved at det gis høy prioritet til kvalifiseringstiltak rettet mot å redusere flaskehalsproblemene i arbeidslivet. Videre er det viktig at regelen om at arbeidsledige skal ta tilvist arbeid praktiseres strengt.

Inntektene i kommuneforvaltningenhar økt betydelig de siste årene. Fra 1988 til 1997 anslås den reelle veksten i kommunesektorens inntekter til vel 40 mrd. kroner, eller reelt om lag 2,7 pst. pr år i gjennomsnitt. Økningen må bl.a. ses i sammenheng med at kommunesektoren har fått utvidede oppgaver, bl.a. reformen for psykisk utviklingshemmede og undervisningsreformene i 1994 og 1997. Nedgangen i renteutgiftene i perioden har også skapt rom for bruk av midler til andre formål. I 1997 utgjorde renteutgiftene om lag 2½ pst. av samlede inntekter, mens tilsvarende tall i 1988 var om lag 5½ pst.

Realveksten i kommunesektorens inntekter fra 1996 til 1997 anslås nå til om lag 4½ pst. Dette er betydelig høyere enn lagt til grunn i det vedtatte statsbudsjettet for 1997, og skyldes både økte bevilgninger gjennom året og høyere skatteinntekter enn det som ble anslått der.

De endrede anslagene for utviklingen i norsk økonomi som legges fram i denne meldingen og Regjeringens forslag til endringer på statsbudsjettet i St prp nr 65 (1997-98), medfører følgende inntektsendringer for kommuneforvaltningen:

  • Realverdien av inntektene reduseres med om lag 2 mrd. kroner som følge av anslått høyere lønnsvekst.

  • Anslåtte skatteinntekter er oppjustert med vel 1,6 mrd. kroner. Dette skyldes i hovedsak høyere lønnsvekst og sterkere sysselsettingsvekst.

  • Anslaget for gebyrinntektene er oppjustert med vel 150 mill. kroner.

  • Utenom eldresatsingen foreslås det økte bevilgninger til kommunesektoren på netto om lag 250 mill. kroner.

Til sammen medfører disse endringene i anslag og bevilgninger en økning av kommunesektorens realinntekter på om lag 50 mill. kroner i 1998 sammenliknet med forutsetningene i det vedtatte budsjettet. For øvrig foreslås det at bevilgningen av tilskudd til bygging av omsorgsboliger og sykehjemsplasser reduseres med 1 150 mill. kroner i 1998. Dette skyldes en budsjetteknisk omlegging, og påvirker ikke oppstartingen av byggingen av omsorgsboliger og sykehjemsplasser i kommunene. Medregnet denne budsjettomleggingen anslås realveksten i kommunesektorens samlede inntekter fra 1997 til 1998 til om lag 1 pst. Uten budsjettomleggingen ville vekstanslaget ha vært vel ½ prosentenhet høyere.

Som et bidrag til å styrke finansinstitusjonenes soliditeti en periode med høy utlånsvekst, særlig i bankene, har Finansdepartementet besluttet å redusere omfanget av den særlige begunstigelsen som kapitaldekningsregelverket for finansinstitusjoner gir for boliglån. Grensen for halv risikovekting av boliglån senkes fra 80 pst. til 60 pst. av forsvarlig verdigrunnlag. Departementet har videre besluttet å gi Kredittilsynet retningslinjer for en innstramming i vilkårene for godkjenning av ny, tidsbegrenset lånekapital, som i hovedsak ikke bør gis dersom kjernekapitaldekningen er under 7 pst. I avsnitt 6.1.9 drøftes Kredittilsynets hjemler for å foreta inngrep overfor finansinstitusjoner dersom soliditeten vurderes som uforsvarlig.

Regjeringen mener videre at det vil være aktuelt å øke det generelle minstekravet til kjernekapital for finansinstitusjoner hvis den høye utlånsveksten vedvarer eller tiltar.

Til toppen
Til dokumentets forside