13 Schengen-landene og tredjelands forbindelser
Innen Schengen-samarbeidet har det vært etablert en arbeidsgruppe for å følge opp henvendelser fra tredjeland som ønsker informasjon om Schengen-samarbeidet eller annen kontakt om Schengen-spørsmål. Her vises til nærmere omtale i St prp nr 42 (1996-97) punkt 4.2.
Sekundært Schengen-regelverk vedtatt fra og med 19 desember 1996.
13.1 Erklæring om retningslinjer for kontakter med tredjeland Sch/Com-ex (97) decl 2, datert 25.04.1997
Det ble ansett å foreligge behov for slike retningslinjer grunnet et økende antall henvendelser fra tredjeland som ønsket opplysninger om eller søkte samarbeid med Schengen-landene. Gjennom denne erklæringen godkjenner eksekutivkomiteen retningslinjer for Schengen-formannskapets og Schengen-sekretariatets opptreden i forhold til tredjeland slik de framgår av note Sch/IV (97) 1 rev, datert 25 februar 1997.
Her slås fast at utenrikspolitikk er Schengen-landenes eksklusive kompetanse. Det følger av retningslinjene at formannskapet skal ha ansvar for kontakter som krever politisk analyse, og at de øvrige land som deltar i samarbeidet skal informeres om alle slike kontakter med tredjeland. Sekretariatet kan gi faktisk og generell informasjon. Dette gjelder også i forhold til pressekontakter.
Betydning for Norge
Erklæringen har ikke berørt norske forhold.
Videreføring i EU
Integreringen kan ventes å føre til at tredjelands henvendelser om Schengen-samarbeidet fortrinnsvis vil bli rettet til EU og derved bli en del av EUs tredjelandskontakter. Slike henvendelser vil ventelig også bli sett i sammenheng med EUs utvidelsesprosess. Det er derfor grunn for å anta at erklæringen ikke blir videreført i EU.
13.2 Erklæring om kontakter med de sentral- og østeuropeiske land SCH/Com-ex (97) decl 7, datert 24.06.1997
Erklæring vedtatt av eksekutivkomiteen 24 juni 1997 som godkjenner retningslinjer for Schengen-formannskapets kontakter med sentral- og østeuropeiske land, inkludert Russland og de baltiske stater. Bakgrunnen var et økende antall henvendelser fra slike land som søkte samarbeid eller informasjonsutveksling med Schengen-landene, særlig om innvandrings- og visumpolitikk. Det følger av erklæringen at hensikten ikke var å institusjonalisere slike kontakter med de aktuelle landene, men å gi en prosedyre for Schengen-formannskapets opptreden for å unngå å duplisere arbeid i EU.
En note gir nærmere retningslinjer for kontakter med sentral- og østeuropeiske land. Det sies i retningslinjene at kontakter med de aktuelle land ikke kan sees isolert fra de kontakter EU har med disse landene, og ikke må gå på tvers av den strukturerte dialogen i tredje søyle i EU. Kontaktene skal begrenses til de land som selv tar initiativ til dette, og fortrinnsvis ta sikte på å klarlegge deres intensjoner i forhold til Schengen. Medlemskap eller observatørstatus i Schengen for disse landene ble ikke ansett aktuelt.
Betydning for Norge
Erklæringen har ikke i berørt norske forhold.
Videreføring i EU
Integreringen av Schengen i EU har medført at for de sentral- og østeuropeiske søkerlandene til EU, er deres status som søkerland nå avgjørende for kontaktene med dem også i forhold til Schengen-samarbeidet. De vil som et av vilkårene for medlemskap måtte godta alt Schengen-regelverk, og gå inn som observatører i samarbeidet inntil de anses rede til å delta fullt ut. Det er grunn for å anta at erklæringen ikke blir videreført i EU.