10 Internasjonalt samarbeid

Det internasjonale arbeidet med å utvikle og å harmonisere regelverk har skutt fart på grunn av elektronisk handel. For Norge er særlig arbeidet innenfor EU/EØS sentralt da det meste som angår elektronisk handel også er relevant for det indre marked. Innenfor det nordiske samarbeidet og i OECD utredes spørsmål av relevans og betydning for Norge, og er viktige samarbeids- og diskusjonsarenaer. WTO utformer regelverk for internasjonal handel, og vurderer nå ev. endringer i regelverket som følge av elektronisk handel.

10.1 EU/EØS-samarbeidet

Elektronisk handel

Et sentralt dokument i forhold til kommende regulering av elektronisk handel vil sannsynligvis bli et forslag til direktiv om elektronisk handel.⁸⁸1

Da det kun er et forslag fra Kommisjonen og ikke de endelige løsningene, vil her bare kort nevnes de spørsmål som i dag drøftes i direktivet.

Bakgrunnen for forslaget er den usikkerheten som knytter seg til visse rettslige aspekter av elektronisk handel, blant annet opphavsrett, avtalerett, forbrukervern osv. I direktivet pekes det på at elektronisk handel er relativt nytt og at det er viktig å forhindre at reguleringen av elektronisk handel utvikles alt for hurtig slik at den ikke blir ordentlig gjennomtenkt og dermed ikke hensiktsmessig. Formålet med direktivet er ikke å lage nye regler, men å koordinere justeringer av gjeldende bestemmelser som ikke er tilpassede elektronisk handel.

Hovedformålet med direktivforslaget er å sikre etableringsrett, anerkjennelse og ansvarsfrihet for tilbydere av informasjonssamfunnstjenester innenfor visse rammer. «Informasjonssamfunnstjenester» er definert som enhver tjeneste som tilbys mot vederlag og over avstand med elektroniske hjelpemidler, og etter en individuell forespørsel fra en mottaker.

En sentral bestemmelse i forslaget er en lovvalgsklausul som angir prinsippet om at lovligheten av en informasjonssamfunnstjeneste bestemmes av senderlandets rett.⁸⁹2

Utgangspunktet er i hvilket land vedkommende tjenestetilbyder er etablert. Dermed forkastes alternative tilknytningspunkter som f.eks. den geografiske lokalisering av en tjenermaskin eller kjøpers oppholdssted. Det må imidlertid bemerkes at dette fortsatt er et forslag og at dette ikke er de endelige løsningene på spørsmålene.

Opphavsrett mv

Norge har gjennomført flere direktiver om opphavsrett og nærstående rettigheter i henhold til EØS-avtalen. I den grad disse har betydning for elektronisk handel, er det på den måten at de legger forholdene bedre til rette for slik handel. Dette bl.a. fordi direktivene har blitt til i en tid da digitaliseringsteknologien var vel kjent, og til dels var begrunnelsen for EU-reguleringen. Vedtatte EU-direktiver - som også er gjennomført i norsk rett - på området er:

• Direktiv 91/250/EØF om vern av datamaskinprogrammer.

• Direktiv 92/100/EØF om utleie- og utlånsrettigheter samt visse nærstående rettigheter.

• Direktiv 93/83/EØF om samordning av visse bestemmelser om opphavsrett og nærstående rettigheter i forbindelse med satellittkringkasting og kabelvideresending.

• Direktiv 93/98/EØF om harmonisering av vernetiden for opphavsrett og visse nærstående rettigheter.

• Direktiv 96/9/EF om vern av databaser.

Innenfor EØS arbeides det videre med å harmonisere opphavsrettslige regler. Mest aktuelt nå er et forslag til direktiv om harmonisering av visse aspekter av opphavsrett og beslektede rettigheter i informasjonssamfunnet. Formålet med direktivet er å skape en harmonisert og egnet rettslig ramme for opphavsretten for å fremme utviklingen av informasjonssamfunnet innenfor det indre marked, og derved øke konkurranseevnen i forhold til utnyttelse av immaterialrettslige goder ved ny teknologi. Også i denne sammenheng har Norge fremhevet at det er viktig at de nye reglene ikke er til hinder for en smidig og effektiv bruk av de digitale nett og at de gjeldende unntak fra den opphavsrettslige enerett også må kunne videreføres innenfor et regelverk som er harmonisert innenfor EU og EØS. Dersom direktivforslaget blir vedtatt, er det grunn til å tro at dette også vil bli en del av EØS-avtalen - og følgelig må det antakelig gjennomføres i norsk rett i løpet av den kommende tre-årsperidoden.

Elektronisk signatur

I mai 1998 la EU Kommisjonen frem et forslag til direktiv om felles rammeverk for elektroniske signaturer.⁹⁰3

Direktivet var en oppfølging av kommisjonens tidligere kommunikasjoner: «A European Initiative in Electronic Commerce»⁹¹4

og «Ensuring Security and Trust in Electronic Communication - Towards a European Framework for Digital Signatures and Encryption». Direktivets formål er å skape rammebetingelser for sikker elektronisk handel og således stimulere den økonomiske aktiviteten i dette markedet. For å oppnå dette er det blant annet viktig å sikre rettslig anerkjenning av elektroniske signaturer i medlemslandene og unngå at varierende nasjonal lovgivning er til hinder for fri flyt av tjenester.

I direktivet foreslås minimumskrav til elektroniske signaturer for å sikre legal anerkjennelse basert på et tilfredsstillende sikkerhetsnivå og fri flyt av tjenestene mellom medlemslandene. Videre foreslås minimumsregler for tjenesteleverandørens erstatningsansvar med hensyn til sertifikatenes innhold. Erstatningsreglene skal bidra til å sikre brukernes tillit til tjenestene og fremme utvikling av sikre løsninger.

Direktivet omfatter primært identitetssertifikater og stiller krav om ikke-diskriminering av elektroniske signaturer og at signaturer basert på sertifikater og tjenesteytere som oppfyller visse minstekrav skal anerkjennes på samme måte som håndskrevne signaturer. Det legges opp til en teknologinøytral regulering som skal kunne omfatte mer enn den teknologi som digitale signaturer er basert på.

Det blir ikke adgang til å innføre krav om forhåndsautorisasjon for å tilby sertifiserings-tjenester, men det vil være mulig for det enkelte medlemsland å etablere frivillige autorisasjonsordninger for å stimulere til tjenester av høy kvalitet gjennom bruk av såkalte kvalifiserte sertifikater. I den forbindelsen stilles en rekke krav til selve sertifikatet, tjenesteleverandøren, teknologisk utrustning, og det gis anbefaling om hvilke krav som bør gjelde før den prosess som verifiserer den elektroniske signaturen. Dessuten legges det vekt på hensiktsmessige ordninger for anerkjenning av sertifikater utstedt i tredjeland. Direktivets bestemmelser må gjennomføres i det enkelte medlemsland.

Sannsynligvis vil direktivet bli vedtatt i begynnelsen av 2000. Direktivet vil bli en del av EØS-avtalen og skal, etter det blitt vedtatt, gjennomføres i norsk rett i løpet av 18 måneder.

Personvern

Kommisjonen la i juli 1990 frem et forslag til et direktiv med det formål å sikre et høyt beskyttelsesnivå for personer i forbindelse med behandling av personopplysning. Bakgrunnen for Kommisjonens initiativ var at flere medlemsland ikke hadde personvernlovgivning, mens andre land hadde lover med et høyt beskyttelsesnivå. Kommisjonen fryktet at disse ulikhetene ville vanskeliggjøre fri flyt av persondata mellom medlemslandene, og dermed skape problemer for det økonomiske samkvemmet landene i mellom. I juli 1995 vedtok Rådet et direktiv om beskyttelse ved behandling av personopplysninger (personverndirektivet).⁹²5

Personverndirektivet skal sikre fysiske personers grunnleggende rettigheter og frihetsrettigheter, spesielt retten til privatlivets fred, i forbindelse med behandling av personopplysninger, og dessuten sikre fri utveksling av personopplysinger mellom medlemsstatene. Direktivets bestemmelser gjelder generelt ved behandling av personopplysninger når dette skjer helt eller delvis med hjelp av «edb», samt ved manuell behandling av personopplysninger når opplysingene inngår eller skal inngå i et personregister. Direktivet gir en uttømmende oppregning av hvilke situasjoner som tillater behandling av personopplysninger. Oppregningen åpner imidlertid for en vid grad av skjønn; for eksempel kan slik behandling skje dersom behandlingen er nødvendig av hensyn til en oppgave i samfunnets interesse eller behandlingen hører inn under offentlig myndighetsutøvelse. Direktivet gir en aktiv opplysningsplikt for den behandlingsansvarlige ved innsamling av personopplysninger overfor den opplysningene gjelder.

Direktivets bestemmelser vil være gjennomført i norsk lov når den nye loven om behandling av personopplysninger blir vedtatt.⁹³6

Offentlig anskaffelse

Kommisjonen har som målsetting at om lag 25 pst. av alle offentlige anskaffelser innenfor EU-området skal skje elektronisk innen år 2003.

Når det gjelder det videre arbeid fremover signaliserer Kommisjonen bl.a. følgende tiltak for offentlige anskaffelser:

(i) Kommisjonen vil fremlegge anbefalinger angående modifikasjoner i direktivene, utvikling av standarder og spesifikasjoner,

(ii) Kommisjonen vil sikre at det blir tatt hensyn til de krav som stilles ved offentlige anskaffelser ved forslag til standarder eller regelverk angående digitale signaturer,

(iii) Kommisjonen vil søke avtaler med partene i WTO for å forenkle og harmonisere utvekslingen av informasjon ved hjelp av IT, både når det gjelder kunngjøringer av anskaffelser og statistikk

I arbeidsdokumentet «The implementation of electronic procurement in the EU», utgitt av kommisjonen 9 juli 1998 rettet til Advisory Committee, er bl.a. målsettingen om å sikre åpenhet gjennomført ved at Tender Electronic Daily fra 1. januar 1999 har vært tilgjengelig på Internett.

EU kommisjonens forslag til revisjon av direktivene for offentlige anskaffelser for å tilpasse disse til elektronisk handel, CC/99/15 av 28. januar 1999 inneholder en sammenstilling av samtlige forslag til endringer av direktiv 93/36/EEC (vareforskriften).

Forslagets hovedpunkter som for tiden blir diskutert er:

(i) identifisere mediene ved elektroniske transaksjoner og innføre spesielle bestemmelser for disse,

(ii) avskaffe den gamle definisjonen av kommunikasjon (telefaks og telegram),

(iii) innføre kortere tidsfrister for prosedyrer ved bruk av elektroniske media. Det er kun foreslåtte tidsfrister og en videre redusering av disse kan diskuteres,

(iv) samordning av arbeidet med elektronisk handel.

Fjernsalg

At forbrukeren ikke har mulighet til å besiktige varer før han inngår avtale om kjøp over Internett, er en av grunnene til at EU i 1997 vedtok et direktiv om såkalt «fjernsalg», dvs. salg ved bruk av fjernkommunikasjonsteknikker uten at partene møtes. Dette direktivet er innlemmet i EØS- avtalen og skal gjennomføres i norsk rett innen juni 2000. Direktivet setter en del minimumskrav som angir et minste felles nivå for forbrukerbeskyttelse i EØS-området.

Når fjernsalgsdirektivet - som gjelder for forbrukerkjøp bl.a. på Internett - gjennomføres, vil det fastsettes mer spesifikke krav til de opplysninger selger ved fjernsalg skal gi forbrukeren i sin markedsføring. Fjernsalgsdirektivet gir også forbrukeren beskyttelse mot enkelte markedsføringsformer; blant annet gis muligheten til å reservere seg mot markedsføring per telefon. Direktivet antas også å stille krav om at forbrukeren skal kunne reservere seg mot e-post reklame.

Gjennomføring av direktivet vil medføre en revisjon av angrefristloven. I tillegg til at forbrukeren får rett til å gå fra avtalen innen en viss tid - ifølge direktivet minst 7 virkedager, etter gjeldende angrefristlov 10 dager og i henhold til forslag til ny lov 14 dager - vil det etableres regler som skal sikre at forbrukeren får nødvendig informasjon om bl.a produktet, pris og leveringsvilkår. Det blir også visse regler om forbrukernes rettigheter ved andres misbruk av betalingskort. Videre skal avtaler om kreditt som gis eller formidles av selger til finansiering av kjøpet, kunne oppheves uten ekstra kostnader for forbrukeren.

Grønnbok om kommersiell kommunikasjon

I mai 1996 ble det i EU lagt fram en grønnbok om kommersiell kommunikasjon på det indre markedet som ble fulgt opp med en ny rapport i 1998. Bakgrunnen er en ønsker å tilrettelegge for grenseoverskridende kommersiell kommunikasjon gjennom et effektivt og oversiktlig rammeverk som samtidig sikrer at allmenne forbrukerinteresser blir ivaretatt. Blant tiltakene som foreslås er en ytterligere klargjøring av spørsmål knyttet til elektronisk handel. Videre foreslås etablering av en «Commercial Communications» database med informasjon om nasjonale regler, fellesskapslovgivning og selvreguleringstiltak, samt å opprette en egen ekspertgruppe på området. Barne- og familiedepartementet deltar i arbeidet og erfaringene fra denne prosessen vil ventelig resultere i norske tiltak.

10.2 Nordisk samarbeid

Personvern

I regi av Nordisk ministerråds arbeid med forbrukerspørsmål og elektronisk handel er det flere prosjekter som berører personvern. Blant annet er det et prosjekt som omhandler beskyttelse av personopplysninger og identitet ved bruk av Internett. Prosjektet skal identifisere og finne løsninger på juridiske problemer som oppstår ved handel på nettet. Som ledd i prosjektet skal det også arbeides videre med problemstillinger knyttet til «elektroniske penger».

Elektronisk betaling i forbrukerforhold

De elektroniske betalingssystemer har gjennom lengre tid vært i sterk utvikling. Anvendelsen av åpne nettverk, herunder ikke minst Internett, har ført til at nye betalingsløsninger er blitt aktuelle. De tradisjonelle betalingsformene, kredittkort og lignende, er ikke lenger alltid hensiktsmessige til betaling av små beløp. Samtidig er de kjente betalingskort ikke umiddelbart egnede til bruk på Internett. Denne utvikling aktualiserer en økt fokusering på de forbrukerrettslige spørsmål og de risiki osv. betalingssystemene gir. Den teknologiske utvikling stiller store krav til systemenes innretning og sikkerhet. Uten forbrukernes tillit vil den elektroniske handel neppe bli en realitet i et større omfang.

Nordisk Ministerråd har støttet et nordisk samarbeidsprosjekt som har resultert i to rapporter vedrørende elektronisk betaling i forbrukerforhold. Formålet med rapportene har vært å avdekke ansvars- og bevisproblemer i forbindelse med elektronisk betaling.⁹⁴7

Markedsføring rettet mot barn

I regi av Nordisk ministerråd pågår et delprosjekt om markedsføring rettet mot barn og unge via Internett. Dette prosjektet skal se på hvordan og på hvilken måte barn kan være særskilt utsatt for påvirkning via Internett og andre elektroniske medier. Siktemålet for prosjektet er å utvikle felles nordiske spilleregler, dvs. å utforme normer, såkalte 'codes of conduct', for markedsføring via elektroniske medier.

Ansvar og bevisforpliktelser

I Nordisk Ministerråd pågår det et prosjekt om ansvars- og bevisforpliktelser i forbindelse med overføring av data i elektroniske systemer. Prosjektets målsetting har vært å undersøke de problemene som forbrukerne stilles overfor ved feilregistreringer, feil ved bestillinger, manipulasjon av data osv. ved betalingsoverføringer via elektronisk dataoverføring. Likeså skal prosjektet gjøre en vurdering av forbrukernes rettsstilling og de krav som bør stilles til ansvars- samt bevisforpliktelser.

Nordisk referansegruppe for elektronisk handel

Det er etablert en nordisk referansegruppe for elektronisk handel med deltakere fra myndighetene og næringslivet, som skal drøfte og foreslå felles nordiske initiativ og prosjekter for å fremme elektronisk handel i og mellom de nordiske landene. Rapport vil foreligge i 1999.

IT-ministerråd

De nordiske land får i 1999 et offisielt ministerråd for IT. Formålet med ministerrådet er at de nordiske ministrene med ansvar for IT-politikken skal utveksle erfaringer, diskutere sentrale spørsmål vedrørende informasjonssamfunnet og drøfte IT-strategier for fremtiden. Ministerrådet vil ha sitt første møte høsten 1999 og vil blant annet drøfte elektronisk handel.

10.3 OECD

Ministerrådet i OECD la i mai 1997 frem en rapport med policyanbefalinger for videre utvikling av globale informasjonsinfrastrukturer og det globale informasjonssamfunnet.⁹⁵8

Et av policyområdene var elektronisk handel. Siden har OECD fulgt opp med å gjøre elektronisk handel til et av de viktigste horisontale arbeidsområdene i organisasjonen.

I november 1997 arrangerte OECD i samarbeid med Finland en konferanse om de policyutfordinger elektronisk handel reiser. Denne ble fulgt opp med en OECD ministerkonferanse om globale rammebetingelser for elektronisk handel i Ottawa i oktober 1998.⁹⁶9

Målet for Ottawakonferansen var å komme til enighet om løsninger knyttet til autentisering og sikker identifisering med elektronisk signatur, personvern, forbrukervern og skatt og avgiftshåndtering ved elektronisk handel. Det var også et mål å avklare den internasjonale arbeidsdelingen mellom ulike organisasjoner.

Ottawakonferansen ble en milepæl i det globale arbeidet med elektronisk handel, og landene ble bl.a. enige om felles retningslinjer på områdene skatt/avgifter og ministererklæringer om personvern, forbrukervern og elektronisk autentisering som legger grunnlag for videre arbeide i de enkelte landene. Disse danner også en viktig bakgrunn for arbeidet med elektronisk handel i Norge. På konferansen var det enighet om følgende hovedkonklusjoner:

• Næringslivet må spille en nøkkelrolle i utvikling og implementering av løsninger på en rekke sentrale områder av betydning for utvikling av elektronisk handel.

• Myndighetene har en viktig rolle når det gjelder å utarbeide gode rammebetingelser for elektronisk handel, fjerne unødige hindere, og iverksette nødvendige tiltak for å sikre beskyttelse av samfunnsmessige interesser i den digitale verden. Nært samarbeid med næringslivet er her av avgjørende betydning.

• I arbeidet med å utforme en global politikk for elektronisk handel, må det oppmuntres til samarbeid mellom alle aktører (myndigheter, forbrukere, næringslivet, arbeidstakere og offentlige institusjoner) i det enkelte land og i internasjonale organisasjoner.

• Der myndighetene griper inn, må dette gjøres på en åpen, rimelig, konsistent og forutsigbar, samt teknologinøytral måte.

• Myndigheter i alle land bør foreta en gjennomgang av lover og regelverk og en justering av bestemmelsene slik at elektroniske signaturer kan sidestilles med tradisjonelle signatur.

• Elektronisk overførte produkter skal ikke behandles som varer i forhold til merverdiavgiften.

• Det skal være skattenøytralitet ved elektronisk handel, dvs. at de skatte- og avgiftsrettslige prinsipper som ligger til grunn for beskatningen av ordinær handel også skal ligge til grunn for beskatningen av elektronisk handel. Beskatningen skal ellers være praktiserbar, forutsigbar, effektiv og rettferdig og fleksibel.

• Prinsippene i OECDs retningslinjer for beskyttelse av personopplysninger fra 1980 har fortsatt gyldighet og er relevante for beskyttelse av personvernet på Internett. OECD vil følge opp hvordan disse implementeres i de ulike land når det gjelder elektronisk handel.

• OECD skal utarbeide felles retningslinjer for forbrukervern for elektronisk handel i løpet av 1999.

I det videre arbeidet med lov- og regelverksutforming for elektroniske signaturer og autentisering vil OECD følge UNCITRALs arbeide.⁹⁷10

OECD vurderer dessuten å utarbeide retningslinjer for autentisering og bruk av elektroniske signaturer. Det skal arbeides videre innenfor OECD med å identifisere tiltak som kan implementere prinsippene i OECDs retningslinjer for beskyttelse av personopplysninger i landenes nasjonale regelverk. En arbeidsgruppe arbeider bl.a. med problemstillinger knyttet til merverdiavgift og anvendelser av skatteavtaler⁹⁸11

og første rapport avgis i juni 1999. Noe av arbeidet i OECD vil foregå i grupper hvor også representanter fra næringslivet vil delta. OECD forbereder en oppfølgingskonferanse etter Ottawa-konferansen i Paris, Frankrike i oktober 1999.

10.4 WTO

Elektronisk handel ble for bare litt over ett år siden introdusert som et diskusjonstema i WTO. USA framsatte forut for ministerkonferansen i 1998 et forslag om å videreføre dagens praksis i alle medlemsland om ikke å tollbelegge elektroniske overføringer. Det amerikanske forslaget førte til en debatt om bredere problemstillinger der medlemslandene så behov for å klargjøre hvordan eksisterende regelverk kommer til anvendelse i forhold til elektronisk handel. Ministerkonferansen i 1998 vedtok på denne bakgrunn å opprette et omfattende arbeidsprogram for elektronisk handel. Samtidig vedtok konferansen en politisk erklæring om at medlemslandene skulle fortsette dagens praksis med ikke å tollbelegge elektroniske overføringer fram til ministerkonferansen i 1999. Ministerkonferansen i 1999 vil ta stilling til om erklæringen skal få forlenget gyldighet.

Formålet med arbeidsprogrammet var å drøfte alle handelsrelaterte aspekter knyttet til elektronisk handel med sikte på å klargjøre anvendelsen av WTO-regelverket i forhold til elektronisk handel. WTOs øverste permanente styringsorgan, Hovedrådet, ble gitt det overordnede ansvaret for gjennomføringen av arbeidsprogrammet, mens de løpende drøftinger har vært avholdt i ulike underliggende organer: Varerådet, Tjenesterådet, TRIPs-rådet og i Komiteen for handel og utvikling. De tre første organene er nå inne i en prosess der en gjennomgår regelverket for varer (GATT), tjenester (GATS) og immaterielle rettigheter (TRIPS) for å drøfte i hvilken grad og på hvilken måte disse ulike avtalene har relevans for elektronisk handel. Komiteen for handel og utvikling er på sin side gitt et særskilt mandat for å vurdere implikasjoner av elektronisk handel på bakgrunn av utviklingslandenes økonomiske, finansielle og utviklingsmessige behov. Arbeidsprogrammet har lagt til grunn en foreløpig bred definisjon om at elektronisk handel er å forstå som produksjon, distribusjon, markedsføring, salg eller levering av varer eller tjenester over elektronisk nett.

De underliggende organer skal etter planen avslutte sitt arbeid innen utgangen av juli 1999 for så å informere Hovedrådet om utfallet av det arbeidet som har funnet sted. Hovedrådet vil så fremme eventuelle anbefalinger til Ministerkonferansen i desember 1999.

Arbeidsprogrammets første fase ble avsluttet 31. mars i år, som var fristen for Hovedrådets underliggende organer til å avgi foreløpige rapporter om status for drøftingene. Det arbeidet som så langt er gjort og som er nedfelt i de foreløpige statusrapportene, viser imidlertid at det gjenstår en del arbeid før en kan se konturene av en felles holdning for hvordan eksisterende WTO-regelverk kommer til anvendelse i forhold til elektronisk handel. Selv om det er en utbredt oppfatning blant WTOs medlemsland om at elektronisk handel hovedsakelig dreier seg om handel med tjenester, har det vært uenighet, særlig mellom USA og EU, om en del av de digitaliserte produkter som leveres via elektroniske nett bør betraktes som varer eller tjenester. Digitale overføringer av filmer, lesestoff, musikk, osv. er eksempler på slike digitale produkter som diskusjonen dreier seg om. Begrepene «vare» og «tjeneste» er heller ikke eksplisitt definert i Generalavtalen om tolltariffer og handel (GATT) eller i Generalavtalen om handel med tjenester (GATS).

Spørsmålet om hva som skal være å betrakte som varer og hva som skal være å betrakte som tjenester har praktisk betydning fordi det vil avgjøre hvilket WTO-regelverk (GATT eller GATS) som skal komme til anvendelse. Det er således nødvendig med en definisjonsmessig avklaring for å etablere rettslig klarhet og dermed forutsigbare rammevilkår for leverandører og brukere.

I Norge har statssekretærgruppen for de kommende WTO-forhandlingene nylig avsluttet kartleggingen av de ulike norske handelsinteressene, herunder de som gjør seg gjeldende for elektronisk handel. Kartleggingen viser at Norge har offensive interesser på dette området. Det er i norsk interesse at denne handelen underlegges et regelverk som kan bidra til å skape forutsigbare og ikke-diskriminerende rammebetingelser for denne handelen. Det omfattende arbeidet som er igangsatt i WTO for å kartlegge alle handelsmessige sider ved elektronisk handel er et nødvendig steg i denne forbindelse. Det er for tiden usikkert hva som vil bli utfallet av denne prosessen og hvordan elektronisk handel vil bli behandlet i den kommende forhandlingsrunden. Dersom man som et utfall av arbeidsprogrammet kommer fram til at elektronisk handel er dekket innenfor eksisterende WTO-regelverk, vil forhandlingene knyttet til elektronisk handel i en ny runde således dreie seg om forpliktelser til markedsadgang innenfor de områder og sektorer som er meste relevante. Dersom medlemmene ikke lykkes i å bli enige om dette, vil de trolig måtte bestemme seg for å bringe elektronisk handel inn i den kommende forhandlingsrunden som et særskilt tema.

Teknologinøytralitet og infrastruktur

Som følge av teknologi- og etterspørselsutviklingen smelter tidligere adskilte bransjer som IT, telekommunikasjoner og kringkasting sammen i en ny informasjons- og kommunikasjonsnæring som medfører at grensene mellom sektorene blir mindre klare eller forsvinner. Endringene innebærer at infrastrukturen i praksis blir felles for disse hittil adskilte sektorene. Tjenester fra forskjellige kommunikasjonsformer kan overføres på alle typer nett, trådløst eller i kabelnett. Dette reiser en rekke spørsmål knyttet til vilkårene for og bruken av infrastrukturene. Det gjør det nødvendig at det i WTO velges løsninger som bygger på prinsippet om ikke-diskriminering etter bestevilkårs-klausuler, i tråd med retningslinjene fastsatt i OECD. Fra norsk side vil det fortsatt være et mål at WTO-regelverket baseres på et prinsipp om teknologinøytralitet, slik at leverandører som velger ulike former for teknologi behandles likt.

Telekommunikasjon er en viktig forutsetning for tilstedeværelsen og utviklingen av elektronisk handel, ved at transporten av signalene fortrinnsvis foregår i telenett, med Internett som bæretjeneste. Det er derfor viktig at liberaliseringen av det internasjonale telemarkedet fortsetter innenfor WTO-systemet, slik at det bidrar til en videre utvikling av tjenester og infrastruktur. Norge vil i de kommende forhandlinger på området teletjenester legge stor vekt på å ta hensyn til at regelverket og anvendelsen av det skal legge til rette for utviklingen av elektronisk handel.

Markedsadgang - toll

Som nevnt har Norge i likhet med de fleste andre landene i WTO ikke ilagt toll på digitale signaler som overføres til landet. Dette samsvarer med den politiske erklæringen som WTOs ministerkonferanse vedtok i 1998 om at medlemslandene fram til kommende ministerkonferanse i desember 1999 ikke skal tollbelegge elektroniske overføringer. Ved markedsadgangsspørsmål vil det være viktig å se på adgangen til viktige infrastukturkomponenter ettersom elektronisk handel ikke kan foregå uten slike produkter. Dette kommer da i tillegg til den rene markedsadgangen for elektroniske produkter som sådanne.

Forenkling av handelsprosedyrer

Ministerkonferansen i Singapore i 1996 ga WTO mandat til å kartlegge ikke-økonomiske virkemidler som kan bidra til å øke handelsstrømmene. I tilknytning til elektronisk handel, kan dette vurderes fra to sider; 1) hvordan elektronisk handel i seg selv kan bidra til å forenkle handelen/handelsprosedyrer, og 2) hvordan man i arbeidet med forenkling av handelsprosedyrer bør ta hensyn til elektronisk handel. I forhold til den første problemstillingen, er det flere sider ved elektronisk handel som kan bidra til å øke handelsstrømmene. I vid forstand vil handel over globale, elektroniske nett bidra til å drive frem et virkelig globalt marked i og med at geografisk avstand mellom kjøper og selger får redusert betydning for transaksjonen. Konkurransen vil således skjerpes og medvirke til et større handelsvolum. Elektronisk handel vil også medføre økt krav om standardisering både mht selve transaksjonen (løsninger for betaling, sikkerhet, autentisering, elektronisk informasjonsutveksling mv.) og for de produkter som leveres over elektroniske nett (standarder for lyd, bilde, video, programvare).

Elektronisk handel er egnet til automatisering av tollprosedyrer i og med at den alt vesentligste informasjon allerede foreligger i digitalisert form. Man må derfor ta hensyn til de fordeler elektronisk handel tilbyr i så måte. En viktig del av arbeidet med forenkling av handelsprosedyrer i WTO er å fokusere på fjerning av unødvendige eller uhensiktsmessige krav om dokumentasjon og informasjon. Videre må man tilstrebe at elektronisk registrering av informasjon kan være et alternativ til papirregistrering.

GATS (General Agreement on Trade in Services)

GATS-avtalen fastsetter at det innen utgangen av dette året skal startes nye forhandlinger innenfor samtlige tjenesteområder. Dette åpner for at man kan inkludere og ta høyde for den økte bruken av elektroniske nettverk innenfor en rekke tjenestesektorer. GATS omfatter både generelle bestemmelser for alle tjenestesektorer, spesielle regler for bestemte sektorer som finansielle tjenester, telekommunikasjonstjenester, samt konkrete bindingslister med de enkelte lands forpliktelser innenfor enkeltsektorer.

Flere tjenestesektorer er og vil bli berørt ved utviklingen av elektronisk handel. For det første gjelder dette sektorer som bidrar til utvikling av infrastruktur for elektronisk handel, bl.a. telekommunikasjon og it-relaterte tjenester. Dernest berøres sektorer som leverer tjenester elektronisk, bl.a. underholdning i form av audiovisuelle tjenester, reiseliv, finans- og konsulenttjenester osv. Endelig bør nevnes sektorer som utgjør deler av infrastrukturen for handel generelt, for eksempel post/kurer- og transporttjenester.

Elektronisk handel og offentlige anskaffelser

Utviklingen av elektronisk handel vil influere arbeidet med å videreutvikle regelverket for offentlige anskaffelser i WTO. Norge er, sammen med nærmere 30 andre land, part i avtalen om offentlige anskaffelser, GPA. Ved utformingen av nye forskrifter vil man vurdere tilpasninger i lov- og regelverk for å tilrettelegge for elektronisk handel, herunder kunngjøringer. Dette arbeidet vil bli koordinert med hva EU gjør på området som et ledd i EØS-samarbeidet. I WTO arbeider en egen arbeidsgruppe med å ferdigstille en multilateral avtale som sikrer åpenhet og innsyn i forbindelse med offentlige anskaffelser. Medlemmene i gruppen håper på å få utarbeidet et notat om dette til ministerkonferansen i desember 1999.

Immaterielle rettigheter

Den økte bruken av globale elektroniske nettverk åpner for økt handel med immaterielle rettigheter. Stadig flere av de tjenester som er tilgjengelig for kjøp elektronisk er underlagt nasjonale og internasjonale regler om opphavsrettigheter mv. Det vil på denne bakgrunn være viktig at innehavere av immaterielle rettigheter gis tilstrekkelig vern. Dette gjelder beskyttelse av registrerte varemerker, opphavsrettigheter og tilsvarende rettigheter. Med et økende antall kunnskapsintensive bedrifter får immaterielle rettigheter stadig større betydning. Mange av produktene som er tilgjengelige i elektronisk format, vil være omfattet av immaterielle rettigheter.

Avtalen om handelsrelaterte sider ved immaterielle rettigheter (Trade-Related Aspects of Intellectual Property Rights, TRIPS) har som formål å forhindre at forskjeller mellom WTO-landenes lovgivning på dette området medfører begrensninger eller forstyrrelser i handelen mellom landene. En av hovedmålsettingene er å bidra til beskyttelse av slike rettigheter på en slik måte at dette ikke innebærer hindringer for handelen, men gjensidig nytte for rettighetshavere og forbrukere.

WTO-arbeidet i forhold til prosesser i OECD og andre organisasjoner

WTO forvalter et omfattende multilateralt regelverk, og arbeidet i organisasjonen fokuserer på de avtaleforpliktelser som medlemmene er bundet av. Målsetningen er at regelverket skal gjelde for verdenshandelen, og organisasjonen ønsker derfor løsninger som flest mulig av verdens nasjoner kan slutte opp om. WTO-regelverket gjelder handelen mellom landene og spørsmål om intern beskatning av vare- og tjenesteomsetning mv. faller derfor utenfor organisasjonens arbeidsområde.

I OECD drøfter en mindre gruppe industrialiserte land elektronisk handel med utgangspunkt i de samfunnsøkonomiske muligheter og problemer som slik handel kan medføre, herunder utforming av landenes interne beskatning. Dette innebærer at OECD-prosessen har et annet perspektiv enn de forhandlinger som finner sted i WTO.

Drøftelsene om elektronisk handel i henholdsvis WTO og OECD suppleres av parallelle prosesser i andre organisasjoner, slik som Verdens tollorganisasjon (WCO), FNs kommisjon for internasjonal handelsrett (UNCITRAL), UNCTAD, Verdens opphavsrettsorganisasjon (WIPO) og EU. Aktivitetene i disse og andre fora bør sees i sammenheng.

10.5 WIPO-traktatene

Det internasjonale regelverket for opphavsrettigheter var i langt mindre grad enn det nordiske tilpasset den digitale virkeligheten. Dette ble det imidlertid vesentlig endret i 1996 da det i regi av Verdensorganisasjonen for opphavsrett (WIPO) ble vedtatt to nye traktater om opphavsrett og om utøvende kunstneres og produsenters rettigheter til fonogrammer. Disse traktatene ajourfører det internasjonale vern av opphavsrett og beslektede rettigheter i forhold til digitale verk, og styrker derved muligheten for å bekjempe krenkelser av disse rettighetene internasjonalt. I forhandlingene som førte fram til traktatene la Norge vesentlig vekt på at de nye reglene ikke skulle være til hinder for en smidig og effektiv bruk av de digitale nettverk. Det arbeides videre innenfor WIPO for bl.a. å gjennomføre tilsvarende traktater med hensyn til vern av utøvende kunstneres fremføringer i audiovisuelle medier og kringkastingsselskapenes rettigheter. De nevnte WIPO-traktater er i hovedsak i samsvar med norsk lovgivning slik at det antakelig bare er nødvendig med mindre endringer i norsk lov før Norge kan slutte seg til traktatene, som foreløpig ikke har trådt i kraft.

I regi av WIPO vil det også finne sted en egen konferanse om opphavsrett og elektronisk handel 14. - 16. september 1999 i Geneve. Et grunnlagsdokument utarbeides i denne forbindelse, bl.a. for å kartlegge elektronisk handels betydning for og innvirkning på det immaterialrettslige system.

10.6 UNCITRAL

UNCITRAL⁹⁹12

er FNs organisasjon for internasjonal handelslovgivning. I 1992 vedtok UNCITRAL en Model Law on International Credit Transfers. Den gjelder ikke spesielt for elektronisk marked, men har betydning for betalingstransaksjoner. I 1996 ble en Model Law On Electronic Commerce vedtatt og det ble foretatt visse endringer i 1998. For tiden arbeides det med Draft Uniform Rules On Electronic Signatures.