1 Sammendrag
Et internasjonalt forbud mot klaseammunisjon har vært på den internasjonale dagsorden i flere år, og dette spørsmålet har vært en gjenganger i den politiske debatten også i Norge. Bakgrunnen er de store humanitære problemene som bruk av denne typen ammunisjon fører til. Det var særlig bombingen av områder i Sør-Libanon sommeren 2006 som gjorde at engasjementet for å forby klaseammunisjon vokste. Norge arrangerte den første konferansen i det som blir kalt «Oslo-prosessen» i februar 2007. Prosessen bestod av en serie internasjonale konferanser, støttet av regionale og tematiske møter, fram til den avsluttende forhandlingskonferansen i Dublin i mai 2008, hvor konvensjonsteksten ble fremforhandlet. Norge har hatt en lederrolle i denne prosessen.
Konvensjonen forbyr all bruk, utvikling, produksjon, erverv, oppbevaring, overføring og lagring av klaseammunisjon. Konvensjonens humanitærrettslige betydning ligger i totalforbudet som eliminerer en kategori våpen som er dokumentert å forvolde store menneskelige lidelser. Konvensjonens siktemål er å gi sivilbefolkningen i krigs- og konfliktutsatte områder en bedre beskyttelse mot skadevirkningene av væpnet konflikt. Klaseammunisjon er i dag lagret i store mengder i en rekke stater. Forbudet mot overføring, sammen med pålegget om destruksjon av eksisterende klaseammunisjon, vil hindre spredning av slike uakseptable våpen. På den måten vil konvensjonen bidra til å hindre fremtidige humanitære lidelser.
Konferansen i Dublin vedtok konvensjonen ved konsensus 30. mai 2008. På konferansen deltok 107 stater med forhandlingsfullmakt og ytterligere 20 stater med observatørstatus. Konvensjonen er åpen for undertegning i Oslo 3. desember 2008 og deretter i FNs hovedkvarter. Konvensjonen trer i kraft seks måneder etter at 30 stater har ratifisert den.
Konvensjonens humanitære målsettinger har stor betydning og er i samsvar med Norges utenrikspolitiske prioriteringer. Det er ønskelig at det raskt etableres bred tilslutning til den nye internasjonale humanitære norm som konvensjonen etablerer. Det tas sikte på at Norge vil være første stat som undertegner konvensjonen når den åpner for undertegning i Oslo 3. desember 2008. Det vil gi et sterkt politisk signal om Norge samtidig med undertegning også kan ratifisere konvensjonen. Først ved ratifikasjon blir Norge folkerettslig forpliktet etter konvensjonens innhold. Konvensjonen vil imidlertid først tre i kraft seks måneder etter at 30 stater har ratifisert. En hurtig norsk inngåelse av konvensjonen vil bidra til at den kan tre i kraft så snart som mulig. På denne bakgrunn fremmes forslag om samtykke til inngåelse av konvensjonen, slik at Norge kan være i stand til å ratifisere konvensjonen allerede i forbindelse med den forestående konferansen og undertegningsseremonien i Oslo. Spørsmålet om norsk undertegning og ratifikasjon av konvensjonen har vært vurdert i nært samråd med Forsvarsdepartementet, som har sluttet seg til Utenriksdepartementets tilrådning om inngåelse av konvensjonen.
Gjennomføring av konvensjonen i norsk rett vil kreve enkelte nye lovbestemmelser for å oppfylle konvensjonens artikkel 9, som stiller krav til sanksjoner i nasjonal rett ved brudd på forbudsbestemmelsene i konvensjonen. Et forslag til lov om gjennomføring av Konvensjonen om klaseammunisjon er fremmet i Ot.prp. nr. 7 (2008-2009).
Den engelske konvensjonsteksten og en norsk oversettelse følger som vedlegg.