3 Norges åpningsinnlegg på konferansen om klaseammunisjon i Dublin

Diplomatkonferansen om klaseammunisjon, Dublin, 19. mai 2008, åpningsinnlegg av statssekretær Espen Barth Eide, Forsvarsdepartementet

(norsk oversettelse)

President,

Spørsmålet om klaseammunisjon ble først reist tidlig på 70-tallet, da de ødeleggende konsekvensene av bruken av klaseammunisjon i Vietnam, Kambodsja og Laos førte til at en gruppe land, deriblant Norge, la fram et forslag om å forby denne våpentypen. Men verken dette initiativet eller senere forsøk på å ta saken opp innenfor rammen av konvensjonen om inhumane våpen har resultert i et rettslig rammeverk som forbyr bruk av slike våpen.

Dette var bakgrunnen for at Norge inviterte alle interesserte land samt internasjonale og ikke-statlige organisasjoner til å delta på en konferanse i Oslo i februar i fjor.

I dag ser vi at dette initiativet er blitt til en internasjonal, og tilsynelatende uavvendelig, prosess med aktiv deltakelse fra over hundre stater. Blant disse finner vi stater som tidligere har brukt eller produsert klaseammunisjon, stater som har lagre av eller er rammet av klaseammunisjon, og ikke minst et stort antall stater som ønsker å unngå å bli rammet i fremtiden. Vi roser den irske regjering for dens utrettelige innsats for å få samlet oss alle her i vakre Dublin.

Det humanitære problemet som knytter seg til bruk av klaseammunisjon, er godt dokumentert. I hver eneste konflikt der slike våpen er benyttet, har de resultert i store sivile tap og skader, både under bruk og mange år etter at konflikten er opphørt. Bruken av klaseammunisjon etterlater et stort antall udetonerte eksplosiver som er svært ustabile, og som fortsetter å drepe og lemleste sivile, selv flere tiår etter at konflikten er over. I tillegg til de opplagte humanitære konsekvensene innebærer disse blindgjengerne også et økonomisk og utviklingsmessig problem ettersom de er til hinder for en effektiv bruk av land til gjenoppbygging etter konflikt.

Til tross for at skeptikerne hevder at vi ikke kan forby klaseammunisjon på grunn av våpnenes antatte militære nytteverdi, er det i dag en økende erkjennelse av hvor problematisk det er, både politisk og militært, å anvende tradisjonell klaseammunisjon.

I egenskap av statssekretær i Forsvarsdepartementet vil jeg gjerne understreke at det i militære kretser er en grunnleggende erkjennelse av at bruk av militærmakt aldri er et mål i seg selv. Når det må benyttes makt, er det kun et middel for å nå et bestemt politisk mål. Bruk av upresise og upålitelige våpensystemer som forårsaker langvarige humanitære og utviklingsmessige problemer i det berørte området, kan faktisk resultere i at militære operasjoner undergraver i stedet for å støtte opp om det politiske målet slik meningen var. Alle som kjenner til det moderne begrepet «effektbaserte operasjoner», vil forstå at spørsmålet om legitimitet, det være seg i området der operasjonene finner sted, nasjonalt eller internasjonalt, raskt får konkrete følger for evnen til å gjennomføre militære operasjoner i vår tid.

Når det gjelder bekjempelse av militære mål, viser erfaring fra tidligere bruk i konflikter at de fleste typer klaseammunisjon ikke er så effektive som først antatt. Dette innebærer selvsagt også en trussel mot eget personell. Moderne kampoperasjoner er som regel svært dynamiske. Et område som er forurenset av et stort antall blindgjengere, hindrer også fremkommeligheten og innebærer en risiko under fremrykking. Av den grunn kan vi allerede nå registrere en reell nedgang i bruken av klaseammunisjon som følge av ikke bare humanitære, men også mer vidtrekkende politiske og militære betraktninger.

Bestrebelsene for å få på plass internasjonale bestemmelser om våpenbruk er ikke av ny dato. Generasjonene før oss har arbeidet for å få et forbud mot de mest uakseptable våpentypene som var kjent i deres samtid, det være seg dumdumkula fra 1800-tallet, giftgassene fra tidlig på 1900-tallet eller antipersonellminene fra vår egen tid. Denne utviklingen er et uttrykk for en større satsing for å styrke sentrale prinsipper om militært forhold, som distinksjonsprinsippet, proporsjonalitetsprinsippet og prinsippet om å unngå unødig lidelse. Vi ser på Oslo-prosessen som et ledd i denne historiske satsingen.

Utviklingen går, når alt kommer til alt, i retning av mer presise og pålitelige våpensystemer som er i stand til å oppfylle det ønskede operative mål med færrest mulig utilsiktede konsekvenser.

Vi er kommet et godt stykke på vei i løpet av de 15 månedene som er gått siden vi møttes i Oslo i fjor. Men det betyr ikke at målet er nådd. Vi har fortsatt en jobb å gjøre om vi skal oppnå enighet på alle punkter.

Blant de uavklarte spørsmålene er definisjonen av hvilke typer klaseammunisjon som skal forbys i konvensjonen, opplagt det mest sentrale. Vi vil arbeide aktivt for å oppnå enighet om en definisjon som forbyr alle typer klaseammunisjon som forårsaker uakseptabel skade på sivile.

Ifølge det norske synet vil en slik definisjon etter all sannsynlighet dekke de fleste eksisterende lagre av klaseammunisjon. Å få et forbud mot alle typer ammunisjon som består av mer enn én substridsdel, er etter vår oppfatning feilslått. Det som virkelig betyr noe, er at vi får en effektiv og «vanntett» konvensjon som forbyr de ammunisjonstypene som i praksis forårsaker uakseptabel skade på sivile.

En annen sak er at vi må ha klare forpliktelser for å sikre rask nedbygging av eksisterende lagre. Det store antall klaseammunisjon som i dag ligger på lager, gir grunn til stor bekymring som følge av spredningsfaren. Vi er klar over at de tekniske utfordringene som knytter seg til ødeleggelse av klaseammunisjon, kan være mer kompliserte enn for andre typer eksplosive våpen, og vi er også klar over at det må tas hensyn både til relevante sikkerhetsforskrifter og miljøstandarder. Ambisiøse, men realistiske tiltak for sikker lagring og rask ødeleggelse av lagre vil likevel være vårt viktigste redskap for å hindre ytterligere spredning og bruk av klaseammunisjon i fremtiden. Dette bør primært være et nasjonalt ansvar, men det vil også være behov for internasjonalt samarbeid om nedbygging av lagrene.

For det tredje må vi løse problemet med interoperabilitet. Vi er stadig av den oppfatning at det foreliggende konvensjonsutkastet ikke er til hinder for militært samarbeid med stater som ikke er part i konvensjonen. Likevel vil vi, i samarbeid med andre stater, fortsette å arbeide aktivt for å sikre at denne problemstillingen blir ivaretatt på tilfredsstillende vis i konvensjonen, uten at det skjer en uthuling av traktatens overordnede formål.

For det fjerde må det opprettes et rammeverk for internasjonalt samarbeid og bistand for å få gjennomført traktatens bestemmelser om rydding av områder som er forurenset av klaseammunisjon, om ødeleggelse av lagre og om bistand til ofre og lokalsamfunnene der de lever. For at den nye konvensjonen skal bli et relevant og effektivt humanitært instrument, trenger vi et verktøy som kan avhjelpe de humanitære og utviklingsmessige problemene som forårsakes av klaseammunisjon.

Den norske delegasjonen på konferansen her i Dublin har en klar målsetting: Sammen med de øvrige statenes representanter og med internasjonale og ikke-statlige organisasjoner skal vi sette alle krefter inn på å få på plass en sterk og omfattende traktat som fastsetter et totalforbud mot klaseammunisjon som forårsaker uakseptabel skade på sivile, som sikrer nødvendig bistand til ofrene, og som effektivt hindrer spredning av slike våpen.

Vi vil utvilsomt støte på mange utfordringer i løpet av de kommende to ukene, men jeg er likevel fast overbevist om at vi vil nå vårt felles mål. Vi har nå en historisk anledning til å få på plass et rettslig bindende internasjonalt instrument som vil bidra både til å hindre at flere mennesker rammes, og til at mennesker og lokalsamfunn som allerede errammet, får hjelp.

Saken er overmoden. Vi må handle nå! Vi står ikke bare overfor et stort humanitært problem som må finne sin løsning. Like viktig er det at vi er nødt til, og har også mulighet til, å forhindre en omfattende humanitær katastrofe.

Mr. President,

The issue of cluster munitions was first raised in the early 1970's, when the devastating effects of the use of cluster munitions in Vietnam, Cambodia and Laos lead a group of countries, including Norway, to propose a prohibition on these weapons. However, neither these efforts, nor subsequent attempts to raise the issue within the framework of the Convention on Certain Conventional Weapons, have been successful in establishing a legal framework preventing the use of such munitions.

For this reason, Norway invited all interested states as well as international and non-governmental organisations to a conference in Oslo in February last year.

Today, we see that this initiative has developed into what seems to be an unstoppable international process with more than one hundred states actively participating. This includes both former user and producer states, stockpilers, as well as affected states and not least; a great number of states who wish to avoid becoming affected states in the future. We commend the Government of Ireland for its tireless efforts in convening us all here in the beautiful city of Dublin.

The humanitarian problem caused by the use of cluster munitions has been well documented. In each and every conflict where such weapons have been used, they have caused large numbers of civilian casualties and injuries, both during their use and for many years after conflict has ended. The use of cluster munitions leaves behind large numbers of unexploded ordnance which are highly unstable, and which continue to claim the life and limbs of civilians for years and decades after the conflict has ended. Beyond the obvious humanitarian consequences, these duds also constitute an economical and developmental problem, as they hinder effective use of land for post-conflict reconstruction.

Mr. President,

Although sceptics have claimed that we cannot prohibit cluster munitions because of their perceived military utility, we see a growing recognition of how problematic use of traditional cluster munitions is in both political and military terms.

As Deputy Minister of Defence, I would like to underline that there is a fundamental recognition in military quarters that the use of military force is never a goal in itself. When force has to be used, it is but a means to achieve a particular political purpose. The use of inaccurate and unreliable weapons systems that causes long-term humanitarian and developmental problems in the affected area may actually end up undermining the political purpose the operations were supposed to support. Anyone familiar with modern concepts of effects-based operations will recognize that legitimacy, be it in the area of operations, at home, or in the international community, quickly has material effect on the ability to conduct military operations in a 21st Century setting.

Experience from past use in conflicts shows that most types of cluster munitions are not as effective in engaging the military targets as previously anticipated. This, of course, also represents a threat to one's own personnel. Modern combat operations tend to be highly dynamic. An area contaminated by a high number of duds also hampers mobility and represents a risk when advancing through contaminated areas. We therefore already now see that the actual use of cluster munitions is actually decreasing as a result of not only humanitarian, but also broader political and military considerations.

The pursuit of international regulations of weaponry is not a novel phenomenon. Generations before us have sought to prohibit the most unacceptable weapon types identified in their time, be it the expanding bullets of the 19th Century, poisenous gases of the early 20th Century, or more recently, the ban on anti-personell land mines. This development is a reflection of the broader endeavour to enhance crucial principles of military conduct, like the principle of distinction, proportionality and avoiding unneccessary suffering. We see the Oslo Process as a part of this historic endeavour.

After all, the underlying trend in weapons developments moves in the direction of more precise and reliable weapons systems that are able to achieve the desired operational goal with the least possible unintended side effects.

Mr. President,

We have come very far in the 15 months that have passed since we met in Oslo last year. That does not, however, mean that we have reached the goal, and there is still work to be done in order to reach agreement on all issues.

The most central of the remaining issues is of course the definition of cluster munitions to be prohibited by the Convention. We will work actively to reach agreement on a definition that prohibits all types of cluster munitions that cause unacceptable harm to civilians.

Norway believes that this is likely to cover most of the existing stokpiles of cluster munitions. Striving for a ban on all munition types that consist of more than one submunition is, in our view, missing the point. What really matters is that we have an effective and waterproof convention that does not allow any of the types that in effect cause unacceptable harm to civilians.

Secondly, we need clear obligations to ensure the rapid destruction of existing stockpiles. The large numbers of stockpiled cluster munitions today are of great concern with regard to the risk of proliferation. We do recognise that the destruction of cluster munitions may represent more complicated technical challenges compared to other types of explosive weapons, and we also recognise the need to take into consideration both relevant safety regulations and environmental standards. However, ambitious, but realistic provisions for safe storage and swift stockpile destruction will be our principal tool to prevent further proliferation and use of cluster munitions in the future. This should primarily be a domestic responsibility, but international cooperation will be needed also in the area of stockpile destruction.

Thirdly, we need to address the issue of interoperability. We continue to believe that the current draft Convention does not prohibit military cooperation with States not party to the Convention. We will, however, continue to work actively, with other states, to make sure that this issue is adequately addressed in the Convention, without in any way undermining the overarching purpose of the Treaty.

Fourthly, it is necessary to establish a framework for international cooperation and assistance to implement the treaty provisions on land clearance, stockpile destruction and assistance to the victims and their communities. We need a tool to aleviate the humanitarian and developmental problems caused by cluster munitions to make the new convention a relevant and effective humanitarian instrument

Mr. President,

The Norwegian delegation to the Dublin Conference has a clear objective: Together with the representatives of other states, international and non-governmental organisations we shall put all our efforts into producing a strong and comprehensive treaty that establishes a complete ban on cluster munitions causing unacceptable harm to civilians, provides adequate support to victims and effectively prevents proliferation of such munitions.

Although there are undoubtedly many challenges ahead of us in the two upcoming weeks, I am firmly convinced that we will reach our common goal. We now have a historic opportunity to establish an international, legally binding instrument that will both serve to prevent new victims and help those persons and communities already affected.

This cause is more than ripe. Action is called for now. We do have a considerable humanitarian problem at hand to address, and equally important, we need to, and have the opportunity to, prevent a broader humanitarian disaster.