5 Merknader til de enkelte bestemmelser

Artikkel 1 fastslår at konvensjonen gjelder i alle situasjoner, ikke begrenset til situasjoner med krig eller konflikt. Konvensjonen har dermed et bredere nedslagsfelt enn Konvensjonen om særlige inhumane våpen og humanitærretten for øvrig, som bare gjelder i væpnet konflikt. Bestemmelsen er imidlertid i tråd med tilsvarende bestemmelser i konvensjonen om antipersonellminer og kjemivåpenkonvensjonen, og anses viktig for å sikre etterlevelse av de materielle bestemmelsene i konvensjonen, ikke minst bestemmelsene om forbud mot produksjon, erverv og om rydding og bistand til ofre. Artikkel 1 forbyr all bruk, utvikling, produksjon, erverv, lagring og overføring av klaseammunisjon. Videre forbys assistanse og oppmuntring til handlinger som konvensjonen forbyr.

Artikkel 2 gir nærmere definisjoner av konvensjonens begreper. Særlig viktig er definisjonen av klaseammunisjon, som i resultat innebærer forbud mot alle typer klaseammunisjon som har vært anvendt i væpnet konflikt og som har forårsaket uakseptabel skade på sivile. Innholdet i begrepene bruk, utvikling, produksjon, erverv og lagring er ikke omstridt. Begrepet overføring skal forstås på samme måte som i Konvensjonen om forbud mot antipersonellminer, se ovenfor punkt 3.6.

Artikkel 3 påbyr destruksjon av lagret klaseammunisjon snarest mulig og senest innen åtte år etter at konvensjonen er trådt i kraft for vedkommende stat. Artikkel 3 angir også en prosedyre for utsettelse av denne fristen i særlige tilfeller. Artikkel 3 nr. 6 gir dessuten statspartene rett til å beholde et begrenset antall klaseammunisjon som er absolutt nødvendig for utvikling av og trening i teknikker for oppdagelse, rydding og destruksjon av klaseammunisjon og mottiltak mot klaseammunisjon. Stater som benytter denne adgangen skal gi detaljert rapport om bruken.

Artikkel 4 gir regler om rydding og ødeleggelse av etterlatt, ueksplodert klaseammunisjon, og pålegger statspartene å rydde områder under deres jurisdiksjon eller kontroll som inneholder eksplosive etterlatenskaper av klaseammunisjon, og sørge for ødeleggelse av disse.

Artikkel 5 pålegger partene å yte bistand til ofre for klaseammunisjon. Denne bestemmelsen reflekterer de seneste års erfaring med slik bistand, og gir blant annet detaljerte bestemmelser om tilstrekkelig medisinsk, psykologisk og annen støtte til rehabilitering av ofre for klaseammunisjon.

Artikkel 6 gir bestemmelser om internasjonalt samarbeid og bistand til land og områder som er rammet av klaseammunisjon, både med hensyn til rydding og bistand til ofre. Slik bistand kan ytes gjennom FN-systemet, andre internasjonale eller nasjonale organisasjoner eller bilateralt.

Artikkel 7 forplikter partene til å rapportere til FNs generalsekretær om gjennomføring av konvensjonen, om antall og typebeskrivelse av produsert og lagret klaseammunisjon, om fremdriften i lagerdestruksjon, om arbeidet med rydding og sikring av områder med etterlatt, ueksplodert klaseammunisjon og om assistanse til berørte statsparter. Videre forplikter artikkel 7 til å rapportere om gjennomføring av lagerdestruksjon i samsvar med sikkerhets- og miljøstandarder, slik at hensynet til helse og miljø sikres, og slik at nye og forbedrede metoder for destruksjon av klaseammunisjon kan utvikles og tas i bruk av andre statsparter.

Artikkel 8 gir bestemmelser om assistanse og avklaring i spørsmål om overholdelse, og gir partene mulighet til å søke klargjøring vedrørende en stats etterlevelse av konvensjonen gjennom FNs generalsekretær. Slike henvendelser skal være ledsaget av informasjon som viser hvorfor slik klargjøring søkes, og det presiseres at grunnløse henvendelser skal unngås. Hvis en begrunnet henvendelse om klargjøring til en part fra en eller flere andre parter ikke besvares, vil det kunne utløse videre prosedyrer som vedtas av statspartsmøtet.

Artikkel 9 forplikter partene til å treffe hensiktsmessige rettslige, administrative og andre tiltak, inkludert innføring av straffesanksjoner, med sikte på å forhindre handlinger som er forbudt i henhold til konvensjonen. Konvensjonens regler skal gjennomføres overfor personer og på territorium under statspartens jurisdiksjon eller kontroll.

Artikkel 10 gir anvisning på prosedyrer for tvisteløsning.

Artikkel 11 angir mandat og oppgavene til statspartsmøtene, som skal avholdes årlig, første gang innen ett år etter at konvensjonen er trådt i kraft.

Artikkel 12 angir mandat og oppgaver for tilsynskonferanser, som skal avholdes første gang fem år etter at konvensjonen er trådt i kraft.

Artikkel 13 angir prosedyre for vedtakelse av endringer i konvensjonen.

Artikkel 14 fastlegger at kostnadene i forbindelse med administrasjon av konvensjonen og de angitte møtene skal bæres av de deltakende stater etter FNs bidragsskala.

Artikkel 15 bestemmer tid og sted for undertegning av konvensjonen.

Artikkel 16 angir vilkårene for at stater blir bundet av konvensjonen gjennom ratifikasjon, godtakelse, godkjenning eller tiltredelse.

Artikkel 17 gir bestemmelser om ikrafttredelse. Konvensjonen trer i kraft seks måneder etter at 30 stater har ratifisert eller på annen måte blitt bundet av den.

Artikkel 18 gir en stat adgang til å erklære at den vil anvende konvensjonens artikkel 1 midlertidig inntil konvensjonen trer i kraft for vedkommende stat.

Artikkel 19 fastslår at det ikke er adgang til å reservere seg mot deler av konvensjonen.

Artikkel 20 gir bestemmelser om varighet og om adgangen til og prosedyrene for oppsigelse.

Artikkel 21 gir regler om forholdet mellom statsparter og stater som ikke er part i konvensjonen. Artikkel 21 pålegger statspartene å oppmuntre til universell oppslutning om konvensjonen og å gjøre sitt beste for å hindre at ikke-statsparter bruker klaseammunisjon. Bestemmelsen fastslår at statsparter og deres tjenestemenn kan medvirke i militært samarbeid og operasjoner sammen med stater som ikke er part i konvensjonen, men som vil kunne delta i aktiviteter som konvensjonen forbyr. Dette innebærer blant annet at handlinger som gjennomføres under en felles kommandostruktur, og som kun har en fjern og indirekte sammenheng med en ikke-konvensjonsparts bruk av klaseammunisjon, ikke resulterer i en konvensjonsstridig handling. Bestemmelsen gir ikke statspartene adgang til selv å utføre konvensjonsstridige handlinger, jf. dens nr. 4. Artikkel 21 reflekterer således eksisterende folkerettslige ansvarsnormer og må tolkes i samsvar med disse.

Artikkel 22 bestemmer at FNs generalsekretær skal være depositar for konvensjonen.

Artikkel 23 angir konvensjonens autentiske språk.