2 Bakgrunn

Den afrikanske utviklingsbanken opprettet Det afrikanske utviklingsfondet i 1973. Norge har vært medlem i fondet siden starten, og har deltatt i alle fondspåfyllingene. Spørsmålet om norsk medlemskap er behandlet i St. prp. nr. 104 for 1972-73, jf. Innst. S. nr. 327 samme år. Stortinget gav sin tilslutning til medlemskapet 6. juni 1973.

Fondets hovedmålsetting er å finansiere fattigdomsreduserende tiltak i låntakerlandene. Lån fra fondet er rentefrie (med et mindre administrasjonsgebyr), og har opptil 50 års nedbetalingstid medregnet en avdragsfri periode på 10 år. For å unngå for høy gjeldsbelastning i afrikanske land gis en drøy tredjedel av fondsmidlene som gaver.

AfDF og AfDB er del av Afrikabankgruppen, med felles styre og administrasjon. Det øverste vedtaksorganet er guvernørstyret, som møtes én gang i året på årsmøtet. Mellom årsmøtene ledes banken av et styre på 18 eksekutivdirektører, 12 fra regionale medlemsland og 6 fra ikke-regionale medlemsland. Sammen med Sveits og India utgjør de nordiske land en egen valggruppe med felles eksekutivdirektør i styret. Stillingene som eksekutivdirektør, rådgiver og assistent roterer mellom medlemslandene i valggruppen. De nordiske land samarbeider tett i saker som gjelder viktige politikkområder i banken.

Afrikabanken har vært preget av reform siden midten av 1990-tallet. På det tidspunkt var det en institusjon i krise, overadministrert, ineffektiv og uten full tillit fra giverne. Omar Kabbaj fra Marokko ble innsatt som president, og brukte de neste 10 år hovedsakelig på å sentralisere organisasjonen og rydde opp. Ved presidentvalget i 2005 fremsto banken derfor som finansielt svært solid og kostnadseffektiv. Utfordringene siden da har vært å gjøre banken mer relevant på landnivå, øke aktiviteten, styrke analyse- og forskningskapasitet og gjøre den til et markant talerør for afrikanske perspektiver på økonomisk utvikling. Dagens president, Donald Kaberuka fra Rwanda, er i ferd med å innfri disse forventningene. Det har krevd nye reformer og omorganiseringer. De fleste er imidlertid enige om at banken nå er langt mer relevant i sin virksomhet; den har kontorer i 22 afrikanske land; mange nye, unge og dyktige fagfolk er ansatt; det satses i større grad på de områder der banken anses å ha komparative fortrinn – som infrastrukturutbygging og regional integrasjon; det er stort fokus på resultater; banken er tildelt ansvar for å følge opp en rekke regionale og internasjonale initiativer og lyttes til i langt større grad enn tidligere.

Hovedutfordringen i dag er å videreføre den positive utvikling, og øke aktiviteten – samordnet med andre aktører – som et bidrag mot oppnåelse av tusenårsmålene i 2015. Uten en kraftig økning i tilgjengelige ressurser vil AfDB ikke kunne leve opp til de ambisjonene regionale og ikke-regionale medlemsland har for institusjonen. Banken er fremdeles bare den 6. største giver i Afrika 1, og AfDF er først nå over nivået fra påfyllingen i 1993-95 i reelle tall.

Norsk støtte til AfDF er derfor uttrykk for et ønske om å bidra til å styrke en regional, afrikansk institusjon som har vist evne til forbedring og som har utviklet seg til å bli en sentral aktør for økonomisk utvikling på kontinentet. Økt bistand gjennom en multilateral kanal som Afrikafondet er også et godt bidrag til harmonisering og for å motvirke fragmentering av givernes midler.