3 Forhandlingsprosessen

Det første forhandlingsmøtet ble holdt i mars 2007, og forhandlingene ble avsluttet i London i desember 2007 etter 4 forhandlingsmøter. I forhandlingene deltok representanter for 23 giverland, og 4 afrikanske land var med som observatører. Forhandlingsleder var Sven Sandstrøm, Sverige.

Det var særlig to tema som fikk mye oppmerksomhet under forhandlingene; forslagene om å styrke innsatsen i såkalt sårbare stater («fragile states») og i forhold til regionale prosjekter.

Sårbare stater er et vidt og vanskelig definerbart begrep, men mange afrikanske land befinner seg i denne kategorien. Det dreier seg om land i konflikt eller som nylig har kommet ut av konflikt, så vel som land der grunnleggende institusjoner og markeder av andre grunner ikke eksisterer eller fungerer. Afrikabanken har hatt en helt marginal rolle i slike land, oftest kun gjennom overføring av midler gjennom FN-systemet eller Verdensbanken. Avhengig av definisjon kan oppimot halvparten av Afrikas stater karakteriseres som sårbare i ulik forstand, og dette er land som normalt vil få en lav tildeling av AfDF-midler grunnet en fordelingsmekanisme som premierer resultatoppnåelse og godt styresett, områder der for eksempel post-konflikt land nesten alltid vil score lavt. Strategien legger vekt på følgende tre typer tiltak:

• tilleggsfinansiering (utover vanlig fordelingsmekanisme) til post-konflikt land og land på vei ut av konflikt,

• integrasjon med det eksisterende fondet for sletting av post-konflikt lands gjeld,

• en begrenset pott til støtte av kapasitetsbygging og øremerkede tiltak i alle sårbare stater.

Det aller meste av de midler som nå øremerkes dette arbeidet går til post-konflikt land. Det legges ellers stor vekt på nær koordinering med, og komplementær innsats til, det arbeid som gjøres av FN-systemet, Verdensbanken, andre givere og nasjonale myndigheter.

Regional integrasjon er en naturlig oppgave for en regionalbank, og multinasjonale prosjekter har fått en økende andel av AfDF-midler de senere årene. Det er bred enighet om at regional integrasjon er et viktig tiltak for økonomisk vekst i Afrika, og et riktig svar på utfordringer som

• små og fragmenterte markeder som hindrer storskala produksjon,

• geografiske begrensninger i for eksempel land uten kyst,

• høye produksjonskostnader grunnet dårlig infrastruktur.

Afrikabanken har de siste årene blitt tildelt viktige roller knyttet til regionale initiativer, og den nye strategien bygger på tre pilarer:

• kriterier som sikrer at aktuelle prosjekter forvaltes av den best egnede regionale organisasjon og har støtte fra dedikerte sponsorer

• kriterier for prioritering som sikrer at midler kanaliseres til de kvalitetsmessig beste prosjekter, med utgangspunkt i fattigdomsreduksjon og mottakers målsettinger

• en finansieringsformel som inviterer til samfinansiering mellom regionale og nasjonale prosjekter og dermed sikrer mest mulig eierskap.

Begge forslagene innebærer at det settes av en øremerket andel av påfyllingen for disse formål, henholdsvis 7,5 prosent til sårbare stater og 17,5 prosent til regionale prosjekter. Av andre viktige saker under forhandlingene kan nevnes økt fokus på resultatmåling av fondets aktiviteter, og forslag om avbinding av de innkjøp som gjøres gjennom AfDF-midler, som i dag er begrenset til medlemsland. Avbinding er ofte nødvendig for å kunne inngå avtale om samfinansiering med andre givere.