St.prp. nr. 70 (2000-2001)

Om reindriftsavtalen 2001-2002, om dekning av kostnader vedrørende radioaktivitet i reinkjøtt, og om endringer i statsbudsjettet for 2001

Til innholdsfortegnelse

3 Nærmere om utviklingen i næringen

3.1 Den økonomiske situasjonen

3.1.1 Materiale og metode

Totalregnskapet for reindriftsnæringen viser hovedtrekkene i utviklingen i næringen, og gir en oversikt over de økonomiske forholdene. Det vises til tabell 3.1 som viser hovedtallene for regnskapsårene 1996-1999 og foreløpig regnskap for 2000.

Datamaterialet som benyttes er i hovedsak gruppert etter reinbeiteområder. Hoveddelen av datamaterialet er knyttet til kalenderår. Tallmaterialet som er hentet fra reineiernes melding om reindrift er knyttet opp mot driftsår. Et driftsår varer fra 1. april til 31. mars påfølgende år.

Formelt sett består antall driftsenheter både av aktive og inaktive driftsenheter. Med aktive driftsenheter menes driftsenheter som i reineiernes melding om reindrift står oppført med rein i sluttstatus per 31. mars. Dette inkluderer også oppbygningsbruk og uoppgjorte dødsbo. Med inaktive driftsenheter menes enheter som står uten rein i sluttstatus, men som ikke er formelt avviklet.

Reindriftsforvaltningen samler hvert år inn oppgaver over totalt antall slakt, vekter og priser. Disse data danner grunnlaget for beregning av næringens avkastning.

Reintallet per 1. januar varierer fra år til år, både på grunn av reelle endringer i reintallet og forskyvning av slaktetidspunkt. Ved å korrigere salgsinntektene med endringer i reinhjordverdien, framkommer næringens produksjonsverdi. Endringer i dyretallet verdsettes til full slakteverdi. Verdiøkningen inntektsføres, mens verdinedgang føres til fradrag.

Bygging av fellesgjerder i Vest-Finnmark og ressursovervåkning gir til dels betydelige arbeidsinntekter for reindriftsutøverne. Da disse aktivitetene er direkte knyttet til reindriften, og dessuten vil påvirke reindriftsnæringen, finner man det riktig å ta med disse arbeidsinntektene.

Erstatninger regnes også som inntekter til næringen. De ordningene som er tatt med er erstatninger fra Direktoratet for naturforvaltning for rovviltskader, erstatninger over reindriftsavtalen ved omfattende tap av rein og erstatninger fra NSB for rein ihjelkjørt av tog.

Erstatninger for arealinngrep beregnes ut fra regnskap fra reinbeitedistrikt og reindriftsfond, og anvendes i hovedsak til dekning av felles kostnader.

Driftsenhetenes totale kostnader beregnes på grunnlag av et utvalg av skatteregnskap. Antall regnskap utgjør nå 62 % av alle driftsenhetene. Driftskostnadene og avskrivninger for snøscooter og maskiner er korrigert for den andelen privat bruk som driftsenhetene oppgir i sine næringsoppgaver.

Felleskostnader beregnes i prinsippet på grunnlag av regnskap fra reinbeitedistrikter, reindriftsfond og offentlige regnskap.

Når det gjelder tilskudd med inntektsvirkning deles posten i ordinære- og ekstraordinære tilskudd. Posten ekstraordinære tilskudd har omfattet ulike ordninger over tid. I sammenligningsperioden gjelder dette bl.a. støtte til driftsenheter i Nord-Trøndelag og Nordland reinbeiteområder for å gjenopprette en ordinær driftssituasjon i distrikter som er rammet av ekstraordinære vanskelige driftsforhold og ekstraordinær støtte og ekstra kalvetilskudd til driftsenheter i Finnmark og Troms i forbindelse med «krisevinteren 1997».

Etter Tsjernobyl-ulykken ble det satt i verk tiltak for å holde reindriftsutøverne skadesløse og for å kunne nytte en så stor del som mulig av reindriftens produkter som mat. For å få tatt ut slaktedyrene når bequerelnivået er lavest og før det er nødvendig å sette inn mer kostnadskrevende tiltak som fôring eller kassasjon, gis det kompensasjon for vekttap og merkostnader ved tidlig- og framskyndet slakting. Det gis også tilskudd til nedfôring av slaktedyr. Kostnader ved kassasjon av slakt inngår i verdien av kjøtt og biprodukter. Kostnader for reinbeitedistriktene og reineierne er inkludert i næringens totale kostander. Økt arbeidsforbruk og eventuelle inntektsvirkninger som følge av dette er inkludert, men ikke spesifisert.

Reindriftsnæringens kapital domineres av en stor hovedpost, reinen. Statusverdi beregnes på grunnlag av totalt reintall per 31. mars. Andre aktiva slik som statusverdi på driftsbygninger, private reindriftsanlegg, maskinelle hjelpemidler og gjeld beregnes på grunnlag av det samme utvalget som kostnadsundersøkelsen.

3.1.2 Totalregnskapet for reindriften

Tabell 3.1 . Sammendrag av reindriftens totalregnskap 1996-99 og foreløpig regnskap for 2000 (1000 kr).

RegnskapForeløpig regnskap
199619971998199920002
Inntekter:
Kjøtt og biprodukter74 03561 66863 03672 70455 296
Binæringer1 8582 3142 4413 4032 700
Kjøre- og arbeidsinntekter1 9351 8112 8042 3732 100
Endring i reinhjordverdien-486-11 2204 575-9 567
Erstatninger - tap av rein14 71318 39625 55525 64131 300
- arealinngrep3 8263 3184 1424 1453 700
Sum inntekter:95 88076 287102 55298 70095 096
Kostnader:
Kapitalslit og driftsmidler78 62777 24482 14682 41983 310
Handel med rein0000
Sum kostnader:78 62777 24482 14682 41983 310
Statstilskudd:
Ordinære tilskudd35 12336 26239 32538 90545 269
Andre tilskudd7 7807 4066 7345 8644 283
Ekstraordinære tilskudd-4 63014 9233 5643 300
Tiltak mot radioaktivitet3 3343 6253 7323 6332 900
Binæringer2 7301 8264 2053 8033 300
Sum statstilskudd:48 96753 74968 91955 76959 052
Vederlag for arbeid og kapital66 22052 79189 32672 04970 838
Renter lånt kapital4 9135 5895 0136 7877 500
Vederlag for arbeid og egenkapital
- totalt (1000 kr)61 30747 20284 31265 26263 338
- kr pr. årsverk63 72948 86387 09967 21164 902
- kr pr. driftsenhet105 33981 664145 617110 426106 629
Antall årsverk962966968971975
Antall driftsenheter1582578579591594

1 Antall driftsenheter i samisk område er korrigert med antall årsverk for reindrift i tamreinlag.

2 Foreløpig regnskap 2000 er basert på administrative anslag fra Reindriftsforvaltningen, og er ikke behandlet i Økonomisk utvalg for reindriftsnæringen.

Sammendraget av reindriftens totalregnskap for perioden 1996-2000 er satt opp i tabell 3.1. På bakgrunn av den store usikkerheten som er knyttet til endringer i reinhjordverdien holdes denne verdien utenfor det foreløpige regnskapet for 2000.

Det var en negativ endring i resultatmålene fra 1998 til 1999. Vederlag for arbeid og egenkapital ble redusert med 19 mill. kroner fra 84,3 mill. kroner i 1998 til 65,3 mill. kroner i 1999. Dette gir et vederlag for arbeid og egenkapital per årsverk på 67 211 kroner og per driftsenhet på 110 426 kroner i 1999. Endringene i resultatmålene fra 1998 til 1999 kan i hovedsak forklares ut fra endringer i

  • kjøttinntekter

  • reinhjordverdien

  • ekstraordinære tilskudd

Sum inntekter ble redusert med 3,9 mill. kroner (-3,8%) fra 1998 til 1999. Endringene er i hovedsak et resultat av endringer i reinhjordverdien og kjøttinntektene. I 1998 var det en positiv endring i reinhjordverdien på 4,6 mill. kroner, mens det i 1999 var en negativ endring på 9,6 mill. koner. Verdien av produksjonen (kjøttinntekter korrigert for reinhjordverdien) ble redusert fra 67,6 mill. kroner til 63,1 mill. kroner i 1999 (-6,6%).

Hvis en ser bort fra endringer i reinhjordverdien var økningen i sum inntekter fra 1998 til 1999 på 10,3 mill. kroner (+10,5%). Økningen kommer som en følge av positive endringer på samtlige inntektsposter utenom kjøre- og arbeidsinntekter. Økte kjøttinntekter på 9,7 mill. kroner fra 63 mill. kroner i 1998 til 72,7 mill. kroner i 1999 forklarer størstedelen av denne økningen. Økningen kommer i hovedsak som en følge av kvantumsøkning på 207 tonn. Den totale gjennomsnittsprisen økte med kr 0,26 kr per kg fra 44,72 i 1998 til 44,98 i 1999.

Binæringsinntektene økte med 1 mill. kroner til 3,4 mill. kroner og kjøre- og arbeidsinntektene ble redusert med 0,4 mill. kroner til 2,4 mill. kroner. For de øvrige postene var det kun mindre endringer.

Utbetalte statstilskudd ble redusert fra 68,9 mill. kroner i 1998 til 55,8 mill. kroner i 1999 (-19,1%). Den største nedgangen kom av ekstraordinære tilskudd, som ble redusert fra 14,9 mill. kroner i 1998 til 3,6 mill. kroner i 1999. Nivået av denne posten i 1998 var sterkt preget av utbetalinger av ekstraordinær skjønnsmessig støtte til driftsenheter i Troms og Finnmark etter krisevinteren 1997 (13,2 mill. kroner). De ordinære statstilskuddene ble redusert med 0,4 mill. kroner som følge av en reduksjon på samtlige poster utenom investeringer (+1,2 mill. kroner) og tilskudd til driftsenheter og tamreinlag (+1,7 mill. kroner). De største negative endringene kom på tapsforebyggende tiltak (-1,2 mill. kroner), pramming/transport (-1,1 mill. kroner) og distriktstilskudd (-1 mill. kroner). Tilskudd til tiltak mot radioaktivitet ble redusert fra 3,7 mill. kroner til 3,6 mill. kroner, og tilskudd til binæringer ble redusert fra 4,2 mill. kroner til 3,8 mill. kroner. Andre tilskudd ble redusert med 0,8 mill. kroner som en følge av reduserte utbetalinger til avviklingslønn.

Driftsenhetenes kostnader økte med 6,2 mill. kroner, mens felleskostnadene ble redusert med 4,8 mill. kroner og tamreinlagenes kostnader ble redusert med 1,2 mill. kroner. I sum gir dette kun mindre endring i de totale kostnadene (+0,3 mill. kroner) fra 82,1 mill. kroner i 1998 til 82,4 mill. kroner i 1999.

3.1.3 Totalregnskapet for 1999 etter reindriftsområde

Tabell 3.2 viser variasjon i lønnsomhet mellom de ulike reinbeiteområdene i 1999. Som tidligere år er lønnsomheten best i de sydligste reinbeiteområdene. Det er viktig å understreke at reinbeiteområdene med høyest vederlag til arbeid og egenkapital ikke har spesielt godt resultat, sett i forhold til andre yrkesgrupper.

Tabell 3.2 . Totalregnskapet for 1999 etter reinbeiteområde (1000 kroner).

Polmak/VarangerKarasjokVest-FinnmarkTromsNordlandNord-Tr.lag1Sør-Tr./HedmarkTamreinlag
Inntekter:
Kjøtt og biprodukter7 49311 34618 8914 2895 9269 1788 2817 302
Kjøre- og arbeidsinntekter3405591 01518513455860
Binæringer563462 625255695100
Endring i reinhjordverdien.1 382-2 446-8 838609-607-2 3891 4381 284
Erstatninger
- tap av rein1 3813 9736 2371 8685 5284 7161 90929
- arealinngrep1407649457396603505470
Sum inntekter:10 79214 54220 8777 94411 70911 96012 2608 615
Kostnader:
Kapitalslit og driftsmidler6 25818 13528 0907 4327 4315 7865 5913 697
Handel med rein
Sum kostnader:6 25818 13528 0907 4327 4315 7865 5913 697
Statstilskudd:
Ordinære tilskudd2 5098 43612 1833 1873 6763 6173 3211 975
Andre tilskudd3408033 3475713581502950
Ekstraordinære tilskudd643894353002 1240
Binæringer2417772 564800151260
Tiltak mot radioaktivitet----6931 627487827
Sum statstilskudd:3 09610 45419 0383 8914 7265 4096 3522 802
Vederlag for arbeid og kapital7 6306 86111 8254 4039 00511 58313 0227 720
Renter lånt kapital6921 2342 31140768264974072
Vederlag for arbeid
og egenkapital:
- totalt (1 000 kr)6 9385 6279 5143 9968 32310 93412 2827 720
- pr. årsverk (kr)103 55923 74423 55055 494128 041206 306299 549239 005
- pr. driftsenhet (kr)154 18841 99643 05081 542193 550303 728396 178-
Antall årsverk672374047265534132
Antall driftsenheter4513422149433631-

1 Vederlag for arbeid og egenkapital per driftsenhet i Nord-Trøndelag er beregnet ut fra 36 driftsenheter. Hvis en inkluderer de to generasjonsbrukene i beregningene vil vederlag for arbeid og egenkapital per driftsenhet i 1999 bli på 287 472 kr (1998: 364 546 kr).

Det var klare nivåforskjeller i resultatmålene mellom reinbeiteområdene sør for Troms, og de nordlige reinbeiteområdene med unntak av Polmak/Varanger. Vederlag til arbeid og egenkapital samlet for de sørlige reinbeiteområdene var på henholdsvis 275 961 kroner per driftsenhet og 205 165 kroner per årsverk. For de nordlige reinbeiteområdene (med unntak av Polmak/Varanger) viser tilsvarende beregninger 47 396 kroner per driftsenhet og 26 840 kroner per årsverk.

Vest-Finnmark, Karasjok og Nord-Trøndelag hadde negativ endring i resultatmålene fra 1998 til 1999. For de øvrige områdene var endringene positive.

Endringene i reinhjordverdien hadde stor betydning for resultatmålene i de fleste reinbeiteområdene. Endringen framkom som følge av endringer i reintallet, og forskyvninger i slaktetidspunkt. Fra 1998 til 1999 utgjorde summen av endringene i reinhjordverdien følgende endringer i 1 000 kroner for de ulike reinbeiteområdene: Polmak/Varanger + 772, Karasjok - 1 756, Vest-Finnmark - 8 372, Troms + 1 123, Nordland + 150, Nord-Trøndelag + 242, Sør-Trøndelag/Hedmark + 2 451 og Tamreinlag + 398.

Hvis en ser bort fra endringer i reinhjordverdien øker sum inntekter i samtlige reinbeiteområder unntatt Polmak/Varanger, Sør-Trøndelag/Hedmark og tamreinlagene. I reinbeiteområdene med økning i sum inntekter skyldtes økningen i hovedsak økte inntekter fra kjøttproduksjon. Reduksjon i inntektene i Polmak/Varanger og tamreinlagene kom som et resultat av nedgang i kjøttinntektene, mens for Sør-Trøndelag/Hedmarks vedkommende skyldtes en kombinasjon av reduserte kjøttinntekter og en nedgang i utbetalte erstatninger for rovdyrtap.

De totale kostnadene økte i Karasjok, Vest-Finnmark og Nord-Trøndelag. Nord-Trøndelag hadde den prosentvise største kostnadsøkningen (+ 22%), mens kostnadene i tamreinlagene ble mest redusert (- 24%). I sum ga dette en økning i de totale kostnadene på 0,3% fra 1998 til 1999.

Sum statstilskudd ble redusert i samtlige reinbeiteområder unntatt Polmak/Varanger, Nordland og Sør-Trøndelag/Hedmark. Hovedårsaken i nedgangen i Vest-Finnmark var en reduksjon på posten ekstraordinære tiltak. Økningen i Sør-Trøndelag/Hedmark forklares med en utbetaling av ekstraordinære tilskudd på 2,1 mill. kroner i 1999.

Endringene i hovedpostene i totalregnskapet fra 1998 til 1999 gir følgende forklaring til endringene i resultatmålene i de ulike reinbeiteområdene.

  • Polmak/Varanger: Endringer i reinhjordverdien og reduserte kostnader ga en positiv utvikling i resultatmålene til tross for reduserte kjøttinntekter.

  • Karasjok: Den negative endringen i resultatmålene skyldtes en reduksjon i statstilskuddene i hovedsak som følge av nedgang på posten ekstraordinære inntektsoverføringer. Totale kostnader økte samtidig som den negative endringen i reinhjordverdien var større enn økningen i kjøttverdien.

  • Vest-Finnmark: Kjøttinntektene økte, men en negativ endring i reinhjordverdien, økte kostnader og reduserte inntektsoverføringer medførte en nedgang i resultatmålene.

  • Troms: Resultatforbedringen kom som følge av økte kjøttinntekter, reduserte kostnader og en positiv endring i reinhjordverdien som oppveide reduksjoner i inntektsoverføringer og erstatninger for tap av dyr.

  • Nordland: Det var kun mindre endringer i resultatmålene i dette området. Kjøttinntektene, inntektsoverføringer og erstatninger økte, mens det var en negativ endring i reinhjordverdien.

  • Nord-Trøndelag: Den negative endringen i resultatmålene kom i hovedsak som følge av negativ endring i reinhjordverdien, bortfall av ekstraordinære overføringer og økte kostnader. Kjøttinntektene økte også i dette området.

  • Sør-Trøndelag/Hedmark: Ekstarordinære overføringer og reduserte kostnader samt en positiv endring i reinhjordverdien bidro til en resultatforbedring i dette området.

  • Tamreinlag: Positiv endring i reinhjordverdien og reduserte kostnader oppveide de negative endringene i kjøttinntekter og inntektsoverføringer. I sum var det en forbedring i resultatmålene.

Det totale økonomiske resultatet for næringen samlet sett må fortsatt karakteriseres som svakt. Departementet vil peke på de store forskjellene i produksjonstilpasning og effektivitet i næringen. Den økonomiske og sosiale situasjonen for reineierne i store deler av de sentrale reindriftsområdene i Finnmark er fortsatt meget vanskelig. Totalregnskapet viser at de økonomiske resultatene er svært dårlige. Det er få alternative inntekts- og sysselsettingsmuligheter, noe som forverrer situasjonen i regionen og skaper risiko for ny overetablering i næringen.

Situasjonen krever at omleggingene som er iverksatt i næringen fortsetter gjennom de økonomiske virkemidlene som skal bidra til høyt slakteuttak, tidligere gjennomføring av slaktingen og satsing på utviklings- og investeringstiltak. Dette er helt nødvendig for å sikre en bærekraftig utvikling i reindriftsnæringen.

3.1.4 Driftsenhetenes økonomi

Tabell 3.3, økonomiske nøkkeltall per driftsenhet i reinbeiteområdene, viser stor variasjon i totale inntekter. Gjennomsnittlige totale inntekter per driftsenhet i Sør-Trøndelag/Hedmark reinbeiteområde var hele 4 ganger høyere enn i Vest-Finnmark reinbeiteområde. Det er både inntekter per rein i vårflokk og antall rein i vårflokk per driftsenhet som forklarer denne forskjellen. Områder med høyest totale inntekter per driftsenhet, Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag/Hedmark, hadde både høy inntekt per rein og høyt gjennomsnittlig antall rein per driftsenhet. Polmak/Varanger hadde reintallet per driftsenhet på sammen nivå som disse to områdene, men betydelig lavere inntekt per rein. Karasjok og Vest-Finnmark, hadde omtrent samme gjennomsnittlige totale inntekt per driftsenhet. Karasjok hadde et betydelig lavere antall rein per driftsenhet enn Kautokeino, men til gjengjeld betydelig høyere inntekt per rein. Inntekt per rein i Karasjok var imidlertid lav i forhold til områder sør for Finnmark. Troms og Nordland hadde en høy inntekt per rein i vårflokk, men hadde lavere gjennomsnittlig reintall enn Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag/Hedmark. Det var særlig Troms som hadde et lavt gjennomsnittlig antall rein per driftsenhet.

Tabell 3.3 . Økonomiske nøkkeltall per driftsenhet for reinbeiteområdene for 1999

Polmak/VarangerKarasjokVest-FinnmarkTromsNordlandNord-Tr.lagSør-Tr./Hedmark
Antall rein i vårflokk438242343182260410458
Totale inntekter, kr1239 800108 50094 500162 100272 300332 200395 500
Inntekter per rein, kr1,25484482758911 047810864
Totale tilskudd, kr368 80078 00086 10079 400109 900150 300204 900
Totale kostnader, kr139 100135 300127 100151 700172 800160 700180 400
Kostnader per rein, kr2318559371833664392394
Vederlag til A+EK, kr4154 18841 99643 05081 542193 550303 728396 178
Vedl. til A+EK pr rein, kr2,4352174126448745741865
Inntekter utenfor reindriften, kr196 000134 000127 000130 000109 000121 000105 000

1 Inkludert kjøtt og biprodukter, kjøre- og arbeidsinntekter, binæringer, endringer i hjordverdien og erstatninger.

2 Per rein i vårflokk

3 Inkludert alle tilskudd som utbetales til reindriften

4 A+EK = arbeid og egenkapital

Det var også betydelig variasjon i gjennomsnittlige totale tilskudd per driftsenhet mellom reinbeiteområdene. Det er mange grunner til dette, bl.a. ekstraordinære tilskudd, tilskudd til kostnader til tiltak mot radioaktivitet og at den andel av driftsenhetene som faktisk fikk tilskudd varierer mellom områdene. For reinbeiteområdene Karasjok, Vest-Finnmark og Troms skyldes det lave tilskuddsnivået i stor grad at det var kun henholdsvis 66, 43 og 65 % av driftsenhetene som søkte som fikk innvilget tilskudd i disse områdene. De viktigste årsakene til avslag var at driftsenhetene ikke oppnådde slaktekravet (produktivitetskrav/vektgrensekrav) (48%) og/eller hadde under 800 kg dokumentert slakteuttak (28%). Andre årsaker som mer enn 600 rein eller fastsatt øvre grense, ikke lovlig reindrift, mm utgjorde en liten andel (7%).

Ser man på totale kostnader per driftsenhet, vist i tabell 3.3, så varierte også de mellom områdene, men i langt mindre grad enn inntektene. Totale kostnader per rein varierte imidlertid svært mye mellom områdene, og det er en klar sammenheng mellom gjennomsnittlig antall rein i driftsenheten og kostnader per rein. Det ser med andre ord ut til at kostnadene per driftsenhet i betydelig grad er uavhengig av antall rein.

Vederlag til arbeid og egenkapital per driftsenhet er redegjort for i 3.1.3, og viser en dramatisk forskjell mellom områdene. Mens vederlaget var på i underkant av 400 000 kroner i Sør-Trøndelag/Hedmark, så var det om lag 1/10 av dette i Karasjok og Vest-Finnmark. Den store variasjonen skyldtes både forskjell i antall rein per driftsenhet og inntjening per rein, der forskjellen i inntjening per rein betyr mest. Dersom man legger til grunn vederlag for arbeid og egenkapital per rein for Sør-Trøndelag/Hedmark og samme antall rein som gjennomsnittet i Karasjok (242), så vil det beregnete vederlaget bli på i overkant av 200 000 kr. En forbedring i driftsenhetenes lønnsomhet i de områder med lavest lønnsomhet betinger først og fremst en forbedring i inntjening per rein, men også økt gjennomsnittlig antall rein per driftsenhet. Økning i antall rein per driftsenhet forutsetter en betydelig reduksjon i antall driftsenheter.

Inntekter utenfor reindriften utgjør mer enn halvparten av totale inntekter per driftsenhet (summen av vederlag til arbeid og egenkapital og inntekter utenfor reindriften), og varierer fra 105 000 for Sør-Trøndelag/Hedmark til 196 000 for Polmak/Varanger. Andelen inntekter utenfor reindriften er vist i tabell 3.4. Andelen varierer fra år til år, og mellom områdene. Inntekt utenfra betyr mest for Karasjok og Vest-Finnmark, og minst for Sør-Trøndelag/Hedmark. For Karasjok og Vest-Finnmark er inntekt utenfor reindriften en vesentlig betingelse for å kunne forbli i næringen. Det er i all hovedsak kvinner som står for inntekten utenfor næringen.

Tabell 3.4 . Andel av inntekt utenfor næringen i forhold til summen av vederlag til arbeid og egenkapital og inntekter utenfor reindriften.

Område1996199719981999
Polmak/Varanger63,1 %49,4 %61,1 %56,0 %
Karasjok65,0 %73,8 %59,3 %76,1 %
Vest-Finnmark88,8 %76,0 %43,3 %74,7 %
Troms98,5 %92,7 %67,8 %61,5 %
Nordland47,7 %41,8 %28,3 %36,0 %
Nord-Trøndelag25,2 %19,3 %20,5 %28,5 %
Sør-Trøndelag/Hedmark23,4 %34,6 %26,2 %21,0 %
Totalt47,6 %56,8 %43,7 %56,3 %

3.1.5 Biologisk produksjon

Kjøtt og erstatninger er de viktigste postene for driftsenhetenes inntekter som vist i tabell 3.5. Erstatninger til tap av dyr på beite utgjør hoveddelen av totale erstatninger. Av erstatninger til tap av dyr på beite utgjorde erstatninger for rein drept av fredet rovvilt 98,3% i 1999. Disse inntektspostene vil derfor bli nærmere omtalt.

Tabell 3.5 Prosentvis fordeling av driftsenhetenes inntekter i 1999

Inntektsposter1Reinbeiteområde
Polmak/VarangerKarasjokVest-FinnmarkTromsNordlandNord-Trøndel.S.Tr.lag/HedmarkTotalt
Kjøttinntekter8067645848647763
Kjøre- og arb.innt.43331012
Binæringer12931004
Erstatninger1628243650352331
Totalt100100100100100100100100

1 Verdi av endringer i reinhjordverdien er ikke tatt med

3.1.5.1 Slakteuttak og produktivitet

Det totale slaktekvantumet, vist i tabell 3.6, har holdt seg relativt stabilt på rundt 2 000 tonn for driftsårene 1991/1992 til 1995/1996. Fra driftsåret 1995/1996 til driftsåret 1997/1998 var det en reduksjon på total slaktekvantum på 790 tonn. Siden 1997/1998 har det vært en svak økning i slaktekvantumet.

Tabell 3.6 Totalt slaktekvantum for de siste ni driftsårene. Slaktedyr til eget forbruk og privat omsetning er medregnet.

ReinbeiteområdeTotalt slaktekvantum i driftsåret (tonn)
91/9292/9393/9494/9595/9696/9797/9898/9999/00
Polmak/Varanger282270260246228148150172188
Karasjok428304352297330227165185229
Øst-Finnmark709575613544558375316356417
Vest-Finnmark602652649643818547407445397
Troms537166626665354549
Nordland11413215913513998827082
Nord-Trøndelag213174201153158144136157164
Sør-Trøndelag/Hedmark235228230204184190160166211
Samisk reindrift totalt1 9261 8321 9161 7401 9221 4191 1351 2391 321
Tamreinlag171162163156151204151174169
Reindrift totalt2 0971 9942 0791 8972 0731 6241 2861 4121 490

Finnmark har hatt den største reduksjonen i slaktekvantumet. Reduksjonen skyldes store tap i forbindelse med den vanskelige vinteren 1996/1997, økte tap til rovdyr og redusert produktivitet.

Produktiviteten, uttrykt som totalproduksjon per livrein og per areal, er vist i tabell 3.7. Totalproduksjon tar hensyn til slakteuttak og endring i reintall gjennom driftsåret og er et biologisk uttrykk for produktivitet. Produktiviteten varierer noe fra år til år, mellom områder og innen områder. Produktiviteten har vært noenlunde stabil for de fleste områder gjennom de siste 5 årene. For Kautokeino er imidlertid produktiviteten dramatisk redusert i løpet av denne perioden, både uttrykt som totalproduksjon per livrein og særlig per arealenhet. Dette skyldes i tillegg til redusert produktivitet per livrein, at antall rein er redusert i samme periode. Karasjok ligge stabilt lavt, mens Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag/Hedmark og i særdeleshet tamreinlagene ligger stabilt høyt. Det er også betydelige forskjeller innen områdene. I Øst-Finnmark har for eksempel flere av distriktene i Sør-Varanger produktivitet på linje med Sør-Trøndelag/Hedmark, og også i Vest-Finnmark er det distrikter med en totalproduksjon per livrein på over 10 kg. Årsaken til forskjellene mellom områdene ligger i ulike strategier med hensyn på flokkstruktur, slakteuttak, driftsform, tap av dyr på beite, beitebruk og beitebelegg.

Tabell 3.7 Totalproduksjon per livrein og per arealenhet for de fem siste driftstårene for de ulike reinbeiteområder

OmrådeTotalproduksjon per livreinTotalproduksjon per arealenhet
(kg per dyr)(kg per km2)
95/9696/9797/9898/9999/0095/9696/9797/9898/9999/00
Polmak/Varanger9,25,59,77,78,713,27,512,410,411,6
Karasjok4,93,73,65,54,912,89,08,311,110,0
Vest-Finnmark7,86,64,25,22,126,620,414,315,56,1
Troms8,23,13,47,56,34,21,61,63,33,0
Nordland10,38,73,46,17,23,93,21,22,02,5
Nord-Trøndelag9,512,09,411,011,36,07,65,87,07,4
Sør-Tr.lag/Hedmark13,212,411,213,513,222,220,618,121,321,8
Samisk reindr. totalt8,06,75,46,85,511,69,17,58,67,0
Tamreinlagene15,717,015,517,016,830,434,228,925,625,8
Reindrift totalt8,47,25,97,46,212,310,08,39,58,0

3.1.5.2 Tap av rein

Tap av rein har økt betydelig i løpet av de siste 5-6 årene. Årsakssammenhengen er komplisert, men rovdyrtapenes andel av de totale tapene har vært økende de siste årene og er i dag den viktigste tapsposten. Andre årsaker til tap er sykdom, ulykker og andre tap (tidligtap av kalv, tap som følge av ugunstige vær- og beiteforhold, slitte beiter og tyveri).

Det aller viktigste tiltaket for å redusere rovvilttap er reduksjon av antall rovdyr i reinbeiteområdene. Det er Miljøverndepartementet som har forvaltningsansvaret for rovvilt. Det er gjennomført en rekke endringer i rovviltpolitikken det siste året for å redusere tapene. Av tiltak som er gjennomført nevnes:

  • endring i viltloven og forvaltningsforskriften

  • nasjonalt overvåkningsprogram er på plass, med NINA som koordinator

  • skadedokumentasjon over hele landet organisert gjennom Statens naturoppsyn (SNO)

  • statlig jegerkorps i regi av SNO etablert og operativt

  • revidert erstatningsregelverk for tamrein forutsettes fastsatt i mars/april 2001

  • evaluering av jerveforvaltning er igangsatt (Gjelder Sør- og Nord-Norge og omfatter bestandsregistreringer, lisensjakt, skadefelling, effekt av forebyggende tiltak og erfaringer fra justert kjerneområde for jerv i Sør-Norge. Utviklingen i årene 1993-2000 gjennomgås som en del av evalueringen.)

Et tamreinfaglig utvalg skal revitaliseres for å skape et felles forum for å drøfte problemer og tiltak knyttet til reindrift og rovviltforvaltning. Direktoratet for naturforvaltning (DN) utformer, sammen med Reindriftsforvaltninga i Alta (RFA), en ramme for dette samarbeidet og innkaller til et første møte i nær kontakt med Norske Reindriftsamere Landsforbund (NRL). Disse aktørene vil være de faste deltakerne i samarbeidsforumet.

Tyveri av rein utgjør også en betydelig tapspost. I den forbindelse har avtalepartene under forhandlingene for avtalen for 2001/2002 blitt enig om at dette drøftes mellom NRL, Landbruksdepartementet og andre aktuelle myndigheter for å komme fram til egnete tiltak for å redusere problemet.

De store tapene har også sammenheng med dyrenes ernæringsstatus gjennom vinteren som påvirkes av snø- og klimaforhold. I Karasjok og Vest-Finnmark er det også sammenheng med nedslitte beiter. Simlenes kalveproduksjon, både i form av kalvingsprosent og kalvenes overlevelse, er vist å henge nøye sammen med simlenes kondisjon om våren, samt at ernæringsstatus også har betydning for overlevelse av voksne rein.

3.1.6 Struktur og strukturelle tiltak

3.1.6.1 Struktur

Antall familieenheter/driftsenheter i samisk reindrift økte fra om lag 420 i 1950 til rundt 670 enheter i 1990. Fra 1990 til 2000 er antall enheter redusert til 562 enheter. Reduksjonen har i hovedsak skjedd i Finnmark som en følge av omstillingsprogrammet for Indre-Finnmark. Fra 1997 har det vært en svak økning i Finnmark. Økningen kan for en stor del forklares med at en del av de som var på omstillingslønn har gjenopptatt sine driftsenheter.

Antall personer tilknyttet reindriftsnæringen økte fra 1 646 i 1950 til 2 813 i 1999, som er en økning på 70%. Dette er vist i tabell 3.8. Den største økningen har skjedd i Finnmark. Antall personer per driftsenhet har holdt seg på samme nivå fram til 1990, rundt 4 personer per driftsenhet. Fra 1990 har antall personer per driftsenhet økt i samtlige reinbeiteområder til et gjennomsnitt på 5. Reduksjonen i antall driftsenheter som har funnet sted i Finnmark i løpet av de siste 10 år, har ikke resultert i redusert antall personer tilknyttet næringen.

Tabell 3.8 Utvikling i antall personer tilknyttet reindriftsnæringen

Årstall
Reinbeiteområde195019601970198019901999
Øst-Finnmark522180917871
Vest-Finnmark1 0341 3301 324
Finnmark1 2001 4001 5001 5562 1392 111
Troms5579105145139179
Nordland14421222135135147194
Nord-Trøndelag135121128126132179
Sør-Tr.lag/Hedmark11211012078128150
Totalt samisk reindrift1 6461 8321 9882 0402 6852 813

1 Polmak/Varanger og Karasjok

2 I tillegg kommer personer utenfor distrikt.

I 1990 hadde 32,2% driftsenheter under 200 rein, 53,9% med mellom 200 og 600 rein, og 13,8% med over 600 rein. Tilsvarende tall for 1999 var hhv 42,5%, 52,3% og 5,2%.

Antall rein per driftsenhet har de 10 siste årene vært relativt stabilt for alle områder unntatt Karasjok og Vest-Finmark som har hatt en betydelig nedgang siden driftsårene 1995/1996-1996/1997. Reduksjonen i antall rein i Finnmark skyldes reduksjon i både antall driftsenheter og gjennomsnittlig antall rein per driftsenhet. Det er relativt store forskjeller i gjennomsnittlig reintall per driftsenhet mellom områdene. For driftsåret 1999/2000 var gjennomsnittlig antall rein per driftsenhet på 412, 227, 285, 185, 250, 356 og 429 for henholdsvis Polmak/Varanger, Karasjok, Vest-Finnmark, Troms, Nordland, Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag/Hedmark.

3.1.6.2 Omstillingsprogrammet

Omstillingsprogrammet for Indre-Finnmark ble etablert høsten 1993 med tilbakevirkende kraft for de som slaktet ned flokken sin etter 1. september 1992. Det overordnede målet var å legge forholdene til rette for utvikling av en økologisk og økonomisk bærekraftig reindrift i Finnmark. Virkemiddelet var å redusere reintallet gjennom å redusere antall driftsenheter. I tillegg skulle programmet styrke næringsliv og utdanningsmuligheter ved å integrere omstillere i det øvrige arbeidsmarkedet.

Omstillingsprogrammet for Indre-Finnmark ble formelt avsluttet ved utgangen av 1998. Kravet for å motta omstillingslønn var i utgangspunktet avvikling av driftsenheheten. Senere ble det gitt adgang til å stille driftsenheten i bero, en «frysordning», noe som innebærer at omstillere kan gjenoppta driftsenheten selv eller overdra driftsenheten til en av livsarvingene når omstillingsperioden er over.

Status for omstillingsprogrammet per 31.mars 2000 er vist i tabell 3.9. Det var 101 driftsenheter som gikk ut i omstilling. Det er ventet at mellom 60 og 70 vil gjenoppta driften, men det er usikkert hvor mange av disse som faktisk vil bli aktive driftsenheter. En av årsakene til at så vidt mange ønsker å gjenoppta driften er mangel på alternativ sysselsetting.

Tabell 3.9 Status for omstillingsenhetene i Indre-Finnmark per 31. mars 2000.

Gjenopptatt per 31.03.00Ut av omstillingAntall driftsenheter
ReinbeiteområdeAvviklet1TotaltAktive2Inaktive32000/0151991/921999/00
Polmak/Varanger4033015145
Karasjok3137617161129
Vest-Finnmark102315831290227
Totalt1339251449502401

1 Med avviklet omstillingsenhet menes driftsenhet der konsesjon formelt er avviklet.

2 Med aktive omstillingsenheter menes omstillingsenheter som har gjenopptatt sin driftsenhet, og som har rein i sluttstatus.

3 Med inaktive omstillingsenheter menes omstillingsenheter som har gjenopptatt sin driftsenhet, men som ikke har rein i sluttstatus.

4 Omstillingsprogrammet omfattet ikke driftsenheter fra Varanger.

5 Avvik mellom antall driftsenheter som går ut av omstilling i driftsåret 2000/01 (49 enheter) og antall driftsenheter som gikk inn i omstilling i driftsåret 1995/96 (45 stykker) skyldes forskyvning mellom tilsagn om omstilling og faktisk omstilling.

For personer som var over 50 år da de gikk ut i omstilling er det etablert en ordning med forlenget omstillingslønn som gjelder fram til vedkommende går over på ordinær alderspensjon. Av de omstillingsenheter som er avviklet har 6 gått over på forlenget omstillingslønn, og av de 49 som går ut av omstilling i driftsåret 2000/01 er det 11 enheter som vil gå over på forlenget omstillingslønn.

3.1.6.3 Innløsning av driftsenheter

I reindriftsavtalen for 1998/99 ble det åpnet for å bruke midler fra Reindriftens Utviklingsfond (RUF) til innløsning av driftsenheter. Ved innløsning fraskriver innehaver av driftsenheten seg rettigheten som driftsenhetsinnehaver etter reindriftsloven, herunder retten til å overdra eller få overdratt driftsenhet. Innløsningsbeløpet ytes som en engangsutbetaling med kr 450 000,- per driftsenhet. Ordningen skal brukes målrettet i forhold til reintallstilpasning og ressursutnyttelse i distriktet. I driftsåret 1999/2000 ble det behandlet 32 søknader om innløsning, hvorav 30 var fra Finnmark. 22 driftsenheter fikk innvilget innløsning. For driftsåret 2000/2001 er det behandlet 17 nye søknader om innløsning, hvorav alle utenom én søknad var fra Finnmark. Av disse er 10 driftsenheter gitt tilsagn om innløsning.

3.2 Ressurssituasjonen

3.2.1 Beitegrunnlaget

Det totale reindriftsareal i Norge er drøyt 140 000 km2. Dette utgjør mer enn 40% av det samlede areal i landet, og berører rundt 140 kommuner fra Finnmark i nord til Hedmark i sør, samt i Nord-Gudbrandsdalen og Valdres. Både flyttemønster og arealbruk varierer mellom områdene. Dette har i hovedsak sammenheng med ulike naturgitte forhold.

I Finnmark skjer vinterbeitingen i innlandet og sommerbeitingen ved kysten. Vår- og høstbeitingen skjer i hovedsak i en mellomliggende sone. I Troms skjer flyttingen oftest over korte avstander og innen samme distrikt. Reindriften i Nordland har et todelt flyttemønster. Her, i likhet med Troms, flytter noen distrikt på vinterbeite i Sverige, mens andre har sine vinterbeiter ved kysten. I Nord-Trøndelag har de fleste distrikt kystnære vinterbeiter, men det foregår også vinterbeiting i innlandet. Flyttingen i Sør-Trøndelag/Hedmark foregår i hovedsak fra barmarksbeiter i nord til vinterbeiter i sør. Tamreinlagene nytter generelt kystnære høyfjellsområder i nordvest som barmarksbeite og mer kontinentale og lavereliggende fjell- og skogsområder i sørøst som vinterbeite.

Sammenholdes de enkelte områders bruttoareal med reintallet i vårflokken, finner man store forskjeller i dyretetthet mellom områdene - fra 0,4 rein/km2 i Troms og Nordland til 3 rein/km2 i Vest-Finnmark. Faktorer som temperatur, nedbør, topografi og berggrunn gir grunnlag for områdevis variasjon i vekst- og vegetasjonsforhold. I Troms, Nordland og Nord-Trøndelag setter vinterbeitekapasiteten klare skranker for dyretettheten. I Sør-Trøndelag/Hedmark er det en bedre balanse mellom sommer- og vinterbeitekapasitet, her er dyretettheten 1,6 rein/km2. Den høge dyretettheten i Vest-Finnmark på 3 rein/km2 uttrykker stor mistilpasning til beitegrunnlaget. Dyretettheten i Øst-Finnmark er til sammenligning 1,7 rein/km2 - tilnærmet lik den i Sør-Trøndelag/Hedmark.

3.2.2 Menneskelige inngrep og forstyrrelser

De reindriftspolitiske målene har siden St. meld. nr. 28 ( 1991-92) vært sammenfattet i begrepet «En bærekraftig reindrift». Med dette menes en reindrift som har økologisk, økonomisk og kulturell bærekraft. Innenfor deler av reindriftsområdene oppnås det i dag ikke tilfredsstillende resultater på de nevnte mål. Dette har flere årsaker, men en viktig årsak er en kontinuerlig reduksjon av reinbeitearealer.

Realiteten er at inngrep og forstyrrelser innenfor reinbeiteområdene har akselerert de siste tiårene. Dette har ført til varig reduksjon av arealer som reindriften har til rådighet og til økte forstyrrelser for reinflokkene.

Direkte konsekvenser av inngrep og forstyrrende aktivitet kan være permanent tap av det beiteland som nedbygges eller oppdyrkes, samt hindringer i reinens trekk- eller flyttleier. Indirekte konsekvenser kan være midlertidig tap eller redusert bruk av omkringliggende beiteland, merarbeid for reineier og stress for reinen. Totaleffekten av mange små inngrep og forstyrrende aktivitet er oftest større enn hva summen av de enkelte inngrep skulle tilsi. Dette henger sammen med oppstykking av beiteområdene, noe som vanskelig lar seg forene med reinens behov for sammenhengende «friområder» og trekkleier. En slik fragmentering av reinbeiteland har vært, og er trolig en av de alvorligste truslene mot reindriftens arealgrunnlag.

På grunnlag av de nevnte forhold er det viktig å sikre reindriftens arealer. I dette arbeidet er det viktig å øke forståelsen og få aksept for reindriftens bruk av arealer.

På den andre siden bidrar reindriften med inngrep og ferdsel som har innvirkning på arealinteresser, og da spesielt naturvern- og jakt- og friluftsinteressene. Lange sperregjerder, utstrakt barmarkskjøring og overbeiting medfører skader på jordsmonn, vegetasjon og fauna, og forringer naturmiljø og naturopplevelser for andre brukere. Sannsynligheten for at reindriften vinner forståelse for at det er nødvendig å begrense inngrep i reinbeiteland øker dersom reindriften også viser forståelse for andre arealinteresser ved sine inngrep og sin bruk av arealene.

Det er viktig å bedre samordningen av reindriftens arealbruk med andre interesser. Plan- og bygningsloven er et sentralt virkemiddel i denne sammenheng. Etter dagens plan- og bygningslov er reindriften høringsinstans og innsigelsesmyndighet til kommunens arealplaner, reguleringsplaner og andre arealsaker. Distriktsstyrene i berørte reinbeitedistrikt er høringsinstans, mens områdestyrene er innsigelsesmyndighet i arealplansaker og reguleringssaker. Reindriftsforvaltningens områdekontorer er faglig rådgiver for distriktsstyrene og områdestyrene i slike saker og saksbehandler for områdestyrene.

Den 23. oktober 1998 ble Planlovutvalget oppnevnt i statsråd for å se på behovet for revisjon av planleggingsbestemmelsene i plan- og bygningsloven og tilgrensende lover og forskrifter. Et viktig siktemål med arbeidet er å fremme forslag til regelendringer slik at det blir lettere å ivareta viktige samfunnsinteresser, som bl.a. å sørge for bærekraftig utvikling, verdiskaping, sysselsetting, bedre levekår og tilstrekkelig tilgang på gode boliger. Mandatet sier at det bør være enkelt å praktisere loven, og at saksbehandlingsreglene bør gi effektiv planlegging. Utvalget skal legge vekt på å gjøre lovteksten lettere å lese for forskjellige brukere, og berørte som vil delta i planprosessene skal stille sterkere. Reglene bør dessuten sikre at miljø- og samfunnshensyn vurderes i all planlegging. Loven skal imidlertid ikke forandres så mye at det går på bekostning av dagens hovedstruktur eller bærende prinsipper, dvs. lokal, demokratisk planlegging, åpenhet og medvirkning.

Regjeringen er av den mening at en sikring av reindriftens arealer er vesentlig for å nå de reindriftspolitiske målene. Etter initiativ fra Landbruksministeren og Kommunal- og regionalministeren vil planlovutvalget bli utvidet med en representant fra reindriften. En slik representasjon medfører at næringen selv kan ta aktivt del i det arbeidet som vil være av vesentlig betydning for utøvelsen av reindriften i framtiden, og med det bidra til å sikre bevaringen og utviklingen av samisk kultur.

3.2.3 Tilpasning av reintallet til beitegrunnlaget

En grunnleggende forutsetning for en økologisk bærekraftig reindriftsnæring er at beiteressursene ikke utnyttes i større grad enn det bæreevnen tillater. Dette er spesielt viktig for lav som er flerårige vekster, og som ved utbeiting vil ha behov for lang tid, 8-10 år, for å nå optimal produksjon igjen.

Figur 3.1 Utvikling av reintall i Finnmark fra 1950 til 1999. Praktisk optimalt reintall i vinterområdene er etter Reinbeitekommisjon av 1964.

Figur 3.1 Utvikling av reintall i Finnmark fra 1950 til 1999. Praktisk optimalt reintall i vinterområdene er etter Reinbeitekommisjon av 1964.

Reintallet har holdt seg noenlunde stabilt i alle reinbeiteområder fram til slutten av 1970-årene. Da begynte reintallet å øke raskt i Finnmark, særlig Karasjok og Vest-Finnmark, med en topp i 1989. Etter 1989 er reintallet redusert betydelig. I de øvrige områder har reintallet holdt seg på samme nivå. Utvikling av reintall i Finnmark fra 1950 til 1999 er vist i figur 3.1. I perioden fra 1835 til 1950 varierte reintallet i Finnmark mellom 50 000 og 100 000 rein.

Økningen i reintallet i Finnmark resulterte i en mistilpasning av reintall i forhold til beitegrunnlaget noe som har medført redusert produktivitet, lavere slaktevekter, lavere kalvingsprosent og økt dødelighet. På 70-tallet var produktiviteten på samme nivå i Finnmark og Sør-Trøndelag/Hedmark. Utover 80-tallet oppstod det forskjeller i produktivitetsutviklingen. Produktiviteten økte i Sør-Trøndelag/Hedmark, mens den ble betydelig redusert i Finnmark (figur 3.2). Det er variasjoner innenfor områdene. I Øst-Finnmark er for eksempel produktiviteten betydelig høyere i Polmak/Varanger enn i Karasjok. Årsaken til produktivitetssvikten er ikke entydig, men for høyt reintall i forhold til beitegrunnlag er, sammen med store rovdyrtap, en hovedforklaring.

Figur 3.2 Utvikling av produktivitet (kg totalproduksjon per rein i vårflokk) i Sør-Trøndelag/Hedmark, Øst-Finnmark og Vest-Finnmark fra 1975 til 2000.

Figur 3.2 Utvikling av produktivitet (kg totalproduksjon per rein i vårflokk) i Sør-Trøndelag/Hedmark, Øst-Finnmark og Vest-Finnmark fra 1975 til 2000.

Slaktevekter på rein i Karasjok og Vest-Finnmark er betydelig lavere enn i øvrige reinbeiteområder. Dette tyder på mistilpasning mellom antall dyr og beitegrunnlaget. Tidligere var det høye slaktevekter også i disse områdene. Gjennomsnittlig slaktevekt for 11/2 år gamle okser (varit) var på 29,8 kg for 12 sommerbeitedistrikter i Vest-Finnmark i 1960/61-1963/64, mens den var på 23,5 kg for de samme distriktene for reindriftsåret 1999/2000

Andel simler med lav vekt er høyere i Karasjok og Vest-Finnmark enn i de øvrige områder. Dette har stor betydning på produktiviteten da det i flere studier er vist at det er nøye sammenheng mellom kalveproduksjonen og simlenes vekt, både i form av antall fødsler per 100 simler og overlevelse av kalven de første ukene.

3.2.3.1 Reintallstilpasning innen sommerbeite - grønnbeite

Reindriftsforvaltningen og NORUT informasjonsteknologi har i samarbeid vist at beitebelegget, antall dyr per arealenhet, er den viktigste forklaringsfaktoren for reinens vekst- og vektutvikling gjennom barmarksperioden. Økologisk og økonomisk reintallstilpasning til sommerbeiteressursene kan derfor baseres på en direkte registrering av reinens egen kondisjon, vekst- og vektutvikling etter sommerbeiteperioden. Der reinen oppnår normal vektutvikling gjennom sommeren og normal kondisjon om høsten, er også reintallet i balanse med sommerbeieteressursene. Der reinen derimot ikke oppnår normal vekt og nødvendig kondisjon før vinteren, er det overbelegg, og reintallet må ned til et nivå der vitaliteten gjenvinnes.

3.2.3.2 Reintallstilpasning innen høst- vinter og vårbeite - lavbeite

Reinens vinterbeite varierer med naturforhold og flyttemønster. I Finnmark og Rørosområdet er lav de aller viktigste beitevekster om vinteren, både kvalitativt og kvantitativt, mens i f.eks Nordland der vinterbeitene ligger i snøfattige kystnære strøk er lav av underordnet betydning.

Lavmattens produksjonsevne bestemmes av mengde stående lavmasse. Når stående mengde reduseres, reduseres også den årlige tilveksten, som gjør at beitenes bæreevne reduseres akselererende ved et for stort beitetrykk. Ved svært slitte beiter skal det kun et fåtall beitedyr for å holde lavmassen nede. I motsetning til grønnbeite, som stort sett har normal vekst året etter hard beiting, vil lavproduksjonen forbli liten i flere år framover.

På grønnbeitene er dyrets vekst en god indikator på reintallstilpasning i forhold beiteressursene, men dette er ikke en egnet metode for å overvåke reintallstilpasning i forhold til lavbeitene. Reinen vil kunne innta tilnærmet lik mengde lavmasse helt til lavbeitene er nærmest borte, og først da vil dette kunne vises i form av økt dødelighet, lav fruktbarhet og stort tidligtap av kalv. Lavbeitenes tilstand må derfor vurderes ut fra direkte registreringer på lavdekket. Det gjøres både ved hjelp av satelittbilder og feltundersøkelser. Beitekartlegging ved hjelp av satellittbilder gjør det mulig å kartfeste vegetasjonsforholdene over store områder. Ved sammenligning av bilder tatt med års mellomrom får man «tidsstudier» over utviklingen innen et gitt beiteområde. NORUT informasjonsteknologi har på denne måten vist at stående biomasse av lav er dramatisk redusert i Finnmark fra 1973 til 2000. Utviklingen går fram av tabell 3.10.

Tabell 3.10 . Lavbeitenes status, som prosentvis fordeling etter slitasjegrad på Finnmarksvidda (distrikt 30 og 31) i 1973, 1980, 1987/1988, 1996 og 2000 målt ved hjelp av satellitt.

ÅrHelt nedslittSterkt slittIntakt
197301585
198003268
1987/1988295615
199650428
200051445

Kilde: NORUT Informasjonsteknologi

Som det går fram av tabell 3.10 er det ikke store endringer siden 1996 i det store bildet, men utviklingen går fortsatt i negativ retning. Ser man på de ulike vegetasjonsklassene så er andel slitte lavheier økt og andel eksponerte rabber, blokk- og grusmark økt, særlig i vår- og høstområdene. Det er med andre ord mindre lav på rabbene/ryggene enn tidligere. Disse ryggene blir først tilgjengelig om våren når snøen tiner, og er dermed viktige for reines overlevelse om våren.

Feltundersøkelser på vår/høst- og vinterbeitene i Finnmark i 1998 og 1999 viser at den stående lavmassen er betydelig lavere enn den massen som gir maksimal årlig nettotilvekst. Dette er vist tabell 3.11. Det er beitene i Kautokeino som er mest slitt. I Sør-Varanger karakteriseres vinterbeitene som stort sett i godt hold, og lengst sør i Pasvik kunne beitetrykket med fordel vært noe høyere enn det er i dag. Disse data kan ikke uten videre gjøres gjeldende for hele områdene, men gir en god indikasjon på situasjonen.

Tabell 3.11 . Gjennomsnittlig gjenvekstgrad (faktisk lavvolum i % av det lavvolum som gir maksimal nettoproduksjon) basert på målinger i ulike felt i beiteområdene (standardavvik).

OmråderDistriktnr.Gjenvekstgrad, %
Kautokeino vår- og høstbeite305 (6)
Kautokeino vinterbeite3115 (19)
Karasjok vår- og høstbeite1721 (27)
Karasjok vinterbeite1825 (32)
Levajok1218
Polmak reinsogn8, 1130
Varanger reinsogn2, 5C, 5D51

Kilde: NINA (Norsk institutt for naturforskning)

3.2.3.3 Konklusjon vedrørende ressurssituasjonen

Inngrep, som hver for seg er små og isolert sett av marginal betydning for reindriftsnæringen, er en alvorlig trussel for reindriftens arealgrunnlag. Sakene vurderes enkeltvis, og konsekvensene av den samlete effekten av inngrepene blir ikke tatt i betrakting. Det er en betydelig utfordring å sikre reindriftens arealgrunnlag ved å hindre en fragmentering av reindriftens arealer.

Reintallet synes i hovedsak å være i samsvar med ressursgrunnlaget i alle områder unntatt Karasjok reinsogn i Øst-Finnmark og Vest-Finnmark. Minimumsfaktoren synes å være vinterbeitene, som i enkelte områder er så slitt at de vanskelig kan ta seg opp igjen uten at beitepresset reduseres dramatisk. Det er også viktig å være oppmerksom på at reintall ikke alene er avgjørende for beitenes tilstand, men også hvordan beiteressursene brukes. I denne sammenheng er beitetider, og etterlevelse av disse viktig.

Det må også legges til at forhold som forstyrrelser, både av mennesker og rovdyr, vanskelige klimatiske forhold, driftsform og bruk av beiteområder har betydning for reinens kondisjon. Disse forhold gir størst negative utslag der reinens kondisjon på forhånd er dårlig. Det er likevel hevet over tvil at beitenes tilstand i enkelte områder er hovedårsaken til den årvisse lave produktiviteten og høye dødeligheten.

Reindriftsforvaltningen er i gang med grunnlagsarbeidet slik at Reindriftsstyret kan fastsette øvre reintall for distriktene i Finnmark. For Vest-Finnmark forventes arbeidet å være fullført innen utgangen av 2001, og for Øst-Finnmark i løpet av 1. halvdel av 2002.

3.3 Markedssituasjonen og praktisering av importvernet

I likhet med de foregående årene er det i driftsåret 2000/2001 importert reinslakt og levende rein for slakting. Importen har skjedd fra Finland og Sverige. Hovedhensikten med importen har vært å dekke etterspørselen i det norske markedet, samt unngå de negative konsekvenser som vil følge av at reinkjøttet blir borte fra markedet i en lengre periode av året. Slik har tollregimet vært administrert med tanke på at norske forbrukere får jevn tilgang på reinkjøtt.

Det tollbaserte importvernet skal, innenfor de rammer som Norges forpliktelser i henhold til WTO-avtalen setter, praktiseres på en måte som sikrer reindriften et rimelig vern mot konkurrerende import. Landbruksdepartementet ved Statens landbruksforvaltning (SLF) kan gi tillatelse til import av reinkjøtt til redusert toll (administrativ tollnedsettelse) dersom markedssituasjonen tilsier det. SLF har opprettet et forum bestående av representanter fra reinsdyrslakterier, Norsk Kjøtt, NRL, Statens næringsmiddeltilsyn og Reindriftsforvaltningen for å innhente relevant informasjon. Eventuell administrasjon av tollsatsene kan skje på bakgrunn av målpris som definert i reindriftsavtalen, eller dersom det er fare for markedsforstyrrelser.

Til forsiden