St.prp. nr. 70 (2000-2001)

Om reindriftsavtalen 2001-2002, om dekning av kostnader vedrørende radioaktivitet i reinkjøtt, og om endringer i statsbudsjettet for 2001

Til innholdsfortegnelse

4 Hovedutfordringer

Reindriften står overfor store utfordringer. Utfordringer i forhold til rovdyrtap og arealinngrep går igjen i de fleste områder, men det er også betydelige regionale forskjeller. I Finnmark har mangel på klare rammebetingelser m.h.t. reintall og beiteområde resultert i en kritisk ressurssituasjon, særlig i Vest-Finnmark, noe som har hatt stor negativ betydning både for økonomien og sosiale forhold i næringen. Hovedutfordringen blir derfor å få disse rammebetingelsene på plass. For Troms er hovedutfordringen et stort underskudd på vinterbeiter, store rovdyrtap og svak økonomi. For Nordland og Nord-Trøndelag er hovedutfordringene rovdyrtap og arealvern. I Sør-Trøndelag/Hedmark er hovedutfordringen konflikter om den samiske retten til reindrift på privat grunn innenfor reinbeitedistriktene.

4.1 Rammevilkår

Tilpasning av reintallet i forhold til beiteressursene har vært tema for reindriftsforhandlingene siden St. meld. nr. 28 (1991-92) En bærekraftig reindrift og fram til forhandlingene om avtalen for 2000/2001. I avtalen 2000/2001 ble reintallstilpasning tatt ut fordi de økonomiske tiltakene ikke viste seg å være egnet som eneste virkemiddel for tilpasning av reintall til beitegrunnlag. Tilpasningen til beitegrunnlaget vil nå bli gjennomført ved hjelp av lovbaserte virkemidler.

Omfanget av det enkelte distrikts ressursbruk skal etter reindriftslovens § 2 fordeles av Reindriftsstyret gjennom fastsetting av distriktsgrenser, beitesoner innenfor distriktsgrensene, beitetider og øvre reintall per distrikt. For tiden foregår arbeid med nye distriktsinndelinger i Øst-Finnmark, Vest-Finnmark og Troms. Arbeidet i Finnmarksområdene forventes sluttført i løpet av 1. halvdel av 2002, mens arbeidet i Troms er lagt på is i påvente av reforhandlinger av den norsk-svenske reinbeitekonvensjonen.

Reindriftsforvaltningen er i gang med grunnlagsarbeidet slik at Reindriftsstyret kan fastsette øvre reintall for distriktene i Finnmark. For Vest-Finnmark forventes arbeidet å være fullført innen utgangen av 2001 og for Øst-Finnmark i løpet av 1. halvdel av 2002. Dette vil gi den totale rammen i forhold til ressurstilgangen, som sikrer en økologisk bærekraft. I forbindelse med dette arbeidet vil også nye beitetider fastsettes.

I tillegg er det nødvendig å fordele ressursene innenfor distriktene, dvs. fastsette øvre reintall per driftsenhet. Etter reindriftsloven § 2 kan områdestyret fastsette øvre reintall per driftsenhet. Slik regulering er hittil bare gjennomført i deler av de sørlige reinbeiteområdene, hvor det har vist å gi stabile og forutsigbare rammebetingelser for reindriften. I henhold til reindriftsloven § 8a kan distriktene også selv gjennom distriktsplanen fordele reintallet mellom driftsenhetene. Departementet legger til grunn at det bare er aktuelt for områdestyrene å fastsette øvre reintall per driftsenhet der reinbeitedistriktene selv ikke blir enig om fordeling av reintallet. Hovedhensikten med fastsettelse av øvre reintall per driftsenhet er ikke reintallstilpasning, men å fordele ressursene som sikrer flest mulig utøvere innenfor ressursgrunnlaget, samt å skape trygghet, forutsigbarhet og hindre en framtidig oppbygging av reintallet. Ved fastsetting av øvre reintall per driftsenhet må det også tas hensyn til behovet for et rimelig økonomisk grunnlag for driftsenheten.

4.2 Økonomi

Den sviktende økonomien i deler av næringen er svært alvorlig. Dette bidrar til å svekke næringens kulturelle bærekraft blant annet ved at reindriftsfamilier er helt avhengig av å hente mesteparten av familiens inntekter utenfor næringen. Det er derfor av avgjørende betydning at det økonomiske grunnlaget reetableres.

4.2.1 Strukturtiltak

Det lave gjennomsnittlige antall rein per driftsenhet i enkelte områder, særlig i Karasjok og Troms, og det økende antall driftsenheter med lite rein (>200) gjør det vanskelig å oppnå akseptabelt gjennomsnittlig vederlag til arbeid og egenkapital per driftsenhet selv med en produksjon per rein som i de aller beste områder. I motsetning til andre primærnæringer, er antall personer tilknyttet reindriftsnæringen økt. Høyt antall rein i forhold til beiteressursene i enkelte områder synes ikke å skyldes høyt antall rein per enhet, men altfor mange enheter. I disse områdene vil det ut fra dette ikke være tilrådelig at en fortsatt reintallsreduksjon skal skje gjennom redusert antall rein per driftsenhet. Dette vil svekke det økonomiske grunnlaget ytterligere. Derfor må dette skje ved hjelp av reduksjon i antall driftsenheter. Ressursgrunnlaget gir ikke økonomisk grunnlag for så mange personer i næringen som det er i dag.

Innløsning av driftsenheter og andre strukturtiltak for å styrke næringen vil ha en betydelig høyere prioritet enn tidligere. Under årets forhandlinger ble avtalepartene enig om å avsette 12 mill. kroner til innløsning av driftsenheter, noe som er en økning på 8 mill. kroner.

Økonomisk grunnlag for de som er, og skal være i næringen anses for å være en forutsetning for å kunne nå de politiske målene. Bedre økonomi per driftsenhet vil kunne bidra til at flere familiemedlemmer kan delta i driften. Dette vil kunne ha positive effekter på bl.a. kvinnenes deltakelse i driften og kunnskapsoverføringen mellom generasjoner.

Kvinnenes deltakelse i reindriften har stor kulturell og sosial betydning. Derfor bør kvinnenes mulighet til deltakelse i næringen forbedres

I forbindelse med ansettelse av kvinne- og familiekonsulent i reindriftsnæringen bevilget Kommunal- og regionaldepartementet 900 000 kroner og 1 mill. kroner for henholdsvis 1999 og 2000 til kvinnerettede tiltak. Formålet var å fokusere spesielt på kvinners og familiens stilling i reindriftsnæringen og kvinners betydning for samisk kultur. For å sikre kvinners muligheter innen reindriftsnæringen, og for å se til at de ressurser kvinner representerer kommer næringen til gode, er avtalepartene enige om at denne satsingen videreføres gjennom øremerking av 1 mill. kroner over Reindriftens Utviklingsfond. Midlene forutsettes brukt til tiltak som ikke kan finansieres via eksisterende støtteordninger, men som vil ha en utfyllende effekt i forhold til verdiskapingsprogrammet og verdiskapingssatsingen innenfor RUF og Samisk utviklingsfond (SUF). Forvaltningen av midlene legges under RUF-styret.

4.2.2 Verdiskapingsprogrammet

Under årets forhandlinger ble partene enig om å sette av 7,0 mill. kroner til et verdiskapingsprogram for reindriften. Formålet med programmet er å øke verdiskapingen i næringen slik at det kommer reineieren til gode. Verdiskapingsprogrammet for reindriften vil gjennomføres i tråd med handlingsstrategier for Verdiskapingsprogrammet for norsk matproduksjon, men vil ikke begrenses til kun å omfatte matprodukter.

Verdiskapingsprogrammet for reindrift organiseres med en styringsgruppe på 5 medlemmer som oppnevnes av Landbruksdepartementet, der 2 medlemmer foreslås av NRL og 1 av Sametinget. Lederen oppnevnes av Landbruksdepartementet i samråd med NRL og Sametinget. Lederen for styringsgruppen i verdiskapingsprogrammet for reindrift blir også medlem i styringsgruppen for verdiskapingsprogrammet for norsk matproduksjon.

Styringsgruppens ansvar er å gi overordnede prioriteringer og retningslinjer og sikre at det tas hensyn til reindriftens spesielle forhold. Styringsgruppen skal bidra til å utvikle verdiskapingsprogrammet for reindrift slik at intensjonen med programmet sikres.

Satsingsområder er en gjennomgang av regelverk som kan være til hinder for økt verdiskaping, mobilisering av nettverk, veiledning, motivering og kompetanseheving. Forvaltningen av programmet legges til SND. SND vil legge dette til SND Troms. Det legges til grunn at verdiskapingsprogrammets regler for støttenivå, egenandel, m.v. fastsettes i forskrifter som avklares med avtalepartene.

Reindriftens verdiskapingspotensial ligger i beiteressursene, slik at utfordringene ligger i å optimalisere den biologiske produksjonen basert på beiteressursene og deretter skape størst mulig verdier basert på den biologiske produksjonen. Den store variasjonen i den biologiske produksjonen mellom reinbeiteområder og distrikter viser at det er et betydelig potensiale for økt verdiskaping gjennom optimalisering av driften. Det foreligger betydelige kunnskaper om dette. Utfordringen blir å gjennomføre systematisk arbeid i distriktene for å gjennomføre optimalisering av den biologiske produksjonen basert på lokale forutsetninger, behov og ønsker. Organisering internt i distriktene anses å være en nøkkelfaktor i denne sammenheng.

Den spesialisering som har skjedd i reindriftsnæringen, i likhet med i landbruket, har resultert i at primærprodusenten har fått ansvaret for en mindre del av verdiskapingsprosessene fram til sluttproduktet. Reineierens ansvar er etter hvert blitt begrenset til å produsere slaktedyr, som i stor grad leveres levende til sentrale slakterier. Den videre verdiskaping er det andre som tar seg av. Dette har resultert i at mye av tradisjonell kunnskap om bearbeiding av kjøtt og utnytting av bi-produkter er svekket. Et mål for verdiskapingsprogrammet blir å gi reineieren mulighet til å styrke sin økonomi ved at reineieren tar ansvaret for en større del av verdiskapingen fram til sluttproduktet, og at tradisjonell kunnskap som gir produktene en høyere verdi i markedet kommer til anvendelse. Tidligere var slakting i felt vanlig, men dette er redusert til et minimum bl.a. på grunn av offentlige krav til hygiene og avfallshandtering. En viktig oppgave blir derfor å gå gjennom regelverket for å finne løsninger som er forsvarlig i forhold til hygiene og avfallshandtering, og som gir mulighet til slakting i felt- eller mobile anlegg (slaktebuss) uten for høye kostnader. Bruk av slaktebuss er, etter Landbruksdepartementets syn, et godt alternativ både i forhold til hygiene, kostnader og fleksibilitet med hensyn til slakteplasser. Dyrevernmessig er det også avgjort en fordel med slakting i felt- eller mobile anlegg fordi man da unngår transport av levende rein. Dette gir også bedre anledning til å ta vare på bi-produkter som er viktige som råstoff til duoddji-produksjon (samisk handverk) og samisk tradisjonsmat.

Verdiskapingsprogrammet for reindrift må også legge til rette for at større volum av reinprodukter av høy kvalitet når markeder med høy betalingsvillighet.

Samisk kultur og tradisjon er et sterkt profilelement, og reindriften har store muligheter til å bruke dette for å gi produktene en høyere verdi i markedet. Det blir derfor en utfordring i å revitalisere tradisjonelle bearbeidingsformer av bl.a. matprodukter og presentere disse for markedet.

En reindrift der det blir mange små aktører som produserer ulike spesialiteter gir utfordringer i form av markedsføring, logistikk og distribusjon. Derfor er det viktig at det dannes nettverk mellom aktørene som gjør at slike ting kan løses i fellesskap. Mobilisering av nettverk mellom aktørene blir derfor en sentral oppgave.

Bearbeiding av matvarer, markedsføring og salg til et moderne marked stiller store krav til kunnskap på ulike felt. Kompetansehevning er derfor et sentralt felt som må ha høy prioritet i verdiskapingsprogrammet.

4.2.3 Tap av rein

Tap av rein har økt de siste årene. I dag representerer tap av rein en betydelig trussel for næringens eksistensgrunnlag. Reduksjon av tapene er derfor en nødvendighet for næringens framtidige økonomiske og kulturelle bærekraft. Det er særlig tapene til rovvilt som har økt. Det viktigste og mest effektive tiltak i så henseende er en rovviltforvaltning som muliggjør en reindrift uten de store tapene. Mye er allerede gjort fra myndighetens side. Rovviltforvaltning har hatt en betydelig fokus det siste året. Det er imidlertid fortsatt behov for en tett oppfølging, økt kunnskap om samspillet rein-rovvilt og uttak av skadedyr der det er behov.

Beitesituasjonen i deler av Øst-Finnmark og Vest-Finnmark fører til økt dødelighet og er også en betydelig tapsårsak. Det er også grunn til å tro at noe av det store tapet til rovvilt har sammenheng med dette. Reintallstilpasning er derfor et sentralt element også i forhold til å redusere tap av dyr på beite.

4.3 Arealvern

4.3.1 Generelt

Inngrep og forstyrrelser innenfor reinbeiteområdene er et stort problem for reindriftsnæringen. Direkte konsekvenser av inngrep og forstyrrende aktivitet er permanent tap av beiteland som nedbygges eller oppdyrkes, samt hindringer i reinens trekk- eller flyttleier. Indirekte konsekvenser er midlertidig tap eller redusert bruk av omkringliggende beiteland, merarbeid for reineier og stress for reinen. Totaleffekten av mange små inngrep og forstyrrende aktivitet er oftest større enn hva summen av de enkelte inngrep skulle tilsi. Dette henger sammen med oppstykking av beiteområdene, noe som vanskelig lar seg forene med reinens behov for sammenhengende «friområder» og trekkleier.

Reindrift er en meget arealkrevende næring. Det er ikke uvanlig at reindriften utnytter arealer over flere kommunegrenser. Dette gjør at reindriftsutøverne ofte ikke har tilknytning til kommunene der arealkonfliktene oppstår. Erfaring viser at enkelte kommuner ikke ser det som sin oppgave å ivareta reindriften som utøves innenfor kommunens grenser. Det er derfor viktig å få bevisstgjort planleggernes ansvar på alle nivåer vedrørende den plikt også disse har, etter Grunnloven §110 a og folkerettens regler om urbefolkning og minoriteter, for å ivareta samiske interesser, herunder reindrift. Videre er det et særlig behov for å ivareta reindriftens særverdiområder. Dette kan f.eks være kalvingsland, samlingsplasser og flyttleier. Det er viktig å få synliggjort disse arealene på et tidlig stadium i planleggingsprosessen og få et strengere vern som sikrer disse arealene mot nedbygging og fragmentering.

4.3.2 Sikring av den sørsamiske reindriften

Reindriften i Sør-Trøndelag/Hedmark reinbeiteområde ligger i sør- og ytterkant av det samiske reindriftsområdet. Det har i flere år pågått konflikter med grunneierne om retten til reindrift på privat grunn innenfor reinbeitedistriktene. Regjeringen ser det som viktig å bygge opp tillit og skape forståelse og erfaring for at reindrift kan utøves uten konflikter med annen tradisjonell næringsvirksomhet. Ordningen med konfliktforebyggende tiltak, det vil si støtte til inngjerding av dyrket areal, er et sentralt virkemiddel for å løse næringskonflikter mellom jordbruk og reindrift. Det er helt avgjørende for reindriftens framtid i dette området at beitearealene ivaretas og sikres mot skadelige og ødeleggende arealinngrep.

I forbindelse med reindriftsforhandlingene for avtaleåret 1998-99 framsatte Norske Reindriftsamers Landsforbund krav om at myndighetene måtte avklare nærmere hvordan de ville følge opp situasjonen som hadde oppstått i de sør-samiske områdene etter Høyesteretts dom i Aursundensaken høsten 1997. Det ble her uttrykt en klar vilje fra Regjeringens side til å sikre næringsgrunnlaget for den sør-samiske reindriften, og det ble forutsatt at en slik sikring primært skulle skje gjennom leieavtaler. Det vises til St.meld. nr. 18 (1997-98) og St.prp. nr. 49 (1998-99).

Den 6. april 1998 krevde Riast/Hylling reinbeitedistrikt med hjemmel i reindriftsloven § 31 ekspropriasjon av beiteretten for rein i de områder som er omfattet av Høyesteretts avgjørelser fra 1897 og 1997, et areal på om lag 121 kvadratkilometer. På denne bakgrunn ble det oppnevnt et statlig forhandlingsutvalg og et grunneierutvalg. Utvalgene kom fram til en anbefalt avtale 4. februar 2000. Den anbefalte reinbeiteavtalen er forelagt Riast/Hylling reinbeitedistrikt med det resultat at distriktet opprettholder sin ekspropriasjonssøknad. Videre har en vesentlig del av grunneierne gitt tilbakemelding til Landbruksdepartementet om at de ikke ønsker å tilslutte seg den anbefalte avtalen. På bakgrunn av de nevnte forhold finner ikke Landbruksdepartementet på nåværende tidspunkt grunnlag for å viderebehandle denne avtalen, og har derfor valgt å realitetsbehandle ekspropriasjonssøknaden.

Til forsiden