1 Grunnlaget for jordbruksoppgjøret 2009
Jordbruksoppgjøret i 2009 omfatter bevilgninger over statsbudsjettet for kalenderåret 2010 og omdisponeringer innenfor rammen for 2009. Videre er det forhandlet om målpriser for perioden 01.07.09-30.06.10.
Kapittel 2 gjør rede for gjennomføringen av forhandlingene. Herunder jordbrukets krav og statens tilbud i korte trekk.
I kapittel 3-5 gjøres det rede for en del utviklingstrekk i matvaresektoren. Herunder om utviklingen i internasjonale matvaremarkeder i kapittel 4.
Kapittel 6 gjengir hovedtrekkene i avtalen, og kapittel 7 går nærmere inn på noen sentrale politikkområder. Kapittel 8 omtaler detaljerte forslag til bevilgninger på de enkelte tiltak i 2010, samt udisponerte midler og forslag til disponering av disse.
Relevante deler av det politiske grunnlaget, St.meld. nr. 19 (1999-2000) og Stortingets behandling av denne, og Regjeringens Soria Moria-erklæring, er også gjengitt i tilknytning til enkelte kapitler i proposisjonen. Videre er Stortingets behandling av løpende jordbruksavtaler omtalt.
1.1 St.meld. nr. 19 (1999-2000)
St.meld. nr. 19 (1999-2000) Om norsk landbruk og matproduksjon ble behandlet i Stortinget 09.05.00. I Innst. S. nr. 167 slutter flertallet i Næringskomiteen seg til hovedpunktene i meldingen. Det legges til grunn at jordbruksoppgjøret skal baseres på de mål og retningslinjer som er trukket opp for landbrukspolitikken gjennom Stortingets behandling av St.meld. nr. 19. Meldingen legger vekt på landbrukets samlede bidrag til samfunnsnytte på kort og lang sikt. Det er lagt vekt på en helhetlig politikk som omfatter hele verdikjeden og betydningen av økt forbrukerorientering av mat- og landbrukspolitikken. I komiteens merknader heter det bl.a.:
«Komiteen mener landbruket i tråd med samfunnets behov skal:
produsere helsemessig trygg mat av høy kvalitet med bakgrunn i forbrukernes preferanser
produsere andre varer og tjenester med utgangspunkt i næringens samlede ressurser
produsere fellesgoder som livskraftige bygder, et bredt spekter av miljø- og kulturgoder, og sikre en langsiktig matforsyning.
Komiteen vil understreke at sumvirkningen av landbrukets ulike funksjoner representerer næringens totale samfunnsnytte, og legger til grunn at en attraktiv landbruksnæring og aktiv matproduksjon over hele landet er et viktig grunnlag for å få løst sentrale samfunnsoppgaver på en god måte.
Komiteen mener norsk jordbruk både på kort og lang sikt skal bidra til å sikre forbrukerne en stabil og god matforsyning. Jordbruket skal produsere for å dekke etterspørselen etter varer det er naturlig grunnlag for å produsere i Norge, innenfor de til enhver tid gjeldende handelspolitiske rammer. Produksjonsmengden må tilpasses slik at markedet balanseres over tid. Maten skal produseres på en etisk akseptabel og økologisk og samfunnsmessig bærekraftig måte.
Komiteen understreker at landbruket er en langsiktig næring. Derfor er komiteen enig i at løpende produksjon er en forutsetning for forsyningssikkerheten på lang sikt, sammen med et vern om jordressursene som bidrar til å bevare produksjonsgrunnlaget. Komiteen peker på at internasjonale rammevilkår for handel med jordbruksvarer må ta høyde for nasjonal politikk for en langsiktig forsyningssikkerhet.
Komiteen vil peke på at en forbrukerorientering av matproduksjonen har flere sider. Virkemidler som bidrar til god matforsyning og trygge matvarer må fortsatt videreutvikles... Komiteen vil samtidig understreke at økt utvalg, et velfungerende marked og lavere matvarepriser er viktige elementer i en orientering mot forbrukerinteressene. Komiteen viser i den forbindelse til behovet for differensierte matpriser ut fra betalingsvilligheten til ulike kundegrupper for et differensiert produktspekter... Komiteen vil peke på betydningen av reell konkurranse både i næringsmiddelindustrien og i detaljhandelen.
Komiteen legger til grunn at norsk landbruks bidrag til bosetting og sysselsetting i distriktene forutsetter livskraftige driftsenheter og attraktive arbeidsplasser i næringen... Komiteen ønsker å videreføre et desentralisert jordbruk med en variert bruksstruktur som alternativ til en mer industrialisert næring. Hensynet til dyrevern og dyrehelse må vektlegges når kravet om mer effektive driftsformer vurderes.»
1.2 Soria Moria-erklæringen
I Soria Moria-erklæringen heter det om landbruksområdet innenfor næringspolitikken:
«Landbruket spiller en viktig rolle for bosetting og sysselsetting i store deler av landet. Landbruket i Norge har flere funksjoner: produsere trygg mat og sikre matforsyningen og samtidig bidra til sysselsetting og bosetting over hele landet. Landbruket er mangfoldig og omfatter jordbruk, skogbruk, beitebruk og reindrift, og den er viktig også for næringer som reiseliv, kultur og næringsmiddelindustri. Norsk matjord er en begrenset ressurs som det er et nasjonalt ansvar å ta vare på for våre etterkommere. Målet er å opprettholde et levende landbruk over hele landet.
Regjeringen vil:
Sikre utøvere i landbruket inntektsutvikling og sosiale vilkår på linje med andre grupper.
Videreføre markedsordningene. Samvirkets rolle som markedsregulator skal sikres.
Sikre et landbruk med en variert bruksstruktur over hele landet. Strukturprofilen må styrkes.
Kanaliseringspolitikken skal opprettholdes og driftstilskuddsordningen gis en klarere distriktsprofil. Virkemiddelbruken må stimulere til økt beiting med husdyr for å kunne opprettholde et åpent kulturlandskap.
Gi velferdsordningene en spesiell prioritet gjennom forslag til bedre avløserordninger og sikring av ferie og fritidsmuligheter.
Prioritere bønder som henter en vesentlig del av sysselsetting og inntekt fra gården og fra annen primærnæringsvirksomhet.
Ha en totalgjennomgang av WTO-forhandlingenes konsekvenser for norsk landbrukspolitikk. I en nær dialog med næringen vil vi legge grunnlaget for utforming av virkemidler i tråd med Stortingets mål for landbrukspolitikken og internasjonale forpliktelser.
Ha et sterkt importvern for innenlandsk landbruksproduksjon.
Det er ikke grunnlag for nye innrømmelser under artikkel 19 i EØS-avtalen så lenge de
pågående forhandlingene i WTO foregår.
Videreutvikle verdiskapingsprogrammene for mat, trevirke og reindrift, og stimulere til utvikling av nisjeprodukter, satse på bygdeutviklingstiltak og bioenergi og utvikle en ny politikk for fjellområdene.
Bidra til å øke videreforedlingen av norske trevarer, og videreutvikle en nasjonal
skogpolitikk, der staten tar et medansvar for planting og ungskogpleie. De økonomiske støtteordningene til skogbruket skal forbedres.
Utrede en gunstig låneordning i forbindelse med etablering innen landbruket slik at generasjonsskifte og rekruttering kan sikres bedre.
At det skal være et mål at 15 pst. av matproduksjonen og matforbruket i 2015 skal være økologisk.
Prioritere dyrevelferd og bedre kapitaltilgangen i næringen slik at nye krav til dyrevelferd og fornyelse av driftsapparatet kan imøtekommes. Ordninger må utformes på en slik måte at man samtidig ivaretar målet om mangfold og variasjon i bruksstørrelse.
At Mattilsynet i større grad skal finansieres av offentlige midler med bakgrunn i at det oppfyller en offentlig kontrollfunksjon.
At bøndenes rett til å bruke formeringsmateriale fra egen avling ikke skal svekkes.»
Erklæringen omfatter spørsmål både innenfor og utenfor rammen av jordbruksavtalen.
1.3 Stortingets behandling av tidligere jordbruksoppgjør
Ved behandlingen av jordbruksoppgjøret i 2006 (Innst. S. nr. 236 (2005-2006)), uttalte et flertall bestående av medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet:
«Dette flertallet imøteser det videre arbeidet med tiltak for å nå målene i regjeringserklæringen. Dette flertallet vil peke på at årets oppgjør er starten på en kursendring i landbrukspolitikken. Årets oppgjør må ses i sammenheng med behandlingen av innretningen på kommende års jordbruksoppgjør.»
Flertallet i komiteen, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, uttalte at de:
«legg stor vekt på å ha ein matproduksjon som tek omsyn til matsikkerhet, lokale tradisjonar og naturgrunnlaget. For å sikre nasjonal matsikkerheit er det viktig å halde oppe evnen til matproduksjon i norsk jordbruk. Vidare er eit aktivt landbruk i alle delar av landet eit viktig virkemiddel for å oppretthalde hovudtrekka i det busetnadsmønster vi har i dag. Fleirtalet vil leggje til rette for ein variert bruksstruktur som både tek omsyn til tradisjonelle familiebruk og gir høve til ulike formar for samarbeid. Saman med eit aktivt jordbruk, vil fleirtalet leggje til rette for ein livskraftig næringsmiddelindustri.»
Ved behandlingen av jordbruksoppgjøret i 2007 (Innst. S. nr. 285 (2006-2007)), uttalte et flertall i næringskomiteen, alle med unntak av medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre:
«...konstaterer at partane i den framforhandla avtala var samde om at jordbruket skal ha ei nivåheving i inntektene, ut over lik prosentvis vekst, på 475 mill. kroner. Samla ramme på 975 mill. kroner legg til rette for ei inntektsauke på om lag 10 %, eller vel 17.000 kroner per årsverk, frå 2007 før oppgjeret til 2008, når verdien av auka nytting av jordbruksfrådraget er inkludert.
Eit anna fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil streke under at ei slik inntektsauke er ei oppfølging av Soria Moria-erklæringa, der det mellom anna heiter: « Regjeringa vil sikre utøvere i landbruket inntektsutvikling og sosiale vilkår på linje med andre grupper.» Dette fleirtalet er samd i dette.»
Ved behandlingen av jordbruksoppgjøret i 2008 (Innst. S. nr. 320 (2007-2008)), uttalte en samlet næringskomité:
«Komiteen viser til at eit aktivt landbruk over heile landet har som føresetnad at jordbruksdrifta har ei tilstrekkeleg lønsemd i eit mangfald av produksjonar og bruksstorleikar. Det er viktig at det blir gjeve eit økonomisk grunnlag som gjer det interessant å drive i ulik skala og i ulike produksjonar. Komiteen vil sikre bøndene stabile og påreknelege rammevilkår, og høve til same utvikling i inntekt som andre.»
Komiteen uttalte videre:
«Komiteen viser til at jordbruket, i tillegg til å produsere mat, også medverkar til å produsere fellesgoder som livskraftige og levande bygder og eit breitt spekter av miljø- og kulturgoder. Eit levande og variert landbruk over heile landet vil òg medverke til å oppretthalde eit ope kulturlandskap.»
Videre uttalte et flertall i næringskomiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet:
«...har merka seg at jordbruksoppgjeret i år fører vidare den kursendringa i landbrukspolitikken som Regjeringa byrja gjennom avtala i 2006, m.a. ved å leggje til rette for ei klar nivåheving i inntekta. Fleirtalet er glad for at Regjeringa med dette følgjer opp lovnadene frå Soria Moria-erklæringa, der det går fram at «Regjeringa vil sikre utøvarar i landbruket inntektsutvikling og sosiale vilkår på linje med andre grupper». Vidare heiter det at «Regjeringa vil sikre et landbruk med en variert bruksstruktur over hele landet» og at «strukturprofilen må styrkes».»
1.4 Utviklingen i norsk økonomi og den økonomiske politikken
Utviklingen i norsk økonomi
Etter flere år med sterk vekst, fikk vi en klar avdemping i aktiviteten i norsk økonomi i 2008. Omslaget må bl.a. ses i sammenheng med problemene i de internasjonale finansmarkedene og den svært svake utviklingen i verdensøkonomien. Arbeidsledigheten i Norge er nå på vei opp, og sysselsettingen viser tegn til nedgang. Regjeringen anslo i januar i år nullvekst i norsk økonomi i 2009. Utviklingen i nasjonal og internasjonal økonomi ser nå ut til å bli betydelig svakere enn tidligere antatt. BNP for Fastlands-Norge anslås å falle med om lag 1 pst. i 2009, mens det anslås en oppgang på ¾ pst. i 2010.
Den sterke oppgangskonjunkturen i årene 2004-2007 gav seg etter hvert utslag i meget lav arbeidsledighet. Som følge av det stramme arbeidsmarkedet har lønns- og kostnadsveksten tiltatt de siste årene. Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (TBU) anslår veksten i gjennomsnittlig årslønn i Norge til 6,0 pst. i 2008, den høyeste siden 1998. Utsikter til svakere økonomisk vekst og høyere arbeidsledighet trekker i retning av at lønnsveksten vil avta framover. Årets inntektsoppgjør er et mellomoppgjør. I privat sektor er det oppnådd enighet mellom LO og NHO og mellom LO og HSH om en lønnsvekst i 2009 innenfor rammer på 3,6 pst., mens allerede avtalte tillegg for 2009 i KS-området og et forholdsvis høyt overheng i staten fra 2008 til 2009 kan tilsi en noe høyere årslønnsvekst enn dette i offentlig sektor.
Den underliggende prisveksten økte fram til i fjor høst. I oktober var tolvmånedersveksten i konsumprisene justert for avgiftsendringer og utenom energivarer (KPI-JAE) på hele 3,3 pst. Et markert fall i de internasjonale råvareprisene og svakere vekst i økonomien har imidlertid bidratt til at den underliggende prisveksten har avtatt det siste halve året, til en tolvmånedersvekst i KPI-JAE på 2,7 pst. i mars.
Norges Bank økte styringsrenten gradvis fram til i fjor sommer, da renten nådde 5¾ pst. Som følge av de svekkede utsiktene for den økonomiske veksten og inflasjonen, har Norges Bank redusert styringsrenten med 4,25 prosentpoeng siden oktober i fjor. Styringsrenten er nå 1,5 pst., og Norges Bank anslår at den vil bli ytterligere senket til om lag 1 pst. i 4. kvartal i år.
Kronen svekket seg med 18 pst. gjennom andre halvår i fjor, målt ved konkurransekursindeksen. Hittil i år har mye av kronesvekkelsen blitt reversert.
Den økonomiske politikken
Regjeringen legger handlingsregelen til grunn for budsjettpolitikken. Handlingsregelen er en plan for jevn og gradvis økning i bruken av petroleumsinntekter over statsbudsjettet, om lag i takt med utviklingen i realavkastningen av Statens Pensjonsfond – Utland. Samtidig skal bruken av petroleumsinntekter det enkelte år tilpasses konjunktursituasjonen, slik at budsjettpolitikken kan brukes til å stabilisere den økonomiske utviklingen. Ettersom det var utsikter til en avdemping i norsk økonomi, la Regjeringen i fjor høst – i tråd med handlingsregelen – fram et ekspansivt budsjett. Avdempingen i norsk økonomi ble mer markert enn tidligere antatt som følge av den internasjonale finanskrisen og tilbakeslaget i verdensøkonomien. For å dempe virkningen av dette på norsk økonomi og arbeidsløshet, la Regjeringen 26. januar fram en finanspolitisk tiltakspakke. Tiltakspakken innebærer at budsjettet for 2009 nå framstår som meget ekspansivt både i historisk og internasjonal sammenheng. Budsjettimpulsen er den kraftigste stimulansen til norsk økonomi som er blitt gitt i noe enkeltår på over 30 år.
I tillegg til en ekspansiv finanspolitikk har Regjeringen iverksatt en rekke andre tiltak for å støtte norsk næringsliv og husholdninger mot konsekvensene av den internasjonale økonomiske krisen:
I oktober i fjor sluttet Stortinget seg til Regjeringens forslag om en bytteordning, der bankene får låne statspapirer i bytte mot obligasjoner med fortrinnsrett. Bankene kan bruke statspapirene som sikkerhet for lån, eller de kan selge dem i markedet. Dette tiltaket bidrar til å bedre bankenes likviditetssituasjon, og dermed til at det blir lettere for bedrifter og husholdninger å få lån.
I februar vedtok Stortinget Regjeringens forslag om opprettelse av Statens obligasjonsfond og Statens finansfond, hver med en ramme på 50 mrd. kroner. Statens obligasjonsfond skal investere i norske obligasjoner, mens Statens finansfond skal tilby kjernekapital til norske banker for å bedre deres utlånskapasitet. Fondene vil dermed bidra til bedret kredittilførsel til norske bedrifter og husholdninger.
For å avhjelpe situasjonen i næringslivet har Regjeringen økt rammene til Garantiinstituttet for eksportkreditt (GIEK) og Innovasjon Norge. Som støtte til eksportrettet næringsliv har Regjeringen inngått avtale om lån til Eksportfinans på 50 mrd. kroner.
Regjeringen fører en politikk som bygger på rettferdighet og fellesskap. Basert på den nordiske modellen vil Regjeringen fornye og utvikle de offentlige velferdsordningene og bidra til et arbeidsliv der alle kan delta. Regjeringen vil legge til rette for økt verdiskaping og for utvikling over hele landet innenfor rammer som sikrer at kommende generasjoners muligheter for å dekke sine behov ikke undergraves. Dette krever en ansvarlig politikk med vekt på natur- og miljøhensyn, en langsiktig forvaltning av nasjonalformuen, et bærekraftig pensjonssystem og en sterk offentlig sektor. Alle disse delene må virke sammen for at vi skal klare å nå disse målene.