3 Forhandlingene om IFAD VI

Forhandlingene om den femte kapitalpåfyllingen ble innledet i februar 2002 og avsluttet i desember samme år.

I motsetning til hva som er tilfellet i enkelte andre multilaterale finansinstitusjoner, deltar alle medlemslandene, også mottakerlandene, i påfyllingsforhandlingene i IFAD. Av praktiske hensyn utpeker de ulike listegruppene talsmenn som fremfører koordinerte posisjoner på vegne av de respektive landene. Norske forhandlingsposisjoner ble derfor i stor grad behandlet i liste A-gruppen og fremført gjennom denne gruppens talsmann. Norge var vertskap for et av forhandlingsmøtene i liste A-gruppen høsten 2002.

Da man ble enige om en femte kapitalpåfylling av IFAD i 2000, ble det som en del av forhandlingene utarbeidet et omfattende strategisk dokument hvor føringer ble lagt for IFADs virksomhet. Utgangspunktet for en sjette kapitalpåfylling var derfor primært å videreføre og forsterke de politiske retningslinjene fra den femte påfyllingen. I tråd med rammeverket for IFAD V, la IFAD i forhandlingene om en sjette påfylling vekt på å øke utviklingseffekten av sin virksomhet, samarbeid med andre aktører og aktiv deltagelse i PRSP-prosessen. Det ble også lagt vekt på at IFADs katalytiske effekt må styrkes ytterligere. Videre var man opptatt å legge Tusenårsmålene til grunn for IFADs virksomhet, og definere institusjonens rolle i arbeidet for å nå disse.

Fra norsk side var den grunnleggende holdning at IFADs politikk og strategier, som resultat av forhandlingene om IFAD V, synes å være på plass. Hovedutfordringen fremover er å sikre at politikk omsettes i praktiske resultater på feltnivå. Dette innebærer at IFAD må intensivere arbeidet med å etablere funksjonelle oppfølgings- og rapporteringssystemer. I den sammenheng understreket vi behovet for at slike systemer sikrer at likestilling ivaretas i alle deler av organisasjonen og i alle ledd av virksomheten.

Det foreligger en rapport fra forhandlingene, «Enabling the Rural Poor to overcome their Poverty», som redegjør for diskusjonene og forhandlingsresultatet. Under forhandlingene var det spesielt to temaer som førte til omfattende diskusjoner, nemlig resultatbasert ressursallokering og IFADs tilstedeværelse på feltnivå.

3.1 Resultatbasert ressursallokering

I løpet av de siste årene har det vært rettet stor oppmerksomhet mot hvilke forhold som må ligge til rette for at bistandsmidler skal ha den ønskede effekt. Dette har sitt utspring blant annet i at forskning viser at et lands styresett og generelle politiske klima har stor innvirkning på hva slags resultater utviklingssamarbeidet gir. Både Verdensbankens fond for de fattigste landene (IDA), Den afrikanske utviklingsbanken og Den asiatiske utviklingsbanken har utviklet spesielle systemer for å sikre at ressurser i større grad allokeres til land der forholdene ligger til rette for at ressurstilgang omsettes i økonomisk utvikling og fattigdomsreduksjon.

USA satte som krav for sin deltagelse i den sjette kapitalpåfyllingen at IFAD etablerer et tilsvarende system. Samtidig som det var bred enighet om at man må ta hensyn til politiske forhold og rammeverk, var mange opptatt av at fattige mennesker i land med et dårlig politisk klima og svake institusjoner ikke må ekskluderes. Nettopp i slike land er IFADs arbeid med å bygge opp og styrke institusjoner drevet av fattige for fattige viktig. IFAD arbeider i motsetning til de fleste andre multilaterale finansinstitusjoner, med prosjekter på mikronivå - med mobilisering av fattige befolkningsgrupper i utviklingsprosessen og kvinners situasjon på landsbygda. IFAD er på denne måten komplementær til andre institusjoner og kan bidra til systemendring nedenfra.

IFAD selv stilte seg under forhandlingene positiv til etableringen av et system for resultatbasert allokering og kunne vise til analyser som viser at land som har sunn politikk allerede i dag får relativt mer støtte fra IFAD - og i større grad programstøtte.

Medlemslandene ble enige om at det skal utarbeides et system for resultatbasert allokering av IFADs ressurser, men at dette systemet må skreddersys for IFAD med utgangspunkt i institusjonens spesielle mandat og rolle. Det ble opprettet en arbeidsgruppe, hvor Norge er medlem, som skal legge frem et forslag til et slikt system på styremøtet høsten 2003. Planen er at et resultatbasert system for ressursallokering skal tre i kraft i 2004.

3.2 IFADs tilstedeværelse på landnivå

Et annet tema som preget forhandlingene, var IFADs tilstedeværelse på landnivå. Økt fokus på landnivå i det globale utviklingssamarbeidet, større vekt på policydialog og programstøtte fremfor prosjektstøtte, aktualiserer temaet. Storbritannia mente at IFAD ikke er synlig i felt, noe de anså for å være et problem. Andre var bekymret for IFADs evne til å delta i PRSP-prosessen når de ikke til daglig er tilstede på feltnivå.

De fleste var enige om at tilstedeværelsen i felt må styrkes, men mente samtidig at dette ikke må bety at IFAD skal etablere egne kontorer på landnivå. IFAD har en liten administrasjon og arbeider primært gjennom andre organisasjoner. Fra norsk side var vi opptatt av at det ikke er et poeng i seg selv at IFADs flagg er synlig i den nasjonale policydialogen, men at IFADs fremste oppgave må være å styrke de fattiges egen evne til selv å delta i PRSP-prosessen.

Medlemslandene ble enige om å etablere en arbeidsgruppe som skal ha ansvaret for at det gjennomføres en analyse i 15 land hvor IFAD har et relativt tungt program, med tanke på å vurdere alternative måter å styrke IFADs tilstedeværelse i felt på. Basert på denne analysen vil arbeidsgruppen legge frem en anbefaling for styret høsten 2003.