St.prp. nr. 80 (1997-98)

Om samtykke til ratifikasjon av Europarådets rammekonvensjon av 1. februar 1995 om beskyttelse av nasjonale minoriteter

Til innholdsfortegnelse

6 Høringsuttalelser

Spørsmålet om norsk ratifikasjon av konvensjonen har vært forelagt alle departementer og en rekke andre høringsinstanser, herunder organisasjoner og personer tilknyttet de aktuelle minoritetsgruppene. Det overveldende flertall har gitt sin tilslutning til norsk ratifikasjon. Utdrag fra enkelte av de mottatte merknader er gjengitt nedenfor.

De fleste er enige i departementets fremstilling av begrepet «nasjonale minoriteter» og den norske forståelsen av dette slik den fremgår i den foreliggende proposisjonen. I høringsuttalelsen fra The International Romani Union i Norge heter det at «(p)å vegne av The International Romani Union i Norge, min familie og Romafolket (sigøynere) er vi enige i dette utkastet. Vi er glade over at Roma får endelig status som nasjonal minoritet.» Norske kveners forbund (NKF) uttaler at de «anbefaler at Norge ratifiserer Europarådets rammekonvensjon av 1. februar 1995 om beskyttelse av nasjonale minoriteter.» Forbundet uttaler videre at de «ønsker at det i forbindelse med ratifikasjonen blir gitt en erklæring om hvilke grupper som kommer inn under konvensjonen. Samtidig må det ikke utelukkes at andre grupper på et senere tidspunkt kan defineres som å komme inn under konvensjonen. NKF vil i den forbindelse peke på at skogfinnene på Østlandet som en gruppe allerede nå må komme inn under konvensjonen, i tillegg til kvener og de andre gruppene som allerede nevnes.»

I en høringsuttalelse fra styret ved Gruetunet Museum på Kirkenær heter det at «(i)enkelte minoritetssammenhenger hittil er den skogfinske kulturen i Sør-Norge tatt med som en del av den kvenske minoriteten. I visse sammenhenger kan det være relevant å se disse to kulturene innen samme gruppe. Det spredte bosettingsmønstret har ofte vært medvirkende til at den skogfinske kulturen er oversett i mange sammenhenger. På den annen side har denne kulturen gjennom flere hundre år vært omtalt og sett på som en minoritet. Sett i forhold til det mer detaljerte arbeidet som nå gjøres i forhold til nasjonale minoriteter i Norge, mener vi at det vil være både ønskelig og mest riktig å se disse finske minoritetene som to separate, sidestilte minoriteter.» Denne holdningen støttes blant annet av FINNSAM - Finnbygder i Samverkan som er en organisasjon som arbeider med svedjefinnenes kultur i Skandinavia.

De mosiaske trossamfund i Oslo og Trondheim har også avgitt en høringsuttalelse som er positiv til norsk ratifikasjon selv om de «i liten grad er opptatt av sin minoritetsstatus i forhold til å få særordninger eller aktivt markere avstand fra storsamfunnet. Vi ser oss først og fremst som helt integrerte nordmenn med en annen religion og andre tradisjoner enn majoriteten.» Det uttales videre at «...vi som minoritetsgruppe også forplikter oss til å arbeide for at myndighetene gjennomfører de tiltak konvensjonen inneholder. Vi ser det dessuten som viktig å solidarisere oss med minoritetsgruppene i resten av Europa der noen lever under helt andre forhold enn oss. Støtte til å delta i fellesfora utenfor Norge er derfor viktig for oss.»

Det er imidlertid flere organisasjoner og personer innenfor gruppen av romanifolket (tatere/de reisende) som er skeptiske til konvensjonen. Stiftelsen Roma uttaler blant annet at «(i)Norge er det store slekter av det reisende folket. Her til lands erkjenner nå myndighetene tvangsplassering og frarøvelse av barn. Svanviken ble brukt som omskoleringssted for å bli såkalte gode borgere og integrert i det norske samfunn. Målet var å avskjære dem fra kontakt med familiemedlemmer, slekt og venner..... Vi er et eget folk med alt hva det innebærer. Vi har de samme rettigheter og følger normer, lover og krav i samfunnet som enhver norsk statsborger. Beklagelsen fra statsråd Haarstad er en stor indre oppreisning. Det var en gledesmelding fra Storting og øvrighet. Det blir ikke bedre for det reisende folk om de får status som nasjonal minoritetsgruppe. Når en dominerende gruppe, i dette tilfelle de norske myndighetene, tilskriver andre en minoritetsstatus, så skjer det gjerne ved å legitimere sin egen posisjon, og ved å definere og framheve ulikheter. Kongeriket Norge har et folk som er under betegnelsen tater, reisende, splint og fant m.m. Ingen status som minoritet, verken nasjonal eller etnisk, skal følge oss som et stempel.»

Romanifolkets Landsforening uttaler: «På grunn av all uroen omkring dette spørsmålet om ETNISK, NASJONAL minoritet, så vil vi be dere om å ta hensyn til vårt folks ønske (TATERNE). Vi må ikke glemme hva Norge har vært delaktig i, når det gjelder vårt folk, la det aldri skje igjen, vis hensyn. At vi er en egen gruppe, den saken er udiskuterbar, og det blir respektert av folket. Når jeg bruker ordet FOLKET, så mener jeg selvfølgelig oss, TATERNE. Om det skal settes stempel, nasjonal eller etnisk på denne gruppen, da vil den bli splittet opp i flere grupper, de som vil tilhøre denne minoritetsgruppen, og de som ikke vil tilhøre, og så kommer i tillegg de som stiller seg nøytrale. I artikkel nr. 5 første ledd, er det uttrykkelig poengtert at Norge må legge forholdene til rette slik at vi selv skal kunne bevare og utvikle vår kultur og egenidentitet. Norge må også følge lover og regler når det gjelder vårt folk, ikke bare på papiret, men i praksis i dagliglivet.» Dette synet støttes av Panelet for folkemøtene blant de reisende som uttaler at «Dette forslaget om at de norske reisende, taterne, skal bli stemplet som NASJONAL MINORITET, som en annen innvandrergruppe, har satt sinnet i kok hos folket. Vi har hatt noen folkemøter og ca. 850 (mange av disse har stor familie) har skrevet under på protestlister mot forslaget...... Det er ille nok at den menige mann ofte viser holdninger mot oss som vi ønsket var borte for lengst, om ikke myndighetene skal sette opp nye gjerder og stenge oss ute.»

På den annen side mener RACON (Rromanifolkets Kommisjonsråd i Norge)at «Rromanifolket forventer en snarlig ratifikasjon av denne konvensjonen, og ser den som en konkret og håndfast anerkjennelse etter en lang og vond historie. Rromanifolket har blitt utsatt for stor urett og lidelse på grunn av dette, og det er ikke bare fortiden som utmerker seg i så måte. Den dag i dag blir personer og familier utsatt for forskjellige former for diskriminering og stigmatisering som nå må tas alvorlig. Svært ofte blir møtet med offentlig forvaltning en skremmende opplevelse for mange, dette som et resultat av fordommer p.g.a. manglende kunnskap. På denne måten blir f.eks. boligproblemer og økonomiske problemer til en fastlåst sirkel som kunne og burde vært unngått. Rammekonvensjonen slik den er forelagt oss fremstår som et ønske og en vilje til i praksis å beklage fortiden. Dersom vi forutsetter at den munner ut i faktisk og praktisk politisk utøvelse også i Norge, vil den være det den åpenbart er ment som. Et gjensidig forpliktende samarbeidsredskap for å sikre en trygg og likeverdig deltakelse for Rromanifolket på alle nivåer i det norske samfunn, noe som ikke er en realitet i dag! Likeledes er det å håpe at Norge gjennom eget eksempel vil være en pådriver for at den respekteres og derigjennom får betydning i andre land.»

RACON uttrykker videre et ønske om å bli skriftlig akseptert som en nasjonal minoritet.

Mellomkirkelig Råd har uttrykt at «...forståelsen av begrepet «minoritet» er svært ulik i ulike miljøer, og for mange vil det oppleves som en uheldig stigmatisering å få benevnelsen «minoritet». Taterne eller de reisende har mange karakteristika som gjør det naturlig å snakke om disse som et eget folk i Norge. (Vi)ønsker å ta den bekymring som disse har uttrykt på alvor, og fraråde mot at det blir en myndighetsbeslutning som bestemmer om disse blir regnet som en nasjonal minoritet.»

Sekretariatet for Kontaktutvalget mellom innvandrere og norske myndigheter (KIM) uttaler at det kan oppstå uklarheter med tanke på forståelsen av begrepet «nasjonale minoriteter» i forhold til nyinnvandrede grupper: «Høringsdokumentet presiserer helt riktig at drøftingen av enkelte grupper ikke utgjør noen uttømmende liste over grupper som kan defineres som «nasjonale minoriteter». Det drøftes imidlertid ikke hvordan man tenker seg anvendelsen av konvensjonen i framtiden i forhold til innvandrede grupper som etter hvert får en mer permanent karakter i samfunnet.» KIM uttaler videre at «statsborgerskap ikke uten videre er et godt kriterium for definisjon av en minoritetsgruppe.» og viser til at «(i)alle minoritetsgrupper som nevnes i høringsdokumentet, vil det til enhver tid være personer med og uten norsk statsborgerskap.»

Utlendingsdirektoratet uttaler at «(d)et kan ...... være av interesse å få drøftet nærmere hva som ligger i kravet til at en folkegruppe skal ha «langvarig tilknytning» til landet for å anses som en nasjonal minoritet».

Departementetlegger til grunn at kravet til statsborgerskap vil være en hovedregel, men at det vil kunne gjøres unntak i visse tilfeller, se punkt 3.3.2.

Enkelte av høringsinstansene har vurdert spørsmålet om hvorvidt ratifikasjon vil kreve endringer i forhold til gjeldende norsk rett og har i den forbindelse kommet med merknader til enkelte av artiklene.

Til art 4 :

Norske Kveners Forbunduttaler at «(d)et er behov for særlige tiltak dersom det skal bli en reell likestilling mellom kvener og den øvrige befolkning. Kvenske kulturelle og politiske organisasjoner må settes økonomisk i stand til å drive virksomhet.»

Justis- og politidepartementet uttaler i forhold til art 4 nr 2 at «bestemmelsen forplikter partene til der det er nødvendig, å treffe egnede tiltak for å fremme likestilling mellom nasjonale minoriteter og majoriteten på alle områder av det økonomiske, sosiale, politiske og kulturelle liv. Det kan være uklart om det her siktes til faktiske eller rettslige tiltak, eventuelt begge deler, og hvor langt forpliktelsen til å treffe tiltak går.»

Departementet vil understreke at bestemmelsen er vid og gir rom for tilpasning til forholdene i den enkelte stat. Det sies uttrykkelig at iverksetting av aktive tiltak fra statenes side bare kan kreves i den utstrekning de er «adekvate». Proporsjonalitetsprinsippet er mao retningsgivende, slik at det i utgangspunktet ikke kreves tiltak fra statene ut over det som er nødvendig for å oppnå full likhet mellom majoritets- og minoritetsbefolkningens rettigheter. Etter departementets syn gir ikke art 4 flere rettigheter enn det som allerede følger av norsk rett og praksis.

Til art 5 og 6 :

Mellomkirkelig Råd uttaler i forbindelse med artikkel 5 og 6 og romanifolkets (taternes/de reisendes) situasjon at «(e)n offisiell beklagelse og oppreisning, og ordninger for erstatning for de som er blitt rammet, bør...utredes videre som en naturlig konsekvens av denne ratifikasjonen.» I forhold til artiklene 6 - 8, som blant annet omhandler religionsfrihet, uttaler Redd Barna at «(d)et bør vurderes nærmere hvordan disse bestemmelsene korresponderer med det nye Kristendomsfaget i skolen, og bl.a. de fritaksregler som der er innført.»

Departementetvil påpeke at forholdet til Norges internasjonale forpliktelser ble vurdert forut for innføringen av det nye kristendomsfaget. Faget ble av myndighetene vurdert til ikke å være i strid med internasjonale menneskerettighetsforpliktelser, herunder Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens (EMK) art 9 om religionsfrihet. Art 6 - 8 i rammekonvensjonen anses ikke å gå lenger enn EMK art 9 og andre relevante internasjonale normer.

Til art 9 :

Norske Kveners Forbundmener at «(o)m kvenene skal ha reell ytringsfrihet forutsetter det at kvener blir gitt økonomiske muligheter til å ha egne medier, aviser, radio og TV. Det må også være støtteordninger som gjør det mulig å gi ut kvensk litteratur, spille film og teater på kvensk.»

Departementetvil bemerke at art 9 bl.a. sikrer nasjonale minoriteters adgang til å etablere og bruke egne medier, på lik linje med majoritetsbefolkningen. Bestemmelsen understreker prinsippet om at statene ikke skal diskriminere nasjonale minoriteter. Etter departementets syn innebærer imidlertid ikke bestemmelsen noen plikt for staten til å yte økonomiske bidrag. Noen slik plikt fremgår verken av konvensjonsteksten eller av den forklarende rapport til konvensjonen.

Til art 11 :

Norske Kveners Forbundmener at «(d)et bør bli en endring i navnelovgivningen som muliggjør at kvenske slektsnavn igjen kan tas i bruk når kvener ønsker det. Med nåværende navnelovgivning er dette ikke mulig dersom slektsnavnet bare har vært i muntlig bruk.»

Justis- og politidepartementetuttaler til art 11 nr 1 at «(b)estemmelsen gir personer som tilhører nasjonale minoriteter rett til å bruke sitt etternavn og fornavn på minoritetsspråket og rett til offisiell anerkjennelse av navnene. Vi synes det fremstår som noe uklart om artikkelen bare beskytter navn som allerede er i bruk, eller om den også beskytter retten til å velge navn. Ordlyden trekker i retning av at bestemmelsen bare beskytter navn som er i bruk.»

Departementetvil bemerke at norsk navnelovgivning inneholder bestemmelser som gjelder generelt for hele befolkningen. Den inneholder ikke bestemmelser som retter seg mot bruk av nasjonale minoriteters navn spesielt. Lovgivningen er således ikke-diskriminerende. På denne bakgrunn anser departementet at norsk lovgivning er i samsvar med konvensjonens art 11.

Til art 13 nr 1:

Justis- og politidepartementetpåpeker at det her blir et spørsmål om hvordan artikkelen forholder seg til grunnskoleloven § 14 om private skoler. «Såvidt vi forstår har spørsmålet om forholdet til grunnskoleloven vært utredet av Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Vi mener at problemstillingen og resultatet av denne utredningen bør fremgå av proposisjonen.»

Departementetlegger i samsvar med innspill fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet til grunn at art 13 nr 1 ikke går lenger enn det som følger av norsk rett og praksis. Ifølge grunnskolelovens § 14, kan minoriteter opprette privatskoler dersom disse oppfyller visse minimumskrav knyttet til kvalitet. Det kan søkes om statlig tilskudd til drift, etter regler i privatskoleloven.

Til artikkel 17 :

Mellomkirkelig Råd uttaler at norske myndigheter bør «legge til rette for at personer tilhørende .... de nasjonale minoritetene kan styrke samarbeidet innenfor en nordisk ramme, slik artikkel 17 åpner opp for. En viss støtte til administrativ drift og muligheter for å tildele reisestøtte bør prioriteres. Denne organiseringen er vesentlig for å styrke selvrespekten og den kulturelle bevisstheten hos disse gruppene.»

Den nasjonale gjennomføringen av konvensjonen skal overvåkes gjennom avgivelse av statlige rapporter til Europarådets ministerkomité, jfr. artiklene 24 - 26. Enkelte høringsuttalelser inneholder merknader knyttet til den fremtidige norske rapporteringen. Redd Barna viser til viktigheten av oppfølgingen av konvensjonen via rapporteringer slik at «bevissthet og debatt knyttet til konvensjonens bestemmelser øker.» Uttalelser fra Barneombudet viser også til behovet for en vektlegging av barns situasjon når Norge skal rapportere om overholdelse av konvensjonsforpliktelsene. Barne- og Familiedepartementet uttaler at de «forutsetter at kvinners spesielle behov og situasjon blir tatt inn i rapporteringen» til ekspertkomitéen som skal overvåke statenes gjennomføring av konvensjonen.

Utlendingsdirektoratet(UDI) viser i sin høringsuttalelse til at «UDI er oppfølgingsmyndighet for den nordiske språkkonvensjonen. I 1998 leder UDI en nordisk arbeidsgruppe, nedsatt av Nordisk Ministerråd, som skal vurdere om språkkonvensjonen også bør omfatte flere nye språk, bl.a. samisk. Dersom Europarådets rammekonvensjon medfører at flere folkegrupper som samer, roma, romani-folket, kvener og jøder blir betraktet som nasjonale minoriteter i Norge, vil dette kanskje få betydning for noen av gruppens rettigheter i forhold til den nordiske språkkonvensjonen. Dette kan føre til behov for en vurdering av om enkelte av disse folkegruppene skal ha rett til å benytte eget språk i kontakt med offentlige myndigheter i Norge, og konsekvensen av slike rettigheter bl.a. med hensyn til hvilke tolke/oversettelsesressurser som finnes på språkområdene. UDI vil i et slikt tilfelle finne det naturlig at vi i kraft av vårt overordnede ansvar som tolkefaglig myndighet blir trukket inn i arbeidet med en slik kartlegging.»

Videre etterlyser representanter fra flere av minoritetene en mer aktiv minoritetspolitikk i Norge, blant annet gjennom aktive offentlige støttetiltak for å styrke minoritetsspråk og kultur. Norske Kveners Forbund (NKF) uttaler blant annet at «(t)idligere konvensjoner Norge har undertegnet, angående minoritetsrettigheter, har dessverre i liten grad ført til en aktiv politikk for å sikre at konvensjonen blir oppfylt. Ikke minst av denne grunn er det viktig at denne ratifiseringen følges opp med en politikk som tar sikte på å iverksette de tiltak konvensjonen foreskriver.» En slik politikk vil etter NKFssyn kreve økonomiske bidrag til en rekke tiltak. Det foreslås videre at det opprettes «en egen avdeling eller et kontor som kan koordinere arbeidet med kvenske saker».

Sekretariatet for Kontaktutvalget mellom innvandrere og norske myndigheter (KIM) påpeker i sin uttalelse at det er viktig at «samfunnet har en ramme for håndtering av etniske, kulturelle, religiøse og språklige ulikheter i samfunnet, og at politikken overfor ulike minoritetsgrupper bygger på et felles samfunnspolitisk og menneskerettslig fundament, med utgangspunkt i selvstendige individer med retter og plikter i samfunnet. Samfunnet mangler imidlertid en slik fellesramme omkring minoritetspolitikk, selv om det finnes en rekke likhetstrekk mellom de ulike minoritetspolitikkene. Problemstillingene knyttet til å komme frem til en slik fellesramme, hadde vi gjerne sett drøftet i en stortingsproposisjon om minoritetspolitikk.»

Riksantikvaren støtter dette i sin høringsuttalelse: «Som forvaltning kan vi likevel merke oss at denne konvensjonen støtter opp om tidligere konvensjoner ved å understreke den særlige forpliktelsen staten har med hensyn til aktiv tilretteleggelse for at minoriteter skal kunne bevare og utvikle sin egenart........ av betydning at forvaltningen er våken i sin faglighet når det gjelder andre nasjonale minoriteter utover samene.» Miljøverndepartementet uttaler at de «slutter seg i det alt vesentligste» til dette.

Barneombudet uttaler at konvensjonen bidrar til «en ytterligere styrking og konkretisering av ...... rettighetene for den gruppe barn som tilhører de, til enhver tid, definerte nasjonale minoriteter.» Dette synet deles av Redd Barna som i den forbindelse peker «på betydningen av at barn og ungdom særskilt blir hørt..... For å komme frem til egnete tiltak, vil barnas egne erfaringer og ønsker være viktige. Vår erfaring er at barna kan ha andre spørsmål enn oss voksne, og kan gi oss nye svar.»

Til dokumentets forside