St.prp. nr. 80 (1997-98)

Om samtykke til ratifikasjon av Europarådets rammekonvensjon av 1. februar 1995 om beskyttelse av nasjonale minoriteter

Til innholdsfortegnelse

7 Konklusjon og tilråding

7.1 Konklusjon

Tatt i betraktning de eksisterende og potensielle minoritetsrelaterte konflikter i Europa i dag, samt det forhold at konvensjonen er den første juridisk bindende multilaterale overenskomsten om beskyttelse av nasjonale minoriteter i sin alminnelighet, anses konvensjonen å være et viktig supplement til eksisterende normer på minoritetsfeltet. Fra norsk side tillegger man konvensjonen en prinsipiell betydning, og det er ønskelig at den får den internasjonale gjennomslagskraft den er tiltenkt. Fra norsk side kan man bidra til dette ved en snarlig ratifikasjon.

Videre er det viktig å understreke at konvensjonen også er prinsipielt viktig internt i Norge, både for de nasjonale minoriteter ved en anerkjennelse av deres betydning, men også for det norske samfunn som helhet. Konvensjonen inneholder først og fremst et forbud mot diskriminering av personer pga. minoritets-tilhørighet. Slik diskriminering er allerede forbudt etter norsk intern rett og etter Norges internasjonale forpliktelser. Konvensjonen inneholder videre hovedsakelig programmessige forpliktelser som er vurdert slik at de ikke medfører nye rettigheter i forhold til eksisterende norsk rett. Derfor anses det ikke å være behov for lovendringer i forbindelse med en norsk ratifikasjon.

I forbindelse med ratifikasjonsforberedelsene har det fremkommet en lang rekke høringsuttalelser som støtter norsk ratifikasjon, se proposisjonens kapittel 6. Gjennom henvendelser, møter og høringsuttalelser har imidlertid representanter for deler av romanifolket (tatere/de reisende) uttrykt skepsis, og tildels stor motstand, mot å bli omtalt som en nasjonal minoritet og å bli omfattet av konvensjonen. Motstanden mot å bli omfattet av konvensjonen skyldes trolig særlig en historisk sett berettiget skepsis til norske myndigheter. Mange har også uttrykt frykt for at en ny fokusering på gruppen vil gi negative virkninger i lokalsamfunnet for personer med romanibakgrunn. Motstanden kan i visse tilfeller også tenkes å skyldes manglende informasjon om hva konvensjonen får av praktisk betydning. Det må understrekes at alle personer tilhørende grupper som faller innenfor kriteriene for «nasjonale minoriteter» i utgangspunktet vil omfattes av konvensjonens virkeområde. Det vil imidlertid være opp til hver enkelt person å velge om han/hun overhodet vil benytte seg av de rettigheter konvensjonen gir, se artikkel 3.

7.2 Tilråding

På bakgrunn av det ovenstående tilrår Utenriksdepartementet at Norge ratifiserer konvensjonen. I tillegg bør norske myndigheter ta til etterretning at selv om de fleste grupper er positive til norsk ratifikasjon, er en del personer tilhørende én av de aktuelle gruppene skeptiske. Én av gruppene er positive til ratifikasjon, men ønsker ikke selv å klassifiseres som nasjonal minoritet i en eventuell erklæring (samene). På denne bakgrunn anses det lite ønskelig å avgi noen erklæring i forbindelse med norsk ratifikasjon der det redegjøres for hvilke minoritetsgrupper konvensjonen skal gjelde for. En norsk ratifikasjon uten avgivelse av erklæring kan tilfredsstille de ulike holdninger. En unngår dermed en ratifikasjon som oppleves som et «stempel» eller påtvunget tiltak fra myndighetenes side. Det blir da opp til personer tilhørende de nasjonale minoriteter selv å be om å bli betraktet som dette. Dette er i tråd med konvensjonens artikkel 3. Derfor tilrådes det å ratifisere uten avgivelse av en erklæring med oppramsing av de norske gruppene.

Til dokumentets forside