3 Utviklingen i primærproduksjonen

3.1 Innledning

Det vises til St.meld. nr. 19 (1999-2000) Om norsk landbruk og matproduksjon og Stortingets behandling av denne i Innst.S. nr. 167 (1999-2000). Meldingen trekker opp de retningslinjene for landbrukspolitikken som skal utformes gjennom jordbruksforhandlingene og forutsetter en forenkling og mer oversiktlig stortingsbehandling av jordbruksoppgjøret. Videre legges det vekt på behovet for å videreutvikle dokumentasjonen av utviklingen i primærproduksjonen samt forenkling av resultatkontrollen, blant annet ved at enkelte forhold/virkemidler vurderes med noen års mellomrom.

Resultatrapporteringen bygger på løpende statistikk over utviklingen på de ulike områder, blant annet tallmaterialet fra Budsjettnemnda for jordbruket.

Det vil ikke være mulig å avlese virkningene av den løpende politikken i utviklingen fra år til år, og virkningene av betydelige endringer i virkemiddelbruken vil først vise seg over tid. Ved vurderingen av tallmaterialet må dette tas hensyn til.

3.2 Arealutviklingen

Siden 1990 har totalt jordbruksareal i drift økt med ca 4%. Det er en økning i alle landsdeler. Økningen har funnet sted til tross for relativt liten nydyrking det siste 10-året og en omdisponering av dyrket jord til andre formål som i St.meld. nr. 19 (1999-2000) er anslått til i størrelsesorden 18 000 dekar pr år. Andelen fulldyrket jord avtar i alle landsdeler gjennom hele perioden fra 1985, med en markert nedgang fra 1998 til 1999. Åkerarealet økte til starten på 90-tallet, men er redusert med 10% siden 1990. Etter en sammenhengende reduksjon på 90-tallet, økte kornarealene igjen i 1998 med 35 000 dekar fra 1997 og har også økt fra 1998 til 1999. Hvetearealet har økt med 145 000 dekar (38%) fra 1989 til 1999. Tabell 3.1 viser utviklingen i totalarealet og fordelt på noen bruksformer.

Den registrerte økningen i engarealet har fortsatt utover 1990-tallet, men flatet ut etter 1997. Økningen i areal på 1990-tallet kommer i all hovedsak i eng- og beitearealet. Denne registrerte økningen i engarealet skyldes trolig flere forhold. I 1989 ble areal- og kulturlandskapstilskuddet for grovfôr innført, og det har på 90-tallet funnet sted en sterk økning i dette tilskuddet (overføring av midler fra andre ordninger). Dette har bidratt til økt lønnsomhet i bruken av marginalt areal. Kravet til areal for spredning av husdyrgjødsel har trukket i samme retning. Et tredje moment er at produksjonen av storfe- og sauekjøtt har økt betraktelig på 1990-tallet. Dette har gitt seg utslag i økt kjøttproduksjon på ammekyr og sau, som krever mye grovfôrareal pr produsert enhet.

Engarealet har på 90-tallet økt på bekostning av kornareal også i typiske kornfylker. Tabell 3.2 viser utviklingen i arealet totalt i landet og fordelt på landsdeler. Økningen i jordbruksareal er størst i de mest husdyrtette områdene. Østlandet har hatt den laveste arealøkningen. De siste årene har Agder/Rogaland og Nord-Norge hatt den største relative økningen i arealet.

3.3 Bruksutviklingen

Det totale antall bruk i drift i landet har gått ned i hele perioden fra 1985 til 1999. Den årlige relative nedgangen i antall bruk i drift har vært større på 90-tallet enn fra 1985-90 i alle landsdeler. Landbrukstellingen for 1999 viser at antall bruk i drift ligger ca 3 500 lavere i 1998 enn beregnet i St.prp. nr. 75 (1998-99). Antallet bruk som får utbetalt produksjonstilskudd er mindre enn antallet bruk i drift over 5 dekar. Årsaken er at bruk som får utbetalt produksjonstilskudd i større grad er bruk med yrkesrettet drift. Både i antall og prosent er reduksjonen i antall bruk som får produksjonstilskudd mindre enn reduksjonen i antall bruk i drift over 5 dekar. Antallet landbrukseiendommer totalt er betydelig større enn antallet bruk i drift. Totalt er det ca 180 000 jordbrukseiendommer i Norge. Denne forskjellen skyldes i all hovedsak at jorda blir leid bort og drevet sammen med annet jordbruksareal. Landbrukstellingen i 1999 registerte vel 350 samdrifter. Disse er også holdt utenom antall bruk i drift.

På 1980-tallet og i begynnelsen av 1990-tallet var nedgangen i brukstallet i første rekke knyttet til de minste brukene, men for perioden fra 1990-1999 går også antall driftsenheter i størrelsesgruppen 100-200 dekar ned med om lag 1,5% pr år. Antallet bruk over 200 dekar øker med om lag 3,5% årlig fra 1990-99.

Gjennomsnittsarealet pr bruk øker gjennom hele perioden fra 1990 og var på 146 dekar i 1999. Dette har sammenheng med at antall driftsenheter avtar. Samtidig øker utleid areal og leid areal pr driftsenhet. Gjennomsnittlig besetningsstørrelse i melkeproduksjonen har endret seg lite siden innføringen av kvoteordningen. I 1989 var gjennomsnittlig kutall 11,9, og i 1998 var det 13,2 kyr/bruk. Ordningen med kjøp og salg av melkekvoter har økt fleksibiliteten i kvoteordningen for melk. Fra 1998 til 1999 gikk levert melkemengde totalt tilbake med 1,4%, og gjennomsnittsstørrelsen økte med 0,5 kyr/bruk. I runden med kjøp og salg av melkekvoter var registrert gjennomsnittlig salgskvantum pr bruk 54 300 liter melk i 1998. Antallet driftsenheter med husdyr er redusert siden 1985 til tross for en økning i kjøttproduksjonen. Andelen bruk med husdyr har likevel vært stabil.

Mange bønder leier jord, mest i form av tilleggsjord. Ut fra søknad om produksjonstilskudd pr 31.07.99 var det 81 100 leieforhold totalt (eksklusive forpaktning), 32 200 bruk med leiejord og 2 326 000 dekar leid areal (eksklusive forpaktet jord). Til sammenligning var det 65 000 brukere som fikk areal- og kulturlandskapstilskudd. Andelen leiejord har økt i hele etterkrigstiden og var i 1998 på 38%.

3.4 Utviklingen i distriktene

Tabell 3.3 viser utviklingen i antall bruk i ulike landsdeler, basert på SSBs utvalgstellinger og den fullstendige landbrukstellingen i 1999. Fordelingen på landsdeler er ikke justert bakover etter den fullstendige tellingen og avviker derfor noe fra tallene for totalt antall bruk i tabell 3.6, som er justert etter tellingen i 1999 av BFJ. Den relative fordelingen av bruk mellom landsdelene er tilnærmet lik i perioden 1990-99. 42% av brukene er lokalisert på Østlandet og 9% i Nord-Norge, Agder/Rogaland og Trøndelag har hver 13% av brukene, mens 23% av brukene er lokalisert på Vestlandet. Fra 1990-99 er den relative nedgangen størst i Nord-Norge og på Østlandet. Trøndelag har minst relativ nedgang i antallet bruk.

Tabell 3.4 viser bruksutviklingen for små, mellomstore og store bruk fra 1989 til 1999 fordelt på perifere strøk, by/tettsted og byregion.

Antall små bruk er nær halvert fra 1989 til 1999, og det er relativt liten forskjell i den prosentvise endringen i de ulike regionene. Tabellen viser også at reduksjonen i det faktiske antall små bruk er relativt lik mellom perifere strøk og by/tettstedsregionene. For mellomstore bruk har det samlet vært en nedgang i antall bruk, men det er noe variasjon mellom regioner. Antallet har økt i perifere strøk, men er redusert i by/tettstedsregioner og byregioner. For store bruk har det vært en økning uavhengig av type region.

Den relative, distriktsvise produksjonsfordelingen av de viktigste landbruksproduktene mellom landsdelene har vært stabil i perioden fra 1985-99. Melkeproduksjonen har gått ned i alle landsdeler, og Nord-Norge og Agder/Rogaland har hatt den relativt største nedgangen. Storfe- og svinekjøtt har med få unntak økt gjennom hele perioden i alle landsdeler. Kjøttproduksjonen er størst på Østlandet. Produksjon av sau- og lammekjøtt har endret seg lite. Svinekjøttproduksjonen har økt i alle regioner med unntak av Vestlandet, men relativt mest i Nord-Norge. Både Nord-Norge og Østlandet har økt sin andel av den totale produksjonen av svinekjøtt. Fjørfekjøttproduksjonen har økt i alle regioner med unntak av Nord-Norge. Det har imidlertid skjedd en betydelig vridning i den geografiske fordelingen av fjørfekjøttproduksjonen. Trøndelag har økt sin andel av produksjonen betydelig, mens andelen er redusert i Agder og Rogaland og på Østlandet. Nord-Norge har økt sin andel av totalproduksjonen for de fleste produksjoner, mens de har hatt den største nedgangen i antall bruk i drift. Dette viser at strukturendringen i retning av større bruk har gått raskest i Nord-Norge.

3.4.1 Bygdeutviklingsmidlene

Bygdeutviklingsmidlene (BU-midlene) skal bidra til å fremme lønnsom næringsutvikling på bygdene innen og i tilknytning til landbruket. For 1999 fikk fylkene til sammen tildelt 595 mill kr i BU-midler. Dette fordelte seg på 343 mill kr til utviklingstiltak (utenom tradisjonelt jordbruk), 220 mill kr til investeringsstøtte i tradisjonelt jord- og hagebruk og 32 mill kr til grøfting, en ordning som nå gjelder hele landet. BU-styrene i fylkene er til og med 1999 ansvarlige for bruken av BU-midlene til ulike typer tiltak og prosjekt.

Endringer i forvaltningen av BU-midlene ble forberedt i 1999 med sikte på sammenslåingen av Statens nærings- og distriktsuviklingsfond (SND) og Statens landbruksbank (SLB) fra 1.1 2000, jf St.prp. nr. 1 (1999-2000) Tillegg nr. 3. Det er lagt til rette for overflytting av alle bedriftsrettede ordninger til de regionale SND-kontorene.

Rapport 1999

SND har laget rapporten «Fylkenes bruk av bygdeutviklingsmidler 1999». I 1999 er det kommet inn 9 315 søknader. 8 % fikk avslag, blant annet på grunn av at søknadspågangen er større enn det rammene gir rom for å innvilge, i særlig grad innen tradisjonelt landbruk. 8 527 innvilgede søknader i 1999 omfattet 8 780 tiltak, jf tabell 3.5.

Antallet tiltak har økt med over 4 000 siden 1998. Størst økning har det vært innen grøftetilskudd og skogbrukstiltak, som sammen med tekniske miljøtiltak står for 51% av sakene, men bare 10 % av midlene.

Antall kvinnetiltak er 1 480, to færre enn året før, og andelen tiltak er redusert fra 34% til i overkant av 32%. Av total støtte utenom grøfting, skog og tekniske tiltak, har de kvinnelige søkernes andel økt fra 21% til om lag 24 %. 19 % av midlene til investeringer innenfor tradisjonelt jord- og hagebruk har gått til kvinner. Fylkene Sør-Trøndelag og Troms representerer ytterpunktene med tanke på registrerte kvinnetiltak i 1999 med henholdsvis 9% og 27% av tiltakene.

Tiltak som fører til at flere næringsutøvere samarbeider er et av resultatmålene. Det ble i 1999 gitt BU-midler til 23 tiltak der maskinsamarbeid inngikk. Antallet har variert fra 13-23 i perioden 94-99. Rapporten viser at 68% av BU-midlene gikk til tiltak i kommuner innenfor det distriktspolitiske virkeområdet i 1999. Dette er en økning i forhold til 1998 da andelen var 63%. Av midlene til tradisjonelt landbruk er tildelingen til kommuner med distriktspolitisk status 70%. I 1998 var tilsvarende andel 74%.

Investeringsstøtte til tradisjonelt jord- og hagebruk skal avpasses de nasjonale markedsforholdene. I 1999 fikk 1 904 søkere innvilget tilskudd/investeringslån til tradisjonelt husdyrhold, mot 1 261 i 1998. I 325 saker (17% av sakene) førte investeringene til økt produksjonsomfang. 97 av disse 325 medførte økninger til produksjonsomfang over 2 årsverk.

De sentrale BU-midlene nyttes til prosjektrettet virksomhet og tiltak av landsomfattende karakter. Midlene nyttes i hovedsak til kunnskapsutviklingsprosjekter innen næringsutvikling. Et av prosjektene er markedsføringssamarbeidet mellom landbruket og Norges Turistråd som er et samarbeid som har pågått siden 1991. Formålet med samarbeidet er å bygge opp under den natur- og kulturbaserte reiselivsnæringen og bidra til å øke lønnsomheten i småskala reiselivsbedrifter i bygdene. Markedsføringssamarbeidet har vært organisert ved at forhandlingspartene har forhandlet fram en avtale med Norges Turistråd om kjøp av tjenester. Totalt har markedsføringssamarbeidet disponert 47 mill kr i perioden 1994-1999, herav 33 mill fra sentrale BU-midler. Prosjektet er nå evaluert og det er lagt en ny strategi for perioden 2000-2005, jf kap 7. Rammen for de sentrale midlene var i 1999 på 57 mill kr. Av denne rammen var 18,5 mill kr avsatt til særskilte formål gjennom jordbruksoppgjøret. Av de 57 mill kr ble 30,5 mill kr brukt på nasjonale pilotprosjekter, 19 mill kr er brukt på nasjonale FoU-prosjekter, 8,7 mill kr på nasjonale referanseprosjekter og 5,6 mill kr på regionale/fylkesovergripende prosjekter.

3.5 Utviklingen i sysselsettingen i jordbruket

Landbruket er viktig for bosetting og sysselsetting i store deler av landet. Økt produktivitet, bl.a. som følge av ny teknologi, fører imidlertid til redusert arbeidskraftbehov pr produsert enhet. I 1998 stod jordbruket (inkl. jakt og viltstell) i følge Statistisk Sentralbyrå for 1,1% av BNP, mens det sto for 2,8% i 1980. Jordbruket sto for 4,9% av samlet sysselsetting i 1998 målt som utførte timeverk. I 1985 var andelen 7,9%. Jordbrukets relative betydning for sysselsettingen i Norge er redusert. Jordbrukets betydning er klart større for sysselsettingen enn for BNP. Ovennevnte forholdstall sier likevel ikke alt om jordbrukets betydning i nasjonaløkonomien. Mange foretak leverer varer og tjenester til landbruket, og det er en omfattende virksomhet knyttet til foredling og omsetning av landbruksvarer. Utviklingen i antall bruk i drift og antall årsverk for landet i perioden 1 959 til 1999 er vist i tabell 3.6.

Tabellen viser at det har vært en nedgang i antall bruk i drift og årsverk gjennom hele perioden. Landbrukstellingen for 1999 viser at antall bruk i drift og arbeidsforbruk ligger lavere enn beregnet i St.prp. nr. 75 (1998-99). Det er en forholdsvis sterk nedgang i arbeidsforbruket fra 1997 til 1999 med 7,2%, etter en nedgang på 5,7% fra 1995 til 1997. En nedgang i andel bruk med arbeidskrevende produksjoner, kan forklare noe av nedgangen.

Det er usikkerhet knyttet til arbeidsforbrukstallene fordi de ikke er knyttet til presise arbeidstidsregistreringer. Den lave reduksjonen i arbeidsforbruket på første halvdel av 90-tallet kan ha sammenheng med en betydelig økning i kjøttproduksjonen og andelen bruk med husdyr tidlig på 90-tallet. Økningen var størst for de mest arbeidskrevende produksjonene, dvs. storfe og sau. Tellingen i 1999 viser derimot at denne utviklingen har kulminert og at andelen bruk med husdyrhold enten har stanset opp eller viser en nedgang. Redusert avgang av arbeidskraft fra jordbruket falt sammen med en periode med høy arbeidsledighet. De siste årene er arbeidsmarkedet bedret, noe som sannsynligvis øker avgangen av arbeidskraft fra jordbruket.

3.6 Likestilling og rekruttering

3.6.1 Likestilling

Alle virkemidler i landbrukspolitikken likestiller i utgangspunktet menn og kvinner. Videre er kvinner spesielt prioritert i BU-ordningen og gjennom et eget etableringstilskudd for unge bønder. Forslag om mål, resultatindikatorer og strategier fra Utvalg for likestilling og rekruttering (1997-1998) er fulgt opp i St.meld. nr. 19 (1999-2000). Målet er at kvinner og menn skal ha reell frihet og like reelle muligheter til å eie landbrukseiendommer, og til å drive aktivt i tradisjonell produksjon og i nye næringer innen og i tilknytning til landbruket. Det vil bli tatt initiativ til at det i samarbeid med næringens organisasjoner utarbeides rapporteringssystemer slik at utviklingen når det gjelder likestilling i landbrukssektoren kan dokumenteres. Rapporteringssystemet skal bl.a. baseres på kvantitative indikatorer som for eksempel andel landbrukseiendommer som overdras til kvinner, andel kvinner som søker produksjonstilskudd og andel kvinnelige medlemmer og tillitsvalgte i råd og organisasjoner.

Meldingens strategier for å fremme likestilling er «Fokusering på kvinner som målgruppe ved bruken av virkemidler, bevisstgjøring for holdningsendringer, fokusering på den økonomiske situasjonen for kvinner som yter arbeidsinnsats på gården, satsing på kompetansehevende tiltak, etterutdanning og FoU, utredning av odelsloven, samt videreutvikling av kjønnsdelt statistikk».

Utvalget for likestilling og rekruttering i landbruket fant at primærlandbruket er mannsdominert og at jenter møter flere hindringer enn gutter når de skal inn i næringen.

I 1999 var om lag 13% av alle personlige brukere kvinner, mens antall årsverk utført av kvinner var 25%. Andelen kvinner som har overtatt gårdsbruk på odel har økt i alle landsdeler siden 1970, og var i perioden 1995-1999 på 23%. Odelsretten likestiller kjønnene for personer født etter 1965, mens menn født før 1965 har fortrinnsrett. De som er født fra og med 1965 er 35 år eller yngre. Gjennomsnittsalderen på nye brukere var 38 år, 35 år for menn og 42 år for kvinner i 1998. Kvinneandelen er blant eiere og brukere høyest på de minste eiendommene/driftsenhetene. Kvinneandelen avtar med økende størrelse på eiendommen/driftsenheten.

Landbrukets fagorganisasjoner har i dag 25% kvinnelige medlemmer. Samvirkeorganisasjonene har om lag 14% kvinner i sentral-, distrikts- og fylkesstyrene. I den statlige forvaltningen er det 20% kvinner på leder- og mellomledernivå. Landbruksdepartementet vil vurdere videre behov for utvikling av kjønnsinndelt statistikk.

3.6.2 Rekruttering

I St.meld. nr. 19 (1999-2000) er rekruttering til landbruket framhevet som en forutsetning for å nå de politiske mål om et levedyktig og bærekraftig landbruk i hele landet. Landbruket trenger dyktige og motiverte bønder som forvalter ressursene aktivt. Et framtidsrettet landbruk er avhengig av at ungdom av begge kjønn finner det attraktivt å gå inn i næringen og ønsker å bo på landsbygda. Bruksutviklingen viser en nedgang i antall bruk hvor blant annet bruk blir slått sammen til større enheter. Inntektene fra jordbruket betyr mest for de samlede inntektene på større bruk, og rekrutteringen til disse brukene avhenger i større grad av tilfredsstillende inntekt fra selve bruket enn for bruk med lite driftsomfang.

For mange handler valget om å gå inn i landbruket, ikke bare om valg av yrke, men også i stor grad om valg av bosted og livsstil. SSB har i sine analyser funnet at for små bruk vil kultur- og servicetilbud, gode bo- og oppvekstbetingelser og arbeidsplasser i akseptabel pendleavstand være av stor betydning. Videre er også nærhet til slekt og hjemsted viktig. Økonomien i næringen vil bety mindre enn allerede nevnte faktorer. For større bruk vil økonomi og sosiale forhold i næringen være av stor betydning. Slekt, hjemsted, interesser og status vil også bety mye her. Alternative arbeidsplasser kommer i tredje rekke.

Gjennomsnittsalderen på brukerne er i dag 49 år og har endret seg lite de siste 15 årene. Gjennomsnittsalderen avtar med økende bruksstørrelse.

For øvrig tyder undersøkelser på at rekrutteringssituasjonen er forskjellig i de forskjellige landsdelene. En undersøkelse fra Hordaland fra 1998 viser at om lag 50% av brukerne vet de har noen innen familien som vil overta gården. Prosentandelen varierer relativt lite med gårdstørrelse eller produksjon. Samme undersøkelse har gjort funn som tilsier at økonomiske forhold ikke nødvendigvis er hovedårsaken til at ungdom kan se på landbruket som lite tiltrekkende. Manglende interesse for landbruk og negative holdninger hos foreldre, hos venner og i storsamfunnet kan være minst like viktige forklaringsfaktorer.

3.7 Miljø

Det er nedsatt en styringsgruppe og et sekretariat for utarbeiding av miljøprogram og miljøplan. Et forslag for praktisk utprøving skal være klart 01.02.01. Saken legges fram for drøfting i jordbruksforhandlingene i 2001. Målet er at plankonseptet kan kjøres i full skala i 2002. Innretningen på miljøprogrammet og -planen er nærmere omtalt i St.meld. nr. 19 (1999-2000).

Tilrettelegging for økt lokal innsats, overvåking, prosjekter og informasjon

Det er gjennomført flere tiltak og program for å stimulere til bedre lokal samordning av miljøarbeidet og sikre bedre kunnskap og kompetanse, slik at kvaliteten på miljøarbeidet skal bli bedre og innsatsen mer effektiv. Områdetiltak er det viktigste elementet i dette arbeidet. Ordningen startet opp høsten 1998, og fylkene har jobbet med å spre informasjon om de mulighetene ordningen gir. I løpet av 1999 ble det igangsatt 173 ulike områdetiltaksprosjekter fordelt over hele landet. Det er en stor og økende etterspørsel etter denne typen prosjekter.

God kunnskap om økologiske prosesser, miljøtilstand, effekter av tiltak og virkemidler har vist seg å være av stor betydning. I jordsmonnovervåkingsprogrammet er det påvist store variasjoner i utslipp av næringsstoffer fra år til år og fra sted til sted. Plantevernmiddelrester er påvist i bekker og grunnvann og i nedbør (fra lokale og utenlandske kilder). I programmet for kulturlandskapsovervåkingen foreligger status for arealstruktur, biologisk mangfold, kulturminner, og tilgjengelighet for 6 fylker. Kunnskaps- og kompetanseoppbygging er en langsiktig oppgave og det er viktig at den blir samordnet med virkemiddel- og tiltaksgjennomføringen. Det gis støtte til informasjonstiltak i fylkene og til prosjekter for kvalitetssikring av grunnlagsdata for gjødslingsplanlegging og årlige prognoser om nitrogenstatus i jordsmonnet om våren. Det gis også prosjektstøtte til informasjon om gamle husdyrraser og annen genbevaring. Det har vært 25 000 bønder på kurs om «Kvalitetssystemer i landbruket».

3.7.1 Miljøvennlige driftsformer

Tabell 3.7 gir oversikt over innsatsen i 1999 for å fremme miljøvennlige driftsformer. Det er i stor grad en videreføring av arbeidet fra 1998. Det er foretatt tilpasninger for å stimulere til ny utvikling og mer effektiv miljøinnsats. Økologisk landbruk har fortsatt et lite omfang. 1,8 % av det totale jordbruksarealet hadde i 1999 økologisk planteproduksjon. Målet i St.meld nr. 19 (1999-2000) er 10% innen 2 010. Økologisk landbruk er omtalt i kap 3.8.

Gjennomføringen av miljøtilpasninger i jordbruket er fulgt opp med resultatkontroll og overvåking. Norges utslipp av fosfor og nitrogen til det sårbare området i Nordsjøen er ved årsskiftet 1996/97 redusert med hhv 26% og 19% i forhold til 1985. Det er liten endring til 1999. Tiltaket endret jordarbeiding har stort potensiale både for å redusere erosjon og avrenningen av fosfor og nitrogen ytterligere. Det ventes økt interesse for midler til de mest erosjonsutsatte arealene og på støtte til fangvekster etter at satsene ble justert i 1999. Det er startet opp et arbeid med ny tiltaksanalyse for næringssaltavrenning.

Det arbeides med å utvikle indikatorer for vurdering av helse- og miljørisko i forhold til plantevernmidler. Det vil bli igangsatt et prosjekt for å øke kunnskapen om ammoniakkutslipp i landbruket.

3.7.2 Miljøgoder

Det skjer en betydelig gjengroing av beitepåvirkede arealer i utmark i alle deler av landet. Økende gjengroing reduserer mulighetene for ferdsel og opplevelser knyttet til utmarksarealene. Samtidig reduseres leveområdene for en rekke kulturbetingede arter, og kulturminner og kulturmiljøer kan forringes eller gå tapt. Antall husdyr av ulike slag på beite er en viktig faktor for å opprettholde kulturlandskapet. I følge statistikk for produksjonstilskuddene er antall husdyr på beite redusert fra vel 2,5 mill dyr i 1995 til vel 2,3 mill dyr i 1999. Tabell 3.8 viser status for miljøområdene landskap, biologisk mangfold, kulturminner og ferdsel.

Spesielle tiltak i landbrukets kulturlandskap

Det er god oppslutning om igangsatte tiltak i kulturlandskapet, og det stilles kvalitetskrav ved gjennomføringen av tiltak. Figur 3.1 viser at tiltak for å ivareta biologisk mangfold på særlig verdifull kulturmark, ikke har så stor oppslutning. Tiltak gjennomføres i økende grad samlet for større områder, dvs områdetiltak, noe som skal bidra til en helhetlig effekt. Oversikt over antall saker og formål er gitt i figur 3.1. Det ble gitt nær 2 200 tilsagn på søknader i 1999. En søknad kan gjelde flere tema og tiltak.

Seterdrift

Statistikken viser at totalt antall setre er redusert med nær 8 % siden 1996. Antallet enkeltsetre er redusert med ca 10 % fra 1996 til 1999. Antall enkeltsetre er nå på et lavere nivå enn i 1989, mens antall brukere på fellessetre og antall fellessetre har økt i de siste 10 årene. Det er eksempler på enkeltkommuner i Oppland med svært aktive setermiljø der 80% av melkeproduksjonsbrukene driver aktiv setring. I andre områder har det vært en utvikling preget av nedlegging, forfall og tap av miljøgoder. Økende gjengroing i utmark ser ut til å være en utfordring også i de områdene som opprettholder stor grad av setring.

3.7.3 Jordvern og arealbruk

Selv om det totale jordbruksarealet i de siste årene har vært relativt stabilt, skjer det endringer som er av miljømessig betydning. Omdisponering av dyrket og dyrkbart areal til andre formål enn landbruk har i de siste årene vært ca 18 000 dekar årlig. Dette er mye sett på bakgrunn av at det ofte er de mest produktive arealene som tas i bruk til andre formål enn landbruk og at vi har begrensede arealressurser for jordbruk, spesielt for korndyrking. Det vises til St.meld. nr. 19 (1999-2000).

Nydyrking

Formålet med forskrift om nydyrking er å begrense skadene på miljøet. Få søknader blir avslått, men det blir satt vilkår om miljøhensyn i over halvparten av innvilgningene. Det ble innvilget søknader om 38 000 dekar nydyrking i 1998 og 1999. Landbruksdepartementet evaluerer nå praktiseringen av forskriften bl.a. for å se på miljøeffekter.

3.8 Økologisk landbruk

3.8.1 Utviklingen i den økologiske produksjonen

Beskrivelsen tar for seg utviklingen i den økologiske produksjonen siste år. For mer inngående beskrivelse av de generelle utviklingstrendene i den økologiske produksjonen vises det til St.meld. nr. 19 (1999-2000) Om norsk landbruk og matproduksjon og til St.prp. nr. 75 (1998-1999).

De siste to årene har det vært en nedgang i antallet nye produsenter som slutter seg til ordningen. Mens 317 nye produsenter ble Debio-godkjent for økologisk tilskudd i 1998, ble 124 nye produsenter godkjent i 1999. Antallet produsenter som er godkjent for tilskudd var 1 642 ved utgangen av 1999. Som en konsekvens av at et lavere antall nye produsenter har gått inn i ordningen, har også økningen i arealer under omlegging (karensarealer) gått noe ned de siste par årene. Økologiske arealer og arealer i karens utgjorde ved utgangen av 1999 ca 1,8% av totalt jordbruksareal i Norge.

Produksjonsstatistikken viser at det i hovedsak er eng og beite til dyrefôr som produseres økologisk. Fra 1998 til 1999 har det vært en svak økning (1%) i andelen økologisk drevne engarealer og en tilsvarende tilbakegang i andelen økologisk areal som blir brukt til potet- og grønnsaksdyrking.

I 1999 kom det en ny EU-forordning om økologisk husdyrproduksjon. I forordningen er det satt krav om at alt fôr som brukes i økologisk husdyrproduksjon skal være økologisk innen utgangen av 2005. Kornarealet har de siste årene utgjort omlag 6 % av det totale økologiske arealet. Tilgangen på norskprodusert økologisk matkorn, og kraftfôr til produksjon av melk, kjøtt og egg, er følgelig sterkt begrenset.

Til tross for forholdsvis store arealer med økologisk drevet eng, er det relativt få produsenter som legger om husdyrdriften til økologisk, f.eks er bare 16% av det totale antallet storfe på økologiske bruk drevet økologisk (tabell 3.9). Som det fremgår av tabellen ligger det et stort potensiale for økt økologisk husdyrproduksjon på bruk som har arealer som er under omlegging eller er ferdig omlagt. Dette gjelder særlig for melk, storfe- og sauekjøtt. Av tabellen går det videre fram at det på brukene er registrert relativt sett lite kraftfôrbaserte produksjoner. Dette har trolig sammenheng med den begrensede tilgangen på økologisk kraftfôr samt grensene regelverket setter for bruk av kraftfôr i økologisk landbruksproduksjon.

3.8.2 Markedet for økologiske landbruksprodukter

Et fungerende marked for økologiske produkter er avgjørende for den videre utviklingen av det økologiske landbruket, jf St.meld. nr. 19 (1999-2000). Utviklingen i markedet det siste året følger samme trend som tidligere. Det vises til St.prp. nr. 75 (1998-1999) og St.meld. nr. 19 (1999-2000) for nærmere beskrivelse.

Økologisk primærproduksjon er stadig økende. Spesielt gjelder dette tilførsel av økologisk melk, som har økt med 50% fra 1998 til 1999, og tilførsel av økologisk storfekjøtt som har økt med 83% fra 1998 til 1999. Andelen av produksjonen som når fram til forbruker som økologisk er imidlertid synkende. Omsetning av økologisk melk har hatt størst tilbakegang med en reell nedgang i salget på 4% fra 1998 til 1999.

Figur 3.2 viser utviklingen salg av økologiske produkter i prosent av tilførsel i perioden 1997-1999. Opplysningene bygger på registreringer gjort av Landbrukets Priscentral, som har ansvaret for å overvåke markedet for økologisk landbruksproduksjon. Systemet er fremdeles under oppbygging.

Lave volumer gjør det vanskelig for de store markedsaktørene å behandle den økologiske produksjonen på en rasjonell måte og er følgelig en viktig årsak til at det er vanskelig å få produktene fram til forbrukerne som økologiske. Dette gjelder spesielt kjøttproduksjonen, men også melk. Som tabell 3.9 viser, er det et betydelig potensiale for å øke produksjonsvolumet av kjøtt og melk dersom en større andel av de økologiske produsentene legger om husdyrproduksjonen.

I perioden 1. juli 1998 til 30. juni 1999 ble det levert totalt 512 tonn økologisk korn til møllene, mot 414 tonn i samme periode året før. Mengden av hvete og havre har økt jevnt de siste årene, mens det er noe varierende for rug og bygg. Det er avvik mellom faktisk produksjon av økologisk korn og det som leveres til møllene ettersom en del av kornproduksjonen benyttes direkte på gårdene til fôr og såkorn. Det er bygg og hvete som blir dyrket på størstedelen av kornarealene, mens det er havre som utgjør størstedelen av det volumet som leveres til møllene.

Når det gjelder produksjon og omsetning av grønnsaker og poteter har det ennå ikke vært mulig å samle tilstrekkelige fakta til å beregne omsatt kvantum. Mye tyder imidlertid på at det aller meste blir omsatt som økologiske enten lokalt eller via grossist. Merprisene for økologiske poteter ligger omtrent 50% over prisen på konvensjonell potet. Merprisene for økologiske grønnsaker varierer sterkt fra produkt til produkt. Det er registrert en variasjon i pris fra 20-120% over prisen for konvensjonelle varer.

Strategi og handlingsplan for markedstiltak

Som en oppfølging av fjorårets jordbruksavtale, er Omsetningsrådets sekretariat tillagt ansvaret for markedstiltak innen økologisk landbruk. Omsetningsrådets sekretariat har, på oppdrag fra Landbruksdepartementet, utviklet en strategi og handlingsplan for utvikling av markedet for økologiske landbruksprodukter. Dokumentet omfatter en markedsstrategi for perioden 2000-2010 og en handlingsplan for perioden 2000-2003. Dokumentet legger vekt på tiltak innenfor følgende fire satsingsområder; øke produksjonen av økologiske landbruksprodukter, stimulere til kvalitets- og produktutvikling, øke kunnskapen om økologisk landbruk, støtte aktører som løser praktiske hindringer i vareflyten. Omsetningsrådets sekretariat foreslår at det i handlingsplanperioden 2000-2003 avsettes 70 mill kr til markedstiltak. Midlene fordeles med 10 mill kr i år 2000 og deretter en årlig vekst i ressursbruken på 5 mill kr årlig.

Evaluering av ordningen med tilskudd til informasjons- og veiledningsprosjekter

Forskrift om tilskudd til veilednings- og informasjonsprosjekter innen økologisk landbruk ble fastsatt av Landbruksdepartementet i 1995 etter samråd med Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag. Formålet med ordningen var å øke interessen for økologisk landbruk, heve kunnskapsnivået og lette omleggingen til økologisk landbruk. Statens landbrukstilsyn forvalter midlene.

Program for pedagogikk ved Norges landbrukshøgskole gjennomførte i 1999 en evaluering av ordningen, herunder en evaluering av prosjektet «Gratis førsteråd» (GFR). I evalueringen av ordningen som helhet, konkluderes det med at denne bør videreføres gitt at det er en landbrukspolitisk målsetting å fremme utviklingen av økologisk landbruk. Når det gjelder prosjektet GFR konkluderes det med at måloppnåelsen for prosjektet er høy sett i forhold til både formålet med ordningen og i forhold til målgruppen for prosjektet.

3.9 Produksjons- og markedsutvikling

Tilpasning av markedstilførslene og produksjonskapasiteten til etterspørselen er avgjørende for å utnytte de inntektsmulighetene jordbruksavtalen gir. Overproduksjonen har de siste årene økt dramatisk og påfører produsentene store inntektstap og bidrar til uønskede samfunnsøkonomiske kostnader. Innenfor kjøttproduksjonen er det en betydelig prisnedgang på grunn av overproduksjon. Spesielt for storfekjøtt, svinekjøtt og melk har ubalanse mellom produksjonsvolum og avsetning gitt stor reduksjon i utbetalingspriser i 1999. Det innenlandske melkeforbruket er redusert og i 1999 er det også for første gang på mange år registrert en nedgang i innenlandsk omsetning av kjøtt.

Melk

Produksjonstilpasningen innen melkeproduksjonen styres gjennom kvoteordningen, herunder kjøp- og salgsordningen. Meierileveransen av kumelk er redusert fra 1 837 mill liter i 1990 til 1 647 mill liter i 1999, noe som utgjør en reduksjon på ca 10%. Ut fra utviklingen i det innenlandske melkeforbruket og Norges forpliktelser knyttet til reguleringseksport i WTO-avtalen, ble det under jordbruksoppgjøret i 1999 bestemt at produksjonsvolumet for melk skulle reduseres fra ca 1 650 liter til 1 590-1 600 mill liter i år 2000. For å nå målsettingen om en reduksjon i produksjonsvolumet av melk med ca 45 mill liter i år 2000 ble det ikke solgt ut igjen melkekvoter ved runden av kjøp og salg i 1999. Den ordinære runden med kjøp og salg av melkekvoter i 1999 ga en reduksjon av produksjonsvolumet med 33,5 mill liter. Avtalepartene ble høsten 1999 enige om å redusere produksjonsvolumet for 2000 med ytterligere 80 mill liter. Med bakgrunn i dette ble det gjennomført en ekstraordinær runde med oppkjøp av melkekvoter som vil medføre en reduksjon i produksjonsvolumet på ca 72 mill liter i 2000. Meierileveransen er i 2000 beregnet til om lag 1 540 mill liter melk.

For geitemelk ble 0,8 mill liter kvote innmeldt for salg i 1999.

Innenlandsk salg av meieriprodukter er også redusert. Forbruket av flytende melk har blitt redusert med over 40 liter pr person de siste 15 år. Forbruket av ost har derimot økt jevnt siden 1970-tallet. Fra 1998 til 1999 ble meierisamvirkets eget salg av flytende melkeprodukter redusert med 6%. Osteproduksjon ble redusert med 7% fra 1998 til 1999, mot 2% fra 1997 til 1998. Samtidig økte salget av melk til andre aktører. Produsentprisen på melk er redusert med 13 øre pr liter fra 1998 til 1999. For 2000 bidrar oppkjøpet av melk til at melkeprisen er budsjettert å øke med 14 øre/liter til tross for at budsjettert reduksjon i salget er på om lag 3%.

Egg

Eggsektoren har lenge vært preget av overproduksjon og overkapasitet. Markedsoverskuddet er redusert fra 5-6% tidlig på 90-tallet til i overkant av 2% i 1997 og 1998. I 1999 er markedsoverskuddet igjen økt til om lag 5%. Forbruket målt i kg/person er redusert med 6% siden 1992. Salgsproduksjonen er redusert fra 50,1 mill kg i 1992 til 48,5 mill kg i 1999, eller 3,2 %. Prisene for registrert omsetning av egg er endret fra 10,56 kr/kg i 1998 til 10,92 kr/kg i 1999. Dette var likevel en svikt i engrosprisen i forhold til målpris på 66 øre. Redusert produksjon og økt ytelse har resultert i at hønetallet er redusert med over 18% på 90-tallet. Antall bruk med høner er redusert med 24%.

Kjøtt

Det er registrert en klar økning i produksjon av kjøtt etter 1992, og samlet kjøttproduksjon økte også fra 1998 til 1999. Produksjon av kraftfôrbaserte kjøttslag har økt mest i perioden. Økningen er relativt sterkest for fjørfekjøtt med om lag 60%. Svinekjøtt har hatt størst økning i produksjonsvolum med vel 20 mill kg eller 27%. Samtidig er antall bruk med svinehold redusert med 28%. Forbruket av kjøtt har økt fram til 1998, men i 1999 er det totale forbruket av kjøtt redusert for første gang på mange år. Av kjøttslagene er det fjørfekjøtt som over tid har hatt den relativt sett sterkeste forbruksøkningen, men også forbruket av svinekjøtt har økt mye de siste årene. Etter 1998 er det kun fjørfekjøtt som viser en økning i forbruk. Budsjettnemnda for jordbruket har beregnet forbruket av kjøtt i Norge i 1999 til 56,9 kg pr innbygger. Det er en økning på om lag 8 kg fra 1992. Utviklingen fra 1998 til 1999 viser en reduksjon på 0,8 kg pr innbygger. Forbruket er lavt i forhold til andre land i Europa, hvor det ligger på fra 60 til over 100 kg pr person.

Etter en relativt god markedssituasjon for kjøtt fram til 1997, er det de siste årene registrert økt svikt i engrosprisene i forhold til målprisene. Det gjelder særlig for lyse kjøttslag, men fra 1998 til 1999 har en også fått et betydelig avvik for storfekjøtt.

Budsjettnemnda for jordbruket har beregnet brutto pristap for jordbruket som følge av markedssituasjonen for kjøtt og egg i 1999 til ca 846 mill kr, jf tabell 3.10. Dette er klart høyere enn BFJs prognose i fjor for 1999. For 2000 er prissvikten, inkludert økt omsetningsavgift pr kg i forhold til någjeldende avtalepris, budsjettert til kr 6,00 for storfekjøtt, kr 0,90 for sau, kr 4,49 for gris, kr 4,75 for fjørfekjøtt og kr 1,40 for egg. Det vil si om lag 1,25 mrd kr, herav er om lag 300 mill kr økt omsetningsavgift.

Budsjettnemndas beregning av prissvikt som følge av markedssituasjonen inkluderer svikt i forhold til engrospris og økt omsetningsavgift multiplisert med produksjonsvolum. BFJs beregning av brutto pristap uttrykker derfor ikke det reelle inntektstapet.

Importen av kjøtt var 8,3 mill kg i 1998 og 8,7 mill kg i 1999. Eksporten utgjorde hhv 6,2 mill kg og 23,2 mill kg. Etter en reduksjon på 40% fra 1997 til 1998 ble eksporten av kjøtt nesten firedoblet fra 1998 til 1999. En viktig årsak til dette er at 1999 var siste år med mulighet for å bruke ubenyttede eksportmuligheter i forhold til WTO-avtalen, samtidig med høy produksjon og nedgang i innenlandsk salg. De to siste årene har hhv 57% og 37% av importen kommet fra Botswana alene. Det ble i 1999 importert 2,0 mill kg storfekjøtt fra land med MUL-status.

Poteter, frukt og grønt

Oppnådde priser i forhold til målpris varierer mellom år med avlingsnivå og kvalitet på avlingen. Arealet av grønnsaker til salgsproduksjon har over flere år vært forholdsvis stabilt. Fruktarealet viser imidlertid en nedgang på om lag 10% fra 1989 til 1999. Det samlede produksjonsomfang for frukt var i 1999 på om lag 13 mill kg mot 15 mill kg i 1998.

Det totale forbruket av grønnsaker på engrosnivå av norskprodusert og importert vare, fratrukket eksport, viser at forbruket varierer delvis i takt med svingningene i den norske produksjonen. Sett over tid synes grønnsaksforbruket å være stigende. Økt import som gir tilgang på et variert utvalg av varer hele året, og relativt sett lavere priser kan forklare mye av denne utviklingen. Forbruket av frukt og bær varierer også i takt med norsk produksjon.

Utviklingen av potetareal i drift viser en nedadgående trend. Produksjonen av norske poteter dekker stort sett det innenlandske forbruket, men vil variere med avlingene det enkelte år. Over tid har forbruket av matpoteter gått en del ned. Forbruket av bearbeidede produkter har imidlertid økt slik at totalforbruket av poteter ikke har endret seg svært mye. Totalt forbruk av poteter på engrosnivå er beregnet til ca 37 kg pr person og forbruket av bearbeidet vare er på om lag 31 kg pr person i 1999 (beregnet som friske poteter).

3.10 Kostnadsutviklingen

På kostnadssiden er det i hovedsak bare kraftfôrkostnadene og i noen grad kapitalkostnader som er direkte påvirket av jordbruksoppgjøret. Kostnadsutviklingen er av avgjørende betydning for inntektsmulighetene i jordbruket.

Etter 1996 øker kostnadene noe fram til 1999, dette skyldes bl.a. forbruksøkning og en viss prisoppgang for kraftfôr fram til 1997. De siste årene er det særlig økende rentenivå som har bidratt til økte kostnader.

Fra 1998 til 1999 økte totale kostnader med 1,7%, jf tabell 3.11. Driftskostnadene er stabile. Kapitalkostnadene er beregnet å øke med 4,7% fra 1998 til 1999. Økte rentekostnader er hovedårsaken til dette. Fra og med 1999 er næringsdrivende i jordbruket, husdyrhold, hagebruk og gartneri fritatt for å betale investeringsavgift på driftsmidler mv hovedsakelig til bruk i disse næringene. Investeringsavgiften ved kjøp av maskiner og redskap går inn i avskrivningsgrunnlaget og inngår dermed i kapitalslitet. Det regnskapsmessige utslaget vil øke i årene framover.

BFJ har budsjettert med en kostnadsreduksjon i 2000 på 1,9%. Driftskostnadene reduseres med 1,6%. Hovedårsaken er en reduksjon av kraftfôrkostnadene med 5,6% på grunn av volum- og prisnedgang, samt bortfall av kunstgjødselavgiften. Det er budsjettert med 0,5% reduksjon av kapitalkostnadene, i hovedsak på grunn av reduserte rentekostnader. Økt drivstoffavgift og el-avgift, samt økte petroleumspriser bidrar til en økning i andre kostnader med nesten 6%. Tabell 3.11 viser utviklingen og nivået for kostnader i jordbruket de siste årene slik de framkommer i normaliserte regnskaper for 2000. Revisjon av dataserier og beregningsprinsipper gjør at tallene kan endres fra beregningsår til beregningsår, også for regnskapsårene, for å få sammenliknbare tidsserier.

3.11 Inntektsutviklingen

Jordbruksoppgjøret skal bl.a. legge til rette for at næringsutøverne skal få muligheter til å oppnå inntekter og levekår på linje med resten av befolkningen. For jordbrukere som selvstendig næringsdrivende er det flere forhold som påvirker inntektene det enkelte år. Utøverne har selv ansvaret for å utnytte de muligheter jordbruksoppgjøret gir. Selvstendig næringsdrivende står i så måte i et annet forhold til sin egen inntekt enn andre grupper.

3.11.1 Inntektsutviklingen i jordbruket

Inntektsutviklingen for jordbruket samlet sett skal vurderes med utgangspunkt i normaliserte regnskaper i Totalkalkylen. Totalkalkylen omfatter landbruksbefolkningens inntekter fra tradisjonelt jord- og hagebruk. Inntekter, kostnader og arbeidsforbruk knyttet til skogbruk og en del tilleggsnæringer er ikke med, bortsett fra kjøreinntekter for utstyr som er kostnadsført i totalregnskapet. Resultatene fra Totalkalkylens normaliserte regnskaper vil derfor ikke gi et fullstendig bilde av utviklingen i landbruksbefolkningens samlede inntektsforhold.

Både NILFs Driftsgranskinger og undersøkelser fra Statistisk sentralbyrå viser at landbruksbefolkningen ikke skiller seg vesentlig fra andre grupper når det gjelder de samlede inntektene i husholdningen. Nettoinntekten for brukerfamilien var i 1998 kr 382 600. Gjennomsnittlig vederlag til arbeid og egenkapital pr bruk i driftsgranskingene var i 1998 kr 177 900. Pr årsverk var tilsvarende tall kr 142 000.

Figur 3.3 viser vederlag til arbeid og egenkapital pr årsverk etter totalkalkylen for jordbruket og årslønnsutvikling for alle lønnstakere.

Den andel av inntektene som brukerfamiliene henter fra jordbruket er i følge Driftsgranskingene redusert fra om lag 70% i 1980 til vel 47% i 1998. Mens melkeprodusentene, i følge SSBs materiale, i 1994 i gjennomsnitt hadde om lag 55% av samlede husholdningsinntekter fra jordbruket, var de tilsvarende tallene for saueprodusentene og kornprodusentene 17%.

Tabell 3.12 viser utviklingen i vederlag til arbeid og egenkapital de siste årene i følge Budsjettnemnda for jordbrukets normaliserte regnskaper. Normaliserte regnskaper utarbeides årlig for de siste 14 år. Revisjon av dataserier og beregningsprinsipper, bl.a. som følge av nytt datagrunnlag, gjør at både beregnet inntektsnivå og -utvikling kan variere mellom beregningsår. Totalkalkylen har dermed ikke samme presisjonsnivå som lønnsstatistikk og inntektsutviklingen bør vurderes over noe tid.

Bruttoinntektene er beregnet redusert med 724 mill kr fra 1998 til 1999, mens kostnadene er beregnet å øke med 300 mill kr. Totalt vederlag til arbeid og egenkapital ble redusert med ca 1 020 mill kr. Pr årsverk er det beregnet en inntektsreduksjon på 7 800 kr fra 1998 til 1999. Fjorårets avtale var beregnet å gi en økning i inntektsmulighetene på 3 900 kr pr årsverk (2,8%).

Hovedårsakene til den sviktende inntektsutviklingen fra 1998-99 er lavere melkepris samt reduserte inntekter fra kjøttproduksjonen, grunnet sviktende marked. Videre er buskapsverdien redusert.

I årets beregninger er verdien av eget arbeid ved vedlikehold verken regnet med på kostnadssiden eller inntektssiden. Dette medfører isolert at nivået på inntekter og kostnader blir lavere enn tidligere. Endringen på inntekts- og kostnadssiden utligner hverandre slik at det ikke blir noen virkning på resultatene når det gjelder vederlag til arbeid og kapital/egenkapital. I tillegg er investeringsseriene endret som følge av nye tall fra fullstendig landbrukstelling for 1999 og vedlikeholdskostnadene anslås lavere på grunnlag av SSBs utvalgstelling i 1998.

I budsjettet for 2000, før oppgjør, er det budsjettert med uendrede bruttoinntekter og kostnadene går ned med 1,9%. Totalt øker vederlag til arbeid og egenkapital med 370 mill kr. Med en reduksjon i arbeidsforbruket på 3,5% er det budsjettert med en økning i vederlag til arbeid og egenkapital pr årsverk på 10 000 kr, eller om lag 7%.

De beregnede melkeproduksjonsinntektene faller på grunn av redusert kvantum, men det er samtidig en økning i melkeprisen på i underkant av 14 øre pr liter som begrenser inntektsreduksjonen. Økning i inntekter fra salg av melkekvoter gjør at melk totalt kommer ut med en verdiøkning på 149 mill kr. Inntektene fra kjøttproduksjonen reduseres med ca 460 mill kr og den totale kjøttproduksjonen reduseres for første gang på mange år i 2000. Kostnadene totalt er budsjettert med å gå ned med om lag 1,9%. Dette skyldes i hovedsak reduserte kraftfôrkostnader, bortfall av kunstgjødselavgift i 2000 og lavere rentekostnader enn i 1999. Med bakgrunn i driftsgranskingsmaterialet har BFJ beregnet årlig endring i arbeidsforbruk for ulike produksjoner med uendret driftsomfang for perioden 1993-2000. Det er innen kornproduksjon den største produktivitetsforbedringen har funnet sted. Det er her beregnet en årlig reduksjon i arbeidsforbruket på ca 4,3%. For øvrige produksjoner er endringen i gjennomsnitt om lag 0,5% årlig.

3.11.2 Lønnsutviklingen for andre grupper

Tabell 3.13 viser lønnsutviklingen fra 1998 til 1999, samt for perioden 1991-1999 for en del grupper. Lønnsutviklingen for selvstendige næringsdrivende er ikke tatt med. Det statistiske materiale er svakere for denne gruppen og vil normalt svinge mer enn for andre, avhengig av omsetning, skattemessig tilpasninger m.v. Lønnsutviklingen for annen næringsvirksomhet utenom industrien er heller ikke med som egen gruppe.

Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene har i oppdatert rapport av 21. mars 2000 beregnet lønnsoverhenget inn i 2000 for hovedgrupper av lønnstakere. Overhenget beskriver hvor mye lønnsnivået ved utløpet av et år ligger over gjennomsnittet for året. Det forteller dermed hvor stor lønnsveksten vil bli fra et år til det neste, dersom det ikke gis lønnstillegg eller foregår strukturendringer i det andre året. Beregningsutvalgets anslag for lønnsoverhenget inn i 2000 i en del områder ligger i området 1,2% til 2,7%. Gjennomsnittlig overheng for alle grupper anslås til 1,3%. Dette er mindre enn halvparten av overhenget til 1999.

I Revidert nasjonalbudsjett for 2000 er det som gjennomsnitt for alle grupper lagt til grunn et anslag på lønnsveksten fra 1999 til 2000 på om lag 33/4%.

Lønnsoppgjørene 2000

I LO-NHO området ligger anbefalt forslag på 1,50 kr pr time i tillegg samt et særskilt gradert lavlønnsstillegg på maksimalt 2 kr. Opptrapping til 5 ukers ferie gis med 2 dager i 2001 og 2 dager i 2002.

Anslag på årslønnsveksten for industriarbeidere fra 1999 -2000 er på 3,8 %.

Det er enighet om en ny tariffavtale for bank og forsikring. Denne avtalen har en ramme for lønnsveksten fra 1999-2000 på om lag 3,9 %. For staten ble det enighet om et generelt lønnstillegg på 5 000 kr. I tillegg ble det satt av en pott til sentrale justeringer på 2,2 % (pr 15 juli) samt en pott til lokale forhandlinger på 0,75 % (pr 1 sept). Totalt er lønnsveksten anslått til ca 4 %. I kommunesektoren ble det også gitt et generelt lønnstillegg pr år på 5 000 kr. Sammen med sentrale justeringer og lokale forhandlinger m.v. vil årslønnsvekst fra 1999 til 2000 bli om lag 4 %. På enkelte områder innenfor kommunesektoren er det ennå ikke kommet til enighet. Dette gjelder bl.a. barnehagesektoren. For både kommune og stat ble det enighet om en femte ferieuke på linje med LO/NHO. Opptrapping til 5 ukers ferie ble gitt med 2 dager i 2001 og 2 dager i 2002.

Inntektsutviklingen for selvstendig næringsdrivende vil avhenge av fortjenesteutviklingen. Her vil bl a konkurransesituasjonen overfor utlandet, herunder pris- og avsetningsforholdene på eksportmarkedene og valutakursutviklingen, spille inn.

3.12 Overføringene til jordbruket

Figur 3.4 viser utviklingen i bevilgningene til gjennomføring av jordbruksavtalen (kap 1 150) i nominelle kr og faste 1999-kr. Tallene er hentet fra St.prp. nr. 1 (1999-2000) og inkluderer ikke engangsutbetalinger fra fond. Skatt- og avgiftslettelser er ikke inkludert. Virkningen av fritak for investeringsavgift kommer ikke med i statistikken.

Netto overføringer i faste kroner var høyest i første halvdel av 1980-årene og er redusert fram til 1997. Siden 1997 har budsjettoverføringene økt. Støttenivået til jordbruket i Norge er høyt i internasjonal sammenheng. OECDs PSE (Producer Support Estimate)-analyser viser næringsstøttens andel av produksjonsverdien for jordbruket. Beregningene omfatter både budsjettstøtte og virkning av importbeskyttelsen (skjermingsstøtte), dvs. forskjellen mellom verdensmarkedspris og norsk pris. PSE-beregningene ble lagt om i 1998 basert på endret klassifisering av jordbruksstøtten og utvidelse av de støtteformer som er med. Beregningene er lagt opp til å ta et totalmål for støtte hvor også i prinsippet skatte- og avgiftslettelser inkluderes. For Norges del vil avgiftsfritak på diesel være et eksempel på avgiftslettelser som inkluderes i beregningene. Avgifter på kunstgjødsel og plantevernmidler som tidligere ble trukket fra beregnet støtte, skal ikke lenger trekkes fra fordi de er generelle avgifter.

OECDs tall viser at jordbruksstøtten i Norge utgjør 70% av produksjonsverdien for 1998, sammenlignet med en verdsetting til verdensmarkedspris. Norge har sammen med Sveits, Korea, Japan og Island den mest omfattende jordbruksstøtten blant OECD-landene. PSE-prosenten gir indikasjon på støttenivået. Den bør ikke brukes til nøyaktig sammenligning mellom land, fordi det er variasjon mellom land i hvor stor andel av jordbruksproduksjon og virkemidler som er inkludert i beregningen.

Støttenivået i Norge målt i PSE-prosenten har endret seg lite de siste ti årene. Norges PSE-prosent var i 1986-88 67%, den økte til 69% i 1991-93, for så å gå ned til 65% i 1997. Deretter har det vært en økning til 70% i 1998. Endringer i PSE-prosenten kan skyldes både endringer i det interne støttenivået og også valutakurser, men særlig vil endringer i verdensmarkedspriser ha stor betydning.

Det siste tiåret har det skjedd en betydelig dreining i virkemiddelbruken fra pristilskudd til mer produksjonsnøytrale virkemidler både i Norge og andre land. Norge er et av de land med størst andel produksjonsnøytral støtte i forhold til total støtte. Over flere år er det ført midler fra produkttilknyttet inntekt (pris og pristilskudd) til produksjonsnøytrale ordninger som produksjonstillegg husdyr og arealtilskudd. Dette har vært gjort bl.a for å redusere tilskuddenes produksjonsdrivende effekt og for å redusere intensiteten i produksjonen. Totalt utgjør produksjonsavhengig støtte 63 % av samlet støtte til norsk jordbruk målt i PSE. Driftstilskuddet for melk er inkludert i den produksjonsavhengige støtten som følge av OECDs nye regler for klassifisering av støtteordninger i PSE-beregningene til tross for at den for 95% av melkebrukene virker som et kontanttilskudd pr bruk. Det er viktig å være oppmerksom på at OECDs system for støtte målt i PSE ikke direkte kan sammenliknes med WTOs inndeling av internstøtte, bl.a fordi WTO-beregningene benytter administrerte priser og verdensmarkedspriser fra 1986-88 til å beregne «skjermingsstøtten». «Skjermingsstøtten» i WTO-beregningene angir derfor ikke et lands aktuelle skjermingsstøtte.

Vridningen mot mer produksjonsuavhengig støtte har, sammen med flere forhold, også bidratt til at Norges CSE (Consumer Subsidy Equivalents) er redusert fra -55% i 1991-93 til -46% i 1997. Deretter har CSE-prosenten økt til -53% i 1998. Hovedårsaken til økningen i 1998 er utviklingen i verdensmarkedsprisene. Prosent-CSE er et uttrykk for den implisitte skatt som pålegges forbrukerne som følge av landbrukspolitikken (negativ verdi fordi det er en overføring fra forbrukerne). Når det gjelder Norges forpliktelser på internstøtte vises det til kap 5.