Ord og begreper i statsbudsjettet

Tallene blir beregnet ut fra intervjuer som SSB gjør av et representativt utvalg av befolkningen (AKU = Arbeidskraftundersøkelsen). Tall fra AKU er internasjonalt sammenlignbare. AKU fanger opp arbeidsledige som søker arbeid uten nødvendigvis å være registrert ved NAV-kontorene, som for eksempel ungdom som ikke har dagpengerettigheter.

Hvis du ikke har jobb, men aktivt søker på jobber, er du arbeidsledig. I Norge har vi to mål på arbeidsledighet: AKU-ledighet og registrert arbeidsledighet.  

Arbeidsstyrken er summen av antall sysselsatte (personer som har inntektsgivende arbeid) og antall arbeidsledige. 

Med automatiske stabilisatorer menes de innebygde egenskapene ved budsjettet som bidrar til å jevne ut svingninger i økonomien. Dette omfatter særlig skatte- og avgiftssystemet samt folketrygden. I en høykonjunktur vil skatte- og avgiftsinntektene øke og utbetalinger til dagpenger reduseres. Det bidrar til å dempe oppgangen i økonomien. I en lavkonjunktur går skatte- og avgiftsinngangen ned, mens utbetalingene til dagpenger øker. Det stimulerer økonomien.

Automatiske stabilisatorer bidrar isolert sett til at budsjettbalansen styrkes i høykonjunkturer, og svekkes i lavkonjunkturer. Hvis man hadde siktet mot å holde budsjettbalansen uendret gjennom konjunkturforløpet, måtte man ha strammet inn når aktiviteten i økonomien er lav og motsatt når aktiviteten er høy. Det ville gitt en mindre stabil økonomisk utvikling. I det strukturelle underskuddet på statsbudsjettet korrigeres det for slike konjunkturmessige forhold. Ved at bruken av fondsmidler knyttes til det strukturelle underskuddet, legges det til rette for at de automatiske stabilisatorene i budsjettet får virke.

Aktivitetskorreksjonene forklart under begrepet «Strukturelt oljekorrigert budsjettunderskudd» er et mål for de automatiske stabilisatorene.

Bruttonasjonalproduktet (BNP) pluss netto inntekter fra utlandet knyttet til formue og lønn. Hvis inntektene fra plasseringene vi har gjennom Statens pensjonsfond utland øker, slår det direkte ut i BNI, men ikke i BNP.

BNP er verdien av alle varer og tjenester som blir produsert i et land, minus verdien av varene og tjenestene som blir brukt til å produsere dem. Bruttonasjonalproduktet omtales gjerne som verdiskapingen i et land. Ved internasjonale sammenligninger av velstandsnivå ser vi ofte på BNP per innbygger, justert for forskjeller i kjøpekraft.

Ved analyser av konjunkturutviklingen ser vi på BNP fratrukket verdiskapingen i petroleumsvirksomheten og utenriks sjøfart. Årsaken til det er at produksjonen i disse næringene kan variere mye uten at det har stor betydning for sysselsettingen og arbeidsledigheten ellers i økonomien.

I utformingen av budsjettpolitikken skiller vi mellom forbigående og mer varige endringer i budsjettbalansen. Den faktiske budsjettbalansen er differansen mellom inntektene og utgiftene i statsbudsjettet. I Norge måles denne ved det oljekorrigerte underskuddet, som er budsjettbalansen utenom netto inntekter fra petroleumsvirksomheten. Ifølge rammeverket for budsjettpolitikken skal det oljekorrigerte underskuddet, slik det blir anslått i nysaldert budsjett, dekkes inn gjennom en overføring fra Statens pensjonsfond utland. Medregnet denne overføringen går statsbudsjettet i balanse.

Den strukturelle (aktivitetskorrigerte) budsjettbalansen korrigerer for konjunkturmessige utslag i budsjettbalansen.

I Norge måler vi den strukturelle budsjettbalansen med det strukturelle oljekorrigerte underskuddet på statsbudsjettet. Ved beregning av det strukturelle underskuddet korrigerer vi for virkningen av konjunkturer på inntektene og utgiftene i budsjettet. I tillegg korrigerer vi også for enkelte andre forhold, som for eksempel regnskapsomlegginger. Det er det strukturelle oljekorrigerte budsjettunderskuddet som gjerne omtales som «bruk av fondsmidler» eller «bruk av oljepenger». Ved å knytte budsjettpolitikken til utviklingen i den strukturelle budsjettbalansen, får de automatiske stabilisatorene virke.

Det samlede overskuddet i statsbudsjettet og Statens pensjonsfond viser budsjettbalansen medregnet nettoinntekter fra petroleumsvirksomheten og inntekter fra finansformuen i pensjonsfondet.

Budsjettindikatoren måler endringen i bruken av fondsmidler fra ett år til det neste, målt som andel av trend-BNP for fastlandsøkonomien. Indikatoren er et enkelt mål på budsjettets virkning på etterspørselen etter varer og tjenester i økonomien.

Når indikatoren er positiv, dvs. at underskuddet øker fra et år til det neste, kalles finanspolitikken ekspansiv. Når underskuddet holdes stabilt som andel av økonomien og indikatoren er null, omtales finanspolitikken som nøytral. Tilsvarende kalles finanspolitikken kontraktiv når indikatoren er negativ.

Budsjettindikatoren fanger ikke opp virkningen av de automatiske stabilisatorene, og heller ikke at endringer i ulike inntekts- og utgiftsposter virker ulikt inn på økonomien. Dette kan derimot belyses av beregninger på makroøkonomiske modeller som KVARTS og NORA, og slike beregninger rapporteres regelmessig i nasjonalbudsjettet.

Budsjettpolitikken (også omtalt som finanspolitikken) bestemmer sammensetningen og nivået på statens utgifter og inntekter, herunder skatter og avgifter. Over tid vil budsjettpolitikken bestemme størrelsesforholdet mellom offentlig og privat sektor i norsk økonomi.

Et viktig mål i budsjettpolitikken er å styre bruken av fellesskapets midler til offentlig forbruk, offentlige investeringer og overføringer slik at vi over tid får mest mulig velferd. Fellesskapets midler må brukes effektivt. Samtidig må budsjettet bygge opp under arbeid og verdiskaping, og budsjettpolitikken må være bærekraftig på lang sikt.

Pengepolitikken er førstelinjeforsvaret i den økonomiske politikken, som handler om å sikre god kapasitetsutnytting og stabil utvikling i norsk økonomi, men også budsjettpolitikken kan bidra til å jevne ut konjunktursvingninger.

Handelspartnere er samlebetegnelsen på land som Norge handler med. Blant Norges viktigste handelspartnere finner vi Sverige, Euroområdet og Storbritannia.

Handlingsregelen er et begrep som benyttes om retningslinjene for bruk av midler fra Statens pensjonsfond utland over statsbudsjettet. Etter at handlingsregelen kom i bruk i 2002 er statens oljeinntekter i sin helhet tilført Statens pensjonsfond utland.

Midlene i fondet kan bare overføres til statsbudsjettet etter vedtak i Stortinget. Bruken av fondsmidlene skal over tid følge forventet realavkastning av fondet, anslått til 3 pst.

Hensikten med retningslinjene for bruk av fondsmidler er å bevare realverdien av fondet, slik at pengene kommer til nytte også for fremtidige generasjoner. I tillegg legger regelen til rette for en gradvis innfasing av oljeinntektene i norsk økonomi.

Kommuner og fylkeskommuner leverer noen av de viktigste tjenestene i innbyggernes hverdag. Sektoren er ansvarlige for blant annet barnehager, grunnskole, videregående skole, helse- og omsorgstjenester, barnevern, kollektivtrafikk, veier, vann, avløp og renovasjon. En god og forutsigbar kommuneøkonomi er viktig for at kommunene og fylkeskommunene skal kunne ivareta sine oppgaver.

Den økonomiske virksomheten i kommunene styres i første rekke av de inntektsrammene som Stortinget fastsetter. Kommuner og fylkeskommuner har selv ansvar for å tilpasse sin ressursbruk og tjenesteproduksjon til de fastsatte inntektsrammene, gitt gjeldende lover og regelverk. Det innebærer at kommunene og fylkeskommunene må prioritere mellom ulike oppgaver og utnytte ressursene effektivt. Samtidig har staten et overordnet ansvar for at det er samsvar mellom de oppgavene som kommunene pålegges og de ressursene de får.

Kommuner og fylkeskommuner finansieres i hovedsak av skatteinntekter, bevilgninger over statsbudsjettet og gebyrer (brukerbetaling). Bevilgningene over statsbudsjettet gis dels som rammetilskudd og dels som øremerkede tilskudd. Skatteinntektene og rammetilskuddet fra staten omtales som frie midler, ettersom kommunene og fylkeskommunene fritt kan disponere dem så lenge lovpålagte oppgaver blir gjennomført på en forsvarlig måte. Øremerkede tilskudd er bundet til særskilte formål. Gebyrene er innbyggernes egenbetaling for spesifikke tjenester.

Konkurranseevne er et mål på hvor godt et lands næringsliv kan hevde seg i konkurransen med utenlandske bedrifter. Det er flere forhold som påvirker konkurranseevnen. I de fleste næringer utgjør lønnskostnadene en vesentlig del av bedriftenes kostnader. Å sammenligne lønnskostnadene i Norge med nivået hos handelspartnerne våre er derfor en viktig del av analysen av konkurranseevnen til norsk næringsliv. Høyt lønnsnivå betyr ikke svak konkurranseevne overfor utlandet dersom det kan forklares med høy produktivitet.

Konsumprisindeksen (KPI) er et mål på utviklingen i prisene på varer og tjenester som blir etterspurt av private husholdninger bosatt i Norge. Noen priser som inngår i KPI har en tendens til å variere mye fra en periode til en annen og gjør indeksen lite egnet til å si noe om den underliggende prisutviklingen. Konsumprisindeksen justert for avgiftsendringer og uten energivarer (KPI-JAE) brukes ofte som et mål på den underliggende inflasjonen.

Kronekursen sier noe om hvor mange kroner du må ut med for å kjøpe én enhet (eller 100 enheter) utenlandsk valuta. En styrking (svekkelse) av kronen betyr at du må gi færre (flere) norske kroner for å kjøpe utenlands valuta. Når kronen styrker seg (svekker seg), blir det billigere (dyrere) å kjøpe noe i utlandet, alt annet likt.

Noen ganger er vi interessert i å måle kroneverdien mot flere valutaer samtidig. Norges Bank publiserer to slike indekser; Den importveide kursindeksen (I-44) og konkurransekursindeksen (KKI). Mens valutaene som inngår i I-44 er fra de 44 landene Norge importerer mest fra, er valutaene som inngår i KKI fra Norges 25 viktigste handelspartnere.

Makroøkonomiske tall er kvantitative data som beskriver den overordnede tilstanden og utviklingen i en økonomi. De gir et bilde av hvordan en nasjonal eller regional økonomi fungerer som helhet, og brukes til å analysere og forstå faktorer som vekst, inflasjon, sysselsetting og rente. 

Oljekorrigert budsjettunderskudd er statsbudsjettets underskudd når inntekter og utgifter fra petroleumsvirksomheten er holdt utenom. Det oljekorrigerte budsjettunderskuddet dekkes av overføringer fra Statens pensjonsfond utland.

Norges Bank har ansvaret for pengepolitikken, mens Stortinget og regjeringen gir retningslinjene for målene til pengepolitikken. Pengepolitikken skal sikre lav og stabil prisvekst, definert som en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2,0 prosent. Lav og stabil prisvekst gjør det lettere å planlegge fremtidige kjøp og investeringer, og hjelper bedrifter og husholdninger til å ta bedre avgjørelser. Stabil prisvekst bidrar også til en mer stabil kroneverdi. Pengepolitikken skal i tillegg bidra til høy og stabil produksjon og sysselsetting, og motvirke oppbygging av finansielle ubalanser. Alle virkemidlene Norges Bank benytter seg av for å oppnå disse målene omtales som pengepolitikken. Det viktigste virkemiddelet er styringsrenten.

Tallene er basert på hvor mange som er registrert som arbeidssøkere ved NAV-kontorene. NAV skiller mellom helt arbeidsledige, delvis arbeidsledige og arbeidssøkere på arbeidsmarkedstiltak.

Det strukturelle oljekorrigerte budsjettunderskuddet er det oljekorrigerte budsjettunderskuddet korrigert for konjunktursvingninger og andre mer tilfeldige svingninger i enkelte inntekst- og utgiftsposter, såkalt aktivitetskorrigering.

Korrigeringer utføres ved at det anslås langsiktige trendverdier, eller underliggende verdier, for skatter, avgifter og dagpenger. Det strukturelle oljekorrigerte budsjettunderskuddet er ment å fange opp den underliggende innretningen av budsjettpolitikken, og i en nøytral konjunktursituasjon vil aktivitetskorreksjonene være små eller null.

Det strukturelle oljekorrigerte budsjettunderskuddet skal ifølge handlingsregelen over tid følge den langsiktige rettesnoren på tre prosent av fondsverdien. Selv om det faktiske uttaket fra fondet tilsvarer det oljekorrigerte budsjettunderskuddet, er det det strukturelle oljekorrigerte budsjettunderskuddet som gjerne omtales som «bruk av fondsmidler» eller «bruk av oljepenger».

De to siste begrepene brukes om hverandre med samme meningsinnhold, og dette reflekterer at fondet i utgangspunktet er oljeinntekter som ikke er blitt brukt, men avsatt i fondet for senere bruk. Se nærmere omtale av det strukturelle oljekorrigerte budsjettunderskuddet i vedlegg 1 i nasjonalbudsjettet.  

Alle personer som har en arbeidsinntekt regnes som sysselsatte, enten de er ansatt et sted eller er selvstendig næringsdrivende.

Det er flere kilder til sysselsettingstall. Nasjonalregnskapet gir den mest omfattende definisjonen av sysselsatte personer og omfatter både bosatte personer og personer på korttidsopphold som er sysselsatt i virksomheter som driver produksjon av varer eller tjenester i Norge. SSBs arbeidskraftundersøkelse (AKU) omfatter kun bosatte, mens deres statistikk over antall jobber (arbeidsforhold), lønnstakere og lønn omfatter både bosatte og ikke-bosatte lønnstakere og baserer seg på innrapporterte tall fra a-ordningen. Personer er definert som sysselsatte selv om de er midlertidig fraværende fra arbeid på grunn av sykdom, ferie eller lønnet permisjon.

Sysselsettingsandelen er antall sysselsatte regnet i prosent av befolkningen i en gitt aldersgruppe.

Statsbudsjettets reelle, underliggende utgiftsvekst er en indikator på utgiftsveksten i statsbudsjettet fra ett år til det neste, korrigert for prisendringer. Ved beregning av den underliggende utgiftsveksten holder vi statsbudsjettets utgifter til petroleumsvirksomhet, renter og dagpenger til arbeidsledige utenom. For å gjøre utgiftene fra ett år til det neste sammenlignbare, justeres det i tillegg for enkelte ekstraordinære endringer og regnskapsmessige forhold.

Yrkesdeltakelsen er arbeidsstyrken i prosent av befolkningen i en gitt aldersgruppe.