§§ 1 og 2 - Hittegodsauksjoner – spørsmål om eiendomsrett

Publisert under: Regjeringen Bondevik II

Utgiver: Justis- og politidepartementet

Saksnummer: 2004/10708

 

Dato: 07.03.2005

EP ATO/HL

   

 

Hittegodsauksjoner – spørsmål om eiendomsrett

1. Vi viser til brev 14. september 2004, der det reises spørsmål om hittegodsloven. Vi beklager at det har tatt lang tid å besvare henvendelsen.

I brevet reiser Politidirektoratet spørsmål om hvem som vinner eiendomsrett til en stjålet gjenstand som er solgt på politiets hittegodsauksjon, når gjenstandens opprinnelige eier senere blir identifisert. Spørsmålet har sin bakgrunn i et konkret tilfelle der en båt ble stjålet og forsikringspengene utbetalt. Deretter viste det seg at båten var blitt solgt på politiets hittegodsauksjon. Politiet hadde ikke sett et skjult klistremerke med båtens HIN–nummer. Politidirektoratet har bedt Justisdepartementet på generelt grunnlag vurdere hvem som har rett til hittegodset i et slikt tilfelle.

2. Drøftelsen i det følgende forutsetter at det konkret er tale om hittegods, dvs. løsøreting som anses som hittegods etter reglene i lov 29. mai 1953 nr. 3 om hittegods § 1. At tingen er stjålet, hindrer ikke at vilkårene kan være oppfylt, jf. Lovavdelingens notat 2. juni 1955, jnr. 854/55 E. Videre forutsettes at godset i samsvar med reglene i §§ 2 til 4 er levert til politiet, som har gått frem etter § 7 første ledd eller § 8 og solgt godset etter reglene om tvangssalg, så langt de – rent praktisk – passer (eller har overlatt godset til finneren, jf. nedenfor).

Forholdet til den opprinnelige eieren er i disse tilfellene nærmere behandlet i lovens § 7 andre ledd og § 8 tredje og fjerde punktum, jf. også §§ 9 og 10. Her går det frem at tvangssalget kan holdes også om eieren har meldt seg før salget, noe som rent praktisk kan være aktuelt f. eks. der eieren melder seg, men ikke henter godset, eller der han ikke aksepterer den finnerlønnen som skal utbetales for å få godset tilbake, jf. § 9, jf. Ot.prp. nr. 73 (1952) side 14 venstre spalte første avsnitt. Videre gir § 7 andre ledd, § 8 tredje og fjerde punktum og § 10 regler om fordelingen av salgsinntektene, herunder hvilken andel som skal gå til den opprinnelige eieren i ulike tilfeller der han er blitt kjent.

Disse reglene forutsetter tydelig at den opprinnelige eierens rett til tingen prekluderes ved salget, det vil si at eierens rett bortfaller uten hensyn til om kjøperen kjente til den eller ikke. Det fremgår også av merknadene til § 7 andre ledd i Ot.prp. nr. 73 (1952) side 14 venstre spalte andre avsnitt at eiendomsretten prekluderes ved salget (eventuelt også hvis politiet overlater tingen til finneren i stedet for salg, se § 7 første ledd). Den opprinnelige eierens rett til tingen rekker i disse tilfellene ikke lenger enn til at han gis en rett til deler av salgsutbyttet, så langt hittegodslovens detaljerte regler om dette gir ham en slik rett.

Loven skiller ikke etter de nærmere omstendigheter som har ledet frem til at tingen er blitt å regne som hittegods etter lovens § 1. Preklusjonen vil dermed også ramme et tilfelle der tingen opprinnelig er stjålet fra rette eier. Et eksempel på at forholdene kan være kjent for kjøperen, kan være et tilfelle hvor finneren – som ikke er tyven eller en som identifiseres med denne – har levert tingen til politiet i samsvar med lovens § 2 andre ledd. Hvis da eieren er eller blir kjent for politiet, men nekter å svare finnerlønn, kan tingen bli tvangssolgt som hittegods.

Det følger etter dette av hittegodsloven at den opprinnelige eierens rett prekluderes ved politiets salg av hittegodset (eventuelt når finneren får tingen overlatt til seg).

Under punktene 3 til 5 vil vi imidlertid gå inn på spørsmålet om preklusjonen av den opprinnelige eierens rett som følger av hittegodsloven, er absolutt. Eller kan man på grunnlag av hittegodsloven § 7 første ledd (punkt 3), ekstinksjonsloven (punkt 4) eller alminnelige rettsgrunnsetninger (punkt 5) etter forholdene komme til at retten likevel ikke utslettes?

3. I Politidirektoratets brev er det reist spørsmål om hittegodsloven § 7 første ledd medfører at preklusjon etter hittegodsloven ikke omfatter alle tilfeller, gjennom det som står der om at hittegods skal ”seljast gjennom namsmyndigheitene etter reglane om tvangssal så langt dei høver”. Av tvangsfullbyrdelsesloven § 8-21 første ledd første punktum, som gjelder ved tvangssalg av løsøre, fremgår dette:

”Dersom løsøret før tvangssalget helt eller delvis var eiet av en person som ikke var saksøkt og heller ikke ble varslet etter § 8-8, er vedkommendes eiendomsrett fortsatt i behold hvis ikke eiendomsretten er falt bort ved overtakelsen av løsøret etter reglene om erverv i god tro.”

Hittegodsloven inneholdt ikke en slik henvisning til andre regler da den ble vedtatt i 1953. Dette er kommet inn ved en senere lovendring, uten at hensikten har vært å foreta endringer i forhold til lovens system slik det er beskrevet i punkt 2 foran. Vi legger til grunn at når løsøre er solgt av politiet etter reglene i hittegodsloven, får tvangsfullbyrdelsesloven § 8-21 første ledd første punktum ikke betydning. Regelen ”høver” ikke i lys av det som går frem av punkt 2 foran.

4. Det kan videre spørres om lovreglene om erverv i god tro, som er vedtatt senere enn hittegodsloven, i seg selv får anvendelse og direkte gjennomslagskraft foran reglene i hittegodsloven.

Lov 2. juni 1978 nr. 37 om godtroerverv av løsøre (her kalt ekstinksjonsloven) regulerer de situasjoner der en ting er avhendet uten at avhenderen hadde rett til å rå over tingen. Lovens § 1 sier at om en løsøregjenstand blir ”solgt av den som sitter med tingen og får mottakeren den overlevert til seg i god tro, hindrer det ikke rettsvinning etter avtalen at avhenderen mangler rett til å rå over tingen”.

I ekstinksjonsloven er det imidlertid gjort en del unntak fra denne regelen om ekstinksjon, herunder for tyveri. I § 2 nr. 1 første punktum står dette:

”Mottakeren vinner ingen rett etter § 1 dersom tingen er eller må antas å være fravendt eieren eller noen som sitter med tingen på hans vegne, ved tyveri, brukstyveri, ran eller annen vold eller trusel om vold.”

I tyveritilfellene kan den opprinnelige eieren normalt ta tilbake – vindisere – tingen. Men vindikasjonsretten er ikke uttalt uttrykkelig i loven, og årsaken til dette fremgår av forarbeidene. I Ot.prp. nr. 56 (1976-77) Om lov om godtroerverv av løsøre side 43 under særmerknadene til § 2 fremgår det at ordlyden er valgt siden det ”tydeligere [kommer] til uttrykk at bestemmelsen ikke utelukker at eierens rett til tingen kan gå tapt etter andre regler, jfr f eks lov 9 desember 1966 nr 1 om hevd og lov 10 april 1969 nr 17 om hendelege eiendomshøve”.

Det kan altså følge av andre lovregler enn ekstinksjonslovens bestemmelser at eierens rett til tingen kan gå tapt.

I forarbeidene er forholdet til lov 29. mai 1953 nr. 3 om hittegods bare berørt med direkte tanke på tilfeller der den opprinnelige eieren har ”mistet” tingen. Se proposisjonen side 8.

Forarbeidene til ekstinksjonsloven er her knappe. Det må likevel legges til grunn at hittegodsloven blir avgjørende for at den opprinnelige eieren ikke med grunnlag i ekstinksjonsloven får vindisere fra kjøperen når hittegods er solgt av politiet i samsvar med hittegodsloven (eller fra finneren der hittegods er overlatt til finneren av politiet etter hittegodsloven). I slike tilfeller har politiet ikke manglet rett til å rå over tingen, og man er utenfor de tilfellene som reguleres av ekstinksjonsloven. Dette må gjelde også der det f.eks. er et tyveri som har ført til at tingen er kommet bort fra eieren, og dermed blitt hittegods. Erververen får rett til tingen når dette følger av hittegodsloven, fordi denne loven spesialregulerer salg av hittegods med en preklusiv virkning for den opprinnelige eierens rett.

En direkte motstrid med ekstinksjonsloven oppstår etter dette ikke. Vi viser for det første til at politiet ikke manglet rett til å rå over tingen. For det annet viser vi til at en vindikasjonsrett har sitt grunnlag i det rette eierforhold, men her er dette utslettet på grunnlag av hittegodsloven. Ekstinksjonsloven § 2 gjør for tyveritilfellene mv. et unntak fra ekstinksjon etter lovens § 1, men ikke fra preklusjon etter hittegodsloven.

5. Som det fremgår, vil en vindikasjonsrett følge av det rette eierforholdet i seg selv, dersom ikke det foreligger rettsgrunnlag for at den opprinnelige eiers rett er utslettet, f.eks. ved ekstinksjon etter ekstinksjonsloven eller preklusjon etter hittegodsloven. For fullstendighetens skyld tilføyes at også andre forhold kan tenkes å hindre at besittelsen av tingen kan flyttes, selv om eierretten ikke er utslettet.

Som det fremgår, innebærer politiets avhendelse av hittegodset i samsvar med reglene i hittegodsloven at rette eiers rett til hittegodset prekluderes. Preklusjonen innebærer at den opprinnelige eierens rett blir utslettet, selv om det i hittegodstilfellene alltid er kjent at selgeren – politiet – ikke er rette eier eller avleder sin rett til å selge fra den rette eier, som presumptivt regelmessig eksisterer. Den som erverver hittegodset fra politiet, vil være kjent med den opprinnelige eierretten som utslukkes ved salget. Oftest vil den opprinnelige eieren ikke være kjent, men som det fremgår under punkt 2, vil eieren iblant være kjent for politiet når hittegodset avhendes. Preklusjonen gjelder også slike tilfeller. Av punkt 2 fremgår videre at hittegods også kan tenkes lovlig avhendet fra politiet når godset f.eks. er stjålet fra rette eier, og både dennes identitet og tyveriet er kjent for politiet. Den som erverver tingen fra politiet i samsvar med hittegodslovens regler, får likevel rett til tingen, også om erververen måtte være fullt informert om de faktiske forhold i et slikt tilfelle.

Likevel vil det etter vår vurdering unntaksvis kunne være tilfeller der den opprinnelige eierens rett til tingen ikke kan anses tapt – prekludert ‑ etter en avhendelse av tingen i samsvar med hittegodsloven. I så fall vil som et utgangspunkt tingen etter alminnelige rettsgrunnsetninger kunne vindiseres fra erververen. Dette må gjelde for situasjoner som ligger utenfor det reglene om preklusjon etter hittegodsloven tar sikte på å dekke. Disse reglene favner vidt, og tar klart nok sikte på å dekke også tilfeller der den som erverver hittegodset fra politiet, visste hvem som eide tingen.

Etter vår vurdering må det likevel gjøres unntak for enkelte tilfeller der det ikke er noen grunn til å verne den som har ervervet en ting fra politiet etter hittegodslovens regler, og en vindikasjonsrett samtidig heller ikke er uforenlig med eller undergraver nødvendig tillit til hittegodslovens system for avhendelse av hittegods: Vi antar at vindikasjon kan skje overfor erververen i alle fall i tilfeller der alle de følgende forhold gjør seg gjeldende:

a) tingen er fravendt eieren eller noen som sitter med tingen på hans vegne, ved tyveri, brukstyveri, ran eller annen vold eller trussel om vold, og

b) fravendelsen og det rette eierforholdet ikke er kjent for politiet, og

c) erververen ved ervervet kjenner til fravendelsen og det rette eierforholdet, samt vet at politiet ikke kjenner til dette.

Videre må vindikasjon kunne skje der:

a) tingen er fravendt eieren eller noen som sitter med tingen på hans vegne, ved tyveri, brukstyveri, ran eller annen vold eller trussel om vold, og

b) erververen er den som har fravendt tingen fra eieren mv., eller er en som har medvirket til dette, eller han samarbeider med fravenderen for å få rådigheten over tingen knyttet til lovlige former gjennom politiets hittegodssalg.

Å avskjære et vindikasjonskrav mot erververen i slike særegne tilfeller, synes å ligge utenfor det som med rimelighet kan følge av hittegodsloven. Etter forholdene vil den opprinnelige eieren av tingen også kunne rette et erstatningskrav mot erververen i tilfeller som nevnt, uten at hittegodssalget hindrer dette.

Vi har med dette ikke tatt stilling til spørsmålet om den opprinnelige eierens vindikasjonsrett mot den som i god tro erverver tingen fra den som har ervervet den i samsvar med hittegodslovens regler, under forhold der dette ikke hindrer vindikasjon mot sistnevnte erverver.