§ 2 - Ansvaret for å tegne yrkesskadeforsikring ved utleie av arbeidstakere

Publisert under: Regjeringen Bondevik I

Utgiver: Justis- og politidepartementet

Saksnr. 1999/09941 E TO/ØØ
Dato: 22.06.1999

 

Ansvaret for å tegne yrkesskadeforsikring ved utleie av arbeidstakere

Vi viser til brev 11 juni 1999, der Arbeids- og administrasjonsdepartementet ber Justisdepartementet vurdere hvem som plikter å tegne yrkesskadeforsikring der arbeidstakeren leies ut til en annen virksomhet.

Etter yrkesskadeforsikringsloven § 3 er det arbeidsgiveren som skal tegne yrkesskadeforsikring. I loven § 2 bokstav a er ordet «arbeidsgiver» definert som «det offentlige og enhver annen som i eller utenfor ervervsvirksomhet har noen i sin tjeneste».

Spørsmålet i utleietilfellene er om plikten til å tegne yrkesskadeforsikring ligger på utleieren eller leieren. Lovens ordlyd gir ikke noe klart svar på spørsmålet. Problemstillingen er nevnt i forarbeidene, men det sies ikke noe klart om hvordan loven skal tolkes på dette punkt, se NOU 1988: 6 s 85.

Av lovens forarbeider fremgår det imidlertid at en bevisst valgte å definere ordet «arbeidsgiver» på samme måte som i skadeserstatningsloven § 2-1 nr 2, jf NOU 1988: 6 s 85 og Ot prp nr 44 (1988-89) s 66 og 85. Praksis og teori omkring spørsmålet om hvem arbeidsgiveransvaret hviler på i utleietilfellene, må derfor tillegges vekt når innholdet i arbeidsgiverbegrepet i yrkesskadeforsikringsloven skal klarlegges.

Ved anvendelsen av skadeserstatningsloven § 2-1 nr 2 i tilfeller der arbeidstakeren har tilknytning til mer enn én mulig arbeidsgiver, har rettspraksis ved plasseringen av arbeidsgiveransvaret bl a lagt vekt på hvem som har mulighet til instruksjon, kontroll og tilsyn med det arbeidet som utføres, jf f eks Nygaard, Skade og ansvar, 4 utg s 236 flg. Dette kan tilsi at den virksomheten arbeidstakeren er utleid til, ofte må regnes som «arbeidsgiver», også i forhold til yrkesskadeforsikringsloven.

Løsningen etter skadeserstatningsloven § 2-1 er imidlertid usikker, og det må foretas en konkret vurdering av det enkelte utleie- eller samarbeidsforhold. Dette er noe av bakgrunnen for at en i jernbaneansvarsloven § 13 (tidligere § 7) har valgt å presisere at jernbanen har arbeidsgiveransvar også for innleid personell, jf Ot prp nr 78 (1976-77) s 24-25 og Ot prp nr 28 (1998-99) s 12-13.

Rettspolitiske hensyn støtter et syn om at den som leier arbeidstakeren, i utgangspunktet må regnes som arbeidsgiver etter yrkesskadeforsikringsloven. De forholdene på arbeidsstedet som er bestemmende for hvilken risiko arbeidstakeren utsettes for, har leieren som regel langt bedre kunnskap om og kontroll over enn utleieren. Det er således normalt leieren som har de beste forutsetningene for å klarlegge risikoen for arbeidstakeren og informere forsikringsselskapet om denne. Det er dessuten normalt leieren som har best mulighet til å iverksette tiltak for å redusere risikoen som arbeidstakeren utsettes for i sitt arbeid.

For leieren og utleieren har det neppe særlig økonomisk betydning hvem som skal tegne yrkesskadeforsikring. Hvem som i siste omgang skal bære forsikringskostnadene, vil være et forhandlingstema når utleieavtalen inngås, uavhengig av hvem som er ansvarlig for å tegne forsikringen.

På bakgrunn av det som er sagt ovenfor, antar vi at den som leier inn en arbeidstaker i utgangspunktet vil være ansvarlig for å tegne yrkesskadeforsikring. Det må imidlertid foretas en konkret vurdering. Bl a kan det tenkes unntak der leieforholdet er svært kortvarig, utleien er et rutinemessig, inntektsgivende element i utleierens virksomhet, eller der den faste arbeidsgiveren skal ha en ikke uvesentlig kontroll over arbeidstakeren og arbeidsstedet.