§ 2-5 - Bankers adgang til å motregne i sosialhjelp

Publisert under: Regjeringen Bondevik I

Utgiver: Justis- og politidepartementet

Saksnummer: 1998/12246 E EB/ØØ

 

Dato: 15.01.1999

 

Bankers adgang til å motregne i sosialhjelp

Vi viser til brev 14 oktober 1998, der Kommunenes Sentralforbund ber om Justisdepartementets vurdering av i hvilken grad en bank, for å dekke inn et tidligere overtrekk, kan motregne i sosialhjelp som er overført til den stønadsberettigedes konto. Vi beklager at svar foreligger først nå.

Når en bank har et krav mot en kontohaver som følge av overtrekk på kontoen, vil banken som en klar hovedregel kunne motregne dette kravet mot et senere innskudd på kontoen, jf Arntzen TfR 1992 s 235 med videre henvisninger og Bankklagenemndas avgjørelse BKN-92014. Spørsmålet blir derfor om det kan gjøres unntak fra denne hovedregelen der innskuddet stammer fra en utbetaling av sosialhjelp.

Dekningsloven § 2-5 første punktum fastsetter at det ikke kan tas utlegg i skyldnerens bankinnskudd for så vidt innskuddet er «nødvendig» til underhold av skyldneren og hans familie. Vi antar at innestående på en konto som hovedregel vil være beslagsfritt så lenge midlene stammer fra utbetaling av sosialhjelp.

Det er alminnelig antatt at § 2-5 i utgangspunktet må anvendes analogisk i forhold til motregning i bankkonti. Kontohaveren kan ikke fratas denne beskyttelsen gjennom en klausul i kontoavtalen, sml dekningsloven § 2-9 første punktum. Hvorvidt den terskelen for beslagsfrihet som følger av bestemmelsen, uten videre skal anvendes i forhold til motregning, må imidlertid bl a bero på hvor nær sammenheng det er mellom motkravet og hovedkravet. I de tilfellene det her er tale om, er hovedkravet innestående på kontoen, mens motkravet kan være et tilbakebetalingskrav som følge av kontohaverens tidligere ulovlige overtrekk av samme konto. Etter vår vurdering kan ikke sammenhengen mellom kravene i seg selv kan gi grunnlag for å senke den terskelen for midler til livsopphold som følger av § 2-5.

Motkravet er som nevnt i disse tilfellene oppstått som følge av en uberettiget handling fra kontohaveren. I den grad overtrekket er forsettlig, kan kontohaveren i utgangspunktet straffes, enten for tyveri eller for bedrageri alt ettersom hvordan overtrekket er skjedd, jf Rt 1982 s 1816 og 1990 s 17. Som påpekt ovenfor, er utgangspunktet at det foreligger adgang til motregning i slike tilfeller. Situasjonen er dermed her at to utgangspunkter står mot hverandre. På den ene side gjelder et vern mot motregning i forhold til midler som er nødvendig for livsopphold. På den annen tilsier måten motkravet er oppstått på, at det  bør være adgang til inndekning gjennom motregning.

Det er ikke opplagt hvordan denne motstriden skal løses. Det vil være opp til domstolene å ta stilling til spørsmålet ved behandling av konkrete saker. For vår del vil vi likevel anta at prinsippet som følger av dekningsloven § 2-5 bør gis betydelig gjennomslagskraft. Etter vårt syn kan en sammenligning med den skjønnsbaserte regelen om utvidet beslagsadgang i dekningsloven § 2-6, neppe tillegges særlig vekt så lenge det er tale om midler som er strengt nødvendig for mottakerens livsopphold.

Vi antar ellers at en kommune - innenfor de rammer reglene om taushetsplikt setter - kan ta forbehold overfor banken om at motregning ikke skal kunne skje i forhold til den sosialstønaden som settes inn på en konto. I den grad banken til tross for et slikt forbehold aksepterer innskuddet, må den normalt sies å ha gitt et tilsvarende avkall på motregningsretten.