§§ 28, 29 og 40 - Spørsmål om odelsloven § 29 tredje ledd

Saksnummer: 96/11290 E LST/JS

 

Dato: 02.12.1996

 

Spørsmål om odelsloven § 29 tredje ledd

Vi viser til Landbruksdepartementets brev 30 september 1996 og brev fra Fylkesmannen i Buskerud til Landbruksdepartementet 22 januar 1996, med spørsmål om tremånedersfristen etter odelsloven § 29 tredje ledd.

Odelsloven § 29 tredje ledd, jf annet ledd, bestemmer at departementet så langt det lar seg gjøre skal varsle andre odelsberettigede og saksøkte i løsningssaken om at eieren har misligholdt sin bo- og driveplikt, og at de kan kreve odelsløsning eller tilbakesøking innen fristen etter § 40 første ledd eller innen en særlig frist på tre måneder dersom den første fristen er utløpt. Spørsmålet er hvilken betydning tremåneders fristen har for de odelsberettigedes alminnelige løsningsrett. Det følger av ordlyden i § 29 tredje ledd at den ikke innskrenker løsningsretten etter odelsloven § 40 første ledd. Det betyr for det første at bedre odelsberettigede vil kunne gå til løsningssak. Men i tillegg følger det av § 28 første ledd at odelsrettshavere med dårligere prioritet enn eieren, kan kreve odelsløsning innenfor fristen etter § 40 første ledd. Dersom fristen etter § 40 første ledd er utløpt, gis de odelsberettigede – uansett prioritet – adgang til å gå til løsningssak innen en frist på tre måneder. Spørsmålet er om de odelsberettigede har tapt sin alminnelige løsningsrett når denne fristen er utløpt.

Reglene om mislighold av bo- og driveplikt i odelsloven kapittel VII ble tatt inn som en midlertidig løsning inntil Sivillovbokutvalget hadde utredet spørsmålet Ot prp nr 59 (1972-73). Odelsloven § 29 tredje ledd er i liten grad omtalt i forarbeidene, men det fremgår av Ot prp nr 59 (1972-73) s 56 at en ved utarbeidelsen av de midlertidige reglene, har hatt særlig nytte av synspunkter fra Sivillovbokutvalget, jf Ot prp nr 59 (1972-73) s 56. Utvalget foreslo en tilsvarende fristregel som odelsloven § 29 tredje ledd i NOU 1973: 47 der det på s 25 uttales:

"Ein har difor i  fyrste stykket gjort framlegg om at departementet på kva tidspunkt det måtte vere etter at mishald er konstatert, kan setje ein frist for dei som har rett etter § 72 til å reise søksmål mot eigaren. Fristen må ikke setjast kortare enn 3 månader, og dersom nokon har løysingsrett mot eigaren etter dei vanlege reglane, må fristen etter denne paragrafen ikkje gå ut før den allmenne preskripsjonsfristen."

Det sies videre på s 26:

"Meininga er sjølvsagt den at all rett i medhald av § 72 då har falle bort, og at det vidare tilhøvet mellom eigaren og departementet går etter dei vanlege konsesjonsrettslege reglane. Vilkåret må likevel vere at vedkomande rettshavar er varsla om fristen, eller at han i all fall på annan måte har fått kjennskap til at retten hans har vorte aktuell."

Det må kunne legges til grunn at de samme synspunkter var grunnlaget for den i store trekk tilsvarende bestemmelsen i odelsloven § 29 tredje ledd.

Ola Rygg og Oluf Skarpnes: Odelsloven med kommentarer, 3 utgave, Oslo 1992, s 149 note 3 uttaler at tremånedersfristen er absolutt for de odelsberettigede som er blitt varslet. Det vil si at de ikke senere kan gå til løsningssak. Thor Falkanger: Odelsrett og åsetesrett, Oslo 1984, s 286 (petit) fremhever i forbindelse med tilsvarende regler for konsesjonssaker at det kan være aktverdige grunner for å ønske at eieren får beholde gården og dermed at den løsningsberettigede ikke vil gå til sak så lenge eieren har en mulighet for å beholde gården. 

I saker om brudd på bo- og driveplikt kan det være av stor betydning å få klarlagt hvem som skal drive gården i fremtiden og hurtigst mulig få gården inn i normal drift. Fristen på tre måneder vil kunne medvirke til at dette blir avklart innen rimelig tid. Selv om det kan være gode grunner til ikke å reagere før eierens stilling er avklart, må det kunne kreves at de odelsberettigede reagerer på misligholdet av bo- og driveplikten ved å benytte seg av den innløsningsretten som er oppstått på grunnlag av selve misligholdet. Dersom dette ikke skjer, bør myndighetene ha mulighet for å sette en frist som avklarer situasjonen. Dette synes også å fremgå av § 40 tredje ledd som bestemmer at fristen etter første ledd ikke kommer til anvendelse i saker om mislighold av bo- og driveplikt.

Det må imidlertid sondres mellom tilfeller der en løsningsrett er basert på misligholdet av bo- og driveplikten etter odelsloven §§ 28 og 29 og de tilfellene løsningsretten følger av de alminnelige odelsrettslige prinsipper etter § 40 første ledd. Fristen etter § 29 tredje ledd vil ikke ha betydning for de som har dårligere odelsrett enn eieren, dersom saken ender med at departementet overfører gården til noen som ikke har odelsrett eller dårligere odelsrett enn disse. I slike tilfeller vil den alminnelige hovedregel om løsningsrett etter § 40 første ledd komme til anvendelse, slik at de som har dårligere odelsrett enn eieren, men bedre odelsrett enn den eiendommen er overført til, vil ha en frist på ett år for å gå til odelsløsningssak.

Til toppen